En flott runde fra Gramstad med 6 topper.

En langtur med mye opp og ned.

Det ble ingen tur til Blåfjellenden denne uka. Bestyrerinnen skulle få et nytt syn på livet, og det å lese avisa uten briller,og jeg måtte stå for transporten. I stedet tenkte jeg meg en tur til Sandvatn. Det satte været ( og nok så slitte sommerdekk) en stopper for.

Det skulle være frost oppe i heia, og jeg utsatte turen til det igjen blir gode værforhold. Det betød at jeg måtte finne en erstatning for turen oppe i heia. Det hadde jo alt blitt noen langturer i lavlandet, og hvor skulle jeg ta ut?

Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad. Med utgangspunkt der er det mulig å lage noen ganske drøye turer, med en god del bakker opp og ned. Denne gangen tenkte jeg p娻Skaret» i stede for å gå om Dalevatn. Der hadde jeg vært på runden rundt Lifjellet.

Da jeg tok ut hjemme, hadde jeg med både kjeks og te, og jeg tenkte å ta det med ro. Finne en lun plass i sola og ta en skikkelig pause. YR mente det vill bli en flott dag med sol og lite vind. Her lå det til rette for en rolig langtur.

Jeg vente å finne en del folk på Gramstad. Antakelig hadde andre enn meg sjekket værmeldingen. Det var godt med folk, som vanlig ville de fleste opp på Dalsnuten. Jeg tok mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet opp bakken fra veien.

Merkelig nok var det ikke spor i stien mot Bjørndalsfjellet. Det kom noen i mot, men alle hadde gått opp fra Paradisskaret. Jeg ventet ikke å treffe folk da jeg tok innover Bjørndalsmyra for å gå opp mot Mattirudlå.

Inne i myra kom det et par i mot. De hadde også gått opp fra Paradisskaret, og var på jakt etter orienteringsposter. Selvsagt kjente de Harry...

Oppe ved Mattirudlå og videre over Kulheia mot Bjørndalsfjellet, var det ikke folk, men mot toppen og videre tilbake til veien var det folk omtrent hele tiden.

Det var ikke fullt så mange over Fjogstadnuten og videre til Resasteinen, men jeg kunne se andre på tur. Selv nedover mot Skjørestad fra Skjørestadfjellet traff jeg folk. En plass jeg stor sett går alene.

Ved «Skaret», antakelig i hagen hang det epler på et tre. De var skikkelig sure og helt uspiselige. Jeg så også restene av en mur som antakelig var grunnmuren til der «Skaramannen» hadde bodd.

Jeg tok stien mot Løemyr og stien mellom Resasteinen og Fjogstadnuten. Som vanlig ble det til at jeg tok ut i terrenget ved stidelet og gikk over Løemyr ned til stien mellom Resasteinen og Revholen.

Siden jeg tenkte meg opp på Dalsnuten, er det lettere å gå over Løemyr enn å holde seg til den merkede stien. Det var mye folk på vei til eller fra Dalsnuten, og det satt mange oppe ved varden.

Jeg stoppet bare for å drikke – det ble ingen pause denne dagen. På turen hadde jeg tenkt på om det ville være greit å ta med Øvre Eikenuten denne dagen. Det ville i så fall bety 6 topper på en gang. Noe jeg aldri tidligere har fått med meg.

«Omveien» om Øvre Eikenuten er ikke mer en en kilometer eller to lengre enn direkte mot parkeringsplassen, og det gikk helt greit å ta med denne toppen også, selv om jeg ikke tok det siste lille stykket fra stien til toppen og tilbake,

Hele turen gikk unna på litt over fire timer, men da uten pause, men med noen småstopp for å prate med folk. En flott turdag.