En tur til Blåfjellenden i vanlig høstvær.

Glimt av sol og mye regn.

Det nærmer seg antakelig siste gang for året, jeg får anledning til å ta turen inn til Blåfjellenden. Siste turen pleier å gå i slutten av oktober eller helt i begynnelsen av november. En gang har jeg gått innover i desember, men det var et «uvanlig» år, omtrent som for våren dette året.

Det er selvsagt været som bestemmer om jeg kommer meg innover. Etter som årene går, blir jeg mer og mer skeptisk til is og snø Det kan jo henge sammen med dårligere form og ikke minst dårligere balanse. Likevel gir det tidligere avslutning på sommersesongen.

Så sent på året som i oktober, betyr sol og blå himmel som oftest kulde og frost, - og glatte forhold. Så selv om jeg helst velger å gå tur i opphold på sommeren, blir det til at jeg tar turen innover når det er lite vind og bare litt regn.

Denne gangen var værmeldingen ganske bra. Det var faktisk meldt om opphold og lite vind, og varmegrader. Temperaturen ville være så høy at selv på natta ville det ikke være frost. 600 moh, kan det lett bli frost selv om det fortsatt er varmt nede i lavlandet.

Været ville være greit innover, men dagen etter mente både YR og Storm at det skulle regne. Nå var begge enige om at det ville bli opphold en stund midt på dagen, så det kunne være mulighet for å komme tørr tilbake til bilen. Det hender værmeldingen er feil.

Innover fikk jeg en flott tur. Det var godt vær, med lite vind og bra temperatur. Sola kom til og med gjennom av og til å kastet et gyldent lys over landskapet. Så sent på året er det ikke mye grønt igjen på marka, og bjørkene nede ved Høgaleitet (både i Hunnedalen og ved Blåfjellenden) har omtrent ikke blader. Lengre nede er det fortsatt trær med flotte farger.

På denne tiden av året er myrene dyp røde, og nesten sorte, Det er flotte farger, men det varsler jo at vinteren står for døren. Snøen kan komme når som helst.

Denne gangen hadde jeg oppdrag. Det var noen småting som kunne ordnes, og i tillegg hadde Bestyrerinnen funnet fram noen «duker» som godt kunne legges ut på bordene i stua på hovedhytta. Ellers var det – igjen – noe kluss med nummerskiltene på hemsen på annekset.

Det var andre som hadde bestilt overnatting. Jeg ville ikke bli alene, trodde jeg. Nå dukket aldri de som hadde bestilt opp, men til gjengjeld kom det to gjenger på tilsammen 10 stykker fra USI. De var på tur i Frafjordheiene og hadde hat en - våt – natt i telt.

Det regnet den natta også, som meldt. Jeg ventet til ut på dagen for å få med meg perioden med oppholdsvær som det var snakk om. Det ble likevel en våt tur tilbake mot bilen. I tillegg hadde jeg vinden i mot og ikke bakfra som innover.

Igjen var jeg glad for å ha med – og på – vinterutrustning, med mellomlag under Gore-tex'en. Jeg var tørr en lang stund, og så varm og våt av svette. Det ble egentlig en ganske kjekk tur over heia.

Med Einar til Resasteinen.

En flott tur i greit høstvær.

Det blir mange turer alene. Alle turene innover – og tilbake fra Blåfjellenden går uten følge. Derfor var det kjekt da Einar tok kontakt og sa at han gjerne ville være med på tur. Han tenkte nok på en tur rundt Engjavatnert. Men der hadde jeg vært dagen før.

Det var heller ikke lenge siden jeg hadde gått en rundtur fra Gramstad, men jeg tenkte helst på en ny tur i det området. Det er mange turmuligheter fra Gramstad, men muligens ville en litt kortere tur enn den vanlige være greit.

Etter litt fundering kom jeg på at vi, det vil si: Bestyrerinnen, Einar, Aud og jeg, gikk en gang til Resasteinen fra Fjogstad og tilbake over «Skaret». En grei tur for alle, og en kjekk tur. Det kunne passe med en tilsvarende tur, men kanskje noe lengre.

Det kunne passe å starte fra Gramstad, ta opp om Fjogstadnuten, og så gå over mot Resasteinen for så å ta ned via Skjørestadfjellet og Skaret og så tilbake til Kvitemyr/Revholstjørn og tilbake til bilen.

Det var en flott dag med litt skyer og litt sol. Det var ikke sommer, med vind og litt lav temperatur, var det kaldt – i vinden. I sola ble det nesten sommer, og det var folk i korte bukser, men Einar og jeg gikk med jakken på.

