Rundt Engjanevatnet alen.

Det ble en litt lengre tur denne dagen.

Det er ikke lett å finne en grei plass for tur når YR varter opp med stiv kuling og regn. Nå skulle vinden bare være så sterk i kastene, så «stiv kuling» er litt overdrevet, men 16 m/sek kjennes – spesielt i forbindelse med regn.

Etter å har vært på tur hver dag i noen dager, var jeg heller ikke heltent på en «langtur», som etterhvert er turer på opp mot tre timer eller mer. Det fikk holde med en litt kortere tur denne dagen.

Sælandsskogen og Håfjell (det heter ikke Blåfjell) er et greit sted. Det er skog omtrent hele turen, og selv om jeg går rundt Engjanevatnet, så blir det mye trær som demper vinden.

Siden mye av turen, om jeg bare velder den korte runde, går mye på vei, vil det heller ikke gjøre så mye om det kommer litt – eller mye – regn.

Jeg var langt fra sikker på om jeg ville ta de ekstra kilometerne om Breilia og «Skogen». Den korte runden på omtrent 7 kilometer virket lang nok denne dagen, da jeg satt i stolen hjemme.

Det skjer nye ting i Sælandsskogen. Denne gangen var det en port mot veie. Den gamle dårlige gjerdeklyveren var borte. en grei forbedring.

Oppover bakken mot Stølssletta, kom det en kar løpende oppover og forbi. Jeg prøvde ikke en gang å holde følge. Selv om jeg «tok det med ro», så gikk pusten.

Videre opp Vindskaret og videre mot Håfjelltoppen, savnet jeg vinden. Det blåste bare sånn passe. Ikke noe problem i det hele tatt. Det var bare å ta fatt på bakken med mot Bjødnali.

Nede på sletta mot gården, traff jeg nok en kar, dette var dagen for enslige menn på tur- Han ville ligge i telt og spurte om det var noen gode plasser. Jeg forøkte å nevne at hund og sauer ikke nødvendigvis var en god kombinasjon, men siden det ikke var annet enn sauelort oppe ved garden og ikke en ulldott, så tror jeg han ville forøke å slå opp teltet nede ved vannet.

Etter et kjapt besøk opp på gården tok jeg fatt på veien mot Sjelset. Ved veidelet mot Breilia/»Skogen» måtte jeg ta en beslutning. Jeg var ikke i tvil om at det måtte bli noen kilometer i tillegg til den korte turen. Det ble en flott tur rund Engjanevatnet,

På vei mot Engjanemyrane, så jeg en lemen. Den ville ikke ut av stien, men for bortover. Etter en stund forsvant den inn i gresset. Jeg tror det må være flere år siden jeg sist så en lemen.

Været som så langt hadde skikket seg vel, ble mer truende, og mørke skyer la seg foran sola. i Jærbuskaret på vei nedover mot Sjelset, lurte jeg på om jeg ville nå bilen uten å måtte ta på jakke.

Jakken ble liggende i sekken, selv om det kom noen dråper, og jeg ble våt på buksa. Ved bilen lot jeg være å skifte til tørr bluse og heiv meg inn i bilen. Da regnet det skikkelig.

Regnet hold seg nesten helt borte, vinden var ikke sterk i det hele tatt. Det var egentlig gode forhold. Langt bedre enn jeg hadde sett for meg da jeg startet.

Taumevatn - første besøk i 2022.

Alene på tur.

I et par dager gikk jeg og kikket på væremeldingen, og YR var raus med både sol og temperatur der jeg planla å gå. Jeg hadde tenkt meg til Sandvatn. Hytta ligger på litt over 900 moh og vinteren varer lenge så høyt.

Det blir som regel liggende noen fenner til både august og september, og den første turen har ofte gått 14 dager etter at jeg har vært på Blåfjellenden for første gang i sommer sesongen.

Det er ikke kjekt å vasse i snø når det regner eller blåser. Et par dager før «utflukten» var YUR optimistiske og jeg så fram til turen. På morgenen hadde YR ombestemt seg. Plutselig var det vind og regn med i varselet.

Siden jeg hadde pakket og gjort klar for en langtur, fikk jeg ta oppover å sjekke forholdene. Skulle det ikke være greit å gå til Sandvatn, kunne en tur til Taumevatn være en god reserve.

Turen til Sandvatn er på omtrent 16 kilometer – frem og tilbake, og er – for meg - en langtur. Turen er likevel så pass «enkel» at jeg ikke har hatt problemer med å gjennomføre denne.

