Vinterrunden tidlig i oktober.

Lifjellet i Sandnes.

Det var den første vinterturen jeg tok sikte på denne gangen. En tur rundt Lifjellet i Sandnes. Noe som har vært fast vintertur i mange år. Vanligvis blir det flere turer i heia før jeg går rundt Lifjellet, men de siste årene har det blitt litt annerledes.

Det har blitt mange flere turer totalt. Som pensjonist er det mulig å gå bare været er sånn passe. Mens jeg jobbet ble det tur omtrent bare i helgene. Da måtte jeg gå uansett vær om jeg ville på tur.

De siste årene har jeg også funnet en del nye ture, som jeg nå kaller «langturer» - tre timer eller mer. I gamle dager måtte det 6 timer til før det var en skikkelig langtur, og da helst oppe i heia. Det går nedover med de gamle....

Runden rundt Lifjellet er egentlig en ganske «tung» tur med mye småbakker og kneiker og bratte kanter. Den merkede stien rundt, har enkelte plasser kjetting for å gjøre det enklere å komme fram.

Hele turen er på omtrent 9 kilometer og det kan lett gå tre timer eller med fra starten ved Dale og tilbake til bilen. Det er likevel en flott tur, med utsikt over fjorden og både Sandnes og Stavanger, og øverst er det også flott sikt innover Ryfylket.

Denne dagen mente Yr det skulle bli en tørr dag, og tok feil. Det kom regn nesten helt i starten og etter det ble det vått med alle dråpene som kom fra busker og trær.

Det første stykket er stien godt synlig. Der stien svinger av mot Søsterhytta, dagturhytta i Sandnes, Blir stien mye mindre synlig og etter «Sprettraubakken» begynner den å bli litt overgrodd.

Jeg bruker vanligvis å gå den gamle stien mot toppen og senderen. Den stien er det nesten ikke mulig å se lengre. Jeg gikk stien til Turistforeningen oppover fra Bymarka.

Den stien tar lengre tid enn den jeg vanligvis går, men er mye mer åpen og går oppover en god del bratte svaberg. Fordelen med stien er at utsikten over Boknafjorden og innover Ryfylket er god.

«Min» sti er mye mer beskyttet for vær og vind, og litt mindre utsatt i snø og is, som lett legger seg på svabergene.

Det kan virke som det er færre folk som går hele runden rundt nå enn tidligere. Likevel traff jeg en kar som kom i mot, og som sa at han gikk runden en gang i månedene og hadde holdt på med det i over tyve år.

Eller var jeg alene på tur. Selv midt i Sandnes er det mulig å gå fjelltur uten å treffe mange andre. Det vil likevel omtrent alltid være folk i stien fra toppen og ned til Dale.

Det var egentlig greit å gå tur nede ved fjorden og videre på Lifjellet. Her var høsten ikker kommet så langt som andre plasser. Det var fortsatt blader på bjørkene og andre busker og trær var fortsatt grønne. Jeg fant til og med en revebjelle med blomster – i oktober.

Sola kom fram da jeg gikk nedover mot Dale. Det ble en fin avslutning på en helt vanlig treningsrunde, som denne gangen tok lengre tid enn vanlig. Noe skyldes nok at jeg opp den «lange» veien mot toppen.