Fra Hå til Vahaug, sammen med Bestyrerinnen og Broderen

Tilbaketuren gikk jeg alene.

Alle meteorologer i Norge var enige om at det ville være flott vær på mine kanter av landet på fredag. Det var snakk om sol og lite vind, men og om frost – så vidt.

Med skikkelig turvær måtte det bli en liten utflukt. Eller muligens en litt lengre? Jeg så for meg den, etter hvert, lange turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Dette er en av mine vanlige vinterturer. Når det er frost og is, eller snø andre plasser, pleier det å være mulig å gå langs sjøkanten. Det er andre turer jeg også pleier å gå på vinteren, som for eksempel fra Reve til Orre. Det er litt vanskelig å finne en tur som både er uten is og frost og som også er passe lang. Slik sett stemmer Den planlagte turen ganske godt.

Turen fra Hå til Varhaug er omtrent 9 kilometer en vei – det vil si 18 kilometer tilsammen. Etter å forlatt 60 tallet og begynt på 70 tallet blir alle turer over 14-15 kilometer lange. Selv om turen går på flate stranden.

Jeg har gått denne turen noen ganger. En spesiell gang, der jeg virkelig prøvde å holde farten oppe, gikk det unna med en fart høyere enn kravet til marsjmerket.

Med en god del år på baken er kravet til merket blitt noe mer medgjørlig, og jeg undret på om jeg fortsatt ville ha klart merket. Det var en god grunn til å ta nettopp denne turen.

Nå ble det en liten omlegging av planene. Bestyrerinnen ble oppmerksom på været, og besluttet kjapt at dagen skulle brukes på tur. Vi kunne godt gå langs sjøkanten. Fram og tilbake ville bli litt i meste laget. En vei – helt greit.

Det betød to biler, noe som i utgangspunktet ikke er noe problem, skulle vi ta sikte på at Bestyrerinnen gikk en vei og jeg to, kunne Broderen også bli med. Han satser også på litt kortere turer etter hvert.

Slik ble det, bortsett fra at Broderen kjørte til Varhaug, og Bestyrerinnen og jeg tok en bil til samme sted.

Vi kom først til Hå litt ut på dagen. Det var fortsatt hardt i bakken, og antakelig bare rundt null grader. En kald trekk fra nordøst, gjorde det litt utrivelig, men bare etter noen hundre meter hadde vi fått opp dampen og fått varme i kroppen.

«Nedover» -sørover – mot Varhaug gikk i et greit og jevnt tempo. Fortsatt var det is og rim på plankene og på gjerdeklyverene. Det tok litt tid å komme over.

I le for trekken, med sola i ansiktet, ble det ganske behagelig. Sola varmet faktisk så det var mulig å kjenne det. Vi har noe å se fram til. Om noen uker blir det turer i «Syden». Da blir det varmt ikke bare i ansiktet.

I det flotte været ble det en kjekk tur i selskap med Bestyrerinnen og Broderen. Vi brukte omtrent to timer til Varhaug, noe som vil si over 4 kilometer i timen. En helt grei fart.

Nede ved kirkegården sa jeg takk for følget til de to andre turdeltakerne, og snudde på hælen for å ta fatt på veien tilbake.

Jeg satte nok opp farten en del, og som så mange ganger før, starter jeg i god fart, holder jeg den videre. Det kom en del folk i mot, og, noe som ikke er like vanlig som før, jeg tok igjen et par andre som også var på tur. De lurte nok på hva jeg drev på med, som «suste» forbi, med et kort «hei».

Det ble en grei tur tilbake. Mindre stopp for å ta bilder, men ellers i fin flyt. På parkeringsplassen var jeg godt fornøyd med farten. Det hadde holdt til marsjmerket. Om jeg bare hadde gått en ny tur nedover i samme fart....