Søndagstur med Bjørg, Broderen og Bestyrerinnen.

Vi var ikke alene.

Det er kjekt å stå opp til flott turvær. Denne søndagen var ikke det noen stor overraskelse. Værmeldingen var god og ble bare bedre etter hvert.

Nå hadde jeg avtalt med broderen at vi skulle på tur. Det er dessverre ikke snak om noen tur opp i heia. Broderen sliter med foten, og er ikke klar for mer utfordrende ting.

Det måtte bli en tur i ikke langt fra Klepp, og det var snakk om enten å gå fra Gramstad eller muligens Høgjæren. Vi fikk bestemme det når vi møttes.

Bestyrerinnen hadde andre planer, men plutselig bestemt hun seg for å bli med. Broderen tok straks kontakt med Bjørg, og da ble vi fire på tur denne dagen.

Høgjæren er et flott turområde, og denne dagen med sol fra Blå himmel og nesten ikke vind, ville det passe å ta turen der. Det ville ikke være helt tørt i marka, men antakelig ikke for mye søle og vann.

Vi kom litt sent avgårde, og det tar nesten en halv time å kjøre til parkeringsplassen ved Holmavatn. Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Mange andre hadde sjekket være og funnet ut at det var turvær denne søndagen. Og funnet veien til Holmavatn. Det var nesten fullt på parkeringsplassen og en god del folk som gjorde seg klar for tur.

Med Bestyrerinnen og Bjørg med på laget, ble det til at vi tok mot Synesvarden først. Broderen og jeg går ganske ofte denne turen midt i uka – om været lager seg. Alltid i motsatt retning.

Det var helt greit at det ikke hadde regnet på en stund. Ungdyra hadde tråkket opp stien flere plasser og i vått vær, hadde det vært vanskelig å komme fram uten å få søle i skoa.

Som nevnt var vi ikke alene på tur denne dagen. Andre var også på vei mot Synesvarden. Med hund. Gjennom flokken av ungdyr. Det går jo helst godt. Dyra er vant med folk – og hund? Jeg har i hvert fall med stokken. Alltid god å ha midt inne i en flokk ungdyr – store ungdyr.

På Synesvarden var det fullt opp av folk som hadde kommet gjennom ungdyrflokken, uten å få de etter seg. Det satt folk overalt. I det flotte været var det helt greit å ta en god pause.

Vi stoppet ikke opp, men tok direkte mot Steinkjerringa. Det var mindre folk mellom Synesvarden og Steinkjerringa, men mer enn jeg noen gang har truffet på.

Det ble en lang og god pause i le av skogen nede ved Steinkjerringa. Kaffe, Gjendekjeks og saft. Slikt tar selvsagt tid.

Vi kunne se folk på vei til – og fra, Steinkjerringa, og vi heiv oss inn i køen. Det ble folksomt, og enkelte plasser der det er lagt ut gangsteiner i myra ble det enveiskjøring. Og ventetid.

Det ble en skikkelig flott runde. Høy himmel, sol og lite vind på Høgjæren er ikke vanlig. Denne gangen fikk vi en skikkelig fin tur.

Det var fortsatt fullt på parkeringsplassen da vi kom til Holmavatn. Rene folkevandringen denne flotte dagen.

Oktobertur i heia.

 Til Blåfjellenden - som vanlig

Forrige uke var det vær, mye vær. Vind og regn. Vinden skulle komme opp mot liten storm, over 20 meter i sekundet. Da ville det blåse sterkere i kastene.

Det er vær og frost som gjør at jeg ikke tar mot Blåfjellenden. Med slikt værvarsel, holder jeg meg hjemme. Det er ikke like greit å suse rundt i heia alene i uvær. Da passet det bedre med noen turer i lavlandet, og helst i skog.

Værmeldingen for fredag og lørdag var ikke helt bra, men det skulle bare regne «litt» midt på dagen fredag og lørdag skulle det klare opp. Søndag ville bli en skikkelig flott dag – i følge værmeldingen.

