Med Bestyrerinnen fra Gramstad til Resasteinen.

En flott, men tung tur for Bestyrerinnen.

Det var en dag med sol. Det var vind. Det var nesten kuldegrader fra morgenen av. Bestyrerinnen ville  på tur. Det har jo blitt noen søndagsturer opp gjennom årene, men etter hvert har vi litt problemer med å finne en passe tur.

Bestyrerinnen er ikke lenger like interessert i turer med lange og tunge bakker, og turen bør helt ikke være på mer en to timer. Det har blitt noen turer i sjøkanten. Det er ikke mye bakker på Jærstrendene.

Nå var det likevel en tur som – muligens – kunne passe. Vi har noen ganger gått til Resasteinen og videre opp til flyvraket og så ned på god sti mot Skjørestad og Skaret. En tur på et par timer, men med en drøy bakke opp til Resasteinen. Vi ble likevel enige om at denne turen ville passe.

Det var folk og biler over alt da vi kom til Gramstad. Vi var ikke blant de som kom sent, men heller ikke blant de som var klar for tur mens andre spiste frokost.

Den vanlige store parkeringsplassen var full, og fant – med nød og neppe – en plass på parkeringsplassen hvor veien mot Kubbetjørn starter.

Det var nærmest folkevandring innover mot Dalsnuten, og vi kunne se en masse turgåere på toppen. For vår del tok vi veien mot Revholstjørn og i stede for å gå oppover mot Dalsnuten ble det stien videre mot Resasteinen.

Noen har gjort en stor jobb med å legge ut lemmer og gjære forbedringer i stien. Nå er ikke alle sorpehullene helt vekk, men det er i hvertfall bedre enn det var. Nå var det en tørr dag for vårt vedkommende, så vi kom fram uten å få for mye skitt på beina.

Oppover mot Resasteinen, fikk bestyrerinnen virkelig brynt seg. Det gikk ikke lett oppover. Et par plasser er det nødvendig å nærmest klatre litt, og det krever kondisjon. Det ble noen småstopp på vei oppover.

Det passet i hvert fall godt med en pause ved Resasteinen. Litt drikke, en kopp med te, og en god pause, så var Bestyrerinnen klar for bakkene opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket.

Stien fra toppen og bort til Skjørestadsiden, er nå godt synlig og det er ikke nødvendig med nødlinger. Også denne gang var det kjekt å gå ned den flotte stien mot Skaret. Her går det tydelig flere folk en det første året jeg gikk denne ruta.

Nede ved Skaret, gikk vi på oppsiden av gården og videre mot Sørdalsleitet og sti-delet der. Det går sti mot Resasteinen, Fjogstadnuten og Gramstad/Revholstjørn, men vi tok, som vanlig for meg, snarveien nedover til enden av Løemyr og den gamle stien mellom Revholstjørn og Resasteinen.

Det ville ikke være en veldig lang «omvei» å legge turen opp om Dalsnuten, men for Bestyrerinnen hadde turen vært lang nok, og hun ville tilbake til bilen.

Det var selvsagt fortsatt masse folk både på vei fra Dalsnuten og mot Dalsnuten, og ved gapahukene i skogen, var det fullt opp med familier, og det luktet røyk lang vei.

Det ble ikke så veldig mange kilometer denne dagen, men en dryg bakke opp og totalt ble det en kjekk og flott tur. Vi brukte omtrent to timer totalt.

Det var fortsatt fullt av biler overalt da vi kom til parkeringsplassen. Det må ha vært mange på tur fra Gramstad denne dagen.

Ristøl og Lauvlia - en flott tidlig vårdag.

Det er kjekt å endelig å få en tur i heia.

Selv om jeg nettopp hadde gått tur ut fra Sælandsskogen, så fristet turen rundt Ristøl og Lauvlia så pass mye at det var den turen jeg tenkte på.

Jeg snakket med broderen. Han trodde at den lange turen rundt Ristøl og Lauvlia, ville bli for tung. Han tenkte antakelig på bakken opp fra Bjødnali. Den bakken tak ikke jeg i hurtig tempo, og ser i grunnen heller ikke helt fram til å «klatre» opp over. Nå er det bare noen ganske få meter som er bratte, men de krever at i hvert fall jeg, bruker hendene.

