Vårlivarden - en høstdag.

En flott men kort tur.

Enkelte av turen jeg går er så korte og greie at de blir med i loggen. Dette gjelder for eksempel turen fra Sele til Hellestø, og turen rundt Gruda og etter hvert også den kjappe turen fra Sælandsskogen.

Turen til Vårlivarden er like kort som de andre, men er mer «utfordrende» - for meg. Det er greit å kunne gå tilbake og sjekke når jeg sist var på den toppen, og hvordan turen var.

Det er ikke mer enn 2,5 kilometer fra parkeringsplassen ved Øvre Hetland og til toppen. I tillegg er det nesten 300 høydemeter. Noe som i seg selv krever litt krefter, og når det i tillegg er en del skikkelig bratte kneiker, så blir det hele en «utfordring».

Det er jo litt artig. Der klatrer jeg forsiktig oppover på de bratteste stedene – omtrent på alle fire, og så kommer det folk dundrende nedover i full fart. Det er forskjell på folk, og jeg er nok mer forsiktig enn de fleste.

Etter to langturer, var jeg usikker på om jeg burde ta på tur i det hele tatt. Beina kjentes egentlig greie ut, men jeg kunne merke at jeg hadde gått noen kilometer de siste dagene.

Nå var værmeldingen dårlig for de neste dagene, og det ville antakelig bli en stund til neste tur. Det var bare å utnytte været denne dagen.

Det var andre på tur, men bare en bil på parkeringsplassen da jeg ankom Øvre Hetland. De siste gangene har jeg tatt turen om Lundekvam og Myrland og tatt den bratte bakken rett mot toppen. Denne gangen tok jeg kjappeste vei oppover.

Nå var det en flott dag å være på tur. Været var sol og skyer, men uten nedbør og lite vind. Inne i skogen var det nesten varmt, men oppe i høyden kunne jeg kjenne at det tross alt ikke lenger er sommer.

Selv om det nærmer seg midten av oktober er det fortsatt flotte farger, og oppover inne i skogen ble det kjekt å gå. Bakken var nærmest dekket av blader, men forsatt var det blader på trærne. I høyden kunne jeg se langt. Den skarpe høstluften ga god sikt både innover mot byen og innover i heiene.

På vei oppover lurte jeg på å snu. Det var både tungt og «utfordrende» å gå oppover mot toppen. De var en stund siden jeg hadde gått opp den veien, og jeg hadde nok glemt litt hvor tungt det kan være å komme opp. Selv om jeg forsøkte å holde pulsen på et rimelig nivå, ble det høy puls etter hvert.

På toppen var det folk, og jeg fikk spørsmål om det er mindre bratt i den andre bakken nedover. Det er med andre ord andre som også hat litt problemer med bratte bakker.

Nå gikk turen nedover ganske lett, selv om jeg måtte sette meg ned en plass. Det kom en del folk i mot. Selv om det blir tidlig mørkt, så ville nok alle komme ned lenge før sola forsvant bak horisonten.

or meg tok turen omtrent to timer. En time opp og litt mindre nedover. Det er likevel en flott tur, hvor jeg også får litt trening i bratte bakker.

Håfjell, Bjødnali, Ristøl og Lauvlia.

En drøy runde fra Sælandsskogen

.Etter en lang dag på tur fra Gramstad, var jeg ikke sikker på om beina ville tåle en ny tur. Det var fristende å ta det med ro, men YR mente det ville være bra vær, og at det de neste dagene ville bli regn og vind.

Det gjelder å utnytte de gode dagene, og litt stive bein er ikke grunn nok til å holde meg hjemme. Det ble til at jeg pakket sekken. Denne gang tok jeg med termosen med te og kjeks. Jeg tenkte meg til Sælandsskogen og var litt usikker på hvor turen skulle gå, men lurte på turen til Ristøl og Lauvlia.

Skulle jeg ta den lange runden, måtte jeg først oppom Bjødnali. Fra parkeringsplassen er det fire muligheter for opp til garden. Det er mulig å gå opp Urdådalen, mot Sjelset og traktorveien der, om stølssletta og Vindskaret, og rett opp mot Håfjell og videre til Vindskaret og ned.

Det var en stund siden jeg hadde «klatret» opp bakken direkte mot Håfjell. Bakken er lang og drøy, og et par plasser må jeg ta tak med hendene for å komme videre, men det er en virkelig flott tur gjennom eikeskogen.

Denne dagen var det litt sol, og eiketrærne hadde mistet en del blader, og de som hang igjen hadde skikkelige høstfarger. Stien var dekket av blader og eikenøtter, det var en flott opplevelse å gå oppover.

Det var ingen barnehage på toppen denne dagen. Det var faktisk ikke folk i det hele tatt, først nedover lia mot Bjødnali møtte jeg folk. Fra gården og opp til skaret mellom Bjødali og Ristøl er det en drøy bakke, med noen bratte kneiker. Det tar likevel ikke mange minuttene å komme opp til gjerdeklyveren øverst.

Fra toppen er det flott utsikt innover heia og mot Edlands og Sikvalandskulene og terrenget imellom. Her er det myr og hei og i solskinnet hadde heia en gylden lød. Det var pent.

Nede ved Ristøl traff jeg igjen han som holder til på hytta. Denne gang sammen med fruen. Vi fikk en kjekk prat før jeg fortsatte videre mot Lauvlia.

På stykket mellom Ristøl og Skogen det er myr – nesten bare myr. Likevel er det dette strekket jeg går å gleder meg til å se igjen. Dette er slike jeg liker å se heia, med høy himmel og god sikt.

Det har antakelig vært en slags stølsvei fra Skogen og opp mot heia. Nå er det ikke mye igjen av veien, mest grus og stein. Jeg går forsiktig nedover selv om det ikke er spesielt bratt.

Denne gang ble det en pause rett over Skogsånå. Jeg har stoppet her noen ganger både på tur til stølene , men også på den vanlige turen rundt Engjavatnet. Som oftest når jeg har følge på turen, men denne gangen passet det bra å hive innpå litt drikke og et par kjeks.

Fra Skogsånå, rundt Engjanevatnet, opp til Jærbuskaret og ned til Sjelset og og tilbake til bilene er det antakelig 4 kilometer. For meg som har gått her noen ganger, er det nesten en «transport-etappe», hvor mye går på traktorvei og vei.

Det er enkelt å gå dette strekket, og det går kjapt nedover bakkene, og det er nesten 1/3 av hele turen. En litt kjedelig avslutning på en virkelig flott tur.

En flott runde fra Gramstad med 6 topper.

En langtur med mye opp og ned.

Det ble ingen tur til Blåfjellenden denne uka. Bestyrerinnen skulle få et nytt syn på livet, og det å lese avisa uten briller,og jeg måtte stå for transporten. I stedet tenkte jeg meg en tur til Sandvatn. Det satte været ( og nok så slitte sommerdekk) en stopper for.

Det skulle være frost oppe i heia, og jeg utsatte turen til det igjen blir gode værforhold. Det betød at jeg måtte finne en erstatning for turen oppe i heia. Det hadde jo alt blitt noen langturer i lavlandet, og hvor skulle jeg ta ut?

Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad. Med utgangspunkt der er det mulig å lage noen ganske drøye turer, med en god del bakker opp og ned. Denne gangen tenkte jeg p娻Skaret» i stede for å gå om Dalevatn. Der hadde jeg vært på runden rundt Lifjellet.

Da jeg tok ut hjemme, hadde jeg med både kjeks og te, og jeg tenkte å ta det med ro. Finne en lun plass i sola og ta en skikkelig pause. YR mente det vill bli en flott dag med sol og lite vind. Her lå det til rette for en rolig langtur.

Jeg vente å finne en del folk på Gramstad. Antakelig hadde andre enn meg sjekket værmeldingen. Det var godt med folk, som vanlig ville de fleste opp på Dalsnuten. Jeg tok mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet opp bakken fra veien.

