Rundtur i sjøkanten

Det ble likevel en langtur.

Selv med noen hviledager inne i mellom var jeg ikke helt klar for nok en langtur denne dagen. Det ville holde med en tur på en mil eller der omkring, mente jeg.

Nå var ikke været spesielt samarbeidsvillig, selv om det var sol og omtrent ikke vind. Kulda ville liksom ikke helt gi seg. Et par varmegrader midt på dagen, gjorde det hele bare litt verre.

Det måtte bli en tur langs stranden. Jeg så fortsatt ikke syn på å ta opp i høyden, selv om jeg ser at andre går lange og kjekke turer ut fra Gramstad og andre plasser. Det er liksom ikke for meg når bakken er dekker med rim og is.

Stranden må kunne brukes til tur. Det hadde jo gått greit de tre siste gangene. Siden jeg ikke tok sikte på mer enn en mil – på flate stranden, kunne jeg like så godt ta til Bore. Den nærmeste stranden.

For et par år siden, det var glatt den gang også, gikk jeg til anskaffelse av piggsko. Sko med pigger omtrent som vinterdekkene på bilen min. De ga et litt bedre grep på glatt føre enn fjellskoene, og denne dagen tok jeg på disse. Uten helt å ha tenkt gjennom hvorfor, mest for å teste skoene for gnagsår på en litt lengre tur.

Det var andre på tur, men langt fra så mange biler på parkeringsplassen som det har vært den siste tiden. Jeg traff folk som kom i mot bare et stykke sør på stien bak stranden. Da ble det snakk om piggsko.

Alt fra start var det klart at dette ikke var dagen for «vanlige» sko – i hvert fall for min del. Tinværet dagen før, og senere frost igjen, hadde gjort at stien var islagt...

Damene – folk i sin beste alder – gikk uten brodder eller piggsko, og de gikk forsiktig utforbi stien, der det ikke var fullt så mye is. Selv for meg – med piggsko – gikk det sakt og forsiktig – utforbi stien for det meste...

Jeg hadde tenkt meg til Reve Havn, en tur på omtrent den mila jeg hadde sett for meg. Selv om det gikk litt smått, kom jeg meg ut på stranden ved Fuglingene, og satte kursen videre sørover.

Jeg traff to glade gutter – menn i sin beste alder antakelig – pensjonister som meg, på tur fra Hellestø og sørover. De var nå på vei nordover, tilbake mot bilen ved Hellestø. En tur på omtrent 17 kilometer, om ikke litt lengre.

Jeg fortsatte sørover, men valgte å snu ganske snart. Da var det en masse is-svuller, med bratt bakke på den ene siden og rullestein-strand på den andre.

Tilbake ved Fuglingene, måtte jeg velge videre vei. Tilbake til bilen på innsiden av stranden, eller fortsette nordover på stranden. Valgte jeg å gå tilbake til bilen, ville det bli en alt for kort tur.

Problemet var at, om jeg gikk nordover langs stranden, ville jeg antakelig ikke stoppe før ved Hellestø. De to karene jeg traff, hadde jo omtalt turen som helt grei. - og ikke lang....

Det ble selvsagt til at jeg fortsatte nordover i sjøkanten. Og over brua videre mot Sele havn. Jeg gikk og tenkte at jeg kunne jo snu – når det måtte passe, men innerst inne viste jeg jo at turen ville gå helt nord til Hellestø. Slik ble det også.

Det ble en flott tur tilbake til Bore og bilen. Sola står selvsagt lavt, og gir kveldslys tidlig, når det i tillegg kommer skyer som blir lyst opp bakfra av den lave solen, blir det skikkelig bra.

Det er ikke alltid like lett å fange slike ting med fotoapparatet, men denne gangen fikk jeg med meg noen flotte bilder – etter min mening.

Det ble en tur på 18 kilometer denne dagen også. Fra Hellestø og sør var det virkelig kjekt å se naturen varte opp med en flott vinterhimmel, nesten solnedgang.