Etter vel en time i bilen, sto jeg ved Lortabu, og vurderte været. Det blåste, og det var mørke skyer i sør. Om værmeldingen fikk rett, så ville det bli en «sur» tur tilbake.

Jeg hoppet i bilen og kjøret videre mot Ådneram og Flatstøldalen. En ny halvtime i bilen. Nå er veien inn i Flatstøldalen bomvei, men siden jeg har nøkkel, kommer jeg igjennom. Det betyr imidlertid en liten spasertur for å hente nøkkel og så en ny spasertur for å legge nøkkelen på plass, slik at andre også kan komme gjennom.

Jeg var alene ved Elsvatnet. Ingen andre biler og ingen sykler. Det tror jeg ikke har hendt før. Det er liksom alltid andre innover mot Taumevatn. Det var spor, men antakelig fra dagen før.

Også dette året hadde «noen» lagt ned mye arbeid for å forbedre stien innover. Nå er det lange områder med lemmer, gamle jernbanesviller og tilrettelagt med stein. Det er mulig å komme inn til hytta uten å få for mye søle oppover bukseleggene.

Denne gangen var det tørt. Jeg hadde lave sko, og hoppet elegant over et par sorpehull, og ble ikke våt på beina. Jeg husker første gang jeg gikk innover – for mer enn 30 år siden. Den gangen lå de samme jernbanesvillene der, men med gamle hodelykter som omtrent ikke ga lys og litt frost, så var jernbanesvillene lumske.

Det ble en grei pause på hytta. Denne gangen tok jeg meg god tid. Varm te og kjeks er en god blanding. Selv om det ikke var andre på hytta ble det en fin pause.

På vei tilbake fikk jeg vinden i mot, men det blåste aldri i nærheten av 10 m/sek.. Jeg hadde hatt sol innover, men tilbake kom det mørke skyer fra sør. Selv om jeg ikke fikk regn på meg så kunne det se ut som det regnet skikkelig rundt Sandvatn.

På parkeringsplassen var det folk. En kar ville innover for å muligens finne et skadd reinsdyr. Han spurte hvor lang tid jeg hadde brukt fra Taumevatn, og jeg sjekket klokka. Turen hadde gått på omtrent en time.

Det ble en lang dag med bare en mil på beina, men mer enn 20 mil kjøring. Jeg fikk anledning til å krysse av for årets besøk på nok en av hyttene til Stavanger Turistforening.

Sommer i heia og flotte forhold

Nesten ingen andre i heia.

Etter en uke uten tur til Blåfjellenden, men en tur i sjøkanten i Kroatia, var det på tide med et besøk på Blåfjellenden.

Jeg kom hjem på lørdag. Søndag mente YR det ville både regne og være torden og lyn. Nå hørte jeg ikke noe til torden, og så ikke noe lyn, og bare litt regn, men alt gjennom stuevinduet. Det ble ingen tur den dagen.

Av en eller annen grunn mener Bestyrerinnen at jeg får holde meg hjemme og være til stede, når familien feirer min fødselsdag. Jeg skjønner selvsagt ikke hva alt oppstyret skal være godt for, men ordre er ordre. Det ble en langtur den dagen, men ikke oppe i heia.

Tirsdag og onsdag mente yr det ville bli bra vær. Det var snakk om temperaturer på over tyve grader, sol fra blå himmel – etter hvert, og skikkelig bra forhold. Det var ingen grunn til å sitte hjemme og kikke ut stuevinduet disse dagene. Det var bare å hive i sekken og komme seg avgårde – til Blåfjellenden.

Det var ikke helt sommer på parkeringsplassen. Sola var godt gjemt bak skyene, og tittet bare frem sånn inne i mellom. Med en ganske bra bris, var det kaldt. Jeg måtte ha på en jakke i tillegg til den tynne ullblusen.

Oppe i bakken, nesten i toppen mot Oleskaret, kunne jeg også dette året, se mine gamle venner - flekkmarihånd. Flere dette året enn tidligere. Nå spørs det bare om andre seg syn på blomstene, og plukker alle. Noe som har skjedd de siste årene.

Det var tørre og flotte forhold. Etter å har forsert en 2 meter bred fonn rett over skaret, gikk resten av turen uten å trå på snø i det hele tatt. Det er ikke ofte all snøen i stien er borte før 1. juli

Det ble en grei tur innover heia. På vei nedover bakken mot Blåfjellenden, kom sola fram. Omtrent som YR hadde spådd. Da fant jeg ut at det hadde vært en fordel med skyene oppover bakkene. Det ble varmt.

