Maitur med telt i Fidjadalen.

Jeg  fikk igjen oppleve våren inne i Fidjadalen.

Hva har en eldre mann (midt mellom 70 og 80) å gjøre, alene inne i Fidjadalen. Med tung sekk – telt sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, kokeutstyr og mat. Totalt opp mot 17 kilo. Bare sekken, en Norrøna para ranger, veier nesten 5 kilo.

Det lurte både Bestyrerinnen og jeg på, men det var nettopp det jeg gikk og planla. Værmeldingen var bra, med sol og uten frost, og våren var antakelig bare så vidt kommet innen for Månastølen.

Jeg var langt fra sikker på om en telttur var et godt påfunn, men det kan lett bli få dager fremover, som gir mulighet for en slik tur. Det var – muligens – nå eller aldri mer, bokstavelig talt.

Nå ville det jo selvsagt vær mulig å snu, eller legge seg ned en plass nær Mån eller Månvatnet. Jeg var i tvil om tung sekk og meg, hører sammen. Det ble til at jeg bestemte meg for å forsøke.

Det er gode grunner til å velge Fidjadalen. For min del er det «tradisjon», selv om det har vært nok så mange år uten vårturen til innenfor Månastølen. Andre grunner er også naturen. Det er virkelig flott å komme innover dalen med bare så vidt grønne bjørker, blå himmel og fjell med snø på toppene. Det minner mye om postkort, og jeg setter pris på å få oppleve et slikt sted.

Det er ikke lett å komme til min vanlige plass for teltet. Det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen ved Eikeskog og opp til Mån. Selv om det er både trapper og kjettinger, så er det tungt.

Tilretteleggingen er for de som vil opp å se Månafossen. Det er Rogalands høyeste foss – uten inngrep, og fallet er på nesten 90 meter. I snøsmeltingen, som da jeg gikk innover, er det imponerende masse vann i fossen.

Nå er det også flere utfordringer på vei innover dalen. Først er det den storsteinete ura under Månvatn som må krysses. Her gjelder det å holde øye med merkingen og stien. Så er det bakken opp til over Månvatn. Ikke fullt så lang som bakken opp til Mån, men bratt nok og drøy nok, for meg med 17 kilo på ryggen.

Det gikk greit for meg å komme opp første bakken. Jeg traff på kjentfolk, faktisk familie, med små unger, og det ble til at jeg tok følge oppover en stund.

På Mån var det mye folk, men så snart jeg hadde lagt sletta bak med var det få andre. Ved elva, hvor stien i snøsmeltinga er langt under vann, ble det klatring i veggen for å komme videre. Her traff jeg tre andre - de på vei nedover, men også de måtte klatre forbi elva.

Det gikk smått opp bakken fra ura, og det gikk ikke spesielt fort innover mot Månastølen heller. Noe skyldes alt det som lå i veien i stien. Det var mer en 20 trær som lå over stien, og som jeg måtte klatre over, gå rundt eller under.

Det var helt greit med en stopp en plass jeg vet det er dekning, og ringe hjem for å fortelle at det blir en overnatting inne ved elva – som planlagt. Det viste seg å være dekning nede ved elva også. En endring i forhold til tidligere

I solskinn og varme var det ganske kjekt å være på tur i Fidjadalen. Nede på sletta ved elva, rett ovenfor Huldrehaugene der jeg pleier å sette opp teltet,var det fortsatt sol da jeg kom ned. Det ble te og skoleboller, med sol i ansiktet.

Det er litt arbeid med å få etablert leir, koke og spise middag, men det var likevel god tid til cola og nøtter – og lesing ut over kvelden. Jeg hadde glemt sudokuen.

Alt i ti- tiden ble det mørkt nede i dalen, og ikke lenge etter slukket jeg lyset. Det er ikke lett å få en god natts søvn i sovepose, med lyden av elva rett utenfor, samt alle andre lyder.

