Fire topper fra Gramstad.

Lørdagsrundtur.

Etter en tung tur på onsdag, føltes det riktig å ta en lang tur på lørdag, Yr snakket om bra vær, selv om de mente temperaturen ville holde seg lav, og det ville blåse opp mot 10 m/sek.

Nå hadde det ikke regnet spesielt mye. Det ville antakelig være tørt i marka og frisk bris har aldri hindret en tur. Her var det bare å pakke sekken og komme seg av gårde. Jeg var bare ikke sikker på hvor jeg skulle gå.

En tur rundt Li ville selvsagt være mulig. Det var egentlig også tid for å ta mot Resasteinen og videre til Lifjellet og rundt. Det er en 5-6 timers tur. Jeg tror ikke det ville være «tilrådelig», tenk om akillesen igjen sviktet. Det var nettopp på en tur rundt Resasteinen og Lifjellet det gikk «galt» i 2014, og da tok det lang tid før jeg igjen var klar for langtur.

I fjor sommer – sensommeren, gikk jeg Paradisskaret, Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det ble en tur på over to og en halv time. Den gang sa jeg til meg selv at denne spesielle turen godt kunne erstatte en og annen tur rundt Lifjellet.

Det var på tide å gjennomføre planene fra sommeren 2018. På høy tid, egentlig. Med andre ord ble det en tur til Gramstad. Med stor ny parkeringsplass var det ikke vanskelig å finne plass til bilen. Da jeg kom tilbake, var det så pass mange biler at den gamle parkeringsplassen hadde vært full. Det var med andre ord mange på tur denne lørdagen.

Det var ikke så mange som tok mot Paradisskaret. Jeg traff bare en kar som kom i mot i den bratte bakken opp mot Mattisrudlå, Først på vei ned fra Bjørndalsfjellet begynte jeg å treffe folk.

Nesten som vanlig traff jeg jenter på tur alene. Denne gangen var det tre på tur. Det er virkelig kjekt å se at jentene tar ut, men hvor er gutta?. Treffer jeg «gutter» på tur alene, er det som regel gamle travere som meg – godt opp i årene.

Tørt i bakken lite vind uten om på toppene og gode forhold gjorde det lett å komme til Revholstjørn med fortatt lyst på en bakke – opp til Dalsnuten 150 høydemeter over meg.

Jeg startet raskt oppover mot toppen. Det kom en del folk imot – de yngste bare 2-3 år... Jevn fart gjør susen i bratte bakker, og her er det laget skikkelige trappetrinn et stykke oppover.

Jeg kunne se en masse folk på vei mot toppen over Lundamyra, på vei fra Gramstad. De tok peiling på den «nye» stien mot toppen. Jeg hadde aldri gått den veien mot Dalsnuten, og lurte på hvordan stien opp egentlig var.

Den gamle stien går over bratte fjellet og krever noen lange steg og helst en tur på buksebaken et par plasser. Ikke helt noe for oss over 70....

Jeg gikk ned et stykke og mot den «nye» stien. Her var det masse folk, mye unger av alle aldre. Alle på vei mot toppen.

Denne stien gikk mot fjorden og rundt toppen og opp. Ingen plass var det bratt eller vanskelig. Noen lange steg, selvsagt, men egentlig helt uten problemer. Jeg forstår bedre nå hvordan så mange tar turen mot Dalsnuten.

Det ble ikke noe langt opphold på toppen. Jeg tok tilbake samme vei som jeg kom opp, og det gikk kjapt ned til flaten, og det tok ikke lange tiden før jeg igjen sto på parkeringsplassen.

Jeg mente det hadde tatt noe under tre timer, og må være en tur på i underkant av en mil, men med en god del opp og ned. En fin gjennomkjøring før sesongen. Nå mangler bare en langtur eller to.

Dugnad og tur med tungt lass.

Nye gangveier på Høgjæren.

Mine forelder (og besteforeldre) var «arbeidere» og for de var 1. mai en dag av betydning. For den oppvoksende slekt, er vel 1. mai ført og fremst en fridag.

For egen del har jeg (selvsagt) latt være å jobbe denne dagen. (Jeg bruker alle unnskyldninger som finnes for å slippe å jobbe, men det er en annen historie...)

