Karten og Brusanuten

Søndag og søndagstur med Bestyrerinnen.

Karten og Brusanuten er ikke en av de turene jeg går ofte. Snarere tvert om. Det hender at det går år mellom hver gang jeg går denne turen. Det kan hende at været har noe med dette å gjøre.

Nok så mange av turene til Karten og Brusanuten har gått i regn, vind elle tåke. Selv om det har blitt turer i godt vær så er det turene i dårlig vær som huskes. Det må liksom være gode værmeldinger for at jeg skal planlegge denne turen.

Den siste tiden har det vært riktig bra turvær. Nesten ikke nedbør og mye sol. Det har vært en god del vind, men som regel har vinden ikke laget problemer.

Bestyrerinnen ville gjerne være med på en tur til Karten og Brusanuten. En søndagstur til de toppen har ofte stått på programmet på våren og nå virket det som en god ide.

Vi kom oss avgårde på vanlig tid, og selv om det var andre biler på den lille parkeringsplassen ved Mellomstrand, var det god plass til vår bil.

Bakken oppover fra parkeringsplassen og opp til toppen av Karten er ikke bratt men lang. Det er omtrent 200 høydemeter, og det tar tid å komme opp. Nå ta vi om Himmarikskaret i stede for å gå veien opp og delvis ned. Stien opp mot toppen er antakelig noe kortere og går litt kjappere.

Oppover mot toppen kunne vi kjenne vinden, og der den fikk tak, blåste det så pass at jeg hadde problemer med å holde meg på beina.

Fra toppen, etter en liten stopp for å få med noen bilder i vinden, fortsatte vi nedover veien, men i stede for å gå helt ned til veien langs Kartavatnet, tok vi rett over markene ned mot stien og skogen. Jeg har trodd at det ville ta lengre tid å gå i marka, enn å følge veien, men det var egentlig et lettgått terreng.

Kartabekken har noen ganger laget litt problem. Ved mye vann kan den gå godt over steinene, og det hender nok at enkelte blir våt på beine. Vi kom over uten noen som hels vansker.

ere rundt Bruraberget og ned mot Toranuten gikk det greit, bakkene opp mot toppen av Brusanuten gikk også lett. Oppover bakkene kunne vi kjenne vinden få mer og mer tak, og oppe på toppen blåste det ganske stert. Vi kom oss i le av varden og skrev oss inn i boka. Det vil si Bestyrerinnen sto som vanlig for protokollføringen.

Først et godt stykke nedover og ute på Skådamyra, fant vi le for vinden. Da hadde vi gått ned de første bakken fra toppen med skikkelig kraftig vind inn fra siden. Det må ha vært vindkast på over 20 m/sek.

Vi satte oss ned bak en stein og fant fram te og mat. Det var hyggelig å sitte i sola å høre fuglene. Nå er det ikke mange fugler jeg kjenner lyden av, men her hørte jeg både heilo og heipipelerke.

Etter pausen tok vi fatt på veien ned mot Ognedalsstølen og videre langs Fjæratjødnet og opp til Kartavatnet igjen. Derfra og ned til bilen var det bare å følge veien.

På vei nedover hadde vi vinden i ryggen, men det var mye mindre vind nå, enn da vi gikk oppover. Turen hadde tatt oss omtrent tre timer, og ved å ta med Karten på rundturen blir den på 8,5 kilometer. Det hadde vært en flott tur.

Tilbake på Gramstad - fem topper denne dagen.

En flott langtur, med mange høydemeter.

Etter en litt tung tur fra Gramstad dagen før, var jeg igjen tilbake på parkeringsplassen, klar for ny tur. Denne gangen også med planer om en langtur, men ikke med den bratte bakken opp fra Paradisskaret.

Det ble likevel til at jeg tok opp mot Mattirudlå, men denne gangen opp veien og inn Bjørndalsmyra, som er mye lettere, og hvor jeg kommer opp uten å få for høy puls.

Også denne dagen var det bra vær, selv om det fortsatt blåste stikker og strå. Værmeldingen mente det skulle blåse noe mindre, men oppe i høyden blåste det like sterkt som dagen før. Det var likevel helt greit å komme opp i høyden til Mattirudlå.

Siden dette var en lørdag, var det mange fler ute på tur. Jeg kunne se folk på vei mot Bjørndalsfjellet foran meg og det kom også opp folk fra veien. På toppen ble det tid for et bilde før jeg fortsatte videre nedover.

Det merkelige er at det tar nøyaktig like lang tid å komme til Bjørndalsfjellet via Mattirudlå om jeg går opp bakken fra Paradisskaret eller om jeg legger turen opp veien og inn Bjørndalsmyra. Jeg sjekket fler turer og det tar omtrent en time uansett hvilken vei jeg går. Jeg føler det går lette om myra.

På vei ned fra toppen møtte jeg en kar, og vi stoppet for en prat, før han fortsatte oppover og jeg nedover mot veien. Det tok ikke lang tid før han for forbi meg nedover... Jeg gikk forsiktig, og han nærmest løp nedover bratte ura.

Bakkene opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som opp mot de andre toppene, men det er likevel en del høydemeter før skiltet som viser vei de siste meterne. Det er ikke så ofte jeg tar helt mot toppen, og også denne gangen for jeg bare forbi og videre bortover stien.

Det står et nytt skilt like før bakken ned mot Kvitemyr. Fra skiltet går det en sti over Løemyr mot Resasteinen. Jeg sparer meg noen skritt og tar en nesten usynlig snarvei over myra og bort til den merkede stien.

Bortover myra og opp bakken, på vei mot Resasteinen, begynte jeg å tenke på hvor jeg egentlig burde gå. Planen var å ta opp til Skjørestadfjellet og ned på østsiden, så til Skaret og videre tilbake til Løemyr. Jeg kunne jo ta over til Dalevatn og tilbake over Dale.

Oppe i høyden, forbi flyvraket og ved stidelet mot Skaret/Skjørestad eller Dalevatn, måtte jeg ta en avgjørelse. Det ble til at jeg holdt meg til planen.

Stien nedover mot Skaret, er godt vedlikeholdt, og mye mer brukt nå en da jeg første gang gikk her – og det er ikke mer enn tre år siden. Det må være flere enn meg som bruker å gå her.

Fra Skaret går det nåe en merket sti tilbake til stidelet ved Sørdalsleite. Denne stien, som går rundt Skeppetonå, er den gamle stien fra Skaret og ned til fjorden.

Stidelet ved Sørdalsleitet viser bare vei mot Resasteinen og tilbake mot Fjogstadnuten og Gramstad. Jeg velger å fortsette nedover mot stien mot Revholstjørn – uten for sti, over myrer og gjerde – med piggtråd. Jeg antar at den gamle stien fra Dale til Skaret gikk omtrent der jeg tar veien.

Tilbake på den smale sti – den T-merkede stien mellom Resasteinen og Dalsnuten, fant jeg ut at det ville være greit å ta med Dalsnuten denne dagen.

I det jeg kom ut på det bare området og fikk se nedover mot Kvitemyr og Revholstjørn, sjekket jeg om det gikk sti dirkete mot Dalsnuten, slik at jeg slapp å gå ned bakken får så å ta stigningen en gang til. Det gikk en umerket sti oppover, og jeg havnet ganske snart på den vanlige merkede stien mellom Dale og Dalsnuten.

Som vanlig gikk jeg rundt Dalsnuten til sørsiden og tok den lette stien opp til toppen, og det ble samme vei nedover.

Etter å ikke ha sett folk omtrent siden veien, var det kjekt å se at så mange hadde funnet veien til Dalsnuten. Mange av de som var på tur denne dagen var «utlendinger», antakelig fra Polen eller Ukraina.

Det ble en skikkelig tur denne dagen. Tilsammen ble det 12 kilometer, og jeg brukte omtrent tre og en halv time. En flott lørdag

En vindfull tur over fire topper fra Gramstad.

Det ble en kortere tur enn planlagt.

Det var snakk om gode forhold, med sol og bra temperatur, men vinden kunne fortsatt lage trøbbel for turgåere. Det måtte likevel bli en tur.

Jeg så for meg en virkelig langtur denne dagen, men det hadde blitt en del langturer, og jeg var ikke sikker på om det ville være lurt.

Det har blitt en del turer ut fra Gramstad. Til og med en del «nye» turer som tar 3 timer og mer. 4-5 topper med Dalsnuten som dessert har vært vanlig.