Som vanlig ble det skikkelig kaldt ut over natten. Kaldraset fra Blåfjellenden i toppen av dalen gjør at temperaturen faller ganske mange grader når sola forsvinner. Jeg har en pose for minus tre grader, og det kunne godt ha vært en litt varmere pose denne natta.

I to tiden ble jeg vekket av et skikkelig brak. Det var steinsprang i fjellsiden over meg. Antakelig ikke store steinen, men det smalt skikkelig da den nådde fjellveggen under stupet. Det er litt nifst å ligge slik å høre etter om det kommer stein ned i nærheten – eller på teltet...

En time senere, og da hadde jeg bare så vidt sovnet igjen, smalt det en gang til. Denne gangen litt lengre ute i dalen, men med større steiner. Det tok litt tid før jeg fant roen.

Med Huldrehaugene som nærmeste nabo, er det selvsagt slik at de underjordiske ikke liker folk, og hiver stein nedover for å skremme vekk vandrerne. Dette har jeg opplevd noen ganger på turer innover dalen tidlig på våren. Fidjadalen er egentlig ikke stedet for de som ikke liker at de underjordiske hiver sten.

Det ble tidlig morgen. Alt i åtte-tiden var jeg opp og laget frokost. Litt over ni begynte jeg på turen tilbake, som fulgte samme spor og sti som på veien inn.

Jeg hadde tenkt at denne turen ville bli skikkelig strevsom, og var ikke helt fremmed for tanken på å snu, eller legge meg til litt lengre ute i dalen, Det ble en tur som mange ganger før. Strevsom, ja vist, men helt greit gjennomførbar. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen.

Jeg brukte nesten tre timer inn til Huldrehaugene – ca fem kilometer inne i dalen, men med en god del bakker opp.

En skikkelig langtur med 5 topper fra Gramstad.

En langtur i flott vær.

For oss som bor i Stavanger og Sandnes området, er det lett å ty til Gramstad som utgangspunkt for tur. Det er mulig å gå mange kjekke og flotte ture med utgangspunkt i parkeringsplassen på Gramstad. Jeg har muligens gått de fleste etter hvert.

Mange er merket og satt på kartet, men noen er fortsatt bare en utydelig sti. Den siste tiden er det gjort mye for å merke flere stier, og ikke minst å legge til rette for å krysse myrene.

For egen del blir det fortsatt en god del turer delvis utenom merket sti. For en stund siden «merket» jeg en del av en rute som startet ved flyvraket på Skjørestadfjellet og går fra Midtskar ned Trongedal mot Dalevatn og den T-merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen.

Jeg har lenge syntes at ruten ned fra det som Turistforeningen kaller Jødestadfjellet (Det heter egentlig Kjerdalsfjellet) er litt for bratt, og har lett etter en «erstatning».

Jeg kunne tenke meg å sjekke opp denne ruta. Nå var forrige tur, ganske lang, med både Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten, i tillegg til Skjørestadfjellet og Resasteinen. Jeg hadde brukt noen timer på ture, men det var jo mulig å korte ned noe.

På Gramstad var det bra vær, og da jeg startet oppover veien med tanke på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen, syntes jeg dagen var for fin til en kort tur. Det ble til at jeg la ruta om både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet.

På toppen av Bjørndalsfjellet snakket jeg med et par som også var på en litt lengre tur. De ville også til Resasteinen, men om Fjogstadvannet og mot «Skaret». Jeg lurte på om jeg ville treffe de igjen, og eventuelt hvor.

Det tok ikke lang tid før jeg sto på veien igjen, og gikk videre oppover mot Fjogstadnuten. Det går en umerket sti mot Resasteinen over Løemyr mot Sørdalsbakken. Jeg har gått denne stien en del ganger, og denne gangen klarte jeg å rote meg bort, og måtte ty til den merkede stien.

Oppe i bakken traff jeg på en kar, og vi fant fort felles kjente, og fikk en hyggelig prat. Litt forbi Resasteinen og flyvraket, møtte jeg paret fra Bjørndalsfjellet. Det tok omtrent like lang tid begge veier mot Resasteinen.

Etter å ha fulgt vardene over småtoppene og videre rund skogsveien til Midtskar og skogsveien nedover mot Dalevatn, krysset grøfta på planken og klatret gjerdet, så kunne jeg se den første merkingen fra forrige gang jeg gikk her.

Jeg trodde at jeg ville huske nøyaktig hvor jeg hadde merket, men da jeg kom til lia nedover, var jeg glad for å kunne følge de røde merkene til den T-merkede stien.

Etter å ha gått her noen ganger, mener jeg å kunne si at «omveien» om flyvraket og skogsveiene ned mot Dalevatn, ikke tar spesielt mye lengre tid enn om turen gå ned den vanlige veien.

Etter å ha gått forsiktig nedover, og brukt tid, ble det hele for enkelt og beina stokket seg, og plutselig lå jeg langflat i steinhaugen. Noen skrammer her og der, men ikke noe alvorlig. Det kunne lett ha gått skikkelig galt.

Nedover mot Dale begynte jeg å lure på om Dalsnuten også skulle med på dagens tur. Det var egentlig ikke meningen det kulle bli en lang og tøff tur denne dagen. Jeg hadde sett for meg en noe roligere dag.

Det ble selvsagt til at jeg tok oppom Dalsnuten. Fra Dale og til toppen av Dalsnuten er det nesen 300 høydemeter. Etter å ha vært på tur 3-4 timer er det ikke helt greit å holde høyt tempo opp bakken. Jeg tror det henger litt sammen med at mesteparten av «lagrene» er tomme, og det må fettforbrenning til for å holde koken. Uansett, så kom jeg opp, selv om det ikke gikk kjapt.

Det hadde vært en flott dag, med mye godt vær, regnet dagen før hadde gjort bakken våt – og sleip, noe jeg fant ut ved Dalevatn. Likevel var jeg godt fornøyd med igjen å ha gjennomført en tur på 14-15 kilometer og med antakelig opp mot 1000 høydemeter opp og ned. Det var ikke mye overskudd da jeg sto ved bilen.

En tur rundt Engjavatnet med broderen.

En flott vårtur, selv uten sol.

Sist torsdag ble det en tur på over en mil sammen med broderen. Han ville gjerne være med på tur denne torsdagen også, men var lengt fra sikker på om den turen burde bli på over en mil.

Det var en stund siden vi hadde gått rundturen fra Sælandsskogen sammen. Her er det mulig å ta en kjappere og lettere tur ved å gå veien mot Sjelset.

Det var den turen vi satset på tidligere, og jeg i hvert fall, syntes det var en lang nok tur den gangen. Nå er ikke rundturen, med avstikker opp til toppen av Håfjell og ved å ta turen helt opp til gården på Bjødnali, på mer enn 8 kilometer. Det er etter hvert blitt en kort tur, omtrent som i «ungdommen» for 15 år siden. Da var en langtur, en tur i heia på 4-5 timer.

For broderen har det vært en litt vanskelig vår, med en del hindringer for å holde på formen. Han ligger i trening og håper å komme tilbake i god form. Det var en av grunnene til å velge Sælandsskogen. Der er det mulig å finne en og annen bakke.

Vi valgte å ta den vanlige stien opp mot Håfjell. Det betyr en bakke på nesten 200 høydemeter og siden vi kjenner denne bakken, er det lett å holde en grei fart.

Bare et lite stykke oppe i bakken, ved første sving, ble det stopp for lettelse i antrekket. Det var varmt nok til å gå i bare ullblusen. Det er kjekt å kunne hive av de siste rester av vinterhabitten, selv om det kommer dager der det fortsatt er nødvendig med både vanter og lue.

Denne dagen ble det til at vi kunne gå i ullblusen hele turen. Det er virkelig vår, og snart sommer. Nå gjelder det bare for broderen å komme i form.

Det ble en grei tur opp til Bjødnali og rundt Bjødnalivatnet. Ved veien videre nedover mot Skogen og Breilia, kom broderen til at dette var dagen for en liten utfordring, og mente vi skulle ta turen om Engjavatnet også.

Det ville i så fall si at turen totalt ville bli på over en mil, og siden en så pass lang tur gikk greit forrige torsdag, var broderen klar for en tilsvarende tur denne dagen.

Det ble en flott tur til Skogen og videre rundt Engjavatnet. Det ble faktisk ikke noe av stoppen jeg hadde forberedt meg på. Denne dagen var det ikke nødvendig med stopp for te og kjeks. Vi fortsatte oppover bakken mot Jærbuskaret, og videre mot Sjelset.

Jeg viste broderen den tydelige stien mellom indre og ytra Stølsberget. Den er tydelig brukt for å komme opp til «den søta hålå» og videre opp til toppen av Bursfjellet. For oss ble det ingen topptur for oss denne dagen.

Nede ved ånå mellom Sjelsetvatnet og Taksdalsvatnet, var det grønt. Her var det mer sommer enn vår, og heggen blomstret. Det vil nok komme mer blomster etter hvert, og lukta av hegg kan bli ganske sterk.

Broderen mente det hadde vært en skikkelig flott tur. Runden rundt Engjavatnet gjør turen til noe mer enn en treningsrunde. Det er virkelig en liten perle, men om høylandsfeet står i veien kan det lett bli en ekstra runde rundt.

Karten og Brusanuten

Søndag og søndagstur med Bestyrerinnen.

Karten og Brusanuten er ikke en av de turene jeg går ofte. Snarere tvert om. Det hender at det går år mellom hver gang jeg går denne turen. Det kan hende at været har noe med dette å gjøre.

Nok så mange av turene til Karten og Brusanuten har gått i regn, vind elle tåke. Selv om det har blitt turer i godt vær så er det turene i dårlig vær som huskes. Det må liksom være gode værmeldinger for at jeg skal planlegge denne turen.

Den siste tiden har det vært riktig bra turvær. Nesten ikke nedbør og mye sol. Det har vært en god del vind, men som regel har vinden ikke laget problemer.

Bestyrerinnen ville gjerne være med på en tur til Karten og Brusanuten. En søndagstur til de toppen har ofte stått på programmet på våren og nå virket det som en god ide.

Vi kom oss avgårde på vanlig tid, og selv om det var andre biler på den lille parkeringsplassen ved Mellomstrand, var det god plass til vår bil.

Bakken oppover fra parkeringsplassen og opp til toppen av Karten er ikke bratt men lang. Det er omtrent 200 høydemeter, og det tar tid å komme opp. Nå ta vi om Himmarikskaret i stede for å gå veien opp og delvis ned. Stien opp mot toppen er antakelig noe kortere og går litt kjappere.

Oppover mot toppen kunne vi kjenne vinden, og der den fikk tak, blåste det så pass at jeg hadde problemer med å holde meg på beina.

Fra toppen, etter en liten stopp for å få med noen bilder i vinden, fortsatte vi nedover veien, men i stede for å gå helt ned til veien langs Kartavatnet, tok vi rett over markene ned mot stien og skogen. Jeg har trodd at det ville ta lengre tid å gå i marka, enn å følge veien, men det var egentlig et lettgått terreng.

Kartabekken har noen ganger laget litt problem. Ved mye vann kan den gå godt over steinene, og det hender nok at enkelte blir våt på beine. Vi kom over uten noen som hels vansker.

ere rundt Bruraberget og ned mot Toranuten gikk det greit, bakkene opp mot toppen av Brusanuten gikk også lett. Oppover bakkene kunne vi kjenne vinden få mer og mer tak, og oppe på toppen blåste det ganske stert. Vi kom oss i le av varden og skrev oss inn i boka. Det vil si Bestyrerinnen sto som vanlig for protokollføringen.

Først et godt stykke nedover og ute på Skådamyra, fant vi le for vinden. Da hadde vi gått ned de første bakken fra toppen med skikkelig kraftig vind inn fra siden. Det må ha vært vindkast på over 20 m/sek.

Vi satte oss ned bak en stein og fant fram te og mat. Det var hyggelig å sitte i sola å høre fuglene. Nå er det ikke mange fugler jeg kjenner lyden av, men her hørte jeg både heilo og heipipelerke.

Etter pausen tok vi fatt på veien ned mot Ognedalsstølen og videre langs Fjæratjødnet og opp til Kartavatnet igjen. Derfra og ned til bilen var det bare å følge veien.

På vei nedover hadde vi vinden i ryggen, men det var mye mindre vind nå, enn da vi gikk oppover. Turen hadde tatt oss omtrent tre timer, og ved å ta med Karten på rundturen blir den på 8,5 kilometer. Det hadde vært en flott tur.

Tilbake på Gramstad - fem topper denne dagen.

En flott langtur, med mange høydemeter.

Etter en litt tung tur fra Gramstad dagen før, var jeg igjen tilbake på parkeringsplassen, klar for ny tur. Denne gangen også med planer om en langtur, men ikke med den bratte bakken opp fra Paradisskaret.

Det ble likevel til at jeg tok opp mot Mattirudlå, men denne gangen opp veien og inn Bjørndalsmyra, som er mye lettere, og hvor jeg kommer opp uten å få for høy puls.

Også denne dagen var det bra vær, selv om det fortsatt blåste stikker og strå. Værmeldingen mente det skulle blåse noe mindre, men oppe i høyden blåste det like sterkt som dagen før. Det var likevel helt greit å komme opp i høyden til Mattirudlå.

Siden dette var en lørdag, var det mange fler ute på tur. Jeg kunne se folk på vei mot Bjørndalsfjellet foran meg og det kom også opp folk fra veien. På toppen ble det tid for et bilde før jeg fortsatte videre nedover.

Det merkelige er at det tar nøyaktig like lang tid å komme til Bjørndalsfjellet via Mattirudlå om jeg går opp bakken fra Paradisskaret eller om jeg legger turen opp veien og inn Bjørndalsmyra. Jeg sjekket fler turer og det tar omtrent en time uansett hvilken vei jeg går. Jeg føler det går lette om myra.

På vei ned fra toppen møtte jeg en kar, og vi stoppet for en prat, før han fortsatte oppover og jeg nedover mot veien. Det tok ikke lang tid før han for forbi meg nedover... Jeg gikk forsiktig, og han nærmest løp nedover bratte ura.

Bakkene opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som opp mot de andre toppene, men det er likevel en del høydemeter før skiltet som viser vei de siste meterne. Det er ikke så ofte jeg tar helt mot toppen, og også denne gangen for jeg bare forbi og videre bortover stien.

Det står et nytt skilt like før bakken ned mot Kvitemyr. Fra skiltet går det en sti over Løemyr mot Resasteinen. Jeg sparer meg noen skritt og tar en nesten usynlig snarvei over myra og bort til den merkede stien.

Bortover myra og opp bakken, på vei mot Resasteinen, begynte jeg å tenke på hvor jeg egentlig burde gå. Planen var å ta opp til Skjørestadfjellet og ned på østsiden, så til Skaret og videre tilbake til Løemyr. Jeg kunne jo ta over til Dalevatn og tilbake over Dale.

Oppe i høyden, forbi flyvraket og ved stidelet mot Skaret/Skjørestad eller Dalevatn, måtte jeg ta en avgjørelse. Det ble til at jeg holdt meg til planen.

Stien nedover mot Skaret, er godt vedlikeholdt, og mye mer brukt nå en da jeg første gang gikk her – og det er ikke mer enn tre år siden. Det må være flere enn meg som bruker å gå her.

Fra Skaret går det nåe en merket sti tilbake til stidelet ved Sørdalsleite. Denne stien, som går rundt Skeppetonå, er den gamle stien fra Skaret og ned til fjorden.

Stidelet ved Sørdalsleitet viser bare vei mot Resasteinen og tilbake mot Fjogstadnuten og Gramstad. Jeg velger å fortsette nedover mot stien mot Revholstjørn – uten for sti, over myrer og gjerde – med piggtråd. Jeg antar at den gamle stien fra Dale til Skaret gikk omtrent der jeg tar veien.

Tilbake på den smale sti – den T-merkede stien mellom Resasteinen og Dalsnuten, fant jeg ut at det ville være greit å ta med Dalsnuten denne dagen.

I det jeg kom ut på det bare området og fikk se nedover mot Kvitemyr og Revholstjørn, sjekket jeg om det gikk sti dirkete mot Dalsnuten, slik at jeg slapp å gå ned bakken får så å ta stigningen en gang til. Det gikk en umerket sti oppover, og jeg havnet ganske snart på den vanlige merkede stien mellom Dale og Dalsnuten.

Som vanlig gikk jeg rundt Dalsnuten til sørsiden og tok den lette stien opp til toppen, og det ble samme vei nedover.

Etter å ikke ha sett folk omtrent siden veien, var det kjekt å se at så mange hadde funnet veien til Dalsnuten. Mange av de som var på tur denne dagen var «utlendinger», antakelig fra Polen eller Ukraina.

Det ble en skikkelig tur denne dagen. Tilsammen ble det 12 kilometer, og jeg brukte omtrent tre og en halv time. En flott lørdag

En vindfull tur over fire topper fra Gramstad.

Det ble en kortere tur enn planlagt.

Det var snakk om gode forhold, med sol og bra temperatur, men vinden kunne fortsatt lage trøbbel for turgåere. Det måtte likevel bli en tur.

Jeg så for meg en virkelig langtur denne dagen, men det hadde blitt en del langturer, og jeg var ikke sikker på om det ville være lurt.

Det har blitt en del turer ut fra Gramstad. Til og med en del «nye» turer som tar 3 timer og mer. 4-5 topper med Dalsnuten som dessert har vært vanlig.

Denne dagen ville jeg starte fra Gramstad og gå innover mot Paradisskaret og opp Rindå mot Mattirudlå, og Bjørndalsfjellet, og så fikk jeg se hva jeg fikk med meg videre. Litt i bakhodet lå det et lite ønske om å ta med Fjogstadnuten, Dalsnuten og tilslutt Øvre Eikenuten. Alle fem nutene på en tur.

Dette var en tur jeg gjorde noen ganger i fjor, og slik jeg husker det, så er dette en tre-timers tur. Det har blitt mange slike denne våren, og jeg ser ikke på tre timer som en virkelig langtur lengre. Treningen har gjort det lettere å gå over tre-timers turer.

Det var ikke så mange som ville på tur denne dagen. Det var en del folk, men i forhold til været – sol og god temperatur, var det færre en jeg hadde ventet. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg hjemme.

Det var en god stund siden jeg hadde vært innover mot Paradisskaret fra Gramstad. Det var tørt i bakken, og lett å komme fram, men hadde det vært vått, så hadde de nye ganglemmene kommet godt med. De lå i en lang rekke over den ene myra. Det er litt over en kilometer til der bakken opp mot Mattirudlå starter. Så vidt langt nok til at jeg blir varm i trøya.

Bakken opp, har ikke blitt mindre bratt, og det er stadig like mange bratte felter med lite som skjermer mot «stupet». For meg med et snev av høydeskrekk, så er det ikke helt greit, men jeg kommer fortsatt opp.

Det hadde som vanlig vært en tung bakke å komme opp. Jeg stoppet opp et øyeblikk, og vurderte hva jeg skulle gjøre denne dagen. Det manglet liksom litt på at tingene gikk lett. Jeg fikk se videre.

Fra bakken ble det den vanlige veien videre mot Bjørndalsfjellet og videre nedover mot veien. Vinden var ganske kraftig, og spesielt rett før den siste bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet var det kraftig vind. Den var så sterk at jeg holdt på i miste balansen. På toppen var det mindre vind.

Nede på veien var det ikke tvil om at det måtte bli en tur over Fjogstadnuten, selv om bakkene oppover ikke går av seg selv. På vei over den lille heia mellom Fjogstadnuten og bakken ned mot Kvitemyr, ble jeg enig med meg selv om at det ikke ville bli noen «omvei» om Resasteien.

Nede på myra var det arbeidsfolk som holdt på å forbedre stien over myra. Det ble en stopp og en prat. En liten pause gjorde bra, det ble til at jeg tok oppom Dalsnuten, og på den måten fikk en langtur ut av det, selv om det ikke kjentes slik tidligere på turen.

Det var helt greit å sette seg i bilen denne dagen. Turen ble på nesten ni kilometer og det hadde tatt meg omtrent tre timer denne dagen. En helt grei tur.

Sammen med broderen på en litt lengre rundtur på Høgjæren enn vanlig.

Vind og godt vær - og få andre.

Broderen ville på tur denne dagen. Som vanlig var det snakk om en tur på Høgjæren. Jeg gikk ut fra at det ville bli en tur fra Holmavatn og runden mot Steinkjerringå og til Synesvarden. En tur på omtrent 7 kilometer, og som går unna på omtrent en og en halv time, - og som vanligvis ikke blir med i loggen.

En helt vanlig tur midt i uka. En treningstur, selv om vi vanligvis tar med sekk og går med fjellsko. Det er så pass bakker at pulsen kommer opp, og turen er så pass lang at det kjennes i beina.

På vei oppover, kom broderen med den litt overraskende opplysningen, at han mente vi skulle til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det ville i så fall bli minst en tur på omtrent to timer, om vi tok kjappeste vei mot Steinkjerringå og tilbake.

Det var ingen andre på parkeringsplassen, men en lei vind gjorde det kaldt. Egentlig var det ganske bra vær, men vinden kom litt overraskende.

Det er fortsatt for tidlig for dyr på beite oppe i høyden. Det er antakelig for lite å spise for dyra, og det kan være for kaldt. Uten dyr på beite, er det mulig å gå en traktorvei et stykke opp over mot Synesvarden. Det gjør turen – muligens – litt kortere, og noen høydemeter mindre å gå. Som om det burde være noe å vurdere på en treningstur.

Det som slo oss på turen over Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå, var mangel på folk. Jeg har truffet andre på tur i snøstorm (omtrent), tykk tåke og i skikkelig regnvær, men denne dagen med relativt bra vær, men med ganske sterk vind, var det ingen andre.

Nesten nede ved Steinkjerringå, kom broderen med forslag om å gå tilbake om Holmavatn. Det ville gjøre turen to tre kilometer lengre, og og godt over en mil. Det var liksom ikke det jeg hadde sett for meg da vi startet, men det var virkelig bra at broderen mente det var greit med en så pass lang tur.

Nå måtte han ta en liten pause halvveis mot Holmavatn, og det er ikke kjekt å se at han sliter, men jeg håper det kommer seg raskt. Vi planla i hvert fall turer til Blåfjellenden til sommeren. Nå seer det ikke ut til å bli en tidlig sesongstart, men i begynnelsen av juni bør det være mulig å gå innover heia.

Vi så en kar foran oss på veien mot Holmavatn, og det var flere oppover mot Synesvarden. Det var likevel langt fra trengsel i stien.

Denne dagen var vært så pass bra at flere burde være på tur. Vi hadde sen god del sol, og vinden ga seg ganske bra etter hvert. Det ble en flott tur for broderen og meg. Litt trening ble det også. Selv om det ikke er spesielt mange lange bakker på denne turen, er det noen lange ganske slake bakker som får opp pulsen.

Da vi sto på parkeringsplassen, oppsummerte broderen det til å ha vært en skikkelig god gjennomkjøring.