Det var også andre som hadd funnet ut at dette var dagen for tur. Dagene fremover skulle det helst bli både regn og vind. På parkeringsplassen var det en god del biler, og mange folk på ve. Vi kunne se folk på toppen av Dalsnuten på omtrent hele vår tur.

Vi startet oppover bakken mot Fjogstad, og tok stien mot Fjogstadnuten. På Svarthålsleite tok vi over mot Sørdalsleitet. Veien jeg så noen var i gang med å lage, var kommet et godt stykke lengre innover mot Austra Rodlå.

I følge en kar vi snakket med på parkeringsplassen, skal veien så langt at det er mulig å se over mot Stavanger. De vil antakelig ikke ta mange dagene før de er kommet så langt.

Bakken opp til Resasteinen var like bratt som alltid. Vi gikk bare videre denne dagen og opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Over på andre siden tok vi en kjapp tur bortover stien som går over Jubemyr, for å beundre utsikten, før vi fortsatte nedover mot Skaret.

Det var varmt i sola da vi kom til stien under Skreppetonå. Det passet greit med en pause i sola, og med utsikt til Dalsnuten. Det var ikke meningen å ta oppom toppen denne dagen. Videre ble det stien opp mot stidelet på Sørdalsleitet og så tilbake mot Kvitemyr og Revholstjørn.

Det ble den vanlige veien tilbake til bilen ved Gramstad. Det passet bra å ta en liten oppsummering på det siste stykket. Det hadde vært en skikkelig flott tur. Været var bra og turfølget var bra. Vi hadde denne dagen hatt en virkelig kjekk tur.

Tilsammen ble turen på nesten 8 kilometer og vi hadde brukt omtrent to og en halv time. Einar mente at vi godt kunne ta denne turen flere ganger.

Søndagstur til Bjødnali med broderen.

Masse folk og lite fe.

Denne søndagen hadde broderen og jeg avtalt tur. Vi har den siste tiden ikke hatt så mange turer sammen, så det ville bli kjekt å få gå sammen til Bjødnali. I utgangspunktet er dette ikke en så lang tur at den blir med i loggen, men...

Vi skiller lag ved porten inn til Skogen, hvor broderen tar mot Sjelset, og jeg videre mot Skogen og rundt Engjavatnet. Det er ikke så veldig mye lengre å gå rundt Engjavatnet, men det blir fort mer enn en halv time ekstra. (Eller et par kilometer.)

Det var meldt bra vær tidlig på dagen, og litt regn ut på ettermiddagen. Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen litt tidligere enn vanlig. Denne dagene var det mange som ville på tur fra Sælandsskogen

Parkeringsplassen var nesten full. I tillegg var det også antakelig en gruppe fra Turistforeningen på tur. I hvert fall hadde jeg sett på nettet at en gruppe ville til Bjødnali denne dagen. Det var folk som startet samtidig, og det kom flere biler mens vi gjorde oss klar.

På vei oppover mot Stølssletta og Vindskaret traff vi i tillegg kjente. Ola, som jeg har truffet i heia noen ganger, kom i mot, og vi fikk en hyggelig prat. Det er kjekt å treffe kjentfolk på tur.

Det er tydelig at broderen ikke har brukt like mange timer på tur som meg det siste halve året. Det har selvsagt med helsa å gjøre, men gjør utslag på farten oppover bakkene, og til og med farten nedover. Han går noe mer forsiktig enn meg.

Vi måtte selvsagt opp til garden for å få tatt bilde av treet til broderen. Det var ikke helt enkelt å finne rett stein som utgangspunkt for bildet. Veien var lagt om og steingarden som tidligere lå langs veien, var vekk.

Nå var der andre også oppe ved garden. Gjengen fra Turistforeningen hadde pause bak hytta. Vi satte oss på trammen på forsiden. (Selv om det sto «privat eiendom» på to skilt. Vi er veldig private.

Fra porten mot Skogen og bortover var det ikke folk. Etter å hatt sol, kom det nå skyer fra sør, og bak disse var det mørk himmel. Jeg lurte på om det ville komme regn, men kunne bare kjenne et par dråper.

Til en forandring traff jeg også folk da jeg gikk fra Skogsånå og videre langs Engjavatnet. Karen som kom i mot hadde startet fra Eikeland. Om han får en lengre tur enn jeg, er jeg litt usikker på. Det var i hvert fall kjekt å treffe folk uansett.