Som vanlig kom jeg til tom hytte, men ikke lenge etter at jeg hadde fått vann på plass og te i kannen og skolebollene på bordet, kom det to jenter. De tok inn på hovedhytta, og ville bare tilbake neste dag.

Litt senere på ettermiddagen ankom tre glade jenter, som mente det ville passe å ta inn på annekset sammen med meg. Jentene testet badevannet i elva. Det var omtrent så kaldt som jeg hadde mente det var. Ikke stort over 14 grader.

Jente ville nedover Fidjadalen dagen etter, og med en skikkelig god værmelding ville de få en flott tur. Det blåste litt på morgenen, men ellers var det skyfri himmel, flott. Skikkelig flott.

For egen del fikk jeg dagen til å gå med vask og rydding – og litt soling. Jeg tok ikke ut før i tretiden, og da jeg gikk kunne jeg se en person på vei mot hyttene fra Sandvatn.

Vinden hadde løyet og det blåste bare over toppene. Det var tørt i marka, og selv om vinden kom rett i mot, var det nesten perfekte forhold for tur i heia.

I løpet av den siste uka, var heia blitt grønn. Det var sommer og varme. Kortbukse og litt lettere sekk enn på vei inn, gjorde at jeg kunne holde god fart mot Hunnedalen. Det ble likevel til at jeg stoppet opp for å beundre naturen – og ta noen bilder.

Det ble en tur over heia i god gammel fart. Virkelig hyggelig å kjenne at det faktisk fortsatt er mulig.

5 topper fra Gramstad - "den lange runden".

En flott presang til meg selv.

Det ble bare en tur i Kroatia. Riktig nok en varm tur, og det ble bare varmere ut over uken. Det passet å ligge på stranden. Hjemme igjen fikk jeg problemer med beina, og ble sittende i godstolen en hel dag.

Nå meldte YR både lyn, torden og regn i bøtter og spann den søndagen, så det var ikke et stort savn å ikke komme på tur. Bestyrerinnen fant en «tørr» time for en strandtur – uten meg.

For meg og broderen er 27. juni en litt spesiell dag, og dagen da jeg kan si at «neste fødselsdag blir jeg 75», men altså ikke noe å feire dette året. For min egen del, ble det tur i presang fra meg til meg selv.

Som vanlig var det ikke lett å velge hvor jeg skulle gå. En tur i heia, var ikke mulig, Bestyrerinnen og resten av familien ville finne det noe underlig om jeg ikke holdt meg hjemme denne ettermiddagen.

Det enkleste ville være å ta en tur til Gramstad. Jeg tenkte i utgangspunktet på å gå den lange runden med 5 topper, men på den turen er det mulig å korte inn flere plasser. Om føttene skapte seg skikkelig, så var det bare å sette kursen mot bilen.

Det var andre på Gramstad. En masse ungdom, som antakelig var på «klassetur», og ikke mange biler. Jeg tok veien mot Bjørndalsfjellet, og mot Bjørndalsmyra.

Selv om det hadde kommet en del nedbør, så var myra forholdsvis tørr. Jeg hadde i hvert fall ingen problemer med å komme innover mot Mattisrudlå.

Jeg stoppet likevel opp et par plasser, for å se på flekkmarihånd blomster.. De sto ganske tett enkelte plasser, og var et pent syn. Nå er ikke flekkmarihånd noe sjeldent syn. Det er vel den mest vanlige orkideen i Norge, og finnes omtrent over alt oppe i høyden. Bare synet av blomstene var verdt hele turen, og satte meg i godt humør.

Fra enden av myra og videre oppover mot skaret under Mattisrudlå, var det ikke mye sti å se. For meg som har gått her en del ganger, var det mulig å se tråkket, men for andre kan det være vanskelig.

Rett under toppen av Mattisrudlå, gikk jeg bort mot «Rindå» og kikket nedover stien. Det var ikke folk på vei opp, men da jeg snudde for å mot Bjørndalsfjellet dukket det opp en jente som hadde vært oppe på selve toppen.

Vi vekslet noen ord, og hold omtrent samme tempo mot Bjørndalsfjellet. Der tok jeg en liten pause, for ikke å halse etter jenta nedover mot veien.