Jæren Turlag ville gjennomføre en dugnad på 1. mai. Dugnad er selvsagt ikke jobbing, det er jo frivillig. Det var «vanskelig» å si ja til å bli med på dugnaden. (Det minner om «arbeid»...) Hva ville «folk» si om jeg jobbet denne dagen? Nå ville jeg antakelig ikke treffe mange «folk» på høgjæren en 1. mai.

Jeg var ikke helt sikker på hva som skulle gjøres, men det var antakelig noen gangveier som skulle på plass. De har holdt på med å legge ut «bruer» over de verste sorpehullene en stund.

Jeg, sammen med broderen og bestyrerinnen har ofte turer i dette terrenget. Gjennom vinteren blir det til at vi tar opp til Steinkjerringå og Synesvarden ganske ofte. Turen rundt er 7-8 kilometer og KAN gås på 75-80 minutter. Med medvind og godt vær. (Siden dette er en rundtur vil det bli både med og motvind, men avhengig av vindretningen kan vinden påvirke farten ganske mye.)

Bestyrerinnen var nokså bestemt på at jeg burde bli med på denne dugnaden. Jeg bruker området så pass mye at jeg burde ta min del av jobben – mente hun...

Onsdag har jo etter hvert også blitt en turdag, men da helst kortere turer. I kjapt tempo. Men kortere. Både broderen og jeg trenger mer kondisjonstrening og en bakke i full fart i ny og ne, gjør susen.

Jeg tok ut tidlig og var på plass klokka 10 sammen med en gjeng andre som også ville gjøre en innsats for samfunnet og Hå kommune.

Det lå en stabel med «lemmer» uten planker over. Kan de ha vært 2X8 og tre meter. I tillegg var det en del planker som skulle brukes på toppen av bjelkene. Mange slike...

Her var det bare å ta det du klarte og få med deg, å begynne å gå – oppover mot Synesvarden. Målet var ei myr på stien mellom Synesvarden og Steinkjerringå. Jeg hadde tatt med en av storsekkene, og fikk en av «lemmene» på plass på ryggen. Den var så avgjort ikke lett. Etter hva jeg kunne kjenne var «børa» på over 25 kilo (+ ryggsekk.).

Oppover mot Synesvarden er det noen bakker. Disse var helt greie å komme opp. Det gikk så avgjort ikke fort, men jeg klarte fint å holde tempoet på et nivå som gjorde det mulig å komme opp – og videre. Det var ikke pusten som var hindringen etter hvert, det var heller ikke musklene i beina. De klarte fint transporten.

Det som gjorde vondt, var akslene. Jeg er rett og slett ikke vandt med å gå med så pass tung bær på ryggen. Jeg kom opp. Med litt hjelp for å få dekk og gangvei på ryggen, og å få «greiene» over gjerdeklyvere.

Nå tok sekken kvelden etterhvert, og konstruksjonen tok i bakken. Det gjorde det vanskelig de siste meterne.

Som sagt så var jeg ikke alene om å børe plank denne dagen. Jeg hadde følge med andre oppover, og fikk drahjelp nedover av en av se som sto for dugnaden.

Han imponerte flere enn meg, og gikk flere ganger med et slikt lass som meg hver gang.

Han fikk også andre turgåere til å ta med planker oppover. Alle stillet villig opp og alt hjelper. Tre jenter tok villig med seg planker opp til byggeplassen, selv om de egentlig bare skulle på tur.

Jeg og flere tok to turer opp med lass. Det ble lagt ned noen svette timer med bæring denne dagen. Det er imponerende hva folk er villig til å gjøre på frivillig basis.

Tilsammen ble det en 12 kilometers tur denne onsdagen, og oppover med lass, den ene gangen med tungt lass. En skikkelig økt på en onsdag.

Søndagstur en mandag - Bjørndalsfjellet

Broderen og jeg på tur.

Det ble ingen tur på søndag. Mandag så det ut til å bli mye bedre vær – på YR. Nå ble virkeligheten en litt annen enn det YR meldte. Været søndag var helt bra til å gå tur i, men .....

Søndagstur på mandag, og hvem ville da være med? Bestyrerinnen har problemer med ryggen for tiden, og så ikke syn på en tur i bratte bakker. Broderen har litt problemer med formen og så for seg en ikke for lang tur.