Jeg gikk å gruet meg litt for å gå forbi den store flokken av ungdyr på ved Jærbuskaret. De to siste gangene jeg har gått har har jeg gått «forsiktig». Denne gangen var bekymringen helt bortkastet. Det var ikke et dyr å se.

Da jeg kon tilbake til bilen, holdt gjengen fra Turistforeningen på å innta bussen som ventet. De hadde brukt like lang tid som meg på å gå tilbake til utgangspunktet. Regnet kom da jeg satte meg inn i bilen.

En grei rundtur i flott vær fra Gramstad.

En tur på omtrent en mil.

Sommeren er over, og jeg hadde planer om mange og noen lange turer. Jeg så fram til å få besøke både Støle og Melands Grøna hei. Det ble ikke noe av disse turene. Det har helst blitt turer i lavlandet.

Ennå er ikke akillesen på plass, og til nå har jeg ikke fått opp farten, og heller ikke fått noen langtur. Nå ble det en skikkelig tur i uka. Frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen. Det var virkelig greit å få med en skikkelig tur.

Med mange turer både fra Sælandsskogen og Gramstad, kunne det passe med noen «nye» turer. Det har liksom blitt nok av de «vanlige» turene. Hvor skulle jeg da ta ut. Det kunne passe med en ganske kjapp og grei tur denne dagen.

Værmeldingen var god for denne dagen og for neste dag, men videre var det mye regn og vind. Som vanlig med vind fra nord og blå himmel, var det kaldt. I heia var det is i skyggen, og noen hadde alt måtte skrape bilen på morgenen i lavlandet også.

De gangene jeg har gått tur ut fra Gramstad, har det ofte vært den vanlige runden med Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En gan i fjor fant jeg ut at en tur over Fjogstadnuten, til Resasteinen videre opp mot Skjørestadfjellet, og videre til Dalsnuten og gjerne med Øvre Eikenuten, var en like lang tur.

Jeg var langt fra sikker på om akillesen ville holde for en slik tur. Der er en god del opp og ned på den turen. Men det ville jo være mulig å hoppe av, og korte inn, om det skulle være ønskelig.. Hele rundturen ville ta mellom to og en halv og tre timer.

Det var forbausende mange andre på Gramstad denne morgenen. Det var mange flere biler på parkeringsplassen enn vanlig. Det var folk på vei oppover bakken mot Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, og jeg tok etter oppover bakken.

Det var en flott dag, med blå himmel, men det var fortsatt ganske vått i stien. Der overflaten ikke var skikkelig tør gikk jeg forsiktig nedover. Ting tar tid. Det gikk greit til Fjogstadnuten, og ved stidelet, gikk jeg videre fra Svarthålleitet over til Sørdalsleitet.

Nede ved Bronnmyra ble det laget ny vei innover. Det kan se ut som det vil bli en tilsvarende vei som den innover mot Skaret, og det skal bli kjekt å se om veien kommer til å gå helt ned til Kvitemyr og veien mot Gramstad.

Det vil i så fall bli en helt ny rundtur for folk med behov for noe bedre enn en vanlig sti. Det vil også antakelig gjøre at flere vil komme til å bruke parkeringsplassen ved Fjogstad. Den ved Gramstad er jo full på de beste dagene.

Bakken oppover mot Resasteinen er ikke blitt lettere med årene. For meg er det fortsatt en liten utfordring å komme opp den bakken. Andre løper raskt nedover. Det satt folk ved Resasteinen. Videre opp til flyvraket og ned til Skaret var jeg alene.

Fra stidelet på Sørdalsleitet, tar jeg direkte videre mot Dalsnuten over myrer og gjerder – uten gjerdeklyver, før jeg er på den vanlige stien mellom Kvitemyr og Resasteinen. Det var så pass bra vær at jeg måtte opp til toppen av Dalsnuten.

For å få fire nuten, tok jeg denne gangen også med Øvre Eikenuten. Det ble derfor en tur på omtrent ti kilometer og jeg brukte litt i underkant av tre timer denne dagen. En flott tur i god vær.

Til Blåfjellenden - frem og tilbake samme dag.

En tur i virkelig flott vær.

Etter å ha vært på Blåfjellenden i dårlig vær noen ganger, var det skikkelig kjekt å se værmelding med sol og nesten ikke vind. Det var en stund siden jeg hadde gått inn – eller tilbake fra hytta i brukbart turvær.

Per sendte meg en epost. Han håpet det ville bli mulig med en helikoptertransport innover. Spørsmålet var hva som burde være med på lasset. Han lurte på om jeg kunne sjekke opp hva som var inne på hytten.

Med bare noen uker igjen av sesongen – det kan i grunnen komme is og snø ganske snart, ville det passe om jeg kunne komme med en tilbakemelding ganske kjapt. Denne gangen ville jeg ha en jobb å gjøre inne på hytta.

Planen var å gå innover ganske tidlig. Det gikk ikke helt etter planen og først i 10-11-tiden var jeg på vei innover heia. I solskinn og nesten uten vind. Likevel ble det en tur med bluse og tynn jakke på overkroppen. Det var under ti grader.

Selv med sol og flott vær, var det skikkelig bløtt i marka. Det var tørket litt der sola fikk tak, men i skyggen var det fortsatt vått. Jeg gikk forsiktig, men ikke forsiktig nok. Nedover bakken mot Blåfjellenden glemte at det var glatt og skled ut med den ene foten.

Med sola imot, og trekken fra nord, var det godt og varmt utenfor annekset. Det ble en hyggelig stund i eget selskap, med mat og varm te, før jeg satte i gang med å finne ut av hva vi trenger å få innover.

Slik opptelling tar litt tid. Det medfører også litt rydding og flytting av ting og tang. Jeg ble ferdig med den jobben, og kunne ta en vanlig runde med kost for å få skut og uthus presentabelt. En jobb jeg gjør hver gang jeg er innover.

Litt ut på ettermiddagen var jeg ferdig med jobben jeg var kommet inn for å gjøre. Siden jeg hadde spist «frokost» da jeg kom inn, var det for tidlig å tenke på middag. Det ble en liten time utenfor hytta, før jeg fant ut at det denne gangen kunne passe å ta tilbake samme dag.

Tidligere i livet, var det helt vanlig at jeg gikk frem og tilbake samme dag, og dagen etter tok turen til en av de andre hytten inn av Hunnedalen. To dager på rad med 6-timers tur var ikke noe problem. Det er lett å glemme såre bein og stive muskler etter noen år.

I fjor ble det bare en tur frem og tilbake på dagen, og i år har det bare blitt en tur inn til Sandvatn. Nå har jeg heldigvis en unnskyldning. Igjen har jeg hatt en sommer med akillesproblemer. Det har blitt få langturer.

Det blir mørkt i 8-tiden, og selv om det går fortere, beregner jeg etterhvert tre timer på turen. Det ble start fra hytta, slik at jeg ville ha dagslys omtrent helt hjem. Det er kjekkere å kjøre i dagslys enn i mørke....

Turen tilbake over heia mot Hunnedalen gikk greit. Jeg hadde regnet med å bli stiv og støl etter hvert. Nedover mot Fossebekken ble det vanskelig å holde farten oppe. Ikke så mye på grunn av stive bein, men det ble vanskelig å styre beina.

Nede ved bilen kunne jeg se at tilbaketuren hadde gått omtrent i samme tempo som turen innover. Det går absolutt seinere enn for noen år siden, men utholdenheten er fortsatt på plass.

En regnfull lørdag med fire topper fra Gramstad.

En våt høsttur.

Det var snakk om regn hele dagen, og det regnet i hvert fall de timene jeg var på tur. Det ble en tur der jeg til slutt var våt fra innerst til ytterst – av svette for det meste. Det ble likevel en helt grei tur.

Det hadde vært noen dager uten tur. Værmeldingen var ikke god, og jeg holdt meg hjemme. Selvsagt ble været ikke så dårlig som jeg trodde, og det hadde gått helt fint å komme seg ut om jeg bare hadde ventet noen timer.

Lørdag måtte det bli tur, selv om det kom regn. Det var jo ikke noe i veien for å gå en kort tur. Bare opp og ned til Matirudlå og Bjørndalsnuten ville ta godt over en time, og det var i hvert fall noe som minnet om tur.

Nå kunne jeg jo selvsagt ta med Fjogstadnuten i tillegg og da ville turen bli så pass lang at den burde være med i loggen. Mer enn to timer eller 8 kilometer, er det vanlige «kravet» for å bli med i min oppramsing.

Det regnet da jeg kom til Gramstad. Likevel var det mange andre som ville på tur. Selv familier med små unger tok veien mot Dalsnuten. Jeg fikk også noen foran meg oppover mot Bjørndalmyra. De holdt litt høyere fart enn meg i de bratteste kneikene, men jeg tok innpå på de mer flate partiene. Det er ikke lett å bli gammel. Selv ungdommen går fortere oppover bakkene.