Broderen og jeg ble enige om å treffes på parkeringsplassen og gå i hvert fall til Bjødnali sammen. Ingen ting var endelig avgjort, så det kunne lett bli endringer i planene.

Vi tok oppover mot Støsletta og Vindskaret. Den vanlige veien for oss. Selv om det er en lang bakke opp, så gir den god trening, og broderen trenger nettopp det.

Denne dagen var det sol. Høytrykket som YR mente skulle dekke landet, lå over oss og det var ikke en sky på himmelen. Når det i tillegg er ganske tørt i bakken, så gir det gode forhold.

Som vanlig var broderen litt skeptisk. Det hadde vært frost om natten, og han lurte på hvor mye is det ville være i stien. Ikke mye viste det seg, og helt greit å gå.

Nå var det også andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen var nesten full da vi kom, og vi gikk forbi en del familier som var på tur. Oppe på Stølssletta satt det også et par. Litt underlig så møtte vi en del som kom i mot og antakelig var ferdig med dagens tur da vi bare så vidt hadde startet.

Oppe ved Bjødnali, var broderen klar på at han «bare» ville ta den korte turen om Sjelset, og ikke utvide til å ta med runden rundt Engjavatnet. Det ble derfor til at jeg satset på å gå opp bakken mot Ristølnuten og Ristøl.

Det er ikke så veldig mange årene siden jeg og broderen la opp nødlinger i denne bakken. Da var stien nærmest usynlig, og jeg hadde litt problemer med å finne frem. Nå er stien godt synlig, og oppover har noen lagt arbeid ned i få på plass flere nødlinger. Det er i hvert fall ikke mulig å gå feil.

Skogen er tett nederst, men ikke langt oppe i bakken blir det «hei» med lyst brunt gress, myrer og lite grønt. Det er skikkelig kjekt å kunne se ut over fjell og hei, og tenke på kjekke turer som antakelig vil komme til sommeren.

Bakken ned til Ristøl er bratt, og jeg tar denne ganske forsiktig. Denne dagen var det ikke folk på stølen, så jeg tok kjapt videre mot Lauvlia. Nå er det mulig å gå ut til «veien» og så til Lauvlia, men det er en omvei, og jeg tar over – eller mer korrekt – på siden av myra og bort til restene av en gammel utløe. Der går det et tråkk over myra mot en skogdott, og på andre siden er det «sti» mot Lauvlia.

Fra Lauvlia til «Skogen» går det merket sti, og fra stien er det greit å få med seg utsikten bakover mot Røyrvatnet, Sikvalandskulå og Edlandskulå.

Det er en bratt bakke ned til «Skogen», som må ha vært en stølsvei en gang i tiden Nå er den delvis rast ut, men det er likevel greit å komme ned til veien mot «Skogen».

Der fra ble det den vanlige stien rundt Engjanevatnet og opp til Jærbuskaret og ned til Sjelset. Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen er det antakelig nesten tre kilometer, og alt på vei eller opparbeidet sti. Litt kjedelig, men likevel flott, en god dag i mars med sol og blå himmel.

Engjavatnet og Bjursfjellet fra Sælandsskogen.

En flott langtur med en del bakker.

Det var ikke helt klart om det ville bli en vintertur eller vårtur denne dagen. Dagen før fikk jeg snø på meg da jeg tok den vanlige runden rundt Gruda og Øksnevad: Snø var ikke helt det jeg hadde ventet ut fra værmeldingen tidligere i uka. Da var det snakk om sol.

I følge værmeldingen, skulle det egentlig være sol denne dagen også, men så snudde YR, og de meldte overskyet, men ikke nedbør. Uten noe særlig vind, ville det være greit å ta en tur.

Det har gått en stund siden jeg var på en skikkelig langtur ut fra Sælandsskogen. Det er to langturer fra parkeringsplassen, som begge er på tre-fire timer. Den ener går til Ristølen og videre til Lauvlia og ned til Skogen. Den andre er den vanlige runden rundt Engjavatnet, men med en avstikker opp til toppen av Bjursfjellet.

Den første synes jeg virkelig flott i godt vær, og Bjursfjellet kan jeg ta oppom selv om det ikke er sol. Det var turen om Engjavatnet og opp til Bjursfjelelt jeg satset på denne dagen.

