Fra Hå til Varhaug, forbi Obrestad.

En lang tur langs Nordsjøen.

Sola var bare så vidt over kanten ved Obrestad fyr, da jeg kom til Hå gamle prestegård for å gå ned til Varhaug gamle kirkegård. Antakelig samme vei som presten gikk i gamle dager.

Selv om klokka var godt over elleve, var det likevel morgenlys og ,selv om sola etter hvert kom fram, så var den ikke langt over horisonten. Det er ikke mange dagene til vintersolverv, og dagen blir ikke stort kortere enn nå, og sola er omtrent på sitt laveste.

Turen fra Hå til Varhaug er en vintertur, jeg bruker når det ellers er snø og is andre plasser. Nå ville det denne dagen være mulig å gå på stranden, men jeg tenkte på en litt lengre tur denne dagen.

Det er nesten en mil – eller mer korrekt 9 kilometer, mellom Hå og Varhaug. 18 kilometer er en helt grei tur, som nåe er blitt en langtur. Siden turen for en stor del går litt inne i landet, innenfor stranden for det meste, så er den ikke helt uten noe opp og ned, men det er ingen skikkelige bakker.

Det er lengden som gjør denne turen til en liten utfordring. Siden det er flate Jæren på innsiden, er det ikke mye forskjell på naturen. Det mangler likevel ikke på ting å se på. Fra starten så er det Hå gamle prestegård som nå er en kulturell institusjon.

På vei sørover går stien under Obrestad fyr, som i seg selv er greit å ta med seg, men rundt fyret – og videre langs stranden, er det også mange «minner» fra krigen. Det er til og med et felt med «Hitlertenner» ved Kalvabuktå – rett før Komedelen.

Obrestad havn er også kjent fra krigshistorien og fra sagaen. Det er rester etter båthus fra vikingtiden like ved, og i havna ligger det fortsatt fiskebåter. Det er noe å se på for de fleste.

I Reimebukta er det velholdte sjøhus, men også en «stolpebu» som holder på å falle sammen. Det er snakk om restaurere denne bua, men det ser ikke ut som det vil være mulig å bruke mye av det gamle – utenom steinmuren.

Det er litt synd at turen kan bli litt ødelagt av lukta fra destruksjonsanlegget på Grødaland, men det går kjapt å komme forbi, og ned mot skipsopphuggingsplassen ved Bodle og videre mot Varhaug. Sjøhusene til Varhauglosene er merket med en plakett, og det virker litt utrolig at de kunne dra ut i nordsjøen fra dette stedet. Her går bølgene ofte store.

Det ble som vanlig en stopp med kapellet, med 12 sitteplasser, som har erstattet kirka. Det ble også det tradisjonelle bildet av kors mot horisonten.

Denne dagen var det lyden av bølgene som fulgte meg både sørover og nordover. Det har ikke blåst spesielt mye den siste tiden, men ute i sjøen må det ha vært vind, for bølgene slo virkelig innover.

Med frost i bakken og så vidt tinvær ble det sleipt i stien. Det ble litt forsiktig gåing, og noen steg utenom noen issvuller. Yr mente det ville bli lett nedbør og mye skyer. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og store deler av turen gikk i solskinn. Hjemme var det skyet.

Det ble morgen lys fra starten, og sol et stykke underveis, men mot slutten av turen – like før tre på ettermiddagen, ble det solnedgang. Det er ikke mange timene med dagslys nå, men denne dagen fikk jeg utnyttet lyset bra.

Som vanlig kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur da jeg nærmet meg bilen, men likevel var jeg i god form og det hadde egentlig gått lett «nedover» og tilbake. En flott vintertur, nesten uten is.

Sand og sanddyner som turterreng.

Fra Orre til Reve Havn og tilbake.

Værmeldingen lød på sol, fortsatt rundt null og dagen skulle være uten nedbør. Med andre ord en flott dag for tur. Med snø i hagen og frost stor sett hele dagen, var det ikke forhold for topptur, selv om det finnes brodder.

