"Eivinds plass" med en vri.

En tur med noen små overraskelser.

Alle var enige om at det skulle bli en lett tur på onsdag. Bare noen kilometer. En lett tur inn til Norskeplassen og muligens en tur innom sukkertoppen, og om alt klaffet, en tur litt innover.

Etter hvert ble det il at noen ville holde seg hjemme, mens andre bare skulle inn til Norskeplassen. Bestyrerinnen og Anne Margrete gjorde alvor av bare å ta en kort tur.

De ville til Norskeplassen, ta Lavendelstien et lite stykke, og så gå opp til stien mot «Dalen» og så tilbake til Natural Park. De fulgte planen, men med en forlengelse ned til Balito og så opp bakken.

Bare en liten kilometer ekstra. De fikk en tur på omtrent 8 kilometer. Likevel en grei tur mente både Bestyrerinnen og Anne Margrete.

Vi tre – Sigbjørn, Edvin og jeg, tok ut litt etter Bestyrerinnen og Anne Margrete. De hadde antakelig 8-10 minutters forsprang på oss (mente vi....) Og vi ville jo ta de igjen før Norskeplassen?

Det gikk med et nødskrik. Bare en iherdig innsats de siste minuttene, og en liten snarvei, gjorde at vi kom først inn til Norskeplassen og fikk satt oss nede. Og prøvde å se ut som om vi hadde vært der en god stund. Ingen lot seg lure, ikke en gang tilsynelatende...

Jentene tok ut, og vi diskuterte hvor turen skulle gå. Sukkertoppen ligger nå der, en kilometer og 100 høydemeter over Norskeplassen. Vi nådde opp, etter en litt hektisk jobbing. Det ble litt diskusjon om hvem som skulle komme først opp.

Vi var klar for «Eivinds plass». F ra Sukkertoppen er det mulig å se bort til der stien trar av fra veien mot Cortadores. Vi hadde startet tidlig, og selv om det var flott vær, var det få folk ute. Vi kunne se noen på veien, men ikke mange.

Da vi tok til venstre fra veien (og litt sørover – ikke kjerreveien nordover) ble vi fort alene. Det gikk i et greit tempo i den slake nedoverbakken mot Eivinds plass. Vi nådde Eivindsplass etter nok en kilometer. Fra Natural Park og til «Eivinds plass» er det 8 kilometer.

Etter å ha notert navnet vårt i protokollen, og kikket oss rund, kom Edvin med forslaget om å ta mot demningen som vi så vidt kunne skimte lengre nede mot Puerto Rico.

Avstander er vanskelig å bedømme, spesielt om det er en fordypning i terrenget mellom der du står og stedet du skal til. Det så langt ut – ned til demningen.

Stien nedover var i hvertfall tydelig å se – det første stykket. Fra demningen var planen å gå oppover og tilbake til Norskeplassen for så å ta mot hotellet.

Edvin, som hadde gått her før en gang, kunne forsikre oss, to forsiktige sjeler, om at det var greit å komme fram denne veien. Ingen bratte partier – uten om en knaus vi måtte rundt.

Vi sette kursen nedover. Det var grei sti det første stykket. Etter en stund går lett nedoverbakke over i mer småbakker og løs grus. Helt greit å komme fram, men det går litt senere. Nede ved elveleiet er det grønt og flott, men her blir stien vanskeligere.

Da vi nærmet oss demningen, ble det «ikke lett», det vil si at stien gikk over knauser og kanter med piggtrådgjedet nedenfor. Her var det nærmest litt klatring, og jeg slet buksebaken en plass.

Det ble ganske greit da vi sto på veien ved siden av demningen. Nå skulle vi bare opp til Norskeplassen....

Opp, var ordet. Det var jo «vei», men bratt likevel. Det ble noen meter oppover før vi nådde stien (og veien) fra Moto Grande. Vi fulgte denne til stien til Norskeplassen.

Det er mange stier fra Norskeplassen til Natural Park. Denne gangen gikk vi «dalen» det er muligens den «enkleste» stien og gå for å komme til Norskeplassen fra Natural Park. Den er likevel omtrent en kilometer lengre en stien som går rett opp fra hotellet.

Rundturen med «Eivinds plass» som vendepunkt, var på omtrent 12 kilometer. En grei tur, men ikke den lette og korte turen jeg hadde planlagt. Knausene nede ved demningen var en utfordring for meg, men jeg kom da fram...

Norskeplassen, "Korset" over Arquinequin og sjømannskirka.

