Med Bestyrerinnen i Madlandsheia.

Sol, sommer og flott tur.

Bestyrerinnen var litt misunnelig på meg som hadde fått en rundtur i Madland. I flott vårvær. Det var noe hun godt kunne tenke seg å være med på, men det passet ikke helt fredagen.

Været var fortsatt «sol og sommer» 2. pinsedag. Bestyrerinnen ville på tur, men var ikke helt sikker på hvor vi burde gå. Vi diskuterte flere forslag, men da jeg nevnte at vi selvsagt godt kunne ta en ny rundtur i Madland, var det ikke vanskelig å bli enig.

Det var nærmest sommer. God temperatur, men litt dis høyt på himmelen. Hjemme var det noen grader kaldere på morgenen og lite sol. Værmeldingen var god. Var det vær for sommerklær – kort bukse og kortarmet bluse, eller skulle vi sikre med varmere klær.

Heldigvis valgte vi sommerklær. Det var flotte forhold da vi sto på parkeringsplassen Vi valgte denne gangen å starte fra øverste parkeringsplass og gå runden motsatte vei av hva jeg hadde gjort tidligere.

Det vil si å gå opp langs Fossebekken, fortsette innover til heimre Fisketjønn og videre mot Maribakken. Den første bratte og dryge bakken opