"Eivinds plass" med en vri.

En tur med noen små overraskelser.

Alle var enige om at det skulle bli en lett tur på onsdag. Bare noen kilometer. En lett tur inn til Norskeplassen og muligens en tur innom sukkertoppen, og om alt klaffet, en tur litt innover.

Etter hvert ble det il at noen ville holde seg hjemme, mens andre bare skulle inn til Norskeplassen. Bestyrerinnen og Anne Margrete gjorde alvor av bare å ta en kort tur.

De ville til Norskeplassen, ta Lavendelstien et lite stykke, og så gå opp til stien mot «Dalen» og så tilbake til Natural Park. De fulgte planen, men med en forlengelse ned til Balito og så opp bakken.

Bare en liten kilometer ekstra. De fikk en tur på omtrent 8 kilometer. Likevel en grei tur mente både Bestyrerinnen og Anne Margrete.

Vi tre – Sigbjørn, Edvin og jeg, tok ut litt etter Bestyrerinnen og Anne Margrete. De hadde antakelig 8-10 minutters forsprang på oss (mente vi....) Og vi ville jo ta de igjen før Norskeplassen?

Det gikk med et nødskrik. Bare en iherdig innsats de siste minuttene, og en liten snarvei, gjorde at vi kom først inn til Norskeplassen og fikk satt oss nede. Og prøvde å se ut som om vi hadde vært der en god stund. Ingen lot seg lure, ikke en gang tilsynelatende...

Jentene tok ut, og vi diskuterte hvor turen skulle gå. Sukkertoppen ligger nå der, en kilometer og 100 høydemeter over Norskeplassen. Vi nådde opp, etter en litt hektisk jobbing. Det ble litt diskusjon om hvem som skulle komme først opp.

Vi var klar for «Eivinds plass». F ra Sukkertoppen er det mulig å se bort til der stien trar av fra veien mot Cortadores. Vi hadde startet tidlig, og selv om det var flott vær, var det få folk ute. Vi kunne se noen på veien, men ikke mange.

Da vi tok til venstre fra veien (og litt sørover – ikke kjerreveien nordover) ble vi fort alene. Det gikk i et greit tempo i den slake nedoverbakken mot Eivinds plass. Vi nådde Eivindsplass etter nok en kilometer. Fra Natural Park og til «Eivinds plass» er det 8 kilometer.

Etter å ha notert navnet vårt i protokollen, og kikket oss rund, kom Edvin med forslaget om å ta mot demningen som vi så vidt kunne skimte lengre nede mot Puerto Rico.

Avstander er vanskelig å bedømme, spesielt om det er en fordypning i terrenget mellom der du står og stedet du skal til. Det så langt ut – ned til demningen.

Stien nedover var i hvertfall tydelig å se – det første stykket. Fra demningen var planen å gå oppover og tilbake til Norskeplassen for så å ta mot hotellet.

Edvin, som hadde gått her før en gang, kunne forsikre oss, to forsiktige sjeler, om at det var greit å komme fram denne veien. Ingen bratte partier – uten om en knaus vi måtte rundt.

Vi sette kursen nedover. Det var grei sti det første stykket. Etter en stund går lett nedoverbakke over i mer småbakker og løs grus. Helt greit å komme fram, men det går litt senere. Nede ved elveleiet er det grønt og flott, men her blir stien vanskeligere.

Da vi nærmet oss demningen, ble det «ikke lett», det vil si at stien gikk over knauser og kanter med piggtrådgjedet nedenfor. Her var det nærmest litt klatring, og jeg slet buksebaken en plass.

Det ble ganske greit da vi sto på veien ved siden av demningen. Nå skulle vi bare opp til Norskeplassen....

Opp, var ordet. Det var jo «vei», men bratt likevel. Det ble noen meter oppover før vi nådde stien (og veien) fra Moto Grande. Vi fulgte denne til stien til Norskeplassen.

Det er mange stier fra Norskeplassen til Natural Park. Denne gangen gikk vi «dalen» det er muligens den «enkleste» stien og gå for å komme til Norskeplassen fra Natural Park. Den er likevel omtrent en kilometer lengre en stien som går rett opp fra hotellet.

Rundturen med «Eivinds plass» som vendepunkt, var på omtrent 12 kilometer. En grei tur, men ikke den lette og korte turen jeg hadde planlagt. Knausene nede ved demningen var en utfordring for meg, men jeg kom da fram...