Merkelig nok var det ikke spor i stien mot Bjørndalsfjellet. Det kom noen i mot, men alle hadde gått opp fra Paradisskaret. Jeg ventet ikke å treffe folk da jeg tok innover Bjørndalsmyra for å gå opp mot Mattirudlå.

Inne i myra kom det et par i mot. De hadde også gått opp fra Paradisskaret, og var på jakt etter orienteringsposter. Selvsagt kjente de Harry...

Oppe ved Mattirudlå og videre over Kulheia mot Bjørndalsfjellet, var det ikke folk, men mot toppen og videre tilbake til veien var det folk omtrent hele tiden.

Det var ikke fullt så mange over Fjogstadnuten og videre til Resasteinen, men jeg kunne se andre på tur. Selv nedover mot Skjørestad fra Skjørestadfjellet traff jeg folk. En plass jeg stor sett går alene.

Ved «Skaret», antakelig i hagen hang det epler på et tre. De var skikkelig sure og helt uspiselige. Jeg så også restene av en mur som antakelig var grunnmuren til der «Skaramannen» hadde bodd.

Jeg tok stien mot Løemyr og stien mellom Resasteinen og Fjogstadnuten. Som vanlig ble det til at jeg tok ut i terrenget ved stidelet og gikk over Løemyr ned til stien mellom Resasteinen og Revholen.

Siden jeg tenkte meg opp på Dalsnuten, er det lettere å gå over Løemyr enn å holde seg til den merkede stien. Det var mye folk på vei til eller fra Dalsnuten, og det satt mange oppe ved varden.

Jeg stoppet bare for å drikke – det ble ingen pause denne dagen. På turen hadde jeg tenkt på om det ville være greit å ta med Øvre Eikenuten denne dagen. Det ville i så fall bety 6 topper på en gang. Noe jeg aldri tidligere har fått med meg.

«Omveien» om Øvre Eikenuten er ikke mer en en kilometer eller to lengre enn direkte mot parkeringsplassen, og det gikk helt greit å ta med denne toppen også, selv om jeg ikke tok det siste lille stykket fra stien til toppen og tilbake,

Hele turen gikk unna på litt over fire timer, men da uten pause, men med noen småstopp for å prate med folk. En flott turdag.

Vinterrunden tidlig i oktober.

Lifjellet i Sandnes.

Det var den første vinterturen jeg tok sikte på denne gangen. En tur rundt Lifjellet i Sandnes. Noe som har vært fast vintertur i mange år. Vanligvis blir det flere turer i heia før jeg går rundt Lifjellet, men de siste årene har det blitt litt annerledes.

Det har blitt mange flere turer totalt. Som pensjonist er det mulig å gå bare været er sånn passe. Mens jeg jobbet ble det tur omtrent bare i helgene. Da måtte jeg gå uansett vær om jeg ville på tur.

De siste årene har jeg også funnet en del nye ture, som jeg nå kaller «langturer» - tre timer eller mer. I gamle dager måtte det 6 timer til før det var en skikkelig langtur, og da helst oppe i heia. Det går nedover med de gamle....

Runden rundt Lifjellet er egentlig en ganske «tung» tur med mye småbakker og kneiker og bratte kanter. Den merkede stien rundt, har enkelte plasser kjetting for å gjøre det enklere å komme fram.

Hele turen er på omtrent 9 kilometer og det kan lett gå tre timer eller med fra starten ved Dale og tilbake til bilen. Det er likevel en flott tur, med utsikt over fjorden og både Sandnes og Stavanger, og øverst er det også flott sikt innover Ryfylket.

Denne dagen mente Yr det skulle bli en tørr dag, og tok feil. Det kom regn nesten helt i starten og etter det ble det vått med alle dråpene som kom fra busker og trær.

Det første stykket er stien godt synlig. Der stien svinger av mot Søsterhytta, dagturhytta i Sandnes, Blir stien mye mindre synlig og etter «Sprettraubakken» begynner den å bli litt overgrodd.