Med fullt hus på Blåfjellenden på lørdag, så jeg ikke helt syn på å overnatte den dagen. Selv med dårligere vær på fredag, og muligheter for regn på lørdag, var det kjekkere å ta innover da. Jeg ville antakelig bli alene på annekset. Det passet bra.

Jeg tok mot Hunnedalen tidlig på fredag. Det litt mindre dårlige været skulle bare vare noen timer midt på dagen. Det hadde jo vært greit om jeg kom meg innover uten for mye regn.

På parkeringsplassen regnet det. Var «godværet» alt over. Ikke langt inne i heia ble det nesten opphold, nøyaktig som meldt, bare et par timer senere enn hva som var nevnt. Det passet meg bra.

Med noen regndråper nå og da, og vinden – trekken – bakfra, var det så avgjort helt greit å være på tur midt i oktober. Nå var spørsmålet om det ville holde til jeg var helt inne. Det gjorde det.

Turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tar 2-3 timer. Det er ikke mer enn litt over 8 kilometer innover. Med 300 høydemeter både opp og ned, blir det likevel ganske anstrengende – med tung sekk.

Jeg har lett sekk. Andre kommer innover med sekker som er adskillig tyngre enn min. De bruker da også like lang – eller lengre - tid enn meg. Resultatet av for tung sekk, ser jeg ofte på hytta. Det står igjen mye mat, og flere har lesset av både sovepose og liggeunderlag og annet turutstyr.

Denne gangen sto det igjen både kaffe, hermetikk, knekkebrød og to bokser med øl – alkoholfritt, men altså to bokser øl. Til glede for noen som ser syn på slikt.

Det kan lett være en litt trist tid når høstværet slår inn. Denne gang var været så pass medgjørlig at jeg fikk sett meg om. Fargene på marka og på bladene som henger igjen, er mørke og rustrøde. Det er fortsatt litt grønt igjen på eineren, men eller er det dype mørke farger dom dominerer.

Det er ikke hvert år at fargene kommer fram så pass som i år. Det var denne gangen greit å se at høsten ikke helt var over, men for første gang denne høsten var det hvitt i et søkk under en stein. Ikke snø, men antakelig hagel. Hvitt var det i hvert fall. Vinteren er ikke langt unna.

Da jeg kom inn til hytta, ble det først litt jobbing. Det er alltid noe å ta fatt på. Denne gang var det rydding og litt rengjøring, - og selvsagt noe boss som måtte på plass.

Arbeidsdagen tok slutt i femtiden, og da ble det tid for te og litt mat – og lesebrettet. Det ble noen hyggelige timer i selskap med boka, mens hytta langsomt ble varm.

Det kom først andre i åtte-tiden. Hovedhytta fikk besøk av i alt elleve stykker. De som kom hadde brukt hodelykt det siste stykket, og siden det hadde regnet (som meldt), vår det mye våte klær. De ble hengt til tørk ved ovnen – lagvis....

Det regnet på lørdagsmorgen, men da jeg tok ut var det opphold, og på hele turen over heia mot Hunnedalen hadde jeg helt greit vær. Det ble en flott tur hvor jeg fikk se sol inne i mellom.

Det kom en god del folk i mot som skulle til hytta. Nede i dalen, kom det en jente gående. Tydelig godt fjellvant. Hun skulle til Sandvatn. Jeg tillot meg å spørre om hun hadde med lykt. Det hadde hun. Det er noen timers tur til Sandvatn fra Høgaleitet. Hun fikk antakelig bruk for lykta.

Jeg var uansett fornøyd med turen over heia.

Blåfjell og Bjødnali med broderen

En helt grei tur.

Broderen sliter fortsatt med foten. Noe er i ustand, og det kan se ut som om det vil ta tid å komme på plass. Likevel vil han gjerne på tur. Med foten i ulage, må det bli litt kortere turer.

Nå har det svært ofte blitt korte turer, men mange flere. I en god uke blir det til at jeg tar ut 4-5 ganger, og da kjennes det om turene blir lange – det vil si over tre timer.

