Vårlivarden - en høstdag.

En flott men kort tur.

Enkelte av turen jeg går er så korte og greie at de blir med i loggen. Dette gjelder for eksempel turen fra Sele til Hellestø, og turen rundt Gruda og etter hvert også den kjappe turen fra Sælandsskogen.

Turen til Vårlivarden er like kort som de andre, men er mer «utfordrende» - for meg. Det er greit å kunne gå tilbake og sjekke når jeg sist var på den toppen, og hvordan turen var.

Det er ikke mer enn 2,5 kilometer fra parkeringsplassen ved Øvre Hetland og til toppen. I tillegg er det nesten 300 høydemeter. Noe som i seg selv krever litt krefter, og når det i tillegg er en del skikkelig bratte kneiker, så blir det hele en «utfordring».

Det er jo litt artig. Der klatrer jeg forsiktig oppover på de bratteste stedene – omtrent på alle fire, og så kommer det folk dundrende nedover i full fart. Det er forskjell på folk, og jeg er nok mer forsiktig enn de fleste.

Etter to langturer, var jeg usikker på om jeg burde ta på tur i det hele tatt. Beina kjentes egentlig greie ut, men jeg kunne merke at jeg hadde gått noen kilometer de siste dagene.

Nå var værmeldingen dårlig for de neste dagene, og det ville antakelig bli en stund til neste tur. Det var bare å utnytte været denne dagen.

Det var andre på tur, men bare en bil på parkeringsplassen da jeg ankom Øvre Hetland. De siste gangene har jeg tatt turen om Lundekvam og Myrland og tatt den bratte bakken rett mot toppen. Denne gangen tok jeg kjappeste vei oppover.

Nå var det en flott dag å være på tur. Været var sol og skyer, men uten nedbør og lite vind. Inne i skogen var det nesten varmt, men oppe i høyden kunne jeg kjenne at det tross alt ikke lenger er sommer.

Selv om det nærmer seg midten av oktober er det fortsatt flotte farger, og oppover inne i skogen ble det kjekt å gå. Bakken var nærmest dekket av blader, men forsatt var det blader på trærne. I høyden kunne jeg se langt. Den skarpe høstluften ga god sikt både innover mot byen og innover i heiene.

På vei oppover lurte jeg på å snu. Det var både tungt og «utfordrende» å gå oppover mot toppen. De var en stund siden jeg hadde gått opp den veien, og jeg hadde nok glemt litt hvor tungt det kan være å komme opp. Selv om jeg forsøkte å holde pulsen på et rimelig nivå, ble det høy puls etter hvert.

På toppen var det folk, og jeg fikk spørsmål om det er mindre bratt i den andre bakken nedover. Det er med andre ord andre som også hat litt problemer med bratte bakker.

Nå gikk turen nedover ganske lett, selv om jeg måtte sette meg ned en plass. Det kom en del folk i mot. Selv om det blir tidlig mørkt, så ville nok alle komme ned lenge før sola forsvant bak horisonten.

or meg tok turen omtrent to timer. En time opp og litt mindre nedover. Det er likevel en flott tur, hvor jeg også får litt trening i bratte bakker.