Det var trøstesløst vått i myra, og det kom fortsatt ned mer vann. Jeg kan ikke huske å ha vasset innover med mer vann i stien noen gan. Likevel holdt skoene meg tørr på beina. Jeg forstår ikke helt de som synes Gore-tex i skoene er en ulempe.

Det gikk ikke lett opp bakkene mot Matirudlå. Antakelig hadde jeg tatt i mer enn vanlig for å holde følge med gutta. Det ble lettere bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet.. I siste skaret traff jeg igjen de jeg hadd – nesten – holdt følge med oppover.

Det kom noen i mot i den siste bakken opp mot toppen. Øverst var jeg helt alene i skoddehavet. Det var null utsikt fra toppene denne dagen.. Etter de ble det en heller ensom tur. Nedover mot veien var det ingen, og selv om jeg vurderte å gå direkte til bilen, ble det til at jeg satset på Fjogstadnuten.

Det kom bare mor og datter i mot på turen over mot Kvitemyr. Først nede på myra bestemte jeg meg for å ta med Dalsnuten også denne dagen. Heller ikke oppover mot toppen var det mye folk, og helt oppe satte det et par ved varden ellers var det tomt.

Denne dagen tenkte jeg mye på været – den første timen. Etter det var jeg våt, og det var bare å gå videre. Det ble den vanlige runden, selv om det regnet hele tiden.

Regn inn, og sol tilbake på høst-tur til Blåfjellenden.

En kjekk tur.

Det var snakk om store nedbørmengder og dårlig vær nesten hele uka fremover. Mandag lette jeg etter to dager med så pass vær at det ville være mulig å ta den vanlige turen til Blåfjellenden. Det var stor sett dårlig vær fram til helga.

Nå ville det også være skoleklasser på tur noen av dagene, og det er ikke like kjekt å dele hytta med en gjeng ungdommer. De er ikke lydløse, og krever av og til ganske stor plass. Det er helt greit å gå innover de dagene det ikke er besøk av klasser.

Tirsdag morgen sjekket jeg igjen YR og Storm, og det var ikke store endringen i værutsiktene. Det så helst litt trøstesløst ut. Klokka 11 kom det oppdatert varsel. Nok så ulikt det fra morgenen. Nå var det snakk om i hvert fall greit vær den ettermiddagen. Og faktisk bra vær dagen etter, med sol og lite vind.

Det ble et par hektiske timer før jeg kunne ta fatt på kjøreturen oppover mot Hunnedalen. Sekken måtte pakkes. Telefon og «nødsender» måtte få en liten opplading, og jeg måtte se hva jeg trengte å handle til turen.

Det var opphold på parkeringsplassen, og oppover mot Oleskaret kunne jeg se blå himmel. Over kanten, hvor det er mulig å se et godt stykke innover heia, ble jeg møtt av regnbue. Ikke lenge etter kom regnet.

Det regnet nesten hele veien innover mot Blåfjellenden. Igjen hadde Yr ikke fått helt taket på hvordan været ville bli bare noen timer frem. Som pensjonist er det mulig å velge dager med sol eller i det minste uten regn, for tur. Det har ikke blitt så mange turer i skikkelig regn. Denne dagen ble det vått.

Fossebekken gikk stor, og i vaet øverst i bakken opp fra Blåfjellenden, var vannet så pass høyt at jeg måtte stramme buksa rundt støvlene, før jeg vasset over. Selv om vannet gikk over støvlene et par plasser holdt jeg meg tørr.

Det var en stund siden jeg hadde «testet» Norrøna Recon utstyret. Selvsagt holdt både jakka og buksa meg tørr. Som alltid ble jeg svett, men varm, under jakken. Med capsen under hette, var det ikke mange dråpene som havnet i ansiktet, og egentlig ble det en helt grei tur.

Yr hadde litt feil når de meldte været på tirsdagen, de traff heller ikke helt for onsdagsværet. Det ble bedre enn meldt. På morgenen skinte sola, og det ble faktisk varmt i sol utenfor annekset. Vinden var kald, men det var kjekt å få en stund med sol.

Det var virkelig flott å få en tur over heia med mye sol og ikke nedbør. Naturen viste seg fram i fine høstfarger og alle fosser gikk store. Det var fortsatt ganske vått i marka, men både vaet og Fossebekken var minket så pass at jeg kom over uten noe problem.

Det begynner å bli sent på året. Det kan ikke være lenge før det kommer frost, selv om yr fortsatt holder på varmegradene i høyden. Med frost og snø, vil jeg holde meg hjemme, så det blir antakelig ikke mer enn 5-6 turer til i år.