Fire jenter og meg på tur.

Vi ble invitert med på en topp-tur. Både Sigbjørn og Kjell tente strakt på ideen. De syntes det ville være kjekt å komme på en ny tur. Med 14 dager på tur blir det ofte at vi tar samme turen flere ganger.

Jentene var ikke like begeistret for planene om en topp-tur. Det var snakk om å reise grytidlig, og først komme tilbake til hotellet ut på kvelden. Det kolliderte ganske ettertrykkelig med et ønske om noen timer på solsenga ved bassenget.

Edvin sliter fortsatt med halsen, og søvnen har omtrent manglet de siste dagene. Hostekuler hvert minutt. Han var ikke siker på om han skulle på tur i det hele tatt.

Jeg var heller lunken til prosjektet «topp-tur». Etter fire turer her nede, hadde jeg fortsatt ønske om en «rolig» tur. Selvsagt er ønske om en rolig tur, bare et skalkeskjul for å slippe en luftig og utsatt tur.

Det ble til at Sigbjørn, Kjell og Edvin, tok ut tidlig. De så fram til en 5 timers tur, og med ganske lang transport-tid, ville de ikke være tilbake før sent.

Jentene ville til Norskeplassen og videre til krossen over Arquinquin. Fra Natural Park er det omtrent 3 kilometer og tre kvarter inn til Norskeplassen. Og litt avhengig av veivalget, omtrent en kilometer lengre til Krossen over Arquinequin. Det var også snakk om Sjømannskirka, vafler med sylt, og smørbrød.

Nå er det et stykke tilbake til hotellet fra Arquinequin, men det finnes både buss og drosje.

Det var en plan jeg greit kunne hive meg på. Og om jeg tok følge med jentene til Norskeplassen, så kunne jeg jo eventuelt vurdere en annen tur der.

Som vanlig var det samling klokka 10. Som vanlig ble det bakken rett opp fra Natural Park og stien direkte mot Norskeplassen. Det ble også de vanlige stoppene på veien innover. På Norskeplassen var det som vanlig en del folk.

Jentene hadde holdt god fart innover mot Norskeplassen. Det ble diskutert hvordan vi skulle komme oss til «Krossen» over Arquinequin. Det er – minst – 4 stier å velge mellom. Rett under Norskeplassen – en bratt bakke nedover omtrent fra porten til Norskeplassen går Lavendelstien.

Neste avstikker nedover mot kysten er neste stidele mot sør. Og så er det to muligheter oppe mot «geitefarmen» Her er det mulig å følge «veien» omtrent til «Krossen»

Siste mulighet er å følge «miljøstien» som vi gikk på søndag. Vi valgte å ta stien til høyre et stykke fra Norskeplassen. Denne stien var tydelig brukt av syklister, men også av folk med joggesko.

Etter en stund kom vi ut på en grov vei, og fulgte denne til vi igjen møtte Lavendelstien. Da var det bratt ned mot venstre og i bunn av bakken, ut i terrenget. Her følger stien, som er ganske smal enkelte plasser, et vannrør opp til veien på toppen av bakken som ender ut ved Krossen.

Stien slynger seg rundt bakkene bortover. En sving etter den andre, og etter en stund ble det til av jeg kikket etter veien som vi skulle opp på.

Jentene holdt farten opp langs den smale stien, litt avbrutt av en og annen hindring som vi måtte rundt. Å gå veien er litt kjedelig, men det går stedvis en sti litt ute i terrenget, Vi fulgte den. Egentlig er dette en lang brink der det er bratt ned på begge sider. Siden det går vei stor sett nesten helt ut mot krossen, er det ikke problem, men noen finner nok det siste stykket ut mot Krossen litt «spennende».

Vi skulle inn til Arquinequin, og tok derfor ned siden mot byen. Det er en bratt sti, med løs grus. Vi tok det med ro, og kom ned uten å få hull i buksebaken.

Det er noen kilometer til Sjømannskirka, som gikk greit da vi så fram til smørbrødene og vaflene. En grei pause. Så var det spørsmål om hvordan vi skulle komme oss tilbake til hotellet.

Noen valgte buss, og andre valgte å gå. For de som gikk tilbake, først mot Balito og så bakken opp til hotellet, ble det en tur på omtrent 15 kilometer. Noe som må være en grei tur.

"Mannen med staven" og Veneguera .

Bare tre på en kjekk tur.