Jeg så for meg en både bratt og lang tur. Skule jeg få med meg noen på tur, så måtte det bli en litt kortere tur, men gjerne bratt. Bestyrerinnen var klar på at vi, det vil si broderen og jeg fikk ta turen denne gangen.

Det ble med andre ord bare broderen og meg på denne søndagsturen - en mandag. Det var egentlig ikke mye diskusjon om hvor turen skulle gå. Vi har etter hvert gått opp til Bjørndalsfjellet og tilbake over Fjorgstadnuten noen ganger.

Dette er en kort tur. Broderen har ansvaret for tid og avstand. Telefonen har en app som gir svar på det meste. For egen del glemmer jeg som regel telefonene hjemme.

De siste gangene har vi brukt nesten 1 1/2 time på runden. Det morsomme er at vi går lit – og det bare så vidt «litt» - raskere hver gang. En liten oppmuntring i en eller så solrik verden.

For også denne dagen var det sol. Det hadde regnet tidligere, men under turen var det omtrent sol fra blå himmel. I forhold til tidligere, så har en god del av varmegradene stukket av og gjemt seg. Det var ikke kaldt, men heller ikke spesielt varmt.

Mandag – hvor mange andre har tid og anledning til tur på en vanlig arbeidsdag? En god del viste det seg. Vi var langt fra alene oppover mot Bjørndalsfjellet, og oppe på toppen var det helst folksomt.

Også denne gangen var det noen som stillet i sommertøy – kort bukse og kun bluse. Nå holdt vinden seg nesten helt vekk, så det ble ikke kaldt.

Det er tydelig at broderen har tatt lett på treningen den siste tiden. Han fikk en tung tur oppover bakkene. For egen del har fått skikk på pust og puls. Ikke på høyde med de gode gamle dagene – for bare noen måneder siden, men slik at jeg i hvert fall kan komme opp bakkene uten spesielle problemer.

Fortsatt går det sakte i bakken på nedturen. Den høyre ankelen – som jeg tråkket over med for flere måneder siden, gir beskjed om at dette ikke er kjekt, etter bare omtrent en time. Etter det blir det litt halting, og fortsatt er det mer enn greit å ha med stokken...

Det er ikke lange turen, men likevel en tur som gir en liten smak av både topptur og hei. Det er mulig å forlenge denne turen rundt Resasteinen og ned til Dale, men broderen mente vi måtte vente – på formen.

Det var fortsatt mange biler på Gramstad da vi kom tilbake til bilen. Folk er på tur en vanlig mandag.

En våt vårtur rundt Li.

Regn etter mange tørre dager.

Etter uendelig mange dager med kjempeflott vær, var det meldt regn for helgen. På torsdag var det litt «konkurranse» om hvilken dag som ville få mest nedbør. Både fredag og lørdag kunne få nedbør.

Fredag ble bra – værmessig. Jeg gikk og ergret meg over ikke å ha tatt ut på tur, men fortsatt så det ut som om lørdagen ville bli brukbar.

Lørdagsmorgen var «bløt» og YR melde om mer regn utover dagen. Først på ettermiddagen skulle været bli noenlunde bra. Selvsagt fikk YR rett, bortsett gra et regnet kom tidligere og holdt på i ett til litt ut på dagen,

Som nevnt, jeg skulle ha gått tur på fredag. Nå ble det lørdag og jeg ble ikke i videre godt humør da jeg kikket ut vinduet. Det regnet.

Det ville bli en våt tur – uansett. Jeg kunne like gjerne starte tidlig og bli ferdig med turen. Klokka var bare noe over halv ti da jeg tok ut. På Dale var det mange biler, men ikke folk utover i stien.

Naturen hadde endret seg virkelig mye siden sist jeg gikk denne turen. Nå var det tre uker siden, og ting endrer seg fort i april. Siden starten av april har det omtrent ikke regnet til nå. Denne lørdagen skulle det til gjengjeld regne hele turen.

Det er litt spesielt med væren. Grønnfargen er lys pastell, og det var virkelig flott å se trærne med nye blader. Lukta var og litt spesiell. Det luktet «vår», både våt myr og grønne blader.