Fra Hellestø til Fuglingene - "bare" 15 kilometer.

Nok en strandtur.

Etter å ha tatt turen fra Bore til Orre og retur, en tur på omtrent 20 kilometer, så gikk jeg den vanlige turen fra Hå til Varhaug med retur. Også det en tur på opp mot 20 kilometer.

Siden det fortsatt var både is og snø, var valget for neste tur ikke spesielt vanskelig. Det måtte bli en strandtur, men hvor, og ikke minst hvor lang.

For en god stund siden, snakket jeg med noen folk på Borestranden. De gikk fra Hellestø til Fuglingene – og tilbake. Nettopp Fuglingene ment jeg var halv-veis mellom Hellestø og Orre, med andre ord var den turen også opp mot 20 kilometer.

Det var kanskje på tide å finne ut hvor lang den turen egentlig var. Den ville jo uansett gå på kjente stier, eller mer korrekt kjente strender. Det kunne passe å starte fra Hellestø denne dagen, og å prøve å gå denne turen.

Et par kuldegrader og litt trekk, burde jo ikke være noe hinder for tur, men det var likevel kaldt da jeg gikk ut av bilen på Hellestø. Skikkelig vinter.

Fordelen var jeg selvsagt at stranden var fast og fin å gå på. Det gikk greit sørover fra Hellestø – en stund. Stormene tidligere hadde gjort flere strekk med stein og grus til sandstrand. Det var mulig å gå helt i sjøkanten i stedet for oppe i sand-dynene, og det er kjappere.

Oppe på veien rett før sjøhusene ved Sele havn, kom overraskelsen. Det var is under det tynne laget med rim og snø. Jeg hadde ikke kjent noe på stranden – med naturlig sandstrøing. Det ble ikke samme farten som nede på stranden...

Det var også andre på tur denne dagen. Det var spesielt mange på Hellestøstranden. Det var egentlig ikke så rart. En flott lørdag, med sol og blå himmel burde få folk på tur.

Det hadde – som vanlig – ikke tatt lang tid før jeg gikk meg varm, selv om jeg bare gikk i ullbluse og vindfleece, men jeg hadde fortsatt jakken lukket og vanter på hendene. De andre jeg så, var enda mer «innelukket», med skjerf og lue, og tunge ytterjakker.

Bore stranden er lang, og selv om det er skikkelig flott med sol, strand og hav, så gikk det likevel ikke lenge før det hele ble litt kjedelig. Jeg begynte å sjekke opp turen jeg tok sikte på denne dagen.

20 kilometer syntes å være litt i overkant, etter en oppsummering. 3 kilometer til Sele, og tre kilometer på Bore stranden, og ikke mer enn 2 kilometer i mellom. Sannsynligvis helst bare 1,5 kilometer. Tur-retur ville det ikke bli mer enn femten kilometer.

Det ga meg litt å tenke på og det gjorde at jeg syntes turen på Borestranden gikk kjapt. Jeg hadde egentlig planlagt en pause ved Fuglingene, men det ble til at jeg fortsatte. Uten klokke, kan jeg ikke være sikker, men jeg mente jeg ikke hadde vært med en en god time på beina.

Fra Fuglingene tok jeg stien på innsiden av sanddynene tilbake mot Bore. Det gikk greit, men også her var det is underst. Det ble til at jeg gikk på utsiden av stien.

På veien mellom Bore og Elvenes, ble jeg tatt igjen av to karer som var ute på en løpetur. Kjentfolk, og det ble selvsagt en liten stopp og en prat. Jeg traff karene igjen en gang til. De på vei sørover og jeg på vei nordover mot bilen.

De snakket om at de hadde vært på Solastranden, eller muligens en tur til Randaberg – på 15 minutter, men hadde uansett hadde de fått en fin tur nordover mot Hellestø. De sprang virkelig en god del fortere enn jeg gikk.

Ved bilen kunne jeg se at det ikke hadde gått stort mer enn to og en halv time. Det er ikke snakk om at den turen er på 20 kilometer, sannsynligvis ikke mer enn 15, men likevel en flott tur.