Utenom arbeidsfolk med traktor og motorsag, var det bare en bil på parkeringsplassen da jeg kom. Det burde da være flere på tur en nesten tørr dag, selv om det ikke var sol.

Jeg måtte jo oppom Bjødnali, og det er minst tre stier opp til garden fra parkeringsplassen. Nå hadde jeg gått stien om Stølsletta og Vindskaret noen ganger, og stien, eller nærmest «veien» opp Urdådalen, består av mye stein. Jeg valgte denne gang det tredje alternativer, å gå rett opp da jeg kom gjennom porten og ut på traktorveien.

Denne stien er nok brattere og noe lengre enn de to andre, men er likevel en skikkelig flott tur oppover mot toppen av Håfjell. (Jeg skulle ønske de som har satt opp skiltet med Blåfjell, sjekket kartet. – Der går det helt greit fram at det er toppen under som heter Blåfjell)

Uansett navnet på toppen, er turen oppover lia i eikeskoen, og med glimt av Taksdalsvatnet under, en flott tur. Det var med høy puls jeg kom opp.

Jeg hadde ingen problemer med å planlegge turen denne dagen. Jeg så virkelig fram til å få en tur på 3-4 timer. Nå hadde jeg vært på både langtur og kjappe turer de siste dagene, og oppover bakkene mot toppen av Håfjell, kunne jeg kjenne at kroppen nok ikke var helt med. Det kan jo være at 14 dager med tur i syden og spilte en rolle.

Jeg var usikker på hva jeg burde gjøre, og da jeg kom til Bjødnali, var det ikke vanskelig å avstå å gå bakken oppover mot Ristølnuten. Det fikk bli en vanlig tur rundt Engjavatnet.

På vei i skogen på andre siden av Engjavatnet, synes jeg det gikk greit, og det ble til at jeg likevel tok stien oppover mot «Den søta hålå» og traktorveien mot toppen av Bjursfjellet. Det gikk ikke fort oppover, men jeg kom opp.

Øverst var det lite sikt og både fjellene inne landet og sjøen ute i horisonten forsvant i disen. Det viste seg at det var hardt i bakken, og det lå is på pyttene. Det var fortsatt vinter i høyden.

Nedover, tilbake mot Jærbuskaret og veien mot Sjelset, gikk greit. Det er god sti - Traktorvei – for det meste, og nedoverbakke...

Nede ved ånå var det tydelig vår, med knopper på buskene og nesen grønne bakker. Kontrasten til forholdene oppe i høyden var ganske stor.

Den siste kilometeren inn mot bilen gikk greit, men jeg kunne etterhvert kjenne at jeg hadde vært på tur noen timer. Selv uten sol og sikt, hadde det vært en fin tur. Jeg var tilfreds med å gjennomført nok en langtur. Det legger litt grunnlag for sommerens turer i heia.

Høgjæren, fra Tovdalsveien til Steinkjerringå.

En grei tur sammen med broderen.

Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket. På lavlandet – på flate Jæren, er det vår med hevdalukt og snøklokker i alle hagene. Til og med krokusen titter frem i enkelte sørvendte bakker, og påskeliljen stikker godt opp.

Likevel blir det meldt om snø og kulde fremover. Denne dagen var det sol og blå himmel, og Yr mente det ikke ville blåse for ille. Det var forhold for en tur. Broderen ville til Høgjæren, for det var en god stund siden han hadde tråkket i de stiene.

For meg var det ikke så lenge siden jeg hadde gått den turen broderen ville på. Det er en så pass kjekk tur at det er helt greit å gå den ofte.

Broderen foreslo å gå fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå over Synesvarden. En tur på noe under en mil, og selv om det er noen høydemeter underveis, så mangler det skikkelige bakker.

Vi kom av gårde litt senere enn normalt. På vei oppover så vi etter vårtegn, og oppe i høyden (toppene er under 400 moh) så vi etter vinteren.

Det lå fortsatt snøfenner i nordhellingene, Og rett ved parkeringsplassen måtte vi over en fonn. Litt lengre borte i stien var det en tynn snerk på en pytt. Det hadde vært frost den natta.