Det måtte – igjen – bli en tur langs Nordsjøen. Nå er det ganske mange mulige turer å velge mellom, men de fleste har jeg gått både en og to ganger – eller mer.

Det så likevel ut som om denne dagen ville bli litt annerledes. Broderen hadde sagt at han gjerne ville være med, og min arving – eldste mann – vill også muligens benytte anledningen til å bli med på tur.

Forrige gang Pål var med på tur gikk vi fra Orre om ånå og nordover til Skarsein før vi snudde og gikk i sanddynene tilbake til Friluftshuset. Denne gangen hadde jeg tenkt å gå den «gamle» turen fra Friluftshuset og nord til Reve havn.

Det er antakelig ikke store lengdeforskjellen på de to turene, og de går for en stor del i samme terreng. Det blir stoppen ved Reve havn som utgjør den store forskjellen.

Jeg tok med full termos med te, og sjekket at Gjende-kjeksen lå på plass i sekken. Vi hadde avtalt å treffes halv tolv ved Friluftshuset, og der var vi ikke alene denne dagen.

Klepp Frivilligsentral har tur i området hver tirsdag, og vi ble oppfordret til å bli med. De fleste i den turgjengen var nok pensjonister som oss, men turen de gikk var noe kortere enn det vi planla.

Vi ble tre denne dagen. Både broderen og Pål var klar for tur, men da jeg foreslo å legge turen om åne – en «omvei på ro-tre kilometer, ble vi fort enige om å holde oss til planen.

Turen fra Friluftshuset til Reve er på nok så nøyaktig fem kilometer. Turen gikk, i gamle dager på en og en halv time, denne dagen vil det nok bli omtrent to timer.

Broderen og Pål er ikke så ofte sammen på tur, men de har jobbet sammen og kjente hverandre «alltid» så de ble en tur nordover med mye prat og litt moro.

Vi holdt oss mye ute i sjøkanten, hvor sanden var hard og lett å gå på. Et stykke måtte vi likevel opp i sanddynene for ikke å tråkke gjennom rullesteinfelter. Ved Reve havn fant vi den vanlige plassen, hvor noen har plassert gamle stoler.

Det ble pause med te og kjekt – som vanlig. Vi fikk trekken mot oss på tilbaketuren, det gikk likevel helt greit sørover. Det var som vanlig folk med telelinser og kikkert på stativ, ved Revtangen. Det var bare vanlige fugler å se denne dagen, fikk vi opplyst.

Broderen viste oss at bølgene kommer inn mot tevet fra forskjellige retninger på hver side. På sørsiden kom bølgene inn fra sørvest og på nordsiden kom de helt tydelig fra nordvest.

Det siste stykket langs Orrestranden gikk vi på stien oppe i sanddynene . Det gjorde nok turen omtrent 150 meter lengre, men det er helt greit å gå litt opp og ned etter å ha vært på flate stranden helt ute ved sjøen.

Som vanlig ble det en kjekk og grei tur i godt selskap. Denne dagen ble det noe over ti kilometer, som er en grei tur, men sola som var meldt holdt seg bak skyene hele turen.

En helt vanlig tur fra Bore til Reve - og tilbake.

Tre dager på rad med "korte" turer.

Det blir noen turer i nærområdet nå på vinteren. Med de fleste stiene dekket av snø og is, blir det til at jeg foretrekker å gå i sjøkanten der snøen og isen ikke ligger like lenge og hvor det er naturlig strøing.

Da passer det med en nærtur. Helst rundt Gruda eller fra Sele. Disse nærturene ta normalt litt under halv-annen time. Og siden det er tur på god sti eller vei, så blir det 7-8 kilometer. Slike turer blir ikke med i loggen.

De to siste dagene har det blitt en runde rundt Gruda, men ikke den samme - «korte» - turen som jeg brukte tidligere. Turen er utvidet til at jeg tar mot Øksnevad og så til Klepp langs riksveien.