Det var ikke vanskelig å fortsette mot Fjogstadnuten. Føttene kjentes grei ut, godt hjulpet av en ibux, og det var ingen grunn for ikke å fortsette.

På vei mot Dalsnuten, over den lille heia mellom veien og Revholstjørn, var jeg usikker på om det ville bli 3,4 eller 5 topper. Det ble til at jeg tok bakken opp til Dalsnuten.

I bunn av bakken ned fra toppen, var det heller ingen grunn for ikke å ta med Øvre Eikenuten. Det er jo bare en «omvei» på vel en kilometer.

Over markene mot Øvre Eikenuten, vokste det en hvit liten blomst med ganske strek lukt – i mengder. Selv etter en del søk, fant jeg ikke navn på planten. Det dukker nok opp en eller annen gang.

Det ble en flott presang til meg selv denne dagen. Været var bra, selv om det blåste på toppene, føttene skikket seg og jeg var i god form etter noen dager uten å bruke beina. Det var kjekt å være på tur denne dagen.

En spasertur i "Syden"

Fra Makarska til Baska Voda - og tilbake.

Det er litt rart. Turer i sjøkanten, tilhører liksom vinteren hjemme, men så snart vi kommer til «Syden» på sommeren, blir det en strandtur. På vinteren i «Syden» (Kanariøyene) blir det «fjelltur».

Vi har hatt to år uten «sydentur». To somrer uten den vanlige turen til Kroatia og Makarska, og heller ikke den tradisjonelle spaserturen fra Makarska til Baska Voda og tilbake.

Det ble ikke mye diskusjon da vi endelig bestemte oss for å ta en tur. Både Bestyrerinnen og jeg savnet nok å ha «ferie» i varme og sol. Respekten for Corona henger litt igjen, både hos oss og også for andre vi møtte på vår tur. Vi ble ofte alene i heisen på hotellet. De som kom, ventet på en tom heis.

Vi for vår del vurderte det slik at skulle vi være sikre på å få en skikkelig ferie dette året, var det bare å hive seg rundt og bestille. Det ble en tur litt tidligere på sommeren enn vanlig. Og vi var litt usikre på været. Ville det være «sommer»?

Yr vartet opp med sol og blå himmel, og opp mot 30 grader, for den uka vi skulle være der nede. Denne gangen holdt de til og med hva de lovet. Vi hadde noen gode dager med topp temperatur rundt 27-28 grader får varmen kom og temperaturen steg til over 30 grader midt på dagen.

For oss gjennomfrosne nordboere, er det ikke optimalt med tur i over 30 grader. Bestyrerinnen og jeg ble enige om at det ville være lurt å starte tidlig. Vi bestemte oss for å ta ut på tirsdagen, og sto opp i sekstiden.

Da var det stille utenfor. Nesten ikke lyder, og med frokosten unnagjort, var vi på beina godt før syv. Med sola så vidt over fjellene i sørøst, var temperaturen levelig. Antakelig var det ikke mer enn rundt 20 grader.

Andre var også ute så tidlig. En hel del folk jogget nordover strandpromenaden. Noen i godt tempo, mens andre knapt holdt høyere fart enn oss som gikk.

Det var virkelig flott å vandre nordover mot Baska Voda en stille morgen, der sjøen omtrent lå speilblank. En god del av turen går på en ganske grei strandpromenade, men et lite stykke er det sti gjennom skog og under en fjellknaus. Det lille stykket med god sti er virkelig flott. Denne morgenen var det heller nesten ingen andre ute og gikk.

Det var litt underlig å gå forbi vår vår vanlige badeplass, se folk på vei ned mot vår «plass». Nå mangler det ikke på bademuligheter langs denne kyststripa, og her er det plass både for oss og andre. Både for de som foretrekker å hoppe i sjøen uten uten tekstiler, og for andre mer påkledd, selv om «påkledd» i denne sammenheng ofte betyr minimalt med stoff.

Selv om det er god «vei» innover mot Baska Voda, og det var andre på vei, og det plinget fra en og annen sykkelbjelle, så hadde vi mye av naturen for oss selv. Turen går gjennom skog, med strand og sjø på den ene siden. Skogen – og skyggen den gir, gjorde at temperaturen ikke var mye mer enn det vi opplever en god sommerdag hjemme

Det ble mer folk etter som vi nærmet oss byen, og på tilbakeveien var det mye mer folksomt. Siden vi hadde startet tidlig var det langt fra tid for lunch i Baska Voda. Det hadde tatt oss under to timer å spasere de omtrent ti kilometerne mellom byene, og vi var klar for returen – etter en stopp for vann og Cola, før 11.