Ut over langs sjøen var det greit å gå. Om vinteren er berget skikkelig glatt og sleipt. Selv om det er gneis, som nesten aldri blir glatt, så får jeg ikke alltid tak med fjellskoene. Med sommer og varme, blir fjellet som «normalt», men jeg har vanskelig for å overbevise meg selv om at det ikke er glatt.

Jeg går forsiktig.

Den første timen i regn, er jeg tørr, etter det blir jeg våtere og våtere. Gore-Tex skoene begynner å bli gamle, selv med vedlikehold, trekker de vann etter en stund. Halvveis – etter godt og vel en og en halv time, var jeg våt under jakken vår på venstrefoten, og kunne kjenne at den andre skoen også begynte å trekke vann.

På vei ned bakken mot bilen var alt vått. Selv bokseren var gjennomvåt. Nå var det ikke mer en «ubehagelig», temperaturen var 10 grader, og det blåste ikke i det hele tatt. Vind hjelper på utluftingen normalt, slik at det holder seg tørrere lengre, men ofte da kaldere. Jeg er aldri helt sikker på om det er en fordel.

Selv om jeg var våt, ble det en kjekk tur. Med våren følger det mer liv og farger enn på vinteren. Hvitveisen blomstret, og jeg mener det også fantes en og annen forglemmegei. Bjørk og andre løvtrær står grønne, og selv einer og andre nåletrær har grønne skudd.

En god del einer hadde forresten en del lyserøde «ting» hengende mellom greinene.

Nede ved Dalevann luktet det bål. Ingen har vel opphevet bålforbudet, men med regn hele dagen er det ikke spesielt brannfarlig. Lukten av bål, er uansett hyggelig å kjenne.

Jeg var nok mer trøtt i beina enn vanlig da jeg kom til bilen, både sekk og klær – og sko – var tunge av vann. Jeg håper det var årsaken til at turen gikk senere enn vanlig.

En flott tur uansett.

Karten og Brusaknuden.

Mandag, 2. påskedag og tur.

Selv om vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg hadde gått rundt Ulvarudlå på søndagen, så var vi begge klar for tur på mandagen. Etter nesten en uke på Blåfjellenden - med jobbing, var det ikke så rart om det også ble en tur på 2. påskedag.

Nå hadde været en del med dette å gjøre. Det var fortsatt strålende sol omtrent fra blå himmel, og temperaturen var nesten 20 grader. Det blåste fortsatt, og det skulle blåse noe mer utover dagen, men vind i 20 grader er ikke noe problem.

Søndagens tur hadde gått til en av toppene på høgjæren. Med fortsatt flott vær ville det muligens kunne la seg gjøre å ta en annen av disse toppene. Vi har noen ganger gått til Karten og Brusaknuden, og som oftest i dårlig vær.

Denne dagen ville vi bli tre på tur. Min eldste sønn – voksen sådanne, ville også være med. Vi plukket ham opp på veien og dro mot Kartavoll. Det var en del biler på parkeringsplassen. Det vil si at det egentlig ikke er en skikkelig parkeringsplass, men det kan parkeres langs gårdsveien.

Det gikk selvsagt greit å gå oppover mot Kartavannet og Karten. Her er det god traktorvei og lett å gå. Ett stykke oppover veien er det et spor til høyre. Ut fra kartet har jeg sett at det går sti her mot Karten. Vi fulgte traktorveien oppover, og etter en stund kunne vi se «nødlinger» - varder – oppover, og det var en litt utydelig sti.

Stien førte oss rett mot toppen, selv om vi ble litt «lurt» av en mast lengre nede i bakken.

På toppen traff vi to karer som var på sin niende topp for dagen og hadde Synesvarden igjen før de var ferdig med turen. De ville ta alle ti toppene i Time Kommunes turbok «Ti topper i Time» - på en dag. Vi traff tredjemann rett under Brusaknuden.

Vi tok veien tilbake mot Kartavannet og fortsatte rundt mot Brusaknuden. Det var andre på tur, og vi traff i tillegg noen som var på fisketur. Det skulle være grei fisk i Kartavannet.

Like før vi nådde toppen av Brusaknuden, i en bratt kneik med stein, holdt jeg på å tråkke på en huggorm. Den lå og solte seg, og var omtrent ikke til å rikke. Bare hode bevegde seg. Vi gikk rolig rundt....