Denne dagen ville jeg starte fra Gramstad og gå innover mot Paradisskaret og opp Rindå mot Mattirudlå, og Bjørndalsfjellet, og så fikk jeg se hva jeg fikk med meg videre. Litt i bakhodet lå det et lite ønske om å ta med Fjogstadnuten, Dalsnuten og tilslutt Øvre Eikenuten. Alle fem nutene på en tur.

Dette var en tur jeg gjorde noen ganger i fjor, og slik jeg husker det, så er dette en tre-timers tur. Det har blitt mange slike denne våren, og jeg ser ikke på tre timer som en virkelig langtur lengre. Treningen har gjort det lettere å gå over tre-timers turer.

Det var ikke så mange som ville på tur denne dagen. Det var en del folk, men i forhold til været – sol og god temperatur, var det færre en jeg hadde ventet. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg hjemme.

Det var en god stund siden jeg hadde vært innover mot Paradisskaret fra Gramstad. Det var tørt i bakken, og lett å komme fram, men hadde det vært vått, så hadde de nye ganglemmene kommet godt med. De lå i en lang rekke over den ene myra. Det er litt over en kilometer til der bakken opp mot Mattirudlå starter. Så vidt langt nok til at jeg blir varm i trøya.

Bakken opp, har ikke blitt mindre bratt, og det er stadig like mange bratte felter med lite som skjermer mot «stupet». For meg med et snev av høydeskrekk, så er det ikke helt greit, men jeg kommer fortsatt opp.

Det hadde som vanlig vært en tung bakke å komme opp. Jeg stoppet opp et øyeblikk, og vurderte hva jeg skulle gjøre denne dagen. Det manglet liksom litt på at tingene gikk lett. Jeg fikk se videre.

Fra bakken ble det den vanlige veien videre mot Bjørndalsfjellet og videre nedover mot veien. Vinden var ganske kraftig, og spesielt rett før den siste bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet var det kraftig vind. Den var så sterk at jeg holdt på i miste balansen. På toppen var det mindre vind.

Nede på veien var det ikke tvil om at det måtte bli en tur over Fjogstadnuten, selv om bakkene oppover ikke går av seg selv. På vei over den lille heia mellom Fjogstadnuten og bakken ned mot Kvitemyr, ble jeg enig med meg selv om at det ikke ville bli noen «omvei» om Resasteien.

Nede på myra var det arbeidsfolk som holdt på å forbedre stien over myra. Det ble en stopp og en prat. En liten pause gjorde bra, det ble til at jeg tok oppom Dalsnuten, og på den måten fikk en langtur ut av det, selv om det ikke kjentes slik tidligere på turen.

Det var helt greit å sette seg i bilen denne dagen. Turen ble på nesten ni kilometer og det hadde tatt meg omtrent tre timer denne dagen. En helt grei tur.

Sammen med broderen på en litt lengre rundtur på Høgjæren enn vanlig.

Vind og godt vær - og få andre.

Broderen ville på tur denne dagen. Som vanlig var det snakk om en tur på Høgjæren. Jeg gikk ut fra at det ville bli en tur fra Holmavatn og runden mot Steinkjerringå og til Synesvarden. En tur på omtrent 7 kilometer, og som går unna på omtrent en og en halv time, - og som vanligvis ikke blir med i loggen.

En helt vanlig tur midt i uka. En treningstur, selv om vi vanligvis tar med sekk og går med fjellsko. Det er så pass bakker at pulsen kommer opp, og turen er så pass lang at det kjennes i beina.

På vei oppover, kom broderen med den litt overraskende opplysningen, at han mente vi skulle til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det ville i så fall bli minst en tur på omtrent to timer, om vi tok kjappeste vei mot Steinkjerringå og tilbake.

Det var ingen andre på parkeringsplassen, men en lei vind gjorde det kaldt. Egentlig var det ganske bra vær, men vinden kom litt overraskende.

Det er fortsatt for tidlig for dyr på beite oppe i høyden. Det er antakelig for lite å spise for dyra, og det kan være for kaldt. Uten dyr på beite, er det mulig å gå en traktorvei et stykke opp over mot Synesvarden. Det gjør turen – muligens – litt kortere, og noen høydemeter mindre å gå. Som om det burde være noe å vurdere på en treningstur.

