En sommertur rundt Engjavatnet i september.

En flott tur i flott vær.

Plutselig var sommeren tilbake. Her hadde jeg tatt ut på tur for å utnytte et på dager som YR mente ville bli flotte dager, men ellers var det smått med sommer i værmeldingene fremover. Så ombestemte de seg og kom med varsel om mye mer sommer.

Mandag var det snakk om sol, lite vind og høye temperaturer, og det måtte bli en tur. Jeg var ikke helt klar for en ny overnattingstur, og tok derfor kontakt med broderen for å høre om han kunne tenke seg en tur fra Sælandsskogen.

Vi avtalte å treffes på parkeringsplassen. Jeg tenkte på en tur oppom Bjursfjellet – om broderen bare ville ta den korte runden over Håfjell og Bjødnali, før Jærbuskaret og tilbake via Sjelset. Det var jo mulig jeg fikk presset broderen med på den etter hvert vanlige runden rundt Engjavatnet. Det fikk tiden vise.

Da vi møttes i Sælandsskogen, hadde vi på sommerklær. Kortbukse og bare en tynn kortarmet ullbluse. I sola var det varmt, men inne i skogen var det fuktig og det føltes mye kaldere. Det tok jo ikke lange stunden oppover bakkene før vi var varme.

Øverst i bakken i Vindskaret, var det en kald trekk, men vi tok likevel turen opp om Håfjell – som fortsatt har skiltet med Blåfjell. Bakkene nedover mot Bjødnali gikk lett og fint, og det tok ikke lang tid før vi sto midt i en stor saueflokk nede ved garden.

Det var skikkelig kjekt å gå langs Bjødnalivatnet i sola. Vi tok det egentlig litt rolig, og da vi sto ved porten mot «Skogen» og Breilia, bestemte broderen seg for å bli med rundt Engjavatnet.

Det ville ikke bli en tur til toppen av Bjursfjellet denne gangen. Det kunne på mange måter passe bra å ta en litt kortere tur. Jeg kunne kjenne at det hadde blitt en del turer i terrenget i det siste. Nå er turen oppom Håfjell og innom Bjødnali og rundt Engjavatnet, omtrent 11 kilometer og tar mellom to og en halv til tre timer.

Det er alltid litt spennende å gå fra «Skogen» og mot Engjanemyra. Denne gangen kunne vi ikke se dyra ute på marka og det kunne jo hende at vi ville støte på flokken på veien. Denne dagen var det ikke spor eller annet etter dyra som holder til her, og vi kunne følge stien – uten å gå rundt dyr.

Mellom de gamle steingardene og gjeilene, passet det godt med en pause. Broderen hadde med saft, og på en varm dag var det nødvendig med veske. En kjapp pause gjør ofte godt. Det gikk lett bortover mot myra etter pausen.

Sporene av driften på stedet er fortsatt godt synlig, og selv om driften opphørte på 50 tallet, er kontrasten stor til hvordan en gard blir drevet i dag. Steingjerder og små åkerflekker og i myra merke etter uttak av torv til brenne.

Fra Jærbuskaret og videre tilbake til bilene er det god vei og traktorvei stor sett helt til parkeringsplassen. 3 kilometer på god vei, med nedoverbakke og lite oppover, går kjapt. Etter nesten tre timer på tur, sto vi ved bilene. Broderen var godt fornøyd med å ha tatt en litt lengre tur en planlagt, og jeg var godt fornøyd med sommerværet.

En skikkelig smak av sommer i september.

Flotte forhold for fjelltur.

Etter å har tatt turen til Stranddalen, i hva som skulle være godvær, kom jeg hjem og sjekket værmeldingen. YR hadde ombestemt seg. Nå var det snakk om både sol og sommer i to dager fredag og lørdag i stedet for regn og vind som de hadde meldt tidligere.

Skikkelig turvær, og jeg hadde alt tatt den turen som var planlagt for neste godværsperiode. Det måtte bli en tur til Blåfjellenden i stede. Der er det alltid en del ting som godt kan ordnes, om ikke annet så kan jeg rydde og vaske.

Fredagsmorgen var det ingen grunn til å vente med å kjøre oppover mot Hunnedalen. Tåka lå over lavlandet, og selv om det alt kunne skimtes enkelte blå flekker på himmelen, så ville det nesten sikkert være sol oppe i høyden.