Jeg bruker vanligvis å gå den gamle stien mot toppen og senderen. Den stien er det nesten ikke mulig å se lengre. Jeg gikk stien til Turistforeningen oppover fra Bymarka.

Den stien tar lengre tid enn den jeg vanligvis går, men er mye mer åpen og går oppover en god del bratte svaberg. Fordelen med stien er at utsikten over Boknafjorden og innover Ryfylket er god.

«Min» sti er mye mer beskyttet for vær og vind, og litt mindre utsatt i snø og is, som lett legger seg på svabergene.

Det kan virke som det er færre folk som går hele runden rundt nå enn tidligere. Likevel traff jeg en kar som kom i mot, og som sa at han gikk runden en gang i månedene og hadde holdt på med det i over tyve år.

Eller var jeg alene på tur. Selv midt i Sandnes er det mulig å gå fjelltur uten å treffe mange andre. Det vil likevel omtrent alltid være folk i stien fra toppen og ned til Dale.

Det var egentlig greit å gå tur nede ved fjorden og videre på Lifjellet. Her var høsten ikker kommet så langt som andre plasser. Det var fortsatt blader på bjørkene og andre busker og trær var fortsatt grønne. Jeg fant til og med en revebjelle med blomster – i oktober.

Sola kom fram da jeg gikk nedover mot Dale. Det ble en fin avslutning på en helt vanlig treningsrunde, som denne gangen tok lengre tid enn vanlig. Noe skyldes nok at jeg opp den «lange» veien mot toppen.

En langtur rundt Engjavatnet oppom Bjursfjellet fra Sælandsskogen.

De lange turene blir lettere og lettere.

Jeg vet ikke helt hvordan det kan ha seg, men denne sommeren og høsten har det blitt mange og lange dagsturer. Det er nesten som om jeg har skrudd tiden noen år tilbake. Jeg går fortsatt en del turer som tidligere var med i loggen, men som nå er for korte. Skulle jeg tatt med alle «hverdagsturene» hadde det blitt litt for mange innlegg.

De siste året har det også blitt en del langturer på «nye» stier. Fra Gramstad har det blitt turer over Matirudlå, Bjørndalsfjellet og videre til Skjørestadfjellet – og Dalsnuten tilslutt. For noen år siden var jeg fornøyd med å ta Matirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Fra Sælandsskogen har det blitt en tur om Ristøl og Lauvlia, og nå sist en forlengelse av turen til Bjødnali og «Skogen» med en snartur om Bjursfjellet.

Alle disse turene er på mer en tre timer og alle mellom 12 og 15 kilometer. Flotte og kjekke turer, som jeg er godt fornøyd med å fortsatt få lov til gå.

I forrige uke ble det en tur til Bjursfjellet fra Sjelset. Noe som ikke var noen langtur, og som tok under tre timer. En kjekk tur sammen med Einar, men altså kort.

Med varsel om en tørr dag fra YR, kunne jeg tenke meg å ta turen til Bjursfjellet en gang til, men da om Engjavatnet og «Skogen». En kjekk tur gjennom flott terreng og med utsikt på toppen.

Jeg har tatt turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, «Skogen» rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet to ganger tidligere. En gang opp Urdådalen direkte til Bjødnali og en gang den bratte bakken mot Håfjell.

Denne gangen valgte jeg å gå opp til Stølssletta og videre til Vindskaret før opp og ned til Håfjell. Siden jeg planla en tre timers tur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot toppen av Håfjell – hvor det står Blåfjell på skiltet.

På toppen var det folk, mye folk, en hel barnehage, for være korrekt. De var på topptur, og hadde pause på toppen. Det er virkelig flott at ungene får anledning til slike ting.

Etter et sur av stemmer på toppen av Håfjell ble det stille ellers. Jeg hverken så eller hørte andre på hele turen, selv om jeg kunne se spor av folk oppe ved varden på Bjursfjellet.

Det var fullt av sauer ved Bjødnali, men ingen lam. Sauene laget ikke problemer, og borte ved «Skogen» var det ikke høylandsfe. Jeg så ikke snurten av dyr. Det laget heller ikke problemer.

Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, men siden planen var å gå opp Bjursfjellet, tok jeg opp mot «Den søta hålå». Der sto ungdyra. En ganske stor flokk spredd ut over den flotte enga. De laget heller ikke problemer.

Bakken opp til toppen er ikke noe problem, men bratt og lang. Det tok tid før jeg kom opp. På toppen ble det et kort opphold for å beundre utsikten. Det blåste og uten jakke ble det kaldt.

Fra toppen og ned til bilene på parkeringsplassen i Sælandsskogen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var ikke mer enn litt over halvveis da jeg begynte på nedturen, som likevel gikk greit. Det er mye nedoverbakke og god sti eller vei, så jeg kom meg til bilen uten å bli sårbeint eller stiv.

Igjen hadde jeg hatt en grei tur, som også var ganske lang – omtrent 14 kilometer, og turen hadde tatt nesten tre og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagen.

Høst med vind og regn.

To våte dager på tur.

De to siste turene innover til Blåfjellenden hadde vært greie og flotte turer. Været hadde vært bra. Lite regn og ikke vind av betydning, og fortsatt var det - nesten . Sommertemperatur. YR hadde meldt dårligere vær, med både regn og vind.

Været jeg fikk og værmelding på forhånd, gjorde at jeg også denne gangen mente YR, som melde dårlig være, kunne ha tatt feil. Vinden ville komme fra sørvest og sørlig vind gir som regel bedre være enn det YR melder. Sørlig vind – ikke sørvestlig.

Det var ikke lett å finne dager med bra vær, så denne uka måtte det bli noen dager med regn, men helst ikke vind. Litt regn kunne jeg nok godta, men helst ikke regn på hele turen.

Det kunne se ut som om det kunne bli en forholdsvis tørr tur innover på fredag men vind tidlig på dagen, og også noenlunde bra vær på søndag. Det kunne jo padde å ta to dager på hytta. Problemet var at det skulle regne hele lørdagen, og i tillegg blåse stikker og strå.

Siden det ikke så ut til å være andre dager med bedre vær, ble det til at jeg tok avgårde på fredag, med utstyr og mat for to dager – minst. Sekken ble litt tyngre enn vanlig, men det burde likevel gå greit.

Det var høstfarger som møtte meg i Hunnedalen. Myrene var dyp rødbrune og bjørka, som fortsatt har blader – i motsetning til hjemme, var fargerike og flotte å se. Det har ikke vært frost så langt i år, og for å få virkelig flotte høstfarger, må det en frostnatt til – før bladene er falt på bakken.

Opp bakken var det til og med opphold, men det varte ikke lenge. Jeg fikk regnet på med bare et lite stykke innover heia, og det regnet – litt av og på, og noen ganger skikkelig slagregn – til jeg begynte på bakken ned mot Blåfjellenden.

Jeg hadde på de «tunge» klærne – Norrøna Recon, både jakke og bukse, og fikk god bruk for klærne på denne turen. Det var forholdvis varm, så det ble ikke bruk for vinterklær, lang under og lue og vanter.

Nedover bakken kom sola fram og åpenbaret naturen i fantastisk lys. Sola sto lavt og fargene kom skikkelig fram. Det er slik naturen burde være på høst-turene.

Forrige tur var det bra vær og lite folk, denne uka var det meldt regn og vind, og - mye folk. Vi var bare 10 på fredag, men for lørdagen var alt som kunne bookes opptatt.

Det regnet skikkelig natt til lørdag, og vinden var opp mot kuling. Det gjorde ikke så mye for oss som var innendørs, men folkene som gikk tidlig på dagen fikk litt dårlig vær på turen mot Hunnedalen.

Planen var å bli over til søndag. Det ble en lang dag. Det vavr ikke snakk om å jobbe ute, og det ble kjedelig å ligge på benken å lede hele dagen. Ut på etter middagen ble det til at jeg pakket sekken og tok mot bilen.