Det som slo oss på turen over Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå, var mangel på folk. Jeg har truffet andre på tur i snøstorm (omtrent), tykk tåke og i skikkelig regnvær, men denne dagen med relativt bra vær, men med ganske sterk vind, var det ingen andre.

Nesten nede ved Steinkjerringå, kom broderen med forslag om å gå tilbake om Holmavatn. Det ville gjøre turen to tre kilometer lengre, og og godt over en mil. Det var liksom ikke det jeg hadde sett for meg da vi startet, men det var virkelig bra at broderen mente det var greit med en så pass lang tur.

Nå måtte han ta en liten pause halvveis mot Holmavatn, og det er ikke kjekt å se at han sliter, men jeg håper det kommer seg raskt. Vi planla i hvert fall turer til Blåfjellenden til sommeren. Nå seer det ikke ut til å bli en tidlig sesongstart, men i begynnelsen av juni bør det være mulig å gå innover heia.

Vi så en kar foran oss på veien mot Holmavatn, og det var flere oppover mot Synesvarden. Det var likevel langt fra trengsel i stien.

Denne dagen var vært så pass bra at flere burde være på tur. Vi hadde sen god del sol, og vinden ga seg ganske bra etter hvert. Det ble en flott tur for broderen og meg. Litt trening ble det også. Selv om det ikke er spesielt mange lange bakker på denne turen, er det noen lange ganske slake bakker som får opp pulsen.

Da vi sto på parkeringsplassen, oppsummerte broderen det til å ha vært en skikkelig god gjennomkjøring.

En flott rundtur fra Sælandsskogen med 4 støler.

En lang men grei tur.

Tiden fra vinter til grønne trær og varmere dager, kan være kort. Plutselig er bjørkene grønne og det er skikkelig vår. Dette året har det blitt en del turer der jeg har fått med meg bjørker med den sarte grønnfargen som bare viser noen ganske få dager.

Det startet, som vanlig, med å sjekker hvor langt våren var kommet på en tur rund Lifjellet. Det ble også en slik opplevelse på min tur til Vårlivarden, og ikke minst på siste turen fra Gramstad.

Jeg gikk en tur fra Sælandsskogen til Ristøl og «Skogen» tidligere, men da var det fortsatt nesten vinter, med lite grønt å se, bortsett fra på jordene ved «Skogen».

Værmeldingen var ganske gavemild med sol og litt skyer. Det skulle i tillegg være bra temperatur. Det var på tide å sjekke hvor langt våren var kommet litt i høyden og lengre inne i landet.

Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen. En flott tur med noen bakker og litt skikkelig «hei» - vann, myr og fjell.

Det gode været manglet. Det var overskyet, og det så ut som om det kunne komme noen nedbør. Jeg mente det var noen dråper på ruta oppover, De viste bare så vidt. Det var i hvert fall så pass kaldt at jeg hadde på både lue og vanter til å begynne med da jeg startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Denne gang valgte jeg å ta opp stølsveien mot Stølssletta og videre oppover mot Vindskaret. Det ble også til at jeg tok turen oppom toppen på Håfjellet. En ekstratur på bare noen hundre meter, men det blir litt flere høydemeter.

Nedover mot Bjødnali, traff jeg på et par som også var ute på tur. Vi stoppet, og fikk en kjekk prat. De var de eneste jeg møtte på hele turen, til jeg nesten var tilbake til bilene.

Det ble også til at jeg tok turen oppom til gården på Bjødnali før jeg begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Jeg var langt fra sikker på om jeg ville gå runden om Ristøl og Lauvlia, selv om det egentlig var planen. Bakken opp mot toppen, gikk så pass greit at på tilbakeveien mot gjerdeklyveren, fant ut at det kunne passe med en rundtur.

Jeg har etter hvert funnet en lett vei ned den bratte bakken til Ristøl, og det tok ikke lang tid før jeg sto nede ved traktorveien. Som vanlig tok jeg over myra mot Lauvlia, og gikk ikke om veien. Det ble også til at jeg gikk nedenom selve gården. Også det en liten omvei i forhold til å ta direkte mot Skogen.