Selv om sola skinte og det så ut til å bli en virkelig flott dag, så var det kaldt, ikke mer enn ti grader, på parkeringsplassen da jeg startet. Det ble varmt bare et lite stykke oppe i bakken. Det kunne lett bli en fin tur over heia.

En god del sauer hadde samlet seg ved Tangane. Selv i flott vær så nok en del av dyra fram til å komme ned i lavlandet, Lammene så antakelig ikke fram til noe som helst.

Denne helga er det sauesanking, og masse folk på de forskjellige hyttene. Det ville være folk på både Blåfjellenden og Fidjastølen. Sauesankingen medfører lange tunge turer i heia for sauefolkene, De må få med seg mest mulig av sauene. De har god bruk for hundene som er med. Jeg kan ikke forstå at det blir noe særlig timebetaling for denne jobben, men dette året er det i hvert fall bra vær så langt.

Ved Fossebekken møtte jeg en skoleklasse. De var på vei ned, etter en overnatting på hytta. Det er kjekt at ungdommen blir kjent med ubetjente turistforeningshytter, men det medfører ofte litt ekstra arbeid for oss som passer på hyttene.

Ungdommen er ikke kjent med hvordan systemet på hyttene fungerer, og i hvert fall ikke vant med å vaske opp på «gamle» måten. Det lå en god bunke våte tørkehåndklær i en fin stabel i skuten – klar til vask, det var bare vaskemaskinen som manglet.

Det ble en virkelig flott tur over heia, som badet i sol, og selv om det ikke helt var sommer-temperatur øverst, så trengte jeg ikke å ha på noe over den kortarmede blusen.

Det var noen få hvite dotter på himmelen, småtjernene lå speilblanke, marka var fortsatt nesten grønn selv om det hele hadde en brun tone. Høsten og vinteren er ikke så veldig lang unna, men det er fortsatt gode forhold for fjellturer.

Nede ved turistforeningshytta var det sommer. Det var bare å finne fram sommerklærne, muligens for siste gang dette året. Selv med minst mulig klær var det en varm affære å rydde vekk småbjørker rundt hyttene.

Jeg ble selvsagt ikke alene på en fredag. Det kom folk fra Flørli, som etter 5 timer på tur tok opp til toppen av Blåfjellenden for å beundre utsikten nedover Fidjadalen. Det ble tilsammen en skikkelig fjelltur.

Litt ut på dagen kom det gamle kjente. Haus og jeg har vært sammen på Blåfjellenden noen ganger, og jeg tror vi begge synes det er trivelig. I tillegg fik han orden på lyset på annekset. Noe som har tatt tid. Slikt besøk er kjekt.

Værmelding for lørdag var egentlig god. Det skulle i følge YR bli mye likt som dagen før -muligens litt kaldere. Morgenen kom med skyer og en kald vind. Det hadde ikke vært mange gradene den natta, og sommeren fra dagen før var bare et minne.

Nå ble det til at jeg tok ut etter at alle andre hadde gått, og fikk et par timer i solveggen utenforhytta. I le for vinden var det sommer. Det ble likevel en tur i bare blusen tilbake over heia. Vinden kom bakfra og sola, som etterhvert forsvant, hadde jeg forfra. Selvsagt ble det en grei og flott tur tilbake.

Tilbake på Stranddalen etter noen år.

Nesten hotellopphold.

Det var lenge siden jeg hadde besøkt Stranddalen. Det sto på planen for dette året, men etter juni har det vært få dager med sol og varme. Etter å ha sjekket YR i noen dager – og uker, fant jeg ut at det fikk bli en tur uten sol og varme. Lite regn og vind fikk holde.

Endelig kom det to dager hvor det så ut som om det kunne bli godt nok turvær. Det var meldt lite vind, og bare lett regn, men det kunne komme nedbør nesten hele dagen både på turen innover og på turene tilbake.

Stranddalen er Stavanger Turistforenings eneste betjente hytte – uten veiforbindelse, og er en av hyttene med mest besøk. Hytta har 48 sengeplasser og har nesten 2500 overnattinger. STF har flere andre hytter med 50 sengeplasser. Disse har ikke en gang halvparten så mange overnattinger.