Siden det var broderen som ville på tur, var det han som måtte komme opp med et forslag til hvor vi skulle gå. Det er alltid et problem. Som oftest blir det på stier vi har gått mange ganger. Det passer for så vidt meg ganske bra...

Denne gangen ville broderen til Sælandskogen og Bjødnali, men over toppen av Blåfjell. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått der, men da opp Urdådalen. Det er jo egentlig litt det samme hvor turen går. Det viktigste er å komme seg ut.

Broderen ville over toppen på Blåfjell, for å «trene» foten. Det går egentlig ganske greit å gå i oppoverbakker. Det er litt vanskeligere å komme ned bakker uten å «stresse». Vi var fort enige om at det måtte bli en rolig tur – i hvert fall nedover bakkene.

Så pass sent som i oktober, må godt turvær utnyttes. Denne dagen var det meldt for det meste sol, selv om det skulle blåse litt. På turen rundt Bjødnali, kjennes vinden omtrent ikke i det hele tatt, uansett hvor den kommer fra.

Det var andre biler enn vår på parkeringsplassen. Høstferien og godværet har fått folk på tur. Det startet en kar rett før oss.

Vi tok opp bakken mot Blåfjell. Det var mye vann oppover. Stien var som en bekk enkelte steder. Men vi hadde ikke problemer med å komme tørrskodd frem.

På toppen av Blåfjell hadde vi god utsikt. Det var klart, og vi kunne godt se båter ute på havet. Vi kunne også enkelt plukke ut kjente steder nede på Jæren.

Turgåeren som hadde startet før oss dukket også opp på toppen, men vi hadde ikke gått forbi. Han sa han hadde tatt en litt lengre tur oppover.

Nede i bakken mot Moldtjørnet, var det store endringer siden sist jeg gikk her. Skogen var borte. «Noen» har bestemt at fremmede arter skal vekk, og her var skogen av gran fjernet. Det ser jo ikke så veldig fint ut, men vil antakelig bli mye greiere ganske fort.

Uten skog var det lett å finne den gamle stien, som også var ryddet for greiner. Vi kom ned bakken uten problemer.

Vi tok opp til Bjødnali. En populær plass – i hvert fall for sauene. Det var sauer over alt rundt garden. For oss ble det til at vi gikk tilbake og videre mot Sjelset.

Nedover bakkene mot Sjelsett og videre mot Sælandskogen går lett. God vei og greit å gå. Det er bare et lite stykke langs ånå, over en mark hvor det ikke er vei.

Vi hadde nok brukt litt lengre tid en vanlig på de 8 kilometerne rundt. En fin tur uansett. Og plutselig dukket karen, vi hadde sett og truffet, opp på parkeringsplassen

Med gjengen til Lanes ved Maudalsvannet

Flott natur, kjekk gjeng og vind. 

Alt på fredagens tur ble det diskutert hvor vi skulle ta ut på lørdag. For egen del så var jeg ikke helt sikker på om det var så lurt å ta på tur med værvarsel om vind på over 20 m/sek. Med mange på tur er det lite som kan gå galt, og Bestyrerinnen var oppsatt på å være med. Jeg bestemte meg for å slå følge.

Sigbjørn og Anne Lise har vært en tur til Lanes inn av Espeland på riksvei 503 (fra Vikeså). En times kjøring fra oss, men på god vei – for det meste. Sigbjørn mente bestemt at turen innover dalen til Lanes var verdt en kjøretur på en time. Natur og stedet Lanes var verdt å få med seg.

Vi ble enige om å starte hjemmefra klokka 10, med en oppsamling på Vikeså, for så å kjøre sammen innover mot Espeland. Rett over Storånå i Espedal, går det en vei innover (til høyre når du kommer fra Vikeså og 200 meter innover). Veien går inn til et opplysningsskilt og der er det en liten parkeringsplass.