Første dagen ble det omtrent en mil på litt under to timer, gårsdagen ble det 12 kilometer på to og en halv time. Det blir ikke langt fra 6 kilometer i timen. Litt trist å tenke på at farten for marsjmerket var 6,67 kilometer i timen, men da med sekk på 12 kilo + gevær, og jeg klarte merket.

12 kilometer i god fart, betyr likevel at jeg kjenner det i beina om kvelden. Gjerne om morgenen etter også, om jeg kjenner etter. Noe jeg prøver å unngå.

Dagens tur måtte bli en strandtur. Været er fortsatt bra, med lite vind og temperatur rundt null. Det var bare et spørsmål om hvor jeg skulle starte.

Den nærmeste stranden er Bore, og fra parkeringsplassen ser er det mulig å gå nordover mot Sele eller sørover mot Reve. Det er selvsagt mulig å forlenge turen nordover og den sørover.

Denne dagen tenkte jeg å gå fra Bore til Reve havn. Dette er en tur Bestyrerinnen og jeg «fant» for bare noen ganske få år siden. Den gang var det nesten ikke sti og på grunn av dyr ute på marka, var det ikke mange som tok denne turen.

I forbindelse med Corona, gikk folk tur, og det ble mange som gikk fra Bore og sørover. De fleste snudde nok ved Fuglingene, men noen gikk videre. I dag er det god sti og lett å komme fram.

Med lite vind og rolige forhold, var det ikke mye bølger ute i sjøen denne dagen. Likevel var det surfere på plass ved Fuglingene. Det var antakelig ikke store utfordringen denne dagen, men det var likevel ganske mange ute i bølgene.

Første gang Bestyrerinnen og jeg gikk her, snudde vi et stykke før Reve. Da støtte vi på mye is i stien. Den gang – som nå – er is ikke kjekt, og noe jeg prøver å unngå. Denne dagen var det mer is i stien på samme plass, som første gang da vi snudde.

Det betød at jeg måtte ut i stranden med grus og rullestein. Det er greit å gå, men tar tid. Det ble ingen pause ved havnen. I selskap med andre blir det til at vi setter oss ned med te og kjeks, men alene så blir det en kjapp kikk og så videre tilbake.

Siden dette ikke er noen rundtur, men samme tur både fram og tilbake, så er det litt kjedelig å gå mot bilen. Det blir som oftest til at jeg går for å komme fram, og glemmer å se meg om for å beundre naturen.

Turen er ikke mer enn litt over ni kilometer, og er helt klart en «kort» tur. Denne dagen gikk det godt over to timer, men det var likevel en både kjekk og fin tur.

Vintertur i sjøkanten.

Snø og sjø.

Vinteren vil ikke helt slippe taket. Det er fortsatt hvitt i hagen og termometeret kommer så vidt over null midt på dagen. Veier og stier inne i landet er dekket med snø og is.

Heldigvis er det nesten uansett mulig å gå tur i sjøkanten, men etter mange - og lange – uker med vinter, kunne det virkelig passe med tur i skog og hei. Det ville ikke bli en slik tur denne dagen. Igjen måtte det bli en strandtur.

Fra morgenen av var det blå himmel, men sola kom ikke inn vinduet før over ti. Yr mente sola ville være framme stor sett hele dagen. Temperaturen vill fortsatt ligge rundt null. Det ville antakelig være greit å gå på sandstranden. Den ville antakelig være hard.

Siden broderen og jeg ikke fikk noen langtur sørover fra Hellestø sist, så ville det være greit å «forlenge» denne turen. Jeg har gått fra Hellestø til Reve havn og tilbake et par ganger, en skikkelig langtur, men denne gangen trodde jeg det ville holde med å snu ved Fuglingene.