Noe av forklaringen – utenom at de stiller opp med middag og frokost og at det ikke er nødvendig med å vake og ordne etter seg, er at hytta bare ligger 5-6 kilometer fra vei, og at det bare tar et par timer å komme til dekket bord.

5-6 kilometer høres jo ikke spesielt lang ut, men det er i tillegg noen høydemeter opp Moakvelven, om starten går fra Øvre Moen som er mest vanlig. Bakken er lang og bratt, og oppe i høyden bare et kort stykke innover flaten, er det mulig å se hytta – på andre siden av Stranddalsvatnet. Da er det fortsatt en times tur igjen før hytta nås.

Jeg hadde flere gode grunner til å besøke hytta. Det var riktig lenge siden sist jeg var der. En kontroll i loggen viste at det faktisk var fem år siden sist. I tillegg er det i nærheten av hytta enkelt å finne Bergjunker (Saxifraga Panekulata). Selv om det begynner å bli sent på sommeren, håpet jeg at det fortsatt var mulig å finne plante med blomster.

I tillegg ville besøket på Stranddalen gjøre at jeg kan notere STF hytte nummer ti som jeg har besøkt i år. Noe som var et av målene for denne sesongen.

I tillegg ville turen også gi meg personlig en utfordring, da det oppover Moakvelven er noen bratte og utsatte partier. Jeg har selv sett folk med liten unge i bæremeis bare gå oppover helt uanfektet og uten tanke på at det er bratt. Det er dessverre ikke helt slik for meg, men jeg kom både opp og ned denne gangen også.

Turen opp bakken gikk greit, som vanlig går det litt seint rundt de verste plassene og opp de mest utsatte kneikene, men likevel kom jeg opp i god tid før middagen. Det ble faktisk tid til å besøke stedet hvor jeg i mange år har funnet Bergjunkeren. Det var faktisk fortsatt blomster på en del planter, og en så mer ut som Bergfrue enn Bergjunker, selv om aldri før har sett Bergfrue her.

Middagen ble en overraskelse. Det er skikkelig kokk på hytta, og han hadde laget en femretters opplevelse. Helt bortkastet på meg som vanligvis foretrekker saus og poteter. I tillegg til maten var det også et kulturelt innslag der det ble fremført et utdrag av Peer Gynt.

Det ble fort kveld og en tidlig morgen. Frokost er noe som ofte blir temmelig enkelt når jeg er i farten på hyttene. Denne gang var det andre som stelte i stand, og vasket opp. Det ble ikke en gang gulvvask å ta tak i. Det ble en tidlig start på turen ned til bilen.

Været så litt usikkert ut fra morgenen. Det blåste litt og var ikke stort mer enn 7-8 grader. Jeg hadde tenkt å gå på andre siden av Stranddalsvatnet, men det ble til at jeg tok samme vei ned som opp. Sola tittet fram etter hvert, og jeg burde nok ha tatt turen rundt.

Bakken ned gikk greit, selv om jeg også på nedturen tok det veldig forsiktig enkelte plasser. Det var kjekt å igjen få besøke Stranddalen, selv om det minner mer om hotellopphold enn besøk på en turistforeningshytte.

Sandvatn en regnfull dag - andre plasser.

YR hadde rett.

Yr kom egentlig ikke med mange gode meldinger for fredag. Det var stor sett regn over hele linja på torsdagskvelden. Det ville selvsagt være mulig å gå tur fra Gramstad eller Sælandsskogen, men det ville både bli vått og sorpet.

I tillegg synes jeg det er skikkelig kjekt å komme opp i heia for å gå tur i stede for nede i lavlandet. Da jeg sjekket værmeldingen for hyttene som kan nås fra Hunnedalen, var det tydelig forskjell mellom de andre og Sandvatn Der var det i hvertfall muligheter for å se sola en kort periode midt på dagen, og det skulle komme lite regn spredd over hele dagen.

Meldingen for Sirdal var den samme som for lavlandet. Hvorfor skulle nettopp Sandvatn ha bedre værmelding enn plassene rundt, var et mysterium. Jeg bestemte meg for å stole på YR denne gangen.

Nå har det ganske mange ganger vært sånn at det har regnet nede i Øvstebødalen, mens det oppe ved Lortabu har vært opphold og lysning i horisonten. Slik ble det denne gangen også.