Yr var full av lovord for været på tirsdag. Temperaturen skulle stige her nede på Gran Canaria, og vinden ville omtrent være borte. Selvsagt er det tørt. Skikkelig tørt, selv om det har kommet noe nedbør i de siste.

Med sol og sommer, måtte det bli tur. På tross av lange turer både søndag og ikke minst mandag. Det har blitt så mange turer hjemme i både regn og vind til at en flott dag kan kastes vekk på bassengkanten.

Det var noen forslag til hva tirsdagen skulle inneholde, For den kvinnelige delen av følget, sto butikkbesøk på planen. For Edvin ble det en helt rolig dag. Han har vært plaget med en skikkelig lei hoste.

For Sigbjørn, Kjell og meg, kunne det passe med en lett tur. Det er noen lette turer å velge mellom, men den kjekkeste og flotteste lette turen er nok å gå til Veneguera.

Det er mulig å gå til Veneguera fra Mogan. Bussen stopper i midten av stedet, og bare 100 meter tilbake mot Puerto de Mogan står det et skilt som viser vei.

Fra Mogan er det omtrent 3 1/2 kilometer, men med 150 høydemeter og nesen det samme ned. Utsikten, både tilbake mot Mogan og ned mot Veneguera og landskapet rundt, er verdt slitet med å komme opp bakken.

Vi ville høyere. Og starte fra topp-punktet på veien mellom Mogan og Tasarte. Rett bak figuren «mannen med staven»

Stien Tasarte og Venegura går her, et lite stykke ut på veien. Det går buss, men for vår del valgte vi drosje, og fra Puerto Rico kostet det oss 35 euro.

Vi gikk ut av bilen i omtrent 700 meter over havet. Likevel var temperaturen 17 grader og sola skinte fra blå himmel. Omtrent fullklaff når det gjelder turvær.

Fra toppen er det fantastisk utsikt nedover dalen med husene i Veneguera som små hvite flekker. Fjellene rundt er svært ulike fjellene hjemme. Skarpe tinder og flotte fjellsider med «palisader» og stein i helt andre farger enn det vi er vandt med.

Stien faller raskt, men uten at det blir bratt eller vanskelig noen gang. Stien er en gammel «camino» - sti - som var transportveien i gamle dager.

Det er vesentlig mer busker, planter og palmer enn det som finnes i området rundt Norskeplassen. Nede ved Veneguera, blir det omtrent «frodig», med bananplanter, sitrontrær og appelsinbusker. Det er også mye blomster med flotte farger.

Vi hører selvsagt haner som galer, bikkjer som bjeffer, og ser katter som sniker seg rundt hushjørnene. Med temperatur godt over 20 grade og sol fra blå himmel, blir sommerfølelsen fremtredende.

Det er omtrent 4 kilometer ned til Veneguera. Høydeforskjellen er 400 høydemeter, og vi brukte alt for lang tid. Det var så mye å se på.

Dette var en skikkelig sommertur. Og da hører det selvsagt med en stopp på Venegueras serveringssted midt i byen. Det er kjekt å kunne ta en pause, med servering av drikkevarer.

Etter en god pause fortsatte vi mot Mogan. En drøy bakke opp, men «bare» litt under 150 høydemeter, før vi var på høyeste punkt.

Fra skaret er det lett å få øye på Mogan, 150-160 høydemeter lengre nede. Hele turen er på omtrent 8 kilometer og mye av dette er nedoverbakke, Det kan være tungt nok å gå i nedoverbakke, men det bør være greit for de aller fleste. Spesielt når det er mulig med en lang og kjekk lunchpause i midten.

Vi måtte vente 20 minutter på bussen til Puerto de Mogan. Vi kunne godt ha planlagt dette bedre. Vi var godt klar over at den bussen går et minutt over hel time.

En kjekk tur.

Langtur: "Våres plass", "Dusjen", "Hjermandsplass" og "Eivindsplass"

Hele gjengen på tur.

Søndagsturen ble på tilsammen 14 kilometer. Etter min mening lang nok til å få betegnelsen langtur. Lengre enn en vanlig søndagstur. Hva med mandag?

Søndagkveld ble det lagt planer. Det er jo helt greit å snakke om neste tur under middagen på kvelden. Hvor neste tur skal gå er alltid et greit snakke om..

Sigbjørn slo frampå om å gå til «Hjermandsplass», et stykke etter «Dusjen». Dette er en tur på opp mot 17 kilometer i følge Sigbjørn. Helt grei tur for alle mente han.

Nå var nok noen av den kvinnelige delen av selskapet litt skeptisk til en så pass lang tur. Det ble i hvert fall klart at skulle det bli denne turen, måtte vi ha med både mat og ekstra vann.

Det ble ikke tatt noen opptelling av stemmer, men start-tidspunktet ble ikke diskutert. Vanlig oppmøte – obligatorisk – klokka 10 på plassen utenfor resepsjonen.

Været er vanligvis noe som blir tatt med i all turplanlegging – hjemme. Her nede er det nesten litt kjedelig å se på YR. Det er en rund sol (utenom på onsdag) og over tyve grader, og nesten ikke vind i hele langtidsperioden. Flott turvær.

Det så litt skummelt ut for de første par dagene, men i går ble det riktig fint vær, selv om det var en og annen sky, og ikke 20 grader i skyggen.

For mandag er varselet sol, 22 grader og svak vind. For de av familien som befinner seg i Bodø traktene, med -4 grader, liten kuling og skyet, må vårt vær være noe å tenke på.

Bakken opp fra Natural Park er bratt og en brutal start på dagen. Etter omtrent 3 kvarter er hele gjengen likevel på Norskeplassen og klar for dagen tur.

For å komme inn til «Dusjen» og starten på stien mot «Hjermandsplass», er det mulig å følge veien mot Cortadores. Vi valgte å stikke bort mot «Våres plass» og så ta stien oppover mot «Karpedammen» Vi klarte selvsagt å ta til høyre litt for tidlig og holdt omtrent på å bli våte på beina før vi fant ut at vi skulle ha holdt rett nord en stund til.

Ved «Dusjen» var det andre enn oss. Selvsagt ble det en liten pause, før vi fortsatte mot «Hjermandsplass». Fra «dusjen» går stien bratt ned mot det tørre elveleiet som skimtes nede i bunnen.

Mot «Hjermandsplass» følger stien en gammel Camino – opparbeidet sti, som går opp og ned og litt rundt åser for å komme opp på platået ved «Hjermandsplass». En flott og kjekk del av turen, ute i terrenget, med flott utsikt over terrenget rundt.

Det var første gang jeg gikk denne turen. I forhold til turen direkte mot «Våres plass» og «Eivinds plass» er dette en tur som går ute i terrenget mer enn på vei, og den går gjennom mye mer uberørt natur. En flott tur.

Fra «Hjermandsplass» gikk stien gjennom et mer krevende terreng. Det var både bratte bakker og litt klyving over steiner. Et par kilometer gikk lang

s elveløpet, litt oppe i siden. Stien var smal og smøg seg rundt stein og kaktus. Ikke spesielt vanskelig, eller «eksponert», men litt krevende.

Vel oppe på brinken (det var litt utfordrende å finne stien som tok oppover mot kanten.) var det enkelt og greit å komme ned til «Eivinds plass». Bortsett fra at «plassen» tilsynelatende «hoppet» lengre nedover, etter hvert som vi nærmet oss.Derfra bar det mot «Sukkertoppen» og «Norskeplassen», hvor vi hadde en liten pause før vi satte kursen tilbake mot hotellet.

Alt i alt ble det en tur på 18 kilometer, og vi brukte omtrent 5 timer, pluss pauser. Det ble en skikkelig flott tur i perfekt turvær – og fortsatt er det vinter hjemme...

Fra Norskeplassen til Arquinequin med Norskeklubben.

Første turen med gjengen i 2020.

Puerto Rico i januar, har etter hvert blitt fast tradisjon. Gjengen bestiller omtrent ny tur i det de forlater Natural Park. Lørdag er reisedag, men søndagsmorgen var gjengen klar for den første turen i 2020.

Vi får alle lønn av Nav, og siden det da må være en form for firmareise, blir det en liten diskusjon om oppholdet er ferie eller avspasering. Det blir uansett antakelig mange turer de neste to ukene.

Noen av gjengen vil/ønsker å gå hver dag, så får vi se om det blir noe av disse planene. Det blir ikke bare korte turer – om Sigbjørn og Edvin får det som de vil. Alle vil gå turer, men helst ikke for lange, men med enkelte lange turer inne i mellom.

Gjengen som samles er: Sigbjørn og Anne Lise, Edvin og Anne Margrete, Kjell og Ingrid, og selvsagt Bestyrerinnen – og meg. 8 stykker med planer om å være på tur flere timer enn på solsenga.