Tilbaketuren ble varmere, og det passer bra å stoppe opp ved et utested nærmest for å få tiden til å gå frem mot lunch.

I Promajna, traff vi på et annet par som også var på tur. Selv om vi ikke kjente paret fra før, ble det til at vi spiste lunch sammen. En hyggelig stund og en anledning til å snakke med ande enn oss selv.

Det ble ytterligere et stopp til før vi igjen sto ved hotellet. Det ble mye varmere utover dagen, men med mange stopp og mye vann, gikk det greit.

Nesten 20 kilometer på beina, må være «godkjent» i «Syden». For oss hadde det i hvert fall vært en flott tur, og det var virkelig greit å endelig kunne følge opp gamle «tradisjoner» med tur i «Syden» også på sommeren.

Med broderen til Blåfjellenden for første gang i 2022.

En lang lys kveld, og en flott morgen i heia.

Det måtte bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Prislistene på hytta er fra 2021, og prisene har endret seg. Prislisten burde ha vært med i påsken, men ble glemt. Jeg ble igjen klar over dette da jeg kom inn til hytta forrige gang.

Det ble en tur til byen bare for å hende prislistene. De ble liggende i bilen, og meningen var selvsagt å ta med disse i sekken neste gang jeg gikk innover. Nå ble broderen med til hytta denne gangen. Noe som er skikkelig bra. Vi har det ganske kjekt i sammen, og trives i hverandres selskap.

Han heiv listene i baksetet, og der ble de liggende. Jeg skylder på alderen, min eller broderens, men vi nøyaktig like gamle så..... Listen kom ikke inn denne gangen heller.

Broderen ser fram til den første turen innover på våren. En årlig begivenhet, og etter hvert en lang tradisjon. Turen til Blåfjellenden er det broderen trener for. Etter som årene går blir broderen mer og mer skeptisk til turen. Den er, av en eller annen grunn, blitt både lengre og brattere med årene.

Forskjellen på ungdom og oss, kom tydelig fram da vi ut på kvelden fikk besøk av en jente på rundt 19 år. Hun kom fra Langavatn, men først hadde hun gått fra Flørli. Hun mente turen den dagen var omtrent 25 kilometer. Her var det heller ikke snakk om «lett sekk», den var antakelig på 16-17 kilo.

Dagen ette ville hun tilbake til bilen i Vinddalen. Fra Blåfjellenden blir det en tur over elva nede ved Fidjastølen, så opp bakken mot Skitdalene og ned mot Korvabu, videre opp Sneliane rundt Fossejuvet og så ned mot Vinddalen. Normalt en tur på 6 timer. Jeg tror jenta ville bruke mindre tid enn det.

For meg, og antakelig også for broderen, virket opplegget rimelig «umulig». Alt for lang dagsetappe og alt for tung sekk i det terrenget hun hadde gått, og ville gå dagen etter. Vi er ikke ungdom lenger.

Da vi gikk mot Hunnedalen dagen etter møte vi en kar som kom løpende i mot. Han var på dagstur frem og tilbake. Nå er det ikke helt uvanlig at vi treffer folk som løper nettopp den ruta. Faktisk hadde vi snakket om dette, og jeg trodde vi hadde muligheter for å treffe en på vei mot hytta.

Nå var turen frem og tilbake fra Hunnedalen til Blåfjellenden bare en forsmak, i forhold til han som satt i trappa på hovedhytta da vi gjorde oss klar for tilbaketuren. Han kom fra Flørli. Inn med den tidlige båten, og tilbake til Lauvik med båten som går klokka 4. Frem og tilbake fra Flørli til Blåfjellenden på dagen. Ingen liten tur det heller.

Vi, for vår del, var ganske godt fornøyd med å komme frem og tilbake i et greit tempo. Broderen var mer enn fornøyd med, nok en gang, å få oppleve å sitte på terrassen og nyte utsikten nedover Fidjadalen, i godt selskap med en god sigar og et lite glass cognac.

Vi er fortsatt bare i midten av juni, men nå er nesten alle fennene bort. Snøsmeltingen dette året har gått kjapt. Det hender de vanlige fennene ligger til langt ute i juli, og i noen tilfeller til august. Dette året forsvinner de kjapt.