Det regnet nesen hele turen gjennom Oltedal og Dirdal og oppover Øvstebødalen. Det var skikkelig slagregn en periode. Vindusviskerne gikk hele tiden.

Ved Lortabu var det mørke skyer, men merkelig nok litt lysning rundt om. Jeg hadde jakka på ved start og hetta opp en kort stund innover mot Lysebrekka. Litt oppe i bakken ble det stopp for lettelse i antrekket.

Litt lengre opp i bakken kom sola fram, og ble framme nesten helt turen til jeg var tilbake og kunne se ned i Hunnedalen. Jeg er ikke helt sikker på hva som fikk meg til å velge Sandvatn som turmål denne dagen, men det ble en veldig grei tur – på tross av dårlig værmelding.

Innover gikk jeg forbi den plassen der snøen vanligvis holder ut lengst. Det lå fortsatt en liten flekk igjen, men det kan ikke være mange dager til også den snøen smelter. Jeg har opplevd å se fonna ligge der til ut i oktober.

Jeg var langt fra sikker på om jeg skulle ta til Sandvatn eller Mohidler denne gangen. Med flere lange og tunge turer denne uka, ble det til at jeg valgte å gå til hytta, hvor jeg i hvert fall ville sitte ned og ta en skikkelig pause. Jeg var ikke sikker på hvor bra det ville gå på slutten av turen, om jeg ikke tok en pause.

Nå var jeg ikke alene om gå tur denne dagen. Jeg gikk forbi en jente som ville inn til hytta, og det kom et par i mot i det jeg begynte på turen tilbake. De var, som meg, på dagstur.

En enste gjest en lørdag i august, er ikke mye å skryte av. Mange må ha blitt skremt av all snakket om store nedbørsmengder og ekstremvær. Denne dagen var ikke været noen grunn for å holde seg hjemme.

På tilbaketuren gikk jeg og kikket mot sør og på noen mørke og truende skuer i horisonten. Det så ut som om jeg ville få regn på meg ganske kjapt, men det kom ikke regn ved Mangædne, heller ikke halvveis. Snarere tvert om, jeg hadde sol og flott vær, til jeg fikk lett regn å meg nedover mot bilen.

Nede ved bilen kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på en lengre tur enn vanlig – 16-17 kilometer, med noen høydemeter i tillegg. Likevel var jeg i god form og kunne nok ha fortsatt en stund til. Nå er det bare å håpe på med godvær, slik at det kan bli flere turer i heia.

En litt tung tur inn, men grei tur tilbake fra Blåfjellenden.

Høsten er ikke langt unna.

Det har blitt mange turer til Blåfjellenden, i både regn og vind, men også i skikkelig sol og med blå himmel. Flotte og kjekke turer, men ikke alltid helt tørre turer. Det har for eksempel blitt vassing over Fossebekken noen ganger.

Det var ikke lenge siden sist tur innover. Etter bare noen dager hjemme var jeg igjen på vei innover mot hytta. Forrige gang ble det en tur frem og tilbake på dagen.

Denne turen gikk veldig greit. Nå var det sol for det meste og temmelig tørre forhold. Denne dagen var det litt regn i lufta og vått. På Østlandet var det snakk om ekstrem vær – igjen.

På turen frem og tilbake hadde jeg regnet med å kjenne det i beina. Det ble en skikkelig pause inne på hytta, og tilbaketuren gikk i et rolig tempo, men likevel var jeg i overraskende god form da jeg sto ved bilen.

Ned den siste bakken kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på tur noen timer den dagen, men langt mindre enn hva jeg hadde ventet. Det ble en kjekk tur, hvor jeg ikke kjente på beina på slutten.

Selv med en hviledag imellom, var jeg tung i beina og det gikk sent oppover bakkene da jeg startet. Turen inn til hytta er ikke mer en så vidt over 8 kilometer, og burde i prinsippet ikke by på problemer i det hele tatt.

Denne gangen gikk det ikke lett. Kroppen kjentes tung ut og det gikk trått i bakkene. Nå kan det være at sekken gjør utslag, men et par – tre kilo ekstra burde ikke gi slike utslag.

Det er ikke ofte jeg kjenner forskjellen på dagsformen som denne gangen. Den korte turen var den tyngste turen. Jeg kom jo fram.