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård - og tilbake.

En tur med mye "kultur".

Det er for tiden flott vintervær, med frost, sol og lite vind. Egentlig bra vær til å gå tur i, men med et lite rim/snø lag på bakken er det glatt. Slikt føre er ikke det beste for min del. Jeg har litt problemer med glatt føre. Det er ikke så kjekt å tenke på at det kan ende med fall og knall.

Under slike forhold er det veldig greit å ty til stranden, eller i det minste sjøkanten. Her har jeg jo hele strekket fra sola til Ogna å ta av. Forrige turen gikk fra Bore og sørover. Det hadde vært greit å velge en annen tur denne gangen.

Tidligere var turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, den turen jeg gikk oftest når det eller var snø og is andre plasser. En tur på «nesten» 20 kilometer, men temmelig flat, og på god sti eller vei.

Ulempen er at denne turen etter hvert er blitt «lang». Ikke en tur jeg går, uten å få både stive bein og vonde føtter. Likevel var det denne turen jeg tok sikte på denne dagen.

Hå gamle prestegård er blitt et kultursenter i kommunen. Det går masse folk på tur nordover, men sørover kongeveien er det ikke like mange. Det kan jo være at folk ikke setter pris på å gå gjennom flokker av ungdyr. På vinteren er dyrene inne og jeg på tur.

Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, går gjennom et gammelt kulturlandskap. Her har det vært folk de siste 5-6000 årene, selv om det gravfeltene, sjøhusrester, hulveier og annet, ikke er mer enn fra de siste 1500 årene.

Det er tydelige spor av båthus, rett ved Obrestad havn som stammer fra vikingtiden. Obrestad er faktisk nevnt i sagaene. Dette er ikke spesielt godt gjord rede for. Gamle ting er ikke noe å samle på i vårt område.

Det er fortsatt mye «rester» fra krigen. Rundt fyret er det masse stillinger og dekninger, og langs sjøen både mot sør og nord er det skytestillinger og liknende.

Nord i Reimebukta står det et enslig sjøhus litt oppe på land. Etter min mening en så kalt «stolpebu» - en gammel byggeskikk. Til min forundring sto sjøhuset fortsatt sa jeg gikk forbi. Jeg hadde trodd at det hadde falt sammen i de siste stormene.

Grødaland er like ovenfor «kongeveien» og det er bare en kort avstikker for å se det gamle Jærtunet, som i dag er museum. Heller ikke det, noe som det blir gjort noe med.

Lenger sør går stien/veien forbi den gamle skipsopphuggingsplassen, og forbi sjøhuset til Varhaug-losene. Begge plasser med sin historie, som burde bli fortalt til de som vandrer forbi.

Dom vanlig ble det en liten stopp på kirkegården. Kapellet er ikke stort større enn våpenhuset til den gamle kirken, men blir fortsatt brukt ved bryllup og andre anledninger. Det er antakelig ikke stort mer enn 12 plasser inne.

Lokale folk blir fortsatt begravd på kirkegården, og denne gang var det gjort forberedelser for en ny begravelse.

Etter å ha fått i meg varm te – og varm saft, tok jeg fatt på veien tilbake. Jeg fikk trekken mot meg, og med steinhard bakke, ble det etter hvert såre bein. Jeg kom likevel tilbake i god form.

Turen hadde denne gang tatt meg nesten tre og en halv time. Mye lengre enn vanlig på disse 18-19 kilometerne, men jeg skylder selvsagt på «forholdene».

Fra Bore til Friluftshuset på Orre - og retur.

En lang, men grei og flott tur.

Det var tøft å komme hjem til vinter. Frost og is, og lav sol. Det var bedre på Gran Canaria, med sol og sommer. Likevel måtte det bli en tur. Været var jo egentlig bra.

Det tok litt tid å finne fram vinterhabitten. Det var en stund siden jeg hadde vært nødt til å tenke på kulde og is. Bare det å finne fram vannflaske for varm saft, var litt uvant.

