Synesvarden og Steinkjerringå fraTovdal

Høgjæren i sol.

Broderen mener at han ikke helt har taket på langturer lengre. Han legger ikke så mange timer ned i turer at formen holder for en tur på stort mer en 11-12 kilometer – eller 2-3 timer. Alder har selvsagt ikke noe med dette å gjøre, men det er manglende trening.

For egen del holder jeg fortsatt koken, men ikke så ofte som før i verden. Forrige uke ble det onsdagstur, frem og tilbake tilbake til Blåfjellenden fredag/lørdag og en skikkelig langtur på søndagen. Denne uka sløyfet jeg onsdagsturen, og kunne egentlig tenke meg en langtur på søndagen.

Jobbing fra 6-7 tiden på lørdagskvelden til halv ett på natten, satte en effektiv stopper for langtur denne dagen. Det å subbe rundt i 6 timer tar på.

Spørsmålet var derfor hvor vi skulle gå. Som alltid betyr været en del for turmålet. Det var søndagsvær. Sol og nesten blå himmel. Temperaturen ble også høyere enn vanlig i september, og da spesielt sent i september. En flott søndag med bra vær, helt fin til tur.

Vi valgte å ta en gjentakelse av vår søndagstur i begynnelsen av måneden. Vi startet ved Tovdal, og satte kursen mot Synesvarden, for så å gå til Steinkjerringå, og returen gikk samme vei. En tur vi har tatt en del ganger. En mils vei, mesteparten i terreng, og selv om det ikke er noen spesielt bratte og lange bakker, blir det en del høydemeter av det. Vi brukte litt over to timer forrige gang, og satset på det samme denne dagen.

Alt regnet de siste dagene hadde imidlertid gjort det bløtt i marka. Heldigvis har Hå kommune lagt ganglemmer over de verste sorpehullene. Det var mulig å komme tørrskodd frem med lave sko.

Bakken opp til Kartakalven fikk pust og puls kjapt opp. Heldigvis roer det seg litt før det igjen blir en slak, men seig bakke opp til Synesvarden. Toppen her er på 359 meter over havet, og det er god sikt nesten hele horisonten rundt. Uheldigvis med vindmøller omtrent rundt det hele.

Denne høstdagen var det god sikt, og vi kunne se langt til havs og langt innover heia. Fra Synesvarden var det lett å se ned til Steinkjerringå – 2-3 kilometer lengre ute mot havet.

Det var folk, både på vei mot Synesvarden og videre. Dette var nok den søndagen vi har truffet flest andre på tur. Nede ved Steinkjerringå satte det en god del folk, men ingen med grillen og pølsene på gang...

Vi gikk forholdsvis kjapt, og tok igjen en del andre turfolk. Likevel brukte vi lengre tid enn forrige gang, antakelig fordi vi måtte gå «rundt» en god del sorpe.

På tilbakeveien opp mot Synesvarden, ble det stopp for å ta bilde. Solsiden mot sør var nærmest et fuglefjell, med folk som hadde pause. Jeg har sett flere på toppen, men det var under en friluftsgudstjeneste.

Vi tok også en opptelling av biler på parkeringsplassen da vi kom ned. Det var mer enn vi hadde sett noen gang.

En flott tur i bra turvær en søndag sent i september.

En vanlig høst-tur: regn og vind.

Til Blåfjellenden alene.

Rundt månedsskiftet september/oktober, hvert år, slår det meg at det bare er noen få uker til sommersesongen er slutt. Det er på den tiden jeg også begynner å telle hvor mange ganger jeg kan klare å komme meg til Blåfjellenden det året.

Det har til nå i år omtrent ikke vært frost eller vinterforhold en dag. Langtidsvarselet for de neste ti dagene er også bra. Lite vind, lite regn og temperaturer over null. Bedre enn det er vanskelig å få til – i begynnelsen av oktober.

Jeg regner fortsatt med å kunne komme innover mot hytta 3-4 ganger til før vinteren setter inn for alvor. Om jeg er riktig heldig, kan det bli en bonustur i november. Det hender at vinteren venter en stund. Novemberturer er litt spesielle. Mørkt tidlig og sent lyst og selvsagt ikke andre på hytta.

Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra fredag til lørdag. Som så mange ganger før. Turen opp mot Hunnedalen var ikke blant de kjekkeste – regn stor sett hele tiden. Vindusviskerne gikk hele tiden. Jeg så ikke helt fram til en to-tre timers tur innover heia i regnvær.

Det eneste «lyspunktet» er at fargene i naturen kommer bedre fram om det regner. Jeg tok noen bilder oppover mot Oleskaret. Regnet trommet mot hetta, men med vinden bakfra var det mulig å beholde jakken åpen. Bak meg ble himmelen lysere, og det ble faktisk så pass bra vær at jeg kunne se min egen skygge – en kort stund.

Nå hadde jeg ikke regnet med at noen andre er «sprø» nok til å ta ut i heia med det værvarselet YR vartet opp med. Jeg så ikke et spor, og ble litt overrasket da jeg plutselig så en skikkelse foran meg. Det var en jeger på vei ned mot bilen. Han var lei av regn, hadde ikke sett fjøra av rype og ville til bilen.

Han fortalte at han i ti år, hadde gått med hagle i dette området, og aldri skutt en fugl. Sønnen var fortsatt oppe i høyden, men jeg hørte ikke skudd der jeg gikk innover.

På hytta var det null mennesker, ti grader inn og det regnet... Det tok litt tid å få opp varmen, men som vanlig ble det en kjekk tid i eget selskap med lesestoff og varm te. Mørket kom rundt 8. Jeg hadde fått klar beskjed om å være tidlig nede. Bestyrerinnen har lagt opp til at jeg skulle være med som servitør for et lag hun var med på. Jeg gikk å la meg rundt 11, og da kunne jeg se lys i vinduet

på gjeterhytta under Blåfjellenden. Det er litt greit å vite at heia ikke er helt tom.

Klokka 6 på morgenen var jeg lys våken og torde ikke sove videre for ikke å komme for sent ned. Jeg måtte starte i 9-10 tiden trodde jeg.

På morgenen var det tørt på terrassen. I 9 tiden begynte det å regne. Heldigvis ble det «nesten» opphold store deler av turen tilbake mot Hunnedalen og bilen.

Det kom en kar i mot omtrent halvveis. Han hadde det travelt og stor sekk. Planen var å ligge i telt ved Jomfruvannet eller litt lengre mot Flørli. Sikkert kjekt med telt i regn og vind.....

Selv med regn og vind opp mot kuling i mot, ble det en helt grei tur. En slik tur som gjør at jeg setter mer pris på om turen går i godt vær, for ikke å snakke om turer med et minimum av klær.

Sommer er en herlig tid, og det er bare 8 måneder til starten på 2020 sesongen.

Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet i september.

Onsdagstur.

Det var sol på onsdag. På sørsiden av huset. På nordsiden var det overskyet. Det ville være trist om den siste skikkelig fine dagen ikke ble brukt til tur. Eller vil det komme flere gode turdager. Vi er jo bare i slutten av september. En god måned igjen til sesongen i heia avsluttes – forhåpentligvis.

Jeg kikket ut vinduet mange ganger i løpet av formiddagen. Og klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle ta ut eller bare bli hjemme. Klokka 12 dro jeg fram klær, sekk og sko.

Jeg burde egentlig ha tatt mot høgjæren. Der var det sol. Men bestemte meg for en kjapp tur i Sandnes. Fra Gramstad er det mulig å ta en del turer, fra ganske korte til skikkelig dagstur.

Med tørt vær var det mulig å ta opp mot Mattisrudlå fra Paradisskaret. Videre kunne veien bli til litt etterhvert....

Det var andre på tur denne onsdagen. På parkeringsplassen på Gramstad var det langt fra fullt, men likevel en god del biler. Tre – fire av bilene var parkert ved stien mot Paradisskaret og Mattisrudlå.

Jeg er pensjonist og kan gå tur når det passer, men hva med alle de andre. Alle kan jo ikke være pensjonister, men alle kan gå tur...