Fra parkeringsplassen er det bare å følge veien innover forbi Roaldsvannet og inn til Fossebrekka. Derfra er videre rett fram til der traktorveien slutter, så overtar en merket sti ned mot Maudalsvannet og rundt til Lanes. Samme vei tilbake.

Vi var i alt ti stykker på tur denne dagen. En grei gjeng å være på tur med. Det ble temmelig fullt på parkeringsplassen, men det kom biler etter oss.

Turen gikk innover en helt vanlig vei. Med grønne marker og fjell og trær. De første kilometerne gikk unna uten at det var noe spesielt å se. Bortsett fra en skikkelig stor jettegryte i en liten foss. Etter to kilometer var vi inne ved Hælen, og kunne se Fossebrekka foran oss.

Veien ble mer driftevei enn traktorveie, og i lia opp mot fossen var det tydelig at det en gang hadde vært en gård. Steingjerdene sto igjen, sammen med en rusten høyvender. Det var nok drift her inne til en stund ut på 50 tallet.

Over fossen gikk det bru, men vi skulle videre innover mot Maudalsvannet. Veien gikk opp og ned, rundt en kolle, og i toppen av bakken fikk vi øye på en merkepinne - «fyrstikk» – med rød topp. Her begynte stien mot Lanes, som vi greit kunne se en kilometer lengre inne.

Stien langs Lanesstranda og Brattestøl, var tydelig og grei. En lett sti å komme seg fram på. Det var også kjekt å komme ut i terrenget, spesielt med flotte høstfarger rundt om kring. Det var et par småbekker og litt ur, men det var gjort en del for at folk skulle komme lett fram. En kjekk liten kilometer.

På selve Lanes var det gamle murer fra mange bygninger. Det må ha vært et lite samfunn her ute en gang i tiden. Det står igjen en laftet tømmerhytte. Nå er det vanskelig å se hvor gamle slike hytter er, men møblene innenfor og interiøret var i hvert fall gammelt.

For vår del fant vi en flott plass i le for vinden bak noen gamle murer. Det ble en kjekk pause i godt selskap.

Tilbaketuren gikk somme vei som turen inn. Mens vi spiste, blåste det skikkelig opp, og vinden var virkelig kraftig der den fikk tak. Maudalsvannet gikk hvitt, og vinden må ha vært opp mot liten storm.

Vi blåste tilbake til bilen, men igjen med en liten pause øverst i Fossebrekkå for å beundre utsikten – nok en gang. Den var vel verdt å få med seg.

Vi brukte nesten fire timer på turen, som var litt over ti kilometer. Da hadde vi en god pause, og det tar litt tid å kikke seg rundt. For det var så avgjort verdt å få med seg naturen og utsikten på denne turen.

Med gjengen til Bjødnali og rundt Engjavannet.

En flott høst-tur i godt selskap.

Det blir nok en uke uten besøk på Blåfjellenden. Denne gangen ble turen erstattet av en flott tur til Bjødnali, med en ekstra runde rundt Engjavannet før vi tok fatt på det siste strekket mot Sjelset og videre til Sælandsskogen.

«Vi» i denne forbindelse var en gjeng som jeg ar gått tur med en del ganger. Ikke så ofte hjemme, men mange turer på Grand Canaria Min svoger Sigbjørn hadde besøk fra Tysvær. Edvin og Anne Margrete er faste medlemmer av turgjengen på Grand Canaria, og siden det var snakk om tur, ble det til at Kjell og Ingrid også meldte seg.

Vi ble 9 stykker som stillet til start i Sælandsskogen. Værmeldingen var grunn til at vi valgte nettopp denne turen. Det var meldt om sterk vind, og på denne turen er det mye skog, - som tar av for vind.

Selv om det gikk kjapt å bestemme at vi skulle møte opp i Sælandsskogen, var det ikke like klart hvor resten av turen skulle gå. Det er mulig å gå opp Urdådalen eller over Blåfjellet for å komme opp til Bjødnali. Sigbjørn og Anne Lise har i tillegg funnet en sti mot toppen av Blåfjell som ikke er merket.