Det er alltid litt spennende å se hvor høylandsfeet står nede ved Skogen. Også denne gangen var de heldigvis ute på jordet, og ikke i stien der jeg tenkte meg.

Jeg tok turen rundt Engjavatnet. En flott tur gjennom skogen og over Skogsånå og videre bort til bakken opp mot Jærbuskaret.

Det hadde ikke blitt noen pause på vei over heia, men rett ved Skogsånå ble det stopp for drikke og litt kjeks. Antakelig var det greit, det gikk i hvert fall lettere opp bakken mot veien.

Her «nede» ved veien, var det sauer med lam på marka. De små hvite lammene, kan ikke ha vært mer en noen dager – muligens en uke gamle. Det var virkelig kjekt å se sauene med lam. Da er det skikkelig vår.

De siste to tre kilometerne fra Jærbuskaret til parkeringsplassen, er kjedelige, selv om det var kjekt å se knopper på buskene nede ved elva. Det er ikke lenge ril lukten av hegg, kommer til å ligge over stien som en sky.

Sommertur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård - og tilbake.

Søndagstur i godt selskap.

Lørdag ble Bestyrerinnen og jeg enige om at det måtte bli en søndagstur denne uka. Det er ikke alltid at vi sammen finner et passe turmål. Dennegangen var vi i hvert fall enige om å komme oss ut.

På morgenen søndag, tok Bestyrerinnen kontakt med sin brok, og de kom fram til at det ville passe med en tur i sjøkanten. Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård – frem og tilbake. En tur på omtrent 17 kilometer og som nok ville ta litt tid.

Dette er en tur jeg tar når snø og is setter en stopp for turer inne i landet og oppe i høyden. Det har hent vi har gått denne turen en vei, men jeg kan ikke huske at vi har gått grem og tilbake en søndag.

Værmeldingen var grei, og utenfor stuevinduet var det nesen blå himmel. Det kunne muligens har vært greit å gå en tur inne i landet, men siden Bestyrerinnen alt hadde godkjent turen fikk jeg henge med.

Værmeldingen hadde ikke nevnt nedbør med et ord for denne dagen, likevel gikk vindusviskerne da vi tok avgårde. Den blå himmelen var forstyrret av en stor svart sky.

På vei sørover mot Hå, kunne vi se lengre inn i landet. Det var skyer og lite sol, kunne det være at det ville bli bedre vær ute ved havet. Der var det fortsatt sol og blå himmel.

På parkeringsplassen var det en lei vind. Heldigvis kom den fra nordvest, og vi ville få vinden bakfra på vei sørover.

Vanligvis går jeg denne turen på vinteren. Da er det ofte, eller nesten alltid, vått og glatt i sorpa. Denne dagen var det tørt i bakken og skikkelig greit å gå.

Nedover mot Obrestad, gikk det helt greit men rett etter Pebarvigå og Prestskjæret, måtte vi over en eng med masse ungdyr. Helt greit for oss, men vi så andre som gikk i en stor bue rundt dyra.

Det ble og en liten stopp nedenfor Kommedelen, ved et gammelt sjøhus. Her har noen i satt i gang arbeid med å få bygget opp sjøhuset på ny. Det kan umulig bli snakk om å bruke noe av det som står, alt ser helt ubrukelig ut.

Turen sørover ble skikkelig grei. Vi hadde sol hele tiden, og vinden som var frisk da vi tok ut, hadde vi fortatt bakfra. Jeg ble mer og mer overbevist om at denne gang var det riktig å ta en tur i sjøkanten, selv om det vanligvis er en vintertur.

Rett før skipsopphoggingsplassen, satt det en stor gjeng i sola, og i le av vinden. Det var en fellestur fra Stavanger turistforening, og selvsagt var det kjentfolk, både som turleder og som var med på turen.

Det ble ingen lang pause ved kirkegården. Vi gikk heller tilbake til sjøhusene der Varhaug-losene hadde holdt til. Inne blant sjøhusene fant vi en lun plass og her ble det mat og drikke.

På tilbaketuren forsvant sola bak skyene, og det virket kaldere uten sol, men heldigvis løyet vinden, og på tilbaketuren kunne vi nesten ikke kjenne at det blåste. Denne gang var vi virkelig heldige med været.