Det er halvannen kilometer bort til der bakken opp mot Mattisrudlå starter. Rett før jeg skulle til å klatre oppover, mente jeg at det brølte en elg nede i lia. Jeg kunne ikke se noe dyr, og jeg kjenner ikke helt lyden til elg eller hjort, men det lød som elg (for meg). Litt artig i så fall.

Bakken opp er bratt og «lang», minst 150 høydemeter. En god del av bakken opp, er uten noe særlig avstand mellom stien og stupet. For meg med antydning til høydeskrekk, er det avgjort ikke enkelt å gå opp. Nedover hadde blitt enda verre. Det kom en gjeng nedover, uten spesielt å ta hensyn til at det er bratt og langt ned. Det er ikke noe for meg.

Jeg tok det med ro oppover. Selvsagt gikk puls og pust, men ikke opp mot topp. Det gjorde det lett å gå småbakkene mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det kom folk i mot og jeg kunne se andre på vei nedover. Ikke helt kø, men til å være onsdag, var det mange nok.

Bjørndalsfjellet fikk jeg ha omtrent for meg selv. Det kom en kar i mot da jeg var på vei nedover, men på toppen var det tomt.

Nede ved veien, vurderte jeg om jeg også skulle ta over Fjogstadfjellet før jeg satte kursen mot bilene. Litt test av ankel på venstre bakfot, som var både om og vond, gjorde at jeg valgte å gå direkte mot bilen.

En ankel som ikke helt er i orden, gjorde også sitt at det hadde gått senere enn vanlig. Turen hadde tatt nesten to timer – og det var ikke mange kilometerne.

Likevel greit å være tilbake i «vinter- system» med onsdags tur i lavlandet.

Tverromdalen i Madland.

Et flott sted, en flott tur og et fantastisk vær.

I slutten av august gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, og trodde det muligens ville være den siste sommerturen i 2019. Det ville sannsynligvis også være den siste rundturen i Madlandsheia for året. Begge deler ble helt feil.

Bestyrerinnen hadde snakket med sin bror. Sigbjørn foreslo søndagstur i Madlandsheia – ned Tverromdalen. Dette er en tur jeg har gått noen ganger, men med år i mellom hver gang i det siste. Ved å sjekke arkivet fant jeg ut at det faktisk var 5 år siden sist.

Vi ble fire på denne turen. Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og meg. Det passer bra å være flere på denne turen. I det minste to. Da er det mulig å bruke to biler. Vi parkerte en bil nede ved Slettabø, og så kunne vi alle kjøre opp til parkeringsplassen ved Fossebekken. Det ville spare oss for en bakke med 125 høydemeter helt på slutten av god dagsmarsj.

Lørdagsturen tilbake fra Blåfjellenden, gikk i sommervarme. På hjemveien viste termometeret i bilen godt over 20 grader, og varselet for søndagen var mer av det samme været. Sol, sommer og lite vind.

Da vi startet var det fortsatt litt kjølig, men både Bestyrerinnen og jeg stillet med korte bukser og bare en ullbluse. Det viste seg å være rett klesvalg en varm og lang tur.

Det er en drøy tur rundt. Først opp – og ned til Fisketjønna, opp Høylandsskaret, og rundt til store Vådlandsvannet, før skaret ned mot Tverromdalen kommer fram. Og da er vi bare halvveis...

Fra parkeringsplassen og forbi Fisketjønnene og opp Høylandsskaret har vi gått noen ganger. Det er langt opp til toppen fra indre Fisketjøn og opp Høylandsskaret.. Det er bare å bruke tid. Fra stidelet der stien mot Veen og Tverromdalen tar av, og til toppen av Tverromdalen er det antakelig ikke mer enn 2 kilometer.

De kilometerne går i åpent og oversiktlig terreng, men det er ikke lett å gå deler av dette stykket. Det tar tid. Delvis fordi merkingen ikke er helt god.

Plutselig var neste merke 150 meter oppe i lia. Her har jeg gått feil før og vi burde ha holdt høyden, og jeg husker at nøyaktig det samme skjedde forrige gang. Erfaring er å gjenkjenne en feil når du treffer den nok en gang.

I det flotte været var det å ta en stopp oppe i høyden, helt greit. Selv om det var varmt, og jeg var svett så det holdt, ble jeg ikke kald av å sitte ned. Vi tok pausen med utsikt over Vådlandsvannet og kunne se hvor vi skulle videre mot Tverromdalen. En flott plass å ta pause i sol og med sommertemperatur.

Tverromdalen er en perle. En stølsdal med rester av bygninger og støler. Det må ha vært drift her i mange år. Åpent og fint terreng, men gjengrodd i forhold til hvordan det var for 20-30 år siden.

Selv med sommervarme og sol i flere døgn, var myrene søkk bløte. Jeg gikk med lave sko og ble våt på beina et par ganger. Det ble nærmest litt vassing i myra etterhvert.

Nederst i Tverromdalen traff vi på Gloppeånå, med mye vann og myr, før vi – endelig - kom ned til Gloppevannet og den opparbeidete stien langs vannet. Nå var heldigvis steinene tørre i det fine været. Vi kom derfor ganske greit fram til Storemyr og videre til Slettabø og bilene.

Sigbjørn målte turen til 14 kilometer og vi brukte 6 timer totalt. En lang men grei søndagstur i et fantastisk sommervær – i slutten av september.

Blåfjellenden med sommer i september.

Sol, sommer og kjekk tur.

Selv om det har blitt mange turer og mange netter på Blåfjellenden den siste tiden, var jeg likevel klar for en vanlig fredag til lørdag tur. Det var ikke noe spesielt som måtte gjøre. Jeg hadde heller ikke planer om å få gjort annet enn det vanlige renholdet og ryddingen.

Det tar ikke så veldig lang tid, men jeg tror «tett oppfølging» har litt å si for hvordan andre forlater hytta. Og så følger nestemann opp tilsvarende.

Med andre ord en helt vanlig tur til hytta. Og da helst for turen sin skyld. For det er en flott tur over heia fra Høgaleitet i Hunnedalen til Høgaleitet i Fidjadalen. Nå startet turen med en litt bratt og lang bakke opp til Oleskaret.

Etter å har gått opp bakken noen ganger, vet jeg at det lønner seg å ta det litt med ro. I min ungdom, da jeg var rundt 50, kunne jeg nærmest springe opp bakken. Det går ikke lenger. Jevn og grei fart, gjør at jeg kommer kjappest opp.

Som vanlig var det YR som bestemte når jeg skulle ta ut. Yr varslet finvær lørdag og søndag. Faktisk mer en finvær, helst kjempeflott sommervær. Det skulle bli blå himmel sommertemperatur med rundt 20 grader, og nesten ikke vind.

Det eneste som la en viss demper på entusiasmen, var alt regnet den siste tiden. Det ville være både vått og sorpet innover. Skitten til knærne har buksa vært før. Det er ingen stor nyhet, og lett å gjøre noe med.

Det gikk en kar oppover lia et stykke før meg. På toppen satt han og kikket utover mot heia. Det viste seg å være en av folkene som hører til på Fidjastølen. Han og en del andre ville til Fidjabu oppe ved Langavatn under Grønenuten for rypejakt.

Nå har jeg ikke sett rype siden juli, men det kan jo være fugl oppe i høyden, Han ville inn til Stølsro for så å ta opp skaret mot Langavatn. Han fortalte at det var nødvendig å holde til høyre og opp litt, for å komme inn til hytta. Det kan se ut som om det er mulig å kunne gå langs vannet, men her ligger det en fjellknatt og stenger.

Vi fikk en kjekk tur innover heia sammen.

Hytta var tom da jeg kom ned. Det gikk faktisk ganske mange timer før det kom folk. Muligens har YR som meldte tåke, skremt vekk folk. Det var tåke på toppene, men det var helt greit å finne fram langs den merkede stien. Nesten ikke tåke i det hele tatt.