Siden det var en del i følget som aldri hadde gått i området tidligere ble det bestemt at vi skulle gå opp Urdådalen. Det er nok den flotteste måten å komme oppover mot Bjødnali.

Med ni stykker i følge, blir det litt mer behagelig tempo opp bakkene enn om jeg går alene. I vått vær går det likevel ikke fort å tråkke på, over eller i mellom alle steinene i stien oppover.

Høsten er kommet, og det var flotte farger opp over dalen. For å få beundret fargene måtte vi stoppe opp. Alle steinene i stien gjør det nødvendig å følge nok så nøye med hvor beina plasseres. Det er lett å få overtråkk.

Vi stoppet noen ganger bare for å sjekke «høsten». Selvsagt ble det en lengre stopp oppe ved garden. Denne gangen var det med både kaffe og mat.

Etter en god pause – med kjekk drøs og utveksling av minner fra turene i «Syden», fortsatte vi videre – rundt Engjavannet og mot Skogen.

Vanligvis går turen direkte mot Sjelset fra Bjødnali. Det er mulig, og helt greit å gå rundt Engjavannet, og på den måten utvide turen mer et par muligens tre kilometer. En helt grei forlengelse, om du ikke roter deg bort i Engjamyrene, noe jeg var med på første gang vi gikk her.

Gjengen fikk en fin tur rundt vannet. Sola kom fram, det ble varmt, nesten sommer, og med høstfarger på marka og på trærne, ble det en skikkelig flott ekstrarunde.

Det blåste i skaret over mot Sjelset, og det var dis ute ved kysten som gjorde det vanskelig å få sett utsikten. Vi fortsatte rundt mot Sælandsskogen.

Den vanlige runden, er ikke mer enn 8 kilometer, og går greit på to timer. Inklusive ekstrarunden blir turen på omtrent 11 kilometer, og vi brukte nesten fire timer. Da med en god pause og mange stopp.

Nå er ikke terrenget og været som på Kanariøyene, men gjengen, humøret og turgleden den samme. Vi fikk en skikkelig flott tur sammen. Det er kjekt å være på tur med denne gjengen.

Treningstur på Høgjæren.

 Alene i godt vær.

Den vanlige rundturen på Høgjæren går fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. En rundtur på omtrent 7-8 kilometer og som normalt tar en og en halv time.

Denne mandagen mente væremeldingen at det ville bli styggvær resten av uka. Det kunne på mange måter passe greit med en treningstur i bra vær. Det var snakk om både blå himmel og sommervarme i tillegg til lite eller ingen vind på mandag. Flotte greier. Skikkelig bra tur vær med andre ord.

Jeg tok peiling på parkeringsplassen i Toppdal. Det var en stund siden jeg hadde startet der, og en tur fra Toppdal gir flere muligheter. Den lengste turen kan lett bli opp mot 14-15 kilometer, og med en del høydemeter. Ved å gå direkte mot Steinkjerringå blir turen «bare» 9-10 kilometer.

Hva med å ta en mellomting denne gangen. Først til Synesvarden og så til Holmavatn, Steinkjerringå og tilbake til Synesvarden. Antakelig bort i mot 12-13 kilometer. Greit nok, på en flott dag, med gode forhold.

Det ble mindre og mindre blå himmel å se på vei oppover, og da jeg parkerte var sola borte. Det ble overskyet på hele turen, men temperaturen var i hvert fall ganske bra.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og jeg så ikke andre folk før jeg kom til Synesvarden. Nedover mot Holmavatn var det en del folk, og det var heller ikke helt folketomt mot Steinkjerringå- På en ganske alminnelig mandag.

Det hadde blitt en del kilometer de siste dagene. Ikke alltid i full fart, men helst i jevnt og bra tempo. Nå skulle turen være en treningstur. Jeg startet fort, og ga på oppoverbakkene.