For bare noe over et år siden snakket jeg med en kar om turer, og han sa han tok turen fra Hellestø til Fuglingene og tilbake noen ganger. Jeg syntes – den gangen – at det hørtes ut som en skikkelig langtur. Selvsagt ble det til at jeg prøvde meg på turen. I dag er det en helt vanlig tur med en «normal» lengde.

På Hellestø var det sol og kaldt. Mot sør var det mørke skyer, men forhåpentligvis ville de dra videre og jeg ville få sol på turen.

Det som overrasket mest var mengden av snø på stranden. Nå er vel ikke «mengde» rette ordet for et par centimeter, men det var likevel mer enn hjemme på plenen. Siden det stor sett var hard og fin sand under snøen gikk det greit sørover mot Svendsrudlå og skiltet som viser vei mot «Dødsstjernå».

Det var en stille og flott dag. Det var lite bølger ute i sjøen og ingen surfere denne dagen. Med sola nesten nede i horisonten virket det nesten som morgen, selv om klokka var godt over tolv.

Elva lå blank, og det gikk helt greit på Borestranden, selv om det ser uendelig langt ut, bort til Fuglingene. Til enden av sandstranden er det fire kilometer, mens det «bare» er 3 kilometer fra ånå til Fuglingene. (Som er noen skjær ute i sjøen)

3 kilometer i timen er god fart i fjellet og med bakker og dårlig sti. Ute på flate stranden, med gode forhold, er det for meg mulig å holde omtrent 6 kilometer i timen. Det er likevel en god halvtime å gå fra ånå til stien inn fra Fuglingene.

På vei sørover langs Boresanden, forsvant sola bak skyene. Det ble ganske kjapt «solnedgangslys» og nesten kveldsstemning. Nå er det lett å ta flotte bilder i solnedgang, men mine er tatt midt på dagen. (I fotoklubben i gamle dager, var det ti kroner i bot for å vise solnedgangsbilder,)

Helt tilbake ved Hellestø var sola borte bak skyene og det ble kaldt. Sjøen lå blå og mørk.

Turen hadde tatt nesten tre timer og det hadde vært en grei tur, men jeg savner bakkene etter hvert.

Skitur i Brekko

På ski helt i starten av vintersesongen.

Det er så vidt snø i hagen, og veiene er dekket med is og snø. Det er ikke nok til ski hjemme, men oppe i høyden er det omtrent 10 cm snø. Egentlig ikke nok for ski, men på vei er det akkurat nok.

Jeg har de siste åren omtrent ikke hatt ski på beine. Med snø i stiene i lavlandet, ville det passe bra å prøve skiene. Litt trening med ski, er ikke helt feil.

Det har ikke blitt turer inn til Blåfjellenden de siste årene. Jeg er ikke sikker på om det er helt riktig og forsvarlig å ta innover i snøhaugen alene i vinternatten. Alderen får ta skylden.

I følge mine notater har det ikke blitt mange skiturene helt i begynnelsen av desember, men Brekko har lagt ut på sin facebookside at det er nok snø i løypa. Ikke mer snø enn at det ble anbefalt å ikke bruke de beste skiene.

En skitur ville passe bedre enn en ny tur i sjøkanten. Spørsmålet var bare om jeg fortsatt var i stand til å komme meg rundt i Brekko.

Hjemme var det så vidt kuldegrader. Termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste rett over null, men bilene var kald. Oppover mot Madland, forbi kirka viste termometeret i bilen minus 8 kalde grader.

Mandag var nok en mye bedre dag å ta turen til Brekko enn søndagen. Det ville være færre folk som kunne sjekke ut mine manglende skiferdigheter.

Slik det så ut på parkeringsplassen og i løypa, må det ha vært ganske mange folk på søndagen, men fortsatt var det – så vidt – spor ¨gå i.

Forrige gang jeg var på ski var det nesten varmegrader, og den gamle skismøringen hang fortsatt på skiene. Denne dagen var det kaldt, og jeg hadde på smurning som passet for temperaturen. Av en eller annen ble det rett. Skiene hang i bakkene og jeg hadde glid på flaten.