Lørdagsmorgen ble slik jeg hadde håpet. En sommermorgen med høstfarger. Blikk stille, ikke en sky på himmelen, og i sola ble det fort godt over 20 grader. Jeg tok det virkelig med ro denne morgenen, for riktig å få med meg en slik fantastisk morgen i september.

Tilbaketuren over heia mot Hunnedalen, ble også en flott opplevelse. Selvsagt er det høst, med brune og gule farger, men med sol og sommerlige temperaturer, ble det likevel en kjekk tur. Jeg hadde på langbukse og ullbluse. De jeg traff i mot hadde på sommerklær. Det vil si omtrent bare det nødvendigste.

Nå hadde YR meldt sommervær både lørdag og søndag, og siden jeg ville være tilbake på lørdagen, ville det kunne bli anledning til en skikkelig sommertur også på søndag

.

Hjemtur sammen med Bestyrerinnen.

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen

Etter en jobbedag på søndag, var vi mandagsmorgen klar for å gå tilbake til bilen i Hunnedalen. Det var ingen selvfølge at vi kunne komme oss avgårde. Søndag var været mindre bra, helst elendig.

Det regnet skikkelig omtrent hele dagen. Elver og bekker svulmet opp og nedenfor hytta gikk elva hvit. Det fosset så. vi hørte det selv om vinduene var igjen.

Vinden gjorde det hele enda verre. Det blåste så hytta ristet. På gamlehytta sto de nye vinduene i bue innover i de verste vindråsene. Det blåse så pass at det var vanskelig å holde seg på beina.

Vi jobbet søndag – inne. Sauefolkene på Blåfjellenden måtte ut. De hadde samlet 18-20 dyr, men manglet fortsatt omtrent 40 sauer. Nede på veien ventet transporten, og de var nødt til å ta ut, uansett vær.

På hytta var det tre gjester fra polen (med liten erfaring, og søppelsekker som regnfrakk), som også måtte ut i været. De hadde tenkt seg ned til Mån, men kona til heiasjefen på Blåfjellenden fikk advart de mot denne turen, med så mye vann i elva.

Uværet herjet hele søndagen og til langt på kveld. Det roet seg ut over natta, og på mandagsmorgen var gangveien utenfor hytta tørr- for første gang denne helga.

Vi kunne se blå flekker på himmelen, og vinden minket merkbart ut over morgenen. Vi tok det med ro, og avsluttet jobbingen på en skikkelig måte.

Rundt 11 var vi klar for tur. Da hadde værgudene bestemt seg for at det var nok finvær for denne gang. Blå himmel inne i mellom ble skiftet ut med grå, og sola forsvant. Det kom litt regn.. Igjen.

Heldigvis holdt vinden se vekk. Det blåste bare en bris, noe som omtrent ikke merkes når vinden kommer bakfra. Nå hadde vi bestemt oss for å ta ut, og selv om det kom noe regn så skulle vi muligens overleve, eller....

Det er litt ubehagelig å gå opp bakken fra Blåfjellenden. Bakken er lang og stedvis ganske bratt. Jeg har aldri klart å komme opp til topps uten å svette. Slik var det denne gangen også.

Vi hadde vinden bakfra. Det er helt greit å gå i regn og vind når bare uværet kommer bakfra. Selvsagt blåste det i skaret øverst, men det var ikke over liten kuling,13-14 m/sek.

Bestyrerinnen, som hadde blitt våt på beina ved kryssing av vaet øverst, på vei innover, var skikkelig spent på hvor mye vann det var fortsatt der oppe.

I løpet av søndagen hadde elva ved hytta steget med minst 50-60 cm. Og mandag morgen var vannet sunket ganske mye, omtrent tilbake til nivået da vi kom inn. Vannstanden ved vaet var nesen den samme som på lørdag, muligens noen få cm lavere.

Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss over til den andre siden – uten å ta av støvlene.

Det var et vått landskap preget av høst vi gikk gjennom. Nesten alle bladene på de større bjørkene er blåst bort. Dette blir en høst uten de gode fargene. Høsten er likevel her på vanlig tid. Fortsatt har det ikke vært frost, men temperaturen var ikke mange gradene over null på natta.