Med glatte forhold blir det alltid et spørsmål om hvor turen burde gå. Det er egentlig helt greit å gå i terrenget så lenge det er barfrost, men jeg foretrekker likevel å gå i sjøkanten, med naturlig sandstrøing.

Det er noen mil fra Sola til Ogna. Det er mulig å gå i sjøkanten hele veien og ingen plass tar det stor lengre enn 30 minutter å kjøre for å komme til en grei parkeringsplass. Til de nærmeste startstedene for en tur, er det bare snakk om minutter.

Jeg var ikke sikker på om det ville bli en lang eller kort tur denne dagen. Det hadde tross alt blitt en del turer de siste 14 dagene, og jeg kunne kjenne det i bein og legger. Med tanke på at det kunne passe å snu – for en kort tur, eller for en litt lengre, passer det bra å starte fra Bore. Den nærmeste stranda for meg.

Her er det mulig å gå sørover noen mil om det kunne passe. Jeg satset på å nå Reve havn i første omgang. Så fikk jeg se hvor langt jeg nådde, før snudde.

I 14 dager hadde vi ikke tenkt på værmeldingen. Vi sto opp til sol, og så omtrent ikke en sky. Hjemme ble plutselig værmeldingen igjen viktig.

Yr mente det ville være rundt null grader, en liten trekk (3-4 m/sek) og delvis sol og skyer. Det var overskyet da jeg startet hjemmefra, men i sør kunne jeg se blå himmel.

Rundt null høres jo ikke spesielt kaldt ut, men det var kaldt da jeg startet. Det var på med hansker, og jeg måtte ned med øreklaffen en stund. Jeg ble – som alltid – varm, etter en stund.

Fra parkeringsplassen ved Borestranden tok jeg sørover på innsiden av selve stranden. Det er et stykke ut til Fuglingene, og der måtte jeg ut på sandstranden. Som tidligere ikke var sandstrand, men rullesteinstrand. Det skjer stor endringer ganske kjapt på strendene, sanden kommer og går. Akkurat nå er det mer sandstrand enn jeg har sett tidligere.

Stykket mellom Fuglingene og Reve Havn er litt annerledes. Her er det steiner og rullesteinsstrand. Det er gressbakker helt ned til stranden, og det er nesten vei mellom sjøen og marka. Et flott område,som det alltid er kjekt å besøke.

Det ble ingen stopp ved Reve Havn. Jeg fortsatte mot Revtangen. Revestranden hadde – igjen – endret seg. Det var nye små sanddyner i forkant av de gamle. De kan bli tatt av nye stormer, eller de kan bli så pass store at de står imot.

Selvsagt ble det til at jeg gikk hele veien til Friluftshuset på Orre. Jeg hadde antakelig ikke vært helt fornøyd med meg selv om jeg ikke tok turen helt bort. Det ville likevel bli en lang tur tilbake til bilen på Bore.

Nå hadde skyene forsvunnet og det ble sol og blå himmel. Ulempen var at jeg gikk nordover og hadde sola bakfra – og trekken i mot. Det ble en kald tur mot Bore.

Bakken var frosset, og selv om det går fort på godt underlag kunne jeg kjenne at jeg ble «varm» under føttene. På slutten ble jeg også stiv og det gikk ikke så fort som før.

20 kilometer på tre og en halv time gir «omtrent» 6 kilometer i timen, og det er jeg egentlig godt fornøyd med. En flott men lang tur.

Siste turen - Eivinds Plass - tur 11

Siste turen i denne omgang.

Regn, hvem hadde tenkt på regn de siste dagene. Det var sol og atter sol vi var opptatt av. Skikkelig sommervær med sol og temperatur godt over 20 grader. Det er også nøyaktig hva vi har hatt de siste ti tolv dagene.

Siste dag på Gran Canaria, våknet vi til skyer og mørk himmel. Det var regnbue ut i havet, så de mørke skyene hadde regn under seg. En annen plass...