Den første runden hadde jeg sekken på ryggen. Det ble ikke lettere å holde balansen med vekt på ryggen, og den første bakken nedover ble det ploging – bakken var ikke bratt....

Etter en liten runde var jeg ikke sikker på hvor lang skituren ville bli. Hvor lang må turen egentlig være for å være en skitur? Tilbake på parkeringsplassen etter en halvtime, ble det til at jeg heiv sekken i bilen og tok fatt på nok en runde.

Det måtte holde med tre runder, da kunne jeg kjenne det i beina. Jeg var ikke vandt med ski. En liten pause gjorde det mulig å ta nok en runde. Nesten 2 timer med ski på beina er offisielt en skitur.

Det gikk selvsagt lettere etterhvert. Det ble til at jeg slapp meg litt løs i bakkene og sto på ski stede for å ploge. Turen ble litt kjekkere av slikt.

Jeg fikk faktisk anledning til å se meg om og få med meg den flotte dagen. Nå går mesteparten av lysløypa i Brekko inne i skogen, men enkelte plasser er det litt åpent. Her var det lav sol og blå himmel, men kaldt var det. Jeg kunne kjenne i ansiktet at det nok var kaldere enn det jeg er vant med.

Fra Friluftshuset på Orre med eldste arving.

En flott tur med fint følge.

Fra Friluftshuset mot stranda

Som vanlig var planen å gå en skikkelig langtur. Været var bra og selv om det fortsatt var frost og litt is eller snø, så ville det være mulig å ta en tur i sjøkanten.

Nå har jeg nesten «brukt opp» alle strendene i nærheten. Det måtte bli en tur på gamle trakter, men etter en liten runde med meg selv fant jeg ut at jeg ikke hadde gått fra Friluftshuset og sørover så langt denne vintersesongen.

Nå blir det så avgjort ikke en langtur av å gå sørover mot Orreånå. Fra Friluftshuset og til ånå er det neppe mer enn en og en halv kilometer, men om jeg legger turen langs stranden til Revtangen og muligens videre er det mulig å få til en skikkelig tur.

Bak sanddynene på vei sørover

Det var klart at broderen ikke ville være med på tur denne dagen. Bestyrerinnen foreslo at jeg skulle ringe til min eldste arving, som denne dagen burde ha anledning til å være med på tur.

Min sønn som er en sprek ungdom på 40+ burde ikke ha noe problem med å følge sitt opphav. Pål ville gjerne være med denne dagen. Vi ble enige om å gå fra Friluftshuset som planlagt og ta mot ånå og så nordover til vi fant tiden inne for å gå tilbake.

Fra stien oppe på sanddynene mellom marehalmen

Det var noen skyer aller lengst i sør, men vi fikk sol i ansiktet, for ikke å si i øynene. Sola var bare så vidt over horisonten og skyggene bak oss var lange da vi gikk sørover.

Vi kom greit til orreånå, på hard og fin sti. Stien sørover går på innsiden og slynger seg langs sanddynene. Paddeflatt, men en flott strekning likevel.

Lange skygger på sanddnynene

Ute på stranden traff vi på to karer med lange telelinser. Det er ganske mange fugleinteresserte som holder til i området og spesielt ut mot Revtangen. Her var det den siste tiden observert en sjelden fugl. Karene vi traff kunne opplyse at det var en vannpipelerke, og som lyder nesten lik heipipelerka.

Vi verken så eller hørte fuglen på vår vei nordover. Denne dagen var det mulig å gå helt ute i sjøkanten på fast og fin sand. Det gikk lett og selv om det var omtrent 5 kilometer på sandstrand ned til der vi snudde, så gikk det ganske fort.