Inne på hytta var det enda mer «høst» enn bare for noen få dager siden. Bjørkene har fått mer gule blader og det lå flere blader i stien, Markene oppe i høyden begynner å bli brune, og sauene skal ned fra sommerbeite i neste uke. Høsten er skikkelig på vei,

Det merkes også om kvelden. Det begynner å bli mørkt alt før ti på kvelden, og det kommer folk gående med hodelykt. Denne gangen to franske gutter som kom til hytta i ti-tiden etter å ha gått opp Fidjadalen.

Tilbaketuren dagen etter gikk egentlig noe bedre enn turen inn. Nå ble det til at jeg tok det med ro opp bakken fra hytta, men ikke så mye at jeg ikke ble andpusten.

Midt i bakken er det en liten myr som må passeres. Her viser en feilplassert rød T videre sti ut i myra, men stien egentlig går opp til høyre.

Det ble en liten stopp og litt jobbing med å få på plass noen steiner med røde T-er, slik at veien videre viser bedre og stopper folk fra å gå ut i myra.

Litt lenge oppe i bakken ble det også litt jobbing med å lempe stein ned i stien slik at det skulle bli enklere å komme tørr over en liten bekk. Antakelig hadde de små stoppene gjort godt, for resten av turen mot Hunnedalen gikk veldig greit.

Utfordringene innover ble glemt, det gikk helt greit opp bakkene videre og nesten like greit nedover. Ved bilen var jeg i fin form.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten sammen med broderen

En kjekk tur sammen med broderen.

Det er en stund siden jeg gikk oppover direkte mot Bjørndalsfjellet, uten å ha vært bortom Mattirudlå. For min del har det blitt mer langturer enn den turen, og formen dette året er bedre enn på lang tid.

For broderen har det vært litt motsatt. Han har slitt med skader og helsa, og har ikke fått gått spesielt mange lange turer. Det har blitt en del turer rundt huset, helst uten lange og bratte bakker.

Broderen foreslo å gå til Bjørndalsfjellet. Det var i utgangspunktet ikke planen å gå noe mer enn opp og ned. Det var ingen planer om å ta inn Bjørndalsmyra, men det kunne tenkes at vi la turen om Fjogstadnuten.

Det hadde ikke blitt så mange turer sammen med Broderen i det siste, og av og til kan det antakelig være greit med bare en kjapp og grei tur. For min del ville det være kjekt å få følge på en tur – for en gangs skyld.

Været var passelig bra for en fjelltur, og denne turen går i terreng for en del uten skog eller busker. Litt oppe i høyden. Det skulle i hvert fall ikke komme regn, og vinden ville være sen bris. Det er egentlig gode forhold.

Nå var det fuktigere i bakken enn det jeg hadde sett for meg. Det hadde kommet litt regn på natta, som gjorde bakken sleip enkelte plasser. Vi hadde likevel ingen problemer med å komme både opp og ned bakkene, selv om det gikk litt forsiktig enkelte plasser.

Selv om det var mandag, og etter fellesferien, var det andre på tur. Det er langt fra så mange som går til Bjørndalsfjellet som det går til Dalsnuten, men det er likevel en god del trafikk, og det bærer stien preg av. Det er mye stein oppover bakkene.

Broderen var rimelig fornøyd med å komme til topps på Bjørndalsfjellet. Det var en stund siden han hadde vært på den toppen. Tilbake nedover mot veien, ble det besluttet at vi også skulle ta turen om Fjogstadnuten. I rolig tempo og med noen små stopp underveis.

Denne dagen var det ikke mange som tok turen over Fjogstadnuten. Vi så to stykker på toppen og det kom et følge mot oss, ellers hadde vi stien og heia for oss selv.

Det er god sikt bortover mot Resasteinen, og selv om vi kikket etter kunne vi ikke se folk i stien over eller under steinen. Det var Dalsnuten som var turmålet for de fleste.

Opp mot to timer med bakker og i terrenget, var ikke vanlig lengre for broderen. Nedover mot Kvitemyr og Revholstjørnet, ble det pause for å drikke. Nå skal det ikke lange pausen til for å få samlet krefter for å fortsette turen. Det gikk ellers greit nedover bakkene mot myra.