Selv med «dårlig» værmelding, muligens 0,01 til 0,03 mm regn, måtte det likevel bli tur. Siste mulighet til å ta innover mot Norskeplassen måtte selvsagt tas vare på.

Alle ville være med på denne siste turen. Selv med truende skyer var oppmøtet fulltallig. Nå var det heller liten vits å ligge på solsenga så lenge skyene skygget for sola.

Annelise var klar på at hun ville besøke Eivinds plass. Det hadde ikke blitt anledning til å besøke denne plassen tidligere, og det ville være greit å få krysset av dette turmålet også. Vi andre fulgte selvsagt med.

Planen var altså å gå til Norskeplassen – som vanlig, og så ta opp mot Sukkertoppen, for deretter å gå til Eivinds plass. Det går en sti omtrent rett ned og mot Eivinds plass fra Sukkertoppen.

Denne stien er en lang og ganske bratt bakke ned. Med løs grus og stein, som i nesten alle bakkene, så blir det å ta det forsiktig. Nå er det også mulig å gå veien mot «Våres Plass» - (og Eivinds plass) men i stede for å ta veien mot «Våres Plass» gå i stikk motsatt retning. Her går det en sti litt nedover og tilbake, som leder til Eivinds plass.

Fra Eivinds plass er det lett å se stien som fører tilbake til bakken og mot Sukkertoppen. Den lange bakken opp, er adskillig lettere å gå oppover en ned.

Før start fra Natural Park, er det alltid en runde med hvordan vi skal komme oss til Norskeplassen. Vanligvis blir det «Brattebakken» rett opp bak hotellet, og så en lang slak bakke oppover. Det er omtrent 3 kilometer fra hotellet til Norskeplassen, og det tar oss 45 minutter.

Det er en annen bakke hvor stien klatrer høyere og hvor den lange og slake bakken mangler. Vi valgte denne dagen å gå «Dalen» innover. Selv om stien i begynnelsen er den samme som for «Brattebakken» (like bratt) så går stien her for det meste i fjellsiden innover og oppover noen bakker. «Dalen» er egentlig en flott tur i seg selv.

Det er selvsagt like mange høydemeter (Litt mer enn 200) alle veien, men «Dalen» føles enklere. Den er imidlertid en kilometer lengre, og det tar omtrent en time å komme til Norskeplassen den veien.

Det ble en stopp på Norskeplassen på vår vei innover. Denne dagen var det få andre ute og gikk. Vi fortsatte innover og for bare over Sukkertoppen.

På Eivinds plass, ble det pause og noen fant fram boka og fikk notert navnet. Det ble ingen lang pause før vi fortsatt tilbake mot Sukkertoppen og Norskeplassen.

Rett før Norskeplassen, gikk vi igjen på kjentfolk, og fikk på ny en god «drøs» med Sigmund og følget. Vår det tredje eller fjerde gangen vi helt tilfeldig møttes?

Det ble til at vi gikk «Dalen» tilbake til Natural Park. Vi fant ut at det passet mye bedre med en tur på 12 kilometer enn bare på 11.

Det var ikke like mye sol på denne tur som på de andre. Vi hadde til og med noen dråper regn på oss. Ikke nok til at vi ble våte, men nok til at steinene – nesten – ble dekket. Regnet tørket opp omtrent med en gang.

En flott tur og en flott avslutning -på tross av «regn». Alle turene har vært skikkelig flotte, men med ganske mange timer på vei, ville det passe å komme hjem for å ta det med ro – en dag eller to.

Fra "Cooperativet" i Mogan til "Natural Park" - tur ti

En virkelig flott tur - men lang.

Enkelte turer her på Gran Canaria og Puerto Rico, er enkle og lette å gå. For blir det en del slike turer. Først til Norskeplassen og så videre innover eller nedover mot Arguineguin.

Andre turer er morsomme, kjekke og byr på en litt annen natur, som turene innover eller nedover til Veneguera. Noen har litt av alt, som turen til Hjermandsplass.