Nå var det ikke mye snø og is på resten av turen. Det var i tillegg ganske tørt. Enkelte plasser var det fortsatt vann og vått, men eller var det en grei og fin sti opp til Synesvarden og videre nedover mot Steinkjerringå.

Vi traff en annen på toppen av Synesvarden, ellers var vi alene nedover, men ved Steinkjerringå var det to partier. Det var egentlig litt underlig at det ikke var mer folk på tur denne dagen. Været var bra, selv om det blåste en kald vind. Det var tørt i bakken – stort sett, og flotte forhold, men altså lite folk.

Det ble ingen lang stopp, og det ble en litt kaldere tur oppover mot Synesvarden enn nedover. Vi fikk vinden i not, og den tok seg opp etter hvert. Det gjør faktisk litt forskjell å gå i mot en vind på 7-8 m/sek, enn å ha den bakfra.

Broderen som ikke så trent på litt lengre turer, merket etter hvert farten og i bakkene opp mot Synesvarden ble det et litt roligere tempo etter hvert. Vi kom likevel opp til toppen uten problemer.

Heldigvis er det en lang og ganske slak bakke nedover fra toppen mot parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Broderen gikk fort nedover, det krever ikke samme kondisjon som i bakken oppover.

Det er en bakke opp mot Litlekarten, men det er en traktorvei som går på siden av stien, og så lenge det ikke er dyr på beite,er det helt greit å gå denne snarveien.

Vi har gått denne turen kjappere enn denne gangen, men da helst om sommeren og i lette klær. Denne gang gikk det godt over to timer på de 9-10 kilometerne fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå. En grei tur for meg, og en god treningsøkt for broderen.

Endelig en langtur fra Gramstad.

Det kan lett gå godt.

Fra Bjørndalsmyra

Etter et par dager med kjappe og grei turer, var jeg egentlig klar for en litt lengre tur. Yr mente at søndagsværet ville bli greit for tur. Det skulle bli overskyet, ikke regn, og bare sånn passe vind, men best av alt ganske bra temperatur.

Etter en lang vinter med temperaturer rundt null, var det endelig snakk om 10-11 grader. Jeg mener det har bare vært et par dager denne vinteren med så høy temperatur.

Bjørndalsfjellet

Selv om det bare var noen få dager siden jeg hadde gått tur fra Gramstad, var det der jeg tenkte meg. Den gang ble det Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En kort tur, der jeg var litt sur etterpå, for ikke å ha tatt med Dalsnuten. Selv om det så mørkt ut over Sandnes, så kunne det ha tatt litt tid før regnet kom inn over Dalsnuten.

Siste dag av vinterferien, og det var andre som ville på tur. Mange andre. Jeg hadde problemer med å finne parkeringsplass, og jeg var der før elleve. Det ble antakelig ikke mindre biler etter hvert.

Dalsnuten fra Resasteinen

Jeg var usikker på hvor lang tur jeg virkelig var klar for. Egentlig var planen å gå om Fjogstadnuten og ikke ta turen om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Da jeg kom opp til gjerdeklyveren og stien mot Bjørndalsfjellet, ble det likevel til at jeg tok oppover.

Ved Stavstol, ble det også til at jeg gikk innover Bjørndalsmyra. Som denne dagen var litt tørrere enn forrige gang jeg gikk her. Som vanlig var det ingen andre på tur innover myra, og jeg så ikke folk før opp mot Mattirudlå.

Fra "Skaret"

Fra Mattirudlå og videre var det folk omtrent hele veien. Noen som gikk samme vei som meg og en del som var på vei mot Paradisskaret. På Bjørndalsfjellet var det fullt av folk, og jeg ble ikke ensom på tur resten av den dagen.

På vei forbi Fjogstadnuten og videre bortover flyene, lurte jeg på hvor jeg burde gå. Da jeg kom til stidelet mot Resasteinen og Kvitemyr, ble det til at jeg tok oppover mot Resasteinen og Løemyr.

Stidelet på Sørdalsleitet

Oppe på Sørdalsleitet kunne jeg se tilbake over myra, og det var folk på alle stier, også noen som meg, på vei mot Resasteinen. Fra Resasteinen tok jeg veien direkte mot flyvraket og videre mot stien nedover dalsiden mot Skaret og Skjørestad.