Det er litt kjedelig å gå samme vei frem og tilbake, og når det i tillegg er ganske langt, blir det på slutten av turen en rimelig taus gjeng som er på tur.

Det er 17 kilometer begge veier, og selv om det ikke er mange bakker å snakke om, så blir det en lang tur. Vi brukte i overkant av fire og en halv time på turen. En flott men lang søndagstur.

Fra Gramstad til Dalevatn - om Bjørndalsfjellet.

Denne gang med merketape i lomma. 

Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått den lange runden fra Gramstad, om Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet til Dalevatn og til slutt Dalsnuten og tilbake til Gramstad. En ganske drøy runde på 14 kilometer.

Jeg mente jeg endelig hadde funnet den enkleste veien fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn – uten å klatre over Kjerdalsfjellet (Jødestadsfjellet som STF kaller det.). Denne bakken er for meg litt bratt og spesielt på vinterføre velger jeg å gå om Jupemyr og skaret mot Jødestad.

Det var muligens på tide å merke de 5-600 meterne mellom veien og til den T-merkede stien. Nå tar denne «omveien» muligens et par, kanskje tre minutter mer en den merkede stien, men det er i hvert fall mye enklere å komme til Dalevatn den veien.

Yr hadde ikke værmeldingen helt på stell. De mente det skulle bli en tør og ganske solrik dag. Værgudene var ikke enige, og serverte noe regn og litt vind på morgenen. Nå gjorde ikke det så mye, bakken var tørr og det kom ikke mer regn enn at stien ble bare så vidt våt.

Som vanlig tok jeg mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå. Det var folk i bakken oppover, men så snart jeg stakk ansiktet innover myra ble jeg ganske alene.

Selv oppe mot Mattisrudlå traff jeg ikke folk. Her pleier det som regel å være noen på vei opp bakken fra Paradisskaret, eller på vei ned, denne gang var det ingen andre. På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg på noen av de samme jeg hadde gått forbi på vei oppover.

Nede på Fjogstadveien igjen tok jeg direkte mot Fjogstadnuten og fortsatte videre nedover mot Løemyr og Sørdalsbakken, og videre opp til Resasteinen. Det så ikke ut som om det var folk ved steinen da jeg klatret oppover, men da jeg kom opp, satt det et par i le av steinen.

Oppover bakken mot Skjørestadfjellet og flyvraket, mente jeg å kunne kjenne at beina ikke var helt gode, og lurte på om ikke bakken opp fra Dale mot Revholstjørn ville bli for drøyt. Dalsnuten kunne jeg jo hoppe over denne gangen.

Bortover småtoppene på østsiden, med gode og store varder som viser vei mot skogsveien på andre siden av Djupemyr, gikk alt så meget bedre. Nedover mot Dalevatn glemte jeg hele greia.

Etter jeg kom meg over grøfta i bunn av veien og over gjerdet og ned til skogen, begynte jeg å merke «stien» - et litt utydelig dyretråkk nedover den ganske bratte bakken. Jeg merket bare med noe rød elektrikertape, og med gode mellomrom. Lett å fjerne.

Et stykke nede i bakken dukker det opp en gammel vei, og denne går over i sti, som ender ut ved den T-merkede stien.

Nede ved Dalevatn, ble det denne gang en stopp for både saft og noe kjeks. Skulle jeg oppom Dalsnuten var det nok helt greit med påfyll.

Jeg kom opp på Dalsnuten. Bakken ned til Kjerdal er grei og det er lett å gå veien bort til Dale. Opp bakken mot Dalsnuten, er ikke like enkelt. For min del går det «sakte i bakken» - oppover i et jevnt tempo, helst uten for mange lange og høye steg, men jeg kommer jo opp.

Som vanlig fusket jeg, og gikk over sletta og til stien i sør oppover mot toppen. Det er enklere å komme opp denne veien, og krever ikke noe «klatring».

Det ble bare en kjapp runde rundt varden før jeg tok ned mot Revholstjørn. Det var helt greit med vei det siste stykket. Etter fire og en halv time på tur, og med noen ganske drøye oppoverbakker, var det kjekt å se bilen. Telefonen mener turen er på 14 kilometer, og det er for meg en skikkelig langtur, men kjekt var det.