Det er likevel en tur som skiller seg ut. Det er turen fra «Cooperativet» i Mogan og tilbake til Puerto Rico over fjellet. Først opp en lang bakke og så en lang tur sørover.

Turen fra «Cooperativet» tilbake til «Natural Park» er lang, nesten 24 kilometer, og det er i tillegg over tusen høydemeter. Det er en drøy tur for de fleste, og jeg kvier meg alltid litt på forhånd.

Likevel er dette en tur som er verdt alt strevet. Det er virkelig en flott fjelltur på Gran Canaria. Nå er det nok mange som vil mene at turen fra «Mølla» og opp bakken der, med «hylla» som en virkelig utfordring, er mer spektakulær og ellers like flott. Ikke for oss med et lite snev av høydeskrekk.

Bergvegg til venstre og stup – rett ned – til høyre, er ikke noe for meg i hvert fall. Jeg foretrekker å starte fra «Cooperativet» hvor bakken er mye «snillere».

Det var bare tre av oss i drosjen mot «Cooperativet» i Mogan. Edvin, som turleder, Kjell som offisiell tid og avstands-kontrollør, og meg sånn midt i mellom.

Vi snakket med en dame da vi gjorde oss klar til å ta fatt på bakken oppover. Da hun hørte av vi skulle opp 1000 meter og gå 24 kilometer tilsammen, tok hun omtrent bølgen. Hun var imponert.

Vi viste jo at det var mange meter opp og tok det med ro. Heldigvis hadde Edvin fått oss opp så pass tidlig , at vi gikk i skygge omtrent til toppen.

Nå var stien forbedret siden sist vi gikk her. Noen hadde ryddet og ordnet. Stien, eller Caminoen var nå i god stand, selv om det enkelte plasser fortsatt er mulig å gjøre forbedringer.

Vi kom i hvert fall til topps uten problemer, og kunne se tilbake på stien nede i bakken som slynget seg oppover i fjellsiden, Det er ganske godt gjort å gjøre stien så pass grei å komme opp, i det bratte terrenget.

Oppe i sola ble det en liten stopp, før vi fortsatte mot Caminoen fra «mølla». Vi diskuterte muligheten for å treffe folkene fra Norskeklubben. De skulle opp bakken og videre til Tauro. I hvert fall ett stykke samme vei som oss.

Denne gangen var det mye mer grønne planter og blomster enn det vi har møtt på før. Da var det bare noen trær som var grønne. Nå hadde vi grønne busker og lavendel i blomst langs stien.

Nedover mot «to rom og kjøkken» blir det mer og mer skog. Pinjeskogen står ikke tett, men det er likevel skog. Nedenfor «to rom og kjøkken» åpner det seg opp mot dalen under, og stien videre mot Cortadores er lett synlig i fjellsiden nedover.

Stien går i svinger og bakker, både nedover og litt opp. For det meste holder den seg på omtrent 900 moh. Det nesten hele tiden bratt ned på den ene siden og av og til ganske bratt opp på den andre, Stien er aldri skikkelig smal, men enkelte plasser har regnet vasket vekk noe av overflaten og laget en renne midt i stien.

Denne gangen var vi velsignet med et virkelig bra turvær. Sol, noen skyer inne i mellom, litt vind – enkelte plasser, og passe temperatur. Det ble en skikkelig sommertur, med lukt av pinjene som følge.

Utsikten er virkelig god. Det er spesielt å kunne se ned i dalen, samtidig med at stien fremover er synlig i fjellsiden der den slynger seg rundt knauser og inn juv for å runde nok en knaus lengre framme. Det er ikke mange meter i luftlinje, men mange og lange meter å gå.

Vi kom fram til platået over Cortadores etter 4 kilometer – fire flotte kilometer. Da hadde vi fortsatt en kilometer fram til veien, og den skulle vi delvis følge fram til Norskeplassen.

Det er kjedelig å gå på vei, men det er egentlig ingen annen mulighet enn denne veien for å få med seg denne flotte turen. Spesielt de fire kilometerne fra «To rom og kjøkken» og til Cortadores.