Jeg traff noen andre turgåere, men ingen viste hvem som hadde bygget denne flotte stien, og hvorfor. Den gjør det uansett enkelt å komme ned fra toppen til Skaret der jeg skulle.

Mot toppen på Dalsnuten

Jeg skulle mot Gramstad og Dalsnuten, og da passet det å gå under Skeppetonå tilbake til Sørdalsleitet og stidelet der. Der fortsatte jeg «rett fram» i stede for å ta en av de merkede stiene og endte ut i enden av Løemyr på den gamle stien mot Dalsnuten.

Nå hadde det egentlig vært greit å bare gått til bilene, men med alle folkene som jeg kunne se på toppen av Dalsnuten, ble det til at jeg tok oppover. Også her et lite stykke på umerket sti opp til stien mellom Dale og Dalsnutene.

Fra Dalsnuten mot Stavanger

Det var virkelig mange på tur denne dagen, selv om det egentlig ikke var det beste været. Da jeg kunne se nedover mot Gramstad, var det et helt 17. mai tog på vei til og fra toppen. Øverst satt de fleste i le for vinden, som var kald, mens jeg bare tok den vanlige runden rundt varden før jeg fortsatte nedover.

Parkeringsplassen på Gramstad var fortsatt full og det sto biler på alle mulige og noen umulige plasser. Klokka viste at jeg hadde vært ute på tur i nesten fire timer. Det ble en skikkelig langtur denne dagen. Den første denne våren. Jeg var godt fornøyd med dagens innsats.

Fire karer på tur til Bjødnali.

En kjekk tur i godt selskap.

Kåre kunne godt tenke seg en tur til Bjødnali, og når jeg spurte Einar, så ville han også gjerne være med. Nå var det ikke meldt bra vær de neste dagene, men lørdag så det ut til å bli turvær.

Da jeg spurte Kåre på fredagen, ville han gjerne på tur. En melding til Einar lørdags morgen ga som svar at han også kunne tenke seg å være med denne lørdagen.

Nærmest for sikkerhets skyld tok jeg også kontakt med broderen. Han hadde ikke andre planer for dagen, og så fram til en tur fra Sælandsskogen. Vi ville altså bli fire karer på tur denne dagen.

Planen var å ta den vanlige veien (for broderen og meg) opp til Stølssletta, videre over Vindskaret og ned til Moldtjørn. Etter en tur oppom Bjødnali, ville det være enklest å ta veien mot Sjelset, over Jærbuskaret og så langs ånå tilbake til bilen.

Med så mange i følget, ville det ikke bli en tur i høyt tempo. Jeg planla et jevnt og greit tempo. Den lange bakken opp mot Vindskaret – og Håfjelltoppen om noen så syn på den ekstraturen, er bratt og krever kondisjon.

Været var bra, og YR mente det ville være overskyet og ikke regn. På vei oppover bakken, og med god sikt tilbake til flate Jæren og havet, kunne vi se himmelen dekket av mørke og tunge skyer.. Regnet lå ikke langt ute i havet.

For vår del hadde vi sol en god del av turen. Nå kom det noen dråper seilende selv om sola skinte da vi kom ned i Urdådalen.

Yr mente det ville blåse ganske kraftig. Det var snakk om vindkast på 25 m/sek. Noe som så avgjort ikke er helt greit. Vi merket ikke vinden i det hele tatt før nesten øverst i Vindskaret, som denne dagen fortjente navnet. Vinden var likevel langt fra så kraftig som meldt, og laget ikke problemer i det hele tatt.

Oppe ved Bjødnali lå det en fonn, forhåpentlig de siste rester av vinteren. Denne dagen var det nesten ti grader og det må være varmegrader selv et godt stykke oppe i høyden.

Vanligvis blir det ingen pause når broderen og jeg tar denne litt korte turen. Denne gangen passet det helt greit å stoppe ved garden. Det ble en kjekk pause, med te og prat, og tiden gikk fort.

Fra Bjødnali og tilbake til bilene er det vei, eller god sti. Mer en halve turen er enkel og grei, selv om det er en bakke opp til Jærbuskaret og en lang bakke ned til Sjelset.