Det regnet i begynnelsen, men etter hvert ble det hanske bra vær. Det var mye mer vann i både vaet øverst i bakken og Fossebekken. Heldigvis hadde jeg med nye gamasjer, og vasset over begge plasser – uten å bli våt på beina.

Det ble to våte dager på tur. Med tørre klær, både i bilen og på hytta, var det likevel helt greit å besøke hytta denne uken også.

En flott rundtur med broderen på Høgjæren.

Litt sommer sent i september.På siste tur var været dårligere enn det YR meldte. Det ble mye mer skyer og mer vind. Da broderen og jeg gikk over Høgjæren, ble det mindre vind og mye mer sol. Likevel var det to flotte turdager.

Broderen lurte på om jeg ville være med på tur, eller om jeg ville ta en langtur. Noe han ikke alltid er helt klar for, selv om formen har kommet seg i det siste.

Jeg hadde ikke tenkt på hvor turen burde gå. Værmeldingen var så pass «uklar» kvelden før, at jeg ikke hadde bestemt meg for noen tur i det hele tatt. Da jeg snakket med broderen foreslo han Høgjæren, og det var ikke vanskelig å bli med.

Det var meningen å starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og gå ned til Steinkjerringå, for å ta samme vei tilbake til bilen. En tur på omtrent en mil og som tar oss nesten to timer, eller litt over om forholdene ikke er helt bra.

Det er ikke så ofte vi står på parkeringsplassen ved Tovdalsveien og gjørs oss klar uten at det er kaldt. Oftest er det vinden og temperaturen som gjør det til en litt grøssen start. Denne dagen – sent i september, var det bra vær og nesten ikke vind. Vi ble omtrent ikke kalde en gang.

Den vanlige stien fra parkeringsplassen og mot Synesvarden går mellom to gjerder nesten opp til Kartakalven, før den går nedover før bakken opp til toppen. Det er en traktorvei som gjør bakken litt greiere, men der er det en del søle og mye, - og ungdyr. Det var likevel den veien vi valgte denne dagen. Det ville antakelig være mye sorpe uansett hvor vi gikk – og dyra så vi ikke i det hele tatt på veien sørover.

Det var en litt underlig dag. Godt vær og flotte forhold – noe vi holder søle og sorpe utenfor, men nesten ikke mennesker på tur. Det satt to damer på toppen av Synesvarden, men eller så vi ingen andre. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det ingen biler, og det tror jeg ikke jeg har opplevd før.

For broderen og meg ble det en tur i jevn og grei fart opp til Synesvarden og videre nedover mot Steinkjerringå. Det var sorpet og sleipt, og det ble litt forsiktig gåing, men vi kom oss greit fram.

Nesten nede ved Rindarhagen – rett før Steinkjerringå, spurte jeg broderen om vi ikke skulle ta om Holmavatn og gjøre en rundtur av det. Det ville gjøre turen et par kilometer lengre, men det ville bli en litt annen tur en den vanlige opp og ned.

Det er for det meste opparbeidet sti mot Holmavatn og videre opp til Synesvarden, men likevel var det omtrent like mye sorpe der. Jeg hadde håpet på en noe mer «tørr» sti.

Det ble skikkelig varmt i ryggen nede i le av trekken. Det minnet mye om sommer en stund. Det var helt riktig å utvide turen i slikt flott turvær – på tross av sorpa.

Det ble til og med tid til en liten pause i solskinnet. Det er ikke alltid vi tar oss tid til å sitte ned – jeg er ikke helt sikker på hva som haster, men ting må gå kjapt.

Det gikk i jevn fart tilbake til Synesvarden. Bakken nedover på veien mot parkeringsplassen er så pass grei at vi i gamle dager jogget nedover. Denne dagen ble det litt mer forsiktig gåing.

Da vi skiftet tøy på parkeringsplassen, mente broderen at jeg burde ha på jakke, men temperaturen var så pass sommerlig at jeg ikke hadde problemer, selv i en tynn bluse. En flott tur så pass sent i sesongen.