Det tok tid å komme til Norskeplassen, og da hadde vi fortsatt tre kilometer ned til «Natural Park». Etter en kor pause, tok vi fatt på innspurten.

Det var tre godt fornøyde karer som sto nede ved hotellet og gratulerte hverandre med en greit gjennomført tur. En tur som -igjen- var virkelig var flott.

Champanjestien - tur 9

Opp og ned og opp igjen, krever sitt.

Selvsagt blir det til at vi går mot de samme «plassene» flere ganger i løpet av et 14. dagers opphold. En tur som vi gjennomfører, men ikke mer enn en gang, er Champanjestien til «Våres Plass».

Dette er en tur vi tar en gang pr opphold, og om Sigbjørn er med, så er også en flaske Champanje med i sekken. Det er jo litt stas å sitte på «Våres Plass» og drikke champanje – etter å ha gått Champanjestien.

Nå er ikke Champanjestien den enkleste å finne med start fra Norskeplassen., Med start fra «Våres plass» er det helt greit. Det er bare å fortsette forbi sørover. Stien er godt synlig bortover.

Fra Norskeplassen er det enklest å gå mot Miljøløypa, og ta til venstre oppe ved veien. (Mot Sukkertoppen). Det går en stikkvei ned til høyre til en bygning, og stien begynner bak. Ganske mye opp, men de siste årene har det her kommet en sving opp og rundt, som har gjort denne bakken litt enklere.

Neste hindring er å finne fortsettelsen. Stien går over ett berg til høyre, og er ikke helt lett å se. Forbi berget, går stien nedover mot bunnen av dalen. Bratt enkelte plasser, og stien er delvis «regnet» bort. Løse steiner og bratt bakke, gjør at jeg tok det skikkelig med ro på vei mot de andre i følget.

Fra bunnen går stien opp, og videre opp. En ganske lang bakke og også litt bratt. Jeg var glade – denne gangen – at vi ikke gikk motsatte vei.

Oppe på toppen er det ikke mulig å ta feil av veien videre. Stien går rett mot «Våres Plass». Neste hver gang jeg har gått denne stien, har jeg vennet å komme til «Våres Plass» ganske kjapt, men det tar alltid lengre tid enn ventet.

Det var Sigbjørn som foreslo denne turen, og denne gangen møtte hele gjengen til start. Som vanlig klokka 10 utenfor «Natural Park».

Som alle dager her nede, var været praktfullt. Sol og lite vind, og temperatur ganske høy, men ikke i nærheten av 30 grader (som yr hadde antydet for Puerto Rico.)

Denne dagen ble det enkleste vei mot Norskeplassen. Det vil si opp «Brattebakken» og så videre oppover og innover.

Det var fullt av folk på tur, og mange på Norskeplassen. Oppover mot Miljøløypa kunne vi se folk foran oss, men så snart vi tok nedover mot Champanjestien, ble vi alene.

Med bratte bakker opp – og ned – og opp igjen, tok det tid å komme til «Våres Plass», og det passet godt med en pause – og et glass Champanje. Korken på flaske smalt ganske høyt og for over kanten og ned i dalen.

Det ble litt diskusjon om hvor vi så skulle legge turen, men det ble til at vi satte kursen mot Karpedammen. Hvor fiskene og skilpaddene så ut til å sette stor pris på Gjendekjeks.

Fra Karpedammen bar det videre tilbake til Norskeplassen, og etter en liten pause tok vi tilbake mot hotellet. Nedover mot «Brattebakken» var det jentene som lå først. Anne Margrete satte tempoet, og vi brukte ikke lang tid før vi kunne se ned på bassenget.

Det var antakelig bassenget og solsenga som var årsaken til hastverket, men det er jo ganske kjekt å gå på litt også.

Det var en flott dag opp i høyden. Det er mange som går tur som oss, og selv om det begynner å minke på dagene, har vi fortsatt noen turer tilgode.