«Norskeklubben» har fast søndagstur. Det går folk med turleder fra Arguineguin og fra Puerto Rico, som samles på Norskeplassen og så går alle ned mot vekselvis Puerto Rico og Arguineguin

Denne søndagen var det en tur mot Arguineguin som sto på programmet. Opp til Norskeplassen fra Natural Park er det omtrent 3 kilometer eller godt i underkant av en time. Denne gangen, korteste vei. Rett opp fra «huleplassen».

Selvsagt ble dette for kort tur for Edvin og Anne Margrete. De gikk først ned til senteret for så å følge Norskeklubben opp til Norskeplassen via «tauet».

Hele følget, litt over 40 tilsammen, startet fra Norskeplassen mot Arguineguin noe før halv tolv. Denne gangen gikk vi «miljøløype» - på nordsiden av gjeitefarmen og langs brinken ned mot Arquinequindalen.

Etter omtrent en time hadde vi lagt bak oss det flate partiet, og begynt på nedstigningen mot Arguineguin Her går stien i høyden over motorveien, Det er lett å høre bilene ned under, men så snart turen er over veien – over en tunnel, så forsvinner motorlydene, men dag er byen bare et lite stykke unna.

Hele følget tar sikte på et serveringssted i byen, og der er det – i tillegg til billig øl – også «medlemsmøte» i Norskeklubben, med allsang...

Fra Norskeplassen og til stoppen midt i byen, er det omtrent 9 kilometer. Denne gangen gikk turen unna i bra jevnt tempo, og vi brukte litt over 1 1/2 time.

For vår gjeng gjensto det å komme seg tilbake til hotellet. Vi pleier å gå langs sjøkanten til Balito og så opp bakken mot Huleplassen.

Slik ble det denne gangen også. Det ble også tid til lunch underveis. Selvsagt på samme plass som vi har spist de siste tre årene når vi har fulgt Norskeklubben på tur. Tradisjoner må tas vare på.

Edvin og jeg var innom Sparbutikken, og kom litt på etterkant av resten. Vi fikk en grei tur opp bakken fra Balito. Skikkelig god trening – og vi nådde «nesten» igjen de andre i gjengen. Bakken er omtrent en kilometer, men ikke for bratt.

Totalt ble det 14 kilometer på oss. En helt grei søndagstur. I korte bukser og bare bluse, midt på vinteren.

Sol og stille på toppen av Bjørndalsfjellet.

Flott vintervær.

Det har vært en underlig vinter. Normalt vintervær stor sett hele tiden, og det skulle vel gi en normal vinter? Vanlig vintervær er noen pluss grader, gjerne opp mot 10, og overskyet med nedbør inne i mellom. Det er ofte vind i sammenheng med nedbør og regn.

Selv om + 6 grader og regn og vind, er vanlig på vinteren, så pleier det være perioder med frost, sol og stille og gjerne med litt snø på bakken. Eller frost med vind og snø, såkalt «rennedrev». Snøen hoper seg opp mellom steingardene og nesten all trafikk stopper opp.

Det er også vanlig med solrike dager og frost. Flotte vinterdager, med mulighet for skikkelige turer langs sjøkanten. Ikke slik i år, virker det som.

Det har vært enkelte flotte dager, men som oftest grått og trist. Asfalten har omtrent ikke vært tørr siden nyttår. Det har blitt mange våte turer, uten egentlig mye regn.

Det var tidlig i uka klart at onsdag ville det bli en inneklemt dag med bra vær. Sol og lite vind og over null. Slike dager må utnyttes. Jeg kunne tenke meg en litt lengre tur, men Broderen sjekker også værmeldingen, og ville på tur.

Nå kunne jeg selvsagt ha tatt ut på egenhånd, men det er kjekt med følge på tur. Broderen og jeg har da også hatt noen turer sammen opp gjennom årene. Her var det bare å finne en tur vi begge kunne like å gå.

Det lå ann til en repetisjon av vår tur søndag. Turen til Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og tilbake til bilen rundt Revholstjørn, er passe lang og tar passe lang tid.

Det er ikke mer enn rundt 8 kilometer, men det er en god del høydemeter. Turen tar, for oss – to gamle gubber, rundt to timer. Den kan forlenges ved å ta mot Dalsnuten og over flyene på andre siden av Revholstjørn.

På parkeringsplassen var det en god del bil. Vi møtte også en del folk på vei oppover. Nesten oppe ved toppen på flaten før den siste stigningen, kom det mange i mot. En hel barnehage med unger på 4 år. De hadde vært på toppen og var nå på vei ned. Det ble en del spørring om navn og hvem vi var...