Det blir ofte slik at om jeg starter i godt tempo, så blir det slik på hele turen – om jeg klarer å holde ut. Jeg hadde trodd det ville gå «sakte i bakken» på tilbakeveien, men først helt på slutten måtte jeg justere tempo – i den siste kneika.

Andre gjorde motsatt. Jeg gikk forbi to godt voksne jenter. Det gikk ikke veldig fort. De var opptatt av andre ting enn fart og tempo. De hadde knapt tid til å si hei til meg som for forbi.

Et godt stykke lengre fremme sto to mannfolk og ventet. Ikke på meg, men på de to som var opptatt av andre ting enn turen. Da jeg forsvant over kanten oppe i lia, var de to fortsatt ikke kommet over kanten på forrige bakke – et godt stykke over mennene – som fortsatt ventet...

På det siste strekket mot Toppdal, kom det et følge i mot. Norsk mann, kone og svigermor (tror jeg).

De to siste fra «utlandet». De kikket ganske underlig på meg som kom farende nedover bakken. Antakelig lurte de på hva jeg ville, men små springingen nedover bakken, var bare et ledd i treningen.

Jeg var godt fornøyd med treningsrunden denne gangen.

Søndagstur med broderen

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Broderen har hatt litt problemer med helsa den siste tiden. Etter en tur med blålys og usikkerhet, ble det klart at han kunne fortsette å gå turer. Da sviktet foten. En eller annen «forbindelse» mangler, slik at han har vanskelig for å løfte fotbladet når han går.

Dette gir «flapping» og han har undersøkt med både lege og fysio hva som er «best». Slik han forstår det, så kan det hjelpe å gå – tur.

Ikke lange turer, eller tunge turer, men behagelige (for meg) turer uten en lang kjøretur først. Søndag foreslo broderen å ta den tradisjonelle turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Han hadde gått en del i sand, ganske flatt, og ville nå forsøke noen bakker og litt i terreng. Det var ikke vanskelig å si ja til å bli med på en tur. Det var en stund siden vi hadde tråkket opp bakker sammen.

Søndag og Gramstad, kan bety litt kaosparkering. Jeg tenkte det ville gå bra, men vi kom litt sent avgårde, og på Gramstad var det folk, mye folk – og biler.

Vi fant en parkeringsplass, men det betød å gå en del meter tilbake mot bakken opp til Fjogstad. Det var andre som også ville oppover mot Bjørndalsfjellet. Det kom en del folk i mot, som da antakelig alt hadde vært på toppen.

Det var vesentlig mer folk i stien enn det jeg har opplevd tidligere. Muligens ikke så rart at vi da traff kjentfolk. Det var en kar, som jeg hadde vært med på tur, og vi hadde nok å snakke om.

Siden det ble en stopp i den siste bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, ble det ikke noen pause øverst. Vi snudde omtrent med en gang og tok fatt på bakkene nedover.

Det ble litt prat om hvordan det gikk med foten til broderen. Han mente det gikk greit, og ville prøve turen over Fjogstadnuten i tillegg til Bjørndalsfjellet. Dalsnuten så han derimot ikke syn på.

En fin søndag og mye folk. Det ble mer mennesker på tur rundt Fjogstadnuten enn noen gang. Vi snakket med en kar. Han pluss andre var på 7 nuts turen til Stavanger turistforening.

Jeg tror broderen glemte hele foten etter hvert. Han snakket i hvert fall om at turen var bra. Han syntes det hadde gått mer enn greit og på vei nedover mot Revholstjørn ble det en skikkelig flott tur, mente broderen.

Nede på veien fra Revholen til Gramstad var det også folk. Ikke så mange at det ble vanskelig å holde avstand, men mer en vanlig. På Gramstad var det fullt. Ikke en parkeringsplass å oppdrive. Det sto biler og ventet på at parkerte biler skulle kjøre, og det var folk alle veier.

Selv med mye folk rundt oss, mente broderen at vi hadde hatt en virkelig kjekk tur. Nå var det lenge siden vi hadde gått tur sammen, så jeg syntes også det hadde vært greit. En flott tur i godt selskap.