På stien og videre på veien mot Gramstad, var det tydelig at broderen hadde brukt tid på lange flate turer. Her fikk vi opp tempo til det vi vanligvis holdt, og det gikk kjapt å komme til bilen.

Det ble en helt grei tur. Denne turen er ikke spesielt lang, men for både broderen og meg var det en lang nok tur denne dagen, jeg hadde tross alt vært på en del langturer nylig.

Dagstur til Blåfjellenden

En grei, men lang tur i godt vær.

Det blir vanligvis ganske mange turer til Blåfjellenden i løpet av en sesong. Tidligere ble det ofte en dagstur inn, etter som årene går har det blitt mindre og mindre av dagsturene og oftere en overnatting før jeg tar turen tilbake.

Dette året har det ikke blitt noen dagstur til Blåfjellenden til nå, selv om jeg har vært frem og tilbake på dagen både til Sandvatn og Tomannsbu. Var formen fortsatt såpass bra at jeg kunne ta en tur til Blåfjellenden. Om jeg ikke gjør det mens jeg kan, kan det lett ha vært siste gang for denne dagsturen – forrige gang.

Værmeldingen for søndag var bra, og selv om jeg hadde hatt en hviledag fra turen til Melands Grønahei, så kunne jeg fortsatt kjenne at det hadde vært to litt lengre dager på tur enn det jeg vanligvis går.

Det blir heldigvis litt lettere sekk på dagsturer, enn når jeg overnatter. Likevel syntes jeg sekken kjentes turn ut da jeg heiv sekken i bilen. Da jeg tok sekken ut av bagasjerommet på parkeringsplassen, lurte jeg på om det var noe i sekken jeg kunne legge igjen. Og så glemte jeg hele sekken. Den var liksom bare med, uten noe problem i det hele tatt.

Oppover de første bakkene sa jeg til meg selv at det ville bli en lang dag. Her var det bare å ta det med ro, og finne tempoet for de lange turene. Det gikk likevel ganske greit innover, selv om farten selvsagt ikke helt er den samme som i ungdommen – da jeg var mellom 60 og 70.

Noe overrasket kunne jeg likevel konstatere at turen innover hadde gått på en helt grei tid, selv sammenliknet med «gamle dager».

Noe hang nok sammen med været. YR mente det ville bli både varmt og at sola skulle være framme en god del av tiden. Nå startet jeg tidlig, og da var det fortsatt overskyet, og slik ble det nesten hele turen innover.

Det var god temperatur ved start, omtrent 15 grader, og selv om det ble varmer på turen innover, var det hele tiden greit å gå. Det er ikke alltid at tingene stemmer slik som på denne turen.

Nede på hytta var det solskinn og varme. Det ble sommer igjen. Det satt folk på terrassen og solte seg, og for min del ble det te og mat utenfor på trammen iført minst mulig. Både blusen og kortbuksa ble omtrent tørr ganske kjapt.

Det var ikke meningen at jeg skulle «jobbe» denne dagen, men det er alltid noe som bør gjøres. Litt rydding, slitt arbeid med kosten, og alt ser så meget bedre ut – for de neste gjestene. Det tar ikke lang tid før det er nytt støv og sand på gulvet og det igjen virker litt «rotet».

Oppholdet på hytta ble lengre enn en vanlig pause. Jeg tenkte på turen opp bakken. En stigning på godt over 200 høydemeter. Spørsmålet var om det ville bli en grei tur tilbake eller om jeg ville slite. Det var selvsagt alltid mulig å ta nok en pause underveis. Ting ville antakelig gå seg til.

Det gikk mer enn greit opp bakken. Som vanlig ble det til at jeg gikk i et tempo som ikke brakte pulsen for høyt, men på toppen var jeg i overraskende god form.

Nå var sola framme og det ble varmt. I bakkene der trekken ikke fikk tak, ble det mer enn varmt, det ble hett. Det ble en skikkelig sommertur tilbake, med sola i ansiktet og trekken bakfra.

Nesten nede ved bilen kom det et følge i mot. Det var Olav og sønn, sammen med to andre som ville inn til Fidjastølen for å forberede sauesankingen i uka etter.

Det kan ikke være store timebetalingen for alle timene som blir tilbrakt i helga, men for en arbeidsplass.