Denne dagen var det bra vær på toppen. Vi kunne se langt og det var omtrent vindstille. Det var lett å se at det fortsatt ikke ligger snø på Vådlandsnutane, og at det hadde minket på snøen inne i heia.

Vi tok igjen ungeflokken på vår vei nedover bakken. Igjen kom det mange spørsmål fra de små. Det ble en kjekk liten pause. Godt gjort å gå opp og ned de bakkene, når beina bare er halvparten så lange som mine...

Det gikk lettere opp bakkene enn på søndag. Opp mot Fjogstadnuten gikk det i et jevnt tempo, og vi kom opp til topps uten store problemer – eller høy puls.

Fra toppen og ned mot Revholstjørn og videre mot Gramstad var det rene parademarsjen. Enkelt å gå og sola midt i mot. Det kom noen i mot, og vi kunne se folk på toppen av Dalsnuten.

Revholstjørn lå omtrent speilblankt. En flott dag for tur. Vi får håpe på flere slike dager.

Bestyrerinnen og Høgjæren.

En helt vanlig søndagstur.

Bestyrerinnen hadde ikke vært med på tur i det siste. Søndag var både hun og jeg klar for en vanlig søndagstur. Det var ikke helt lett å bli enige om hvor vi skulle ta turen. Som vanlig ville bestyrerinnen helst gå langs sjøen.

Jeg hadde sett for meg en tur oppe på Høgjæren. Det var en stund siden vi hadde tråkket opp stiene på den kanten. Bestyrerinnen var skeptisk. Det hadde regnet en god del den siste tiden, og hun mente det ville være mye sorpe og søle. Hun hadde rett...

Det ble altså en tur på Høgjæren. Fra Holmavatn mot Synesvarden og videre mot steinkjerringå før vi satte kursen tilbake mot Holmavatn.

For en gangs skyld var det blå himmel og sol – på morgenen. Sola forsvant ganske fort bak skydekket, og på vei oppover mot Høgjæren fikk vi regn på ruta. Det så ut til å bli en vanlig dag med regn og greier.

At det ville være en del på tur denne dagen. Da vi kom til parkeringsplassen ved Holmavatn, var det en del bil, men langt fra så mange som det burde – på en fin søndag.

Ikke mange meterne fra bilen var stien et langt sorpehull. Vi måtte ut i terrenget for å komme fram. Heldigvis var det bedre sti for det meste. Det var tørt på steinene. Det regnet vi fikk på ruta, hadde heldigvis ikke gått over vårt turområde.

Bestyrerinnen tar mot Synesvarden. Jeg og Broderen velger alltid å gå først mot Steinkjerringå. Hvorfor vi velger denne veien er jeg ikke sikker på, men vi får noen greie bakker ned fra Synesvarden mot Holmavatn på slutten.

Bestyrerinnen og jeg fikk bakken i mot oss. Nå er ikke bakkene spesielt bratte – helst ganske slake, men det er likevel noen drøye høydemeter oppover før vi kan finne fram boka inne i steinhaugen på Synesvarden.

Bestyrerinnen er nøye på å føre oss inn i protokollene rundt om. Selvsagt er det bare en unnskyldning for å sjekke om det har vært kjente på tur. Det ville være litt feil å ikke få med seg hvem som har vært hvor – mener Bestyrerinnen.

Denne dagen var vi alene på toppen, men det var folk foran oss mot Steinkjerringå, og det kom folk oppover fra parkeringsplassen ved Toppdal.

Vi hadde holdt en grei fart opp mot Synesvarden. Bestyrerinnen hang godt med i bakkene oppover. Det lover greit for vårt opphold i «syden» med tur nesten hver dag i 14 dager. Treningen gir grunnlag for noen flotte turer. Og forhåpentlig hindrer det også gnagsår under «syden»oppholdet.

Nede ved Steinkjerringå var det folk. En god del folk. Bestyrerinnen sto omtrent i kø for å få låne protokollen. I «køen» kom vi i snakk med et annet par. De var også på tur rundt, som oss.

Det ble til at vi holdt følge tilbake til bilen. Skikkelig kjekke folk å bli kjent med. Omtrent som vi ofte blir kjent med, og snakker med, kjekke folk på Blåfjellenden.

Det ble en hyggelig halvtime i godt «drøs» mot bilen. En flott avslutning på en grei tur.