I Jærbuskaret forsvant sola bak skyene, og den mørke og truende fronten vi hadde sett fra Stølssletta, var kommet langt inn på land. Jeg lurte på om vi ville få regn på oss før vi nådde bilen. Heldigvis forsvant skyene og vi fikk en nesten tør tur.

Nede ved Sjelset står det et skilt og viser vei utenom gården, Og skiltet viser også at det et 2 kilometer tilbake til parkeringsplassen. Første gang jeg gikk her var det to lange kilometer, men i godt selskap gikk det denne gangen kjapt.

Jeg går for ofte bare i eget selskap. Det var denne gang virkelig kjekt å gå tur i sammen med andre. Det blir tid til prating og også litt tid til å se på naturen. Det virket også som om de andre syntes det hadde vært en kjekk og grei tur. Takk for turen.

En kjapp og grei tur fra Gamstad

Testtur med bakker og vær.

Etter en helt grei prøvetur langs sjøen, ble det en del sjekking av YR for å finne en dag med noenlunde turvær. Jeg hadde skikkelig god lyst il også å prøve meg på en tur litt i høyden.

Det var ikke mye samarbeid å få fra YR. Det ble meldt om regn nesten hele dagen for fredag. Nå har jeg gått tur i regn noen ganger, og etter å ha tenkt på saken en stund, ble det til at jeg fikk forsøke meg på en lett og grei tur.

I så måte kunne det passe greit å ta mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Skulle foten protestere for heftig, kunne jeg jo korte ned turen til bare å gå til toppen av Bjørndalsfjellet. Skulle det vise seg at foten ikke var for ille, kunne jeg ta inn Bjørndalsmyra og opp om Mattirudlå før jeg fortsatte til Bjørndalsfjellet.

Det ville selvsagt også være mulig å ta over Fjogstadnuten før jeg tok mot bilen, og skulle alt vise seg å gå greit, kunne det jo også bli en mulighet for et besøk på toppen av Dalsnuten. Siden det skulle regne, var jeg egentlig ikke innstilt på annet en enn kort tur.

Jeg kledde meg for regn og tok mot Gramstad. Denne dagen var det ikke så veldig mange andre som ville på tur. Det var ganske få biler på parkeringsplassen, og jeg så ingen andre på en god stund.

Jeg hadde litt lett regn på bilruta innover, og det var noen dråper i lufta på vei oppover, men det var bare skikkelig regn et lite minutt. Nesten hele turen oppover gikk med hetta nede.

Det var ikke snakk om annet enn at jeg måtte inn Bjørndalsmyra. Nå var det ikke fullt så greit som vanlig. Stien lå under vann, og myra var søkkbløt. Det minnet mest om vassing en stund.

Det gikk likevel greit å komme opp mot Mattirudlå. Det jeg ikke helt hadde ventet, var vinden som blåste ganske strekt. På vei mot Bjørndalsfjellet over toppene, måtte jeg ta «støttesteg» for å holde balansen. I kastene var det muligens vind på 17-18 m/sek.

På vei opp mot toppen kunne jeg se folk bak meg, og da jeg stoppet opp kom det to par gående. Nå hadde jeg ikke sett eller møtt andre, men på toppen var det folk.

Ett av parene for nedover bakken i et mye høyere tempo enn meg. Mens jeg forsiktig satte foten fremfor meg, holdt de bra fart, og da jeg kom oppover mot Fjogstadnuten kom paret i mot. De hadde tatt de samme toppene som meg, men ville ned til veien.

Med bare et minutt med regn, og YR som mente det skulle regne hele dagen, holdt jeg et lite øye med himmelen i sør. På vei over Heia mot Kvitemyr, kunne jeg se at himmelen i sør ble skikkelig grå og mørk. Det var regn på vei, og bare et spørsmål om når det ville komme.

Jeg hadde vurdert om jeg også skulle ta om Dalsnuten. Med så mørke skyer, fant jeg det best å gjøre turen kort. Det fikk heller bli en to til to og en halv times tur i stede for en tre timers tur.

På vei hjem regnet det skikkelig. Vindusviskerne måtte jobbe for å holde regnet borte fra ruta. Det kunne se ut som om det var en helt grei beslutning å gjøre turen kort.