Det ble - som vanlig – en grei tur over heia og det var som alltid, hyggelig å være på tur med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen og jeg til Blåfjellenden.

Dugnadstur med regn og vind rundt hytta.

Tilbake til Blåfjellenden etter bare en dag hjemme?. Det var egentlig Bestyrerinnen som kom med forslaget. Hun mente vi burde komme oss opp til hytta så fort som mulig for å ordne opp etter arbeidsfolka – meg inkludert.

Hun har ikke mye tro på at vi ville ha gjort grundig nok rent og fått vekk alt støv og sagspon. Hun har muligens rett i det...

Det ble ikke tid til å vaske alle gulv, for ikke å snakke om hyller og skap. Noe måtte gjøres og det så snart som mulig – mente bestyrerinnen.

Yr var langt fra samarbeidsvillig. De varslet både regn og vind. Regn i bøttevis og vind så blader og folk ville flakse over haug og hammer. Mange millimeter regn og vind opp mot storm.

Vi sjekket værvarselet i detalj. Det ville være mulig å ta seg opp til hytta på fredag. Jeg kunne egentlig godt tenke meg en natt hjemme. Det er ikke alltid jeg sover så veldig bra på Blåfjellenden. I tillegg ville det antakelig bli en både våt og stormfull opplevelse å gå hjem på søndagen.

Vi ville trenge en dag for å få vekk sporene fra jobben med å skifte vinduer. Det betød at retur ville bli på søndag om vi tok opp på fredagen.

Det så ut til å kunne være mulig å ta innover på lørdag med retur på mandag. Begge dagene var det en periode der både vind og regn var noe mindre heftig enn resten av tiden.

Det ble til at vi satset på å ta oppover på lørdagsmorgen, og planla retur på mandag, men vi holdt tirsdagen åpen – om været ikke skikket seg slik YR varslet.

Det ble en litt trøstesløs tur opp mot heia. Regn, nesten hele tiden, og mer regn jo lengre opp vi kom. Vi hadde startet hjemme rundt halv elleve, og YR melde bedre vær rundt tolv.

På parkeringsplassen klokka halv tolv, var det bare å få på jakken og kneppe godt igjen. Det regnet. Opp over bakken fra Hunnedalen gikk det ikke uten å gå rundt, stige over eller sette foten i – vann. Det var mye vann etter regnet. Før vi var opp i skaret, ble himmelen merkbart lysere og regnet lettere. Litt etter ble det opphold.

Og klokka var presis tolv. Er det mulig å stille klokka etter vær-varselet til YR? Det ble uansett en litt greiere tur uten regn.

Bestyrerinnen er blitt pensjonist, men holder seg fortsatt på beina, og har ingen ting i mot å gå tur. Selv med sekk og våte klær er det greit å ta ut. Vi var forberedt på at forholdene denne dagen ikke ville vare optimale.

På vei oppover Øvstebødalen kunne vi se det rant mye vann i elver og bekker, og vi lurte litt på hvor mye vann det ville være i Fossebekken. Heldigvis har jeg krysset denne bekken noen ganger, både med lite vann og med mye vann.

I snøsmeltingen og med regn, kan denne bekken nærmest være «farlig» å krysse alene. Jeg synes i hvert fall at det ikke er helt greit. Denne gangen var det bare normal vannstand som ved regn på høsten.

Bestyrerinnen måtte uti med beina, og vannet gikk antakelig omtrent til støvleskaftet. Med gore-tex buksa godt snørt rundt støvlene gikk det likevel greit å komme over uten å bli våt.

Det ble en tur som vanlig. Det var vann og sorpe i mengder, og buksa ble skitten til knærne, men det er vanlig med regn.

Fra Saftbekken – halvveis innover – kom det lett regn. Fra Saftbekken fikk vi en tur inn mot Blåfjellenden med jakka på og med hetta ned over øynene. Det var helt greit å se hyttene dukke opp, og at det var røyk fra pipa.

Yr hadde meldt kraftig regn fra 6. Fra 6 regnet det så det smalt i bakken. Yr må ha en direkte link til værgudene....