Det blåste på toppen, nesten så vi hadde problemer med å stå, men like under toppen fant vi en lun plass for en liten pause,

Myrene tilbake mot veien ned til Ognedals-stølen var tørre og lette å gå. Det gikk helt greit å komme frem – til forskjell i regnvær.

Vi traff noen som hadde parkert ved stølen, men det var folk som normalt hadde sauer i heia. Veien opp til skilleplassen kan være stengt.

Etter 2-3 timer og omtrent 9-10 kilometer, var vi igjen nede ved bilen. En flott tur i flott vær. Det var kjekt å kunne utnytte det fine været. Værmeldingen fremover er ikke så optimistisk.

Ulvarudlå

Bestyrerinnen på tur.

Det kjempeflotte vårværet bare fortsetter. Det er nesten til ikke til å tro. Sol og sommer fra midten av april. Det blåser en del, men det er til å leve med, når temperaturen omtrent når 20 grader.

Varmen og sola har gjort at trær og busker er grønne. Ikke bare bjørka, men nesten alle trærne vi ser har grønnskjær eller blader. Nettopp en slik periode, der naturen i et hopp, går fra vinter til sommer er fantastisk.

Det er ikke mulig å sitte inne å se ut. Jeg må i hvert fall være ute og heller kikke utover. Et lite problem er jo alltid, hvor vi skal gå. For det må jo bli tur.

Vi kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og søndag er turdag.

Bestyrerinnen har hatt litt problemer med ryggen den siste tiden, og jeg var ikke sikker på om en langtur var riktig medisin. En vår tur til toppene på høgjæren kunne muligens være riktig.

Toppene inn av Jæren ligger på omtrent 400 meter over havet. Og havet er mulig å se fra disse toppene, selv om kysten ligger noen mil lengre mot sør og vest.

Som oftest er det vått i disse områdene. Det er mye myr, og menge småbekker. Det er normalt ikke vanskelig å bli våt i skoene, selv om de merkede stiene prøver å unngå de dypeste myrhullene.

Etter en liten diskusjon tok vi sikte på Ulvarudlå. En rundtur på 7-8 kilometer, med en del stigning.

Vi starter denne turen fra Tjåland. Det er en liten parkeringsplass en kilometer inn fra Sikvalandsveien – gjennom gardstun og videre gjennom noen le. Disse portene sto oppe denne gangen, slik at Bestyrerinnen slapp å springe ut og inn av bilen.

Vi var ikke de første på parkeringsplassen. 6-7 biler var alt kommet, og det var er ikke plass til så veldig mange flere. Nå har det heldigvis aldri vært fult.

Det er en postkasse rett ved parkeringsplassen. Her har vi funnet kart og beskrivelse av turen de gangene vi har gått her. Kartet viser vor vi skal gå, og i tillegg er turen merket. Etter en stund på gårdsvei og gjennom noen porter, så bærer det ut i terrenget.

Her hadde noen gjort en jobb, for merkingen var nå helt grei. Det sto store fyrstikker – påler med rød topp – hele veien mot toppen. Vi hadde det greit. Myrene var tørre og det var bare å spasere rett over.

Det siste stykket mot toppen går temmelig bratt opp. Det kan lønne seg og stoppe opp for en titt tilbake mot flate Jæren og havet. Det er fin utsikt, og den blir bare flottere oppe i høyden.

Ved varden var det også postkasse, med protokoll. Denne var ikke i spesielt god stand, men vi fant da en plass å skrive oss inn. Det ble en liten pause ved murene av en liten støl rett under toppen – som vanlig.

Videre nedover mot Aurenes, var myrene tørre, og vi hadde ikke problem med å komme tørrskodd over. Det var egentlig den stor forskjellen på denne turen og de andre gangene vi har vært denne runden.

Som vanlig var det kjekt å gå langs Tjålandsvannet. Her må stien gå i gammelt far, og noen har ryddet og gjort en jobb her.

Ved bilene var det sommer – sol, 20 grader og lite vind. Skikkelig bra.

Påsketur på truger.

Drømmepåske i heia.

For meg betyr påske, et opphold på Blåfjellenden. Det er mer enn femogtyve år siden sist jeg var noen annen plass i påsken. De siste ni årene har vi også invitert gjester til komlemiddag på skjærtorsdag.

Blåfjellenden er en ubetjent turistforeningshytte (STF), uten strøm (men solcellestrøm), vann og ingen annen oppvarming enn ved. All mat (også komlene – i to stor gryter) blir laget på gassprimuser.

Som oftest har vi gått inn på ski, De siste årene har vi sittet på snøskuter på veien inn. Med komlemiddagen som unnskyldning, har vi ordnet oss transport.

Dette året var det ikke mulig å komme inn til hytta på snøskuter. Vi måtte gå de siste par kilometerne. Ikke lange turen, og ikke egentlig en tur, men en transportetappe.

Jeg hadde nok 30 kilo i sekken. Heldigvis var det steinhard snø. Det gikk greit å komme seg ned bakken og til hytta.

Vi hadde diskutert hva vi skulle gjøre i forkant av påsken. Ski på betongføre er ikke det vi ønsker oss. Skiferdighetene har aldri vært bra, og er blitt vesentlig dårligere med årene – spesielt med tung sekk....

Løsningen var å kjøpe nye truger til Bestyrerinnen. Mine truger er kjøpt brukt for mange år siden – angivelig etter å ha vært brukt på «71 grader nord» utflukt.

Trugene kom ikke på beina på veien mot hytta. Da var det helt greit å bare gå på snøen.

Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, går ikke mye på tur de dagene vi er på hytta. Det blir ganske mye jobbing. Det tar på armer å skifte sengetøy på omtrent 40 senger. I tillegg er det alltid mye annet som må gjøres, og det meste krever armbruk. Rengjøring er slitsomt.

For egen del blir det en del bøtter vann som må bæres opp bakken til hytta.

Men lite tur...

Etter 5 dager på Blåfjellenden sto hjemturen på planen. Påsken vi bli husket for det gode været. Sol fra blå himmel omtrent fra vi kom til vi reiste. Det kom riktig nok noe snø onsdagskvelden, men det dårlige været varte bare noen timer.

Ut over påsken steg temperaturen og de siste dagene var det knapt nattefrost. Torsdags morgen sto jeg opp til knallblå himmel, sol, vindstille og termometeret viste 4 grader. I sola var det varmt.

Småfuglene var i full gang, det flaget noen få sommerfugler og det var en «drømmemorgen» som bare måtte nytes. Selv midt på sommeren er det ikke ofte jeg opplever en slike morgen.

Lørdagsmorgen var det hjemtur. Med høy temperatur og uten frost om nettene, ville snøen bli bløt ut over dagen. Erfaringen er at snøen blir hard, selv om det er noen få varmegrader. Vi skulle opp noen hundre høydemeter og jeg håpet at det ville holde seg hardt et godt stykke.

Vi startet uten truger...

Opp bakken gikk det ikke fort. Vi kunne ikke gå i stien, den lå godt gjemt under snøen. Den første bakken kunne likevel tas uten å tråkke på snø, men da måtte vi gå temmelig rett opp. Vi kom opp...

Det gikk helt greit oppover. Vi kunne ikke følge sommerstien – under snøen – helt. En plass kom jeg ut av «stien» og vi måtte klatre ned et par meter. Selvsagt var den fonna jeg hadde «drømt» om så avgjort ikke brattere enn det gikk greit å komme opp.

Den fonna ligger litt forskjellig fra år til år. I år var det enkelt å komme opp.

I høyden var det greit fremkommelig. Selv over bekken øverst, hadde vi ingen problemer. Litt overraskende lå det et telt rett etter «vaet».

I det vi kunne se nedover mot Hunnedalen – i sørhellingene, ble det tyngre å gå. Snøen var bløt, og jeg gikk igjennom. Etter bare noen hundre meter nedover, kom trugene på.

Det var helt greit å gå med truger på det føret vi hadde. Det hadde gått fortere med ski, men da vi kom ned til Oleskaret, og det siste stykket mot veien, var truger antakelig mye enklere enn ski. Nederst var det ikke mye snø igjen og skisporene gikk mellom og over tuene.

Vi hadde bruket omtrent tre timer på turen tilbake. Det ble en skikkelig flott tur i det fine været.