Sommeren er kommet i heia. Sauene er på plass og det er mange bestillinger på Blåfjellenden. Jeg håper at det blir en tørr sommer med mye sol og gode forhold, men tar til takke med det været vi får server. Det er uansett kjekt å gå i heia.

Blåfjellenden i regn.

Noen lærer aldri.

Av og til bommer Yr stygt. Det skjedde denne helga. Planen var en tur til Blåfjellenden. Jeg bruker å ta en tur i uka i sommerhalvåret. Det blir mye samme turen, men siden det alltid er et eller annet å gjøre på hytta, så passer det bra med en tur innover en gang i uka. 2 - 2 1/2 time og 8-9 kilometer inn den ene dagen og det samme tilbake dagen etter.

Siden det bare var 2. gangen innover, og det var en del snø og fenner første gangen, ville jeg helt ha godt vær. Som pensjonist kan jeg tilpasse turene til været. YR mente alt tidlig i uka at onsdag/torsdag var best. De andre dagene ville det både regne og blåse.

Nå ville det ikke være helt bra vær på fredag, men til gjengjeld skulle lørdagen bli bra, med sol og lite vind. Innover på fredag med vinden i ryggen kunne det gjerne blåse, og selv om sola var gjemt bak skyene ville ikke det bety så mye siden turen går omtrent rett nord.

Jeg satset på at YR holdt hva de hadde lovet, og pakket lite vintertøy. Forrige uke ble det varmt og jeg gikk i langbukse gore-tex mens andre brukte kortbukse – i solskinn og nesten 20 grader.

Jeg håpet å få bruke motorsagen jeg har kjøpt. Blåfjellenden ligger på nøyaktig 600 moh og det har kommet mye småbjørker de siste årene. Da jeg kom til Blåfjellenden for første gang – for 35 år siden, var det bart. Nesten ikke bjørk i det hele tatt. Jeg håpet å kunne sage ned noen av de «buskene» som har kommet opp rundt hytta.

Problemet var at broderen ment jeg ikke kunne bruke motorsaga uten sikkerhetsutstyr. Det hadde jeg ikke tenkt på, og slikt tar plass og veier....

Jeg fikk plass til buksa og hansker, briller ligger det på hytta. Med dette i sekken sammen med middag, som ikke er Real, så blir sekken tyngre enn vanlig. Det er kjekkere med lett sekk, og derfor ble det mindre vinterutstyr enn det jeg vanligvis drar med meg. (Lue, vanter, lang under og en ekstra bluse.) Langarmet bluse og sokker ble det likevel til at jeg tok med.

Oppholdet Yr mente det ville bli, var temmelig vått. Ikke direkte regn, uten om av og til, men yr. Vinden kom fortsatt bakfra, og jeg ble ikke skikkelig våt før på siste delen av turen.

Det var bare å fyre opp i ovnen, tørke klær og vente på sola – som YR mente ville komme fra morgenen av. YR tok feil.

Det var tørt på morgenen og det var en lysning i sør. Jeg så ikke for meg å bruke motorsaga på sleipt underlag, og uten andre til stede. Jeg vente på sola. Som yr hadde nevnt.

Det ble venting hele dagen. Av og på med regn, noen små glimt av sol og blå himmel som igjen ble avløst av mørke skyer og skikkelig slagregn. Sånn gikk nå den dagen.

Klokka fem, etter å spis, pakket jeg sekken og tok avgårde – i regnet. Det regnet litt til å begynne med, Etter det kom og gikk bygene. Oppe i høyden ble jeg kald, selv med jakken igjen opp til haka, og med hetta på. Den lange under, som jeg «alltid» har med, er til bruk i nettopp slikt vær. Det ble en kald halvtime.

Jeg traff en del folk som ville til hytta. De hadde været bakfra, og syntes nok at det hele var ganske greit. For meg ble det en liten aha-opplevelse. Det var en stund siden jeg hadde vært ute i kaldt regn. Jeg kommer til å ha med utstyret fra nå av.

Likevel ble det – som alltid en kjekk tur både inn til hytta og tilbake. På tilbaketuren kunne jeg se sauedriften på vei mot Blåfjellenden, og jeg traff kjekke folk. Sel uten sol, så lyste det rødt på rabbene det grepplyngen blomstret. Fosser og bekker var store, og snøfennene viser god igjen. En litt annen natur enn når sola skinner og det er tørt, men flott likevel.