Ulvarudlå

Bestyrerinnen på tur.

Det kjempeflotte vårværet bare fortsetter. Det er nesten til ikke til å tro. Sol og sommer fra midten av april. Det blåser en del, men det er til å leve med, når temperaturen omtrent når 20 grader.

Varmen og sola har gjort at trær og busker er grønne. Ikke bare bjørka, men nesten alle trærne vi ser har grønnskjær eller blader. Nettopp en slik periode, der naturen i et hopp, går fra vinter til sommer er fantastisk.

Det er ikke mulig å sitte inne å se ut. Jeg må i hvert fall være ute og heller kikke utover. Et lite problem er jo alltid, hvor vi skal gå. For det må jo bli tur.

Vi kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og søndag er turdag.

Bestyrerinnen har hatt litt problemer med ryggen den siste tiden, og jeg var ikke sikker på om en langtur var riktig medisin. En vår tur til toppene på høgjæren kunne muligens være riktig.

Toppene inn av Jæren ligger på omtrent 400 meter over havet. Og havet er mulig å se fra disse toppene, selv om kysten ligger noen mil lengre mot sør og vest.

Som oftest er det vått i disse områdene. Det er mye myr, og menge småbekker. Det er normalt ikke vanskelig å bli våt i skoene, selv om de merkede stiene prøver å unngå de dypeste myrhullene.

Etter en liten diskusjon tok vi sikte på Ulvarudlå. En rundtur på 7-8 kilometer, med en del stigning.

Vi starter denne turen fra Tjåland. Det er en liten parkeringsplass en kilometer inn fra Sikvalandsveien – gjennom gardstun og videre gjennom noen le. Disse portene sto oppe denne gangen, slik at Bestyrerinnen slapp å springe ut og inn av bilen.

Vi var ikke de første på parkeringsplassen. 6-7 biler var alt kommet, og det var er ikke plass til så veldig mange flere. Nå har det heldigvis aldri vært fult.

Det er en postkasse rett ved parkeringsplassen. Her har vi funnet kart og beskrivelse av turen de gangene vi har gått her. Kartet viser vor vi skal gå, og i tillegg er turen merket. Etter en stund på gårdsvei og gjennom noen porter, så bærer det ut i terrenget.

Her hadde noen gjort en jobb, for merkingen var nå helt grei. Det sto store fyrstikker – påler med rød topp – hele veien mot toppen. Vi hadde det greit. Myrene var tørre og det var bare å spasere rett over.

Det siste stykket mot toppen går temmelig bratt opp. Det kan lønne seg og stoppe opp for en titt tilbake mot flate Jæren og havet. Det er fin utsikt, og den blir bare flottere oppe i høyden.

Ved varden var det også postkasse, med protokoll. Denne var ikke i spesielt god stand, men vi fant da en plass å skrive oss inn. Det ble en liten pause ved murene av en liten støl rett under toppen – som vanlig.

Videre nedover mot Aurenes, var myrene tørre, og vi hadde ikke problem med å komme tørrskodd over. Det var egentlig den stor forskjellen på denne turen og de andre gangene vi har vært denne runden.

Som vanlig var det kjekt å gå langs Tjålandsvannet. Her må stien gå i gammelt far, og noen har ryddet og gjort en jobb her.

Ved bilene var det sommer – sol, 20 grader og lite vind. Skikkelig bra.