Revesanden sydover

På tilbakeveien holdt vi oss litt inne i landet. Først i sanddyner – opp og ned. Det er til og med noen ganske bratte bakker underveis. Det er heldigvis ikke mer en noen få meter opp og ned, men – som sagt – bratt. Stien eller går langs jorder og inne mellom sandynene.

Det er flott og greit å gå og med utsikt utover havet på vei sørover, passer det greit å få vidt syn ut over flate Jæren med fjellene i synsranden på vei nordover.

Mot Friluftshuset

Sandkulene opp og ned løste antakelig opp noen litt stive muskler, for da vi kom ut på det siste flate stykket gikk det greit inn mot Friluftshuset.

Det ble omtrent en mil denne dagen, i flott vintervær og med en sol som kom nærmere og nærmer horisonten og som vi derfor fikk rett i øynene. En flott men kort vintertur.

Fra Hellestø og sørover med broderen

I flott vintervær.

Det kalde og flotte vinterværet bare fortsetter. Det er vanskelig å sitte inne og se på praktfullt turvær. Det er ned mot 4-5 kuldegrader og nesten ikke vind. Mot sola og i god fart blir det likevel varmt nokk til at svetten kommer fram.

Siste turen var en langtur på tre og en halv time, og selv om det er forholdsvis flatt mellom Hå og Varhaug så er turen likevel en utfordring.

Med en dags hvile var jeg egentlig klar for å ta ut på nok en litt lengre tur, og siden det fortsatt var snø og is, ville det også bli en tur i sjøkanten. Vi gamle travere, holder oss unna glatte og vanskelige partier. Balansen er ikke hva den engang var, og selv en liten tue kan velte gamle folk.

Nå dukket det opp en liten hindring, jeg fikk ordre om å kjøre barnebarn. Thor skulle hentes litt over to, og det gjorde at alle planer om en skikkelig langtur måtte legges på hylla. Det fikk bli en vanlig to-timers tur.

Nå viste det seg at broderen også hadde tenkt seg på tur denne dagen. Han mener fortsatt at formen ikke er god nok for å følge meg på mine «langturer» men ville gjerne være med.

Vi ble enige om å treffes på Hellestø og vandre med freidig mot sørover. Enten til broderen mente det ville være langt nok å gå tilbake, eller til jeg måtte snu for å kunne gjøre mine plikter denne dagen.

Det var en god del folk på parkeringsplassen. Denne dagen var det ikke mange som ville surfe. Til det var det antakelig ikke store nok bølger. Mange dager med østavind har lagt sjøen flat.

Med frost om natten, var sanden har, og uten bølger var stranden bred. Det var gode forhold for en rask spasertur. Siden det var kaldt om morgenen, ble det til at vi startet i bra tempo for å få opp varmen.

Uten bakker ble kondisjonen ikke spesielt utfordret, og det ble til at vi hold det høye tempo utover mot Sele, og selv om det ble litt roligere tempo langs elva og over brua, så¨ble det igjen bra tempo på Borestranden.

Etter en stund sørover på Borestranden, som er nesten 3 kilometer, måtte jeg sjekke tiden, og vi hadde alt vært på tur litt over en time. Det var på tide å snu.

Farten nordover ble ikke mye lavere enn på veien mot Bore. Det bar kjapt til elvemunningen og opp til brua og tilbake til Sele havn.

Med sola bakfra og den lille trekken delvis mot oss ble det kaldt i skyggen, og det var ikke noen grunn til å dempe farten. Vi kom oss greit til Hellestøstranden, som nok virket litt lengre enn da vi tok ut i starten av turen.

Ved bilene sjekket vi telefonene og tur appene. Vi hadde gått over ti kilometer på litt mer enn to timer. Det vil si minst 5 kilometer i timene, og for oss gamlinger virker det som god fart. (Det må og legges til av vi også går med sekk, selv om vekta av sekken ikke er allverdens.)

Vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur, men etter mange dager og mange turer på flate stranden, savner vi muligheten til å komme opp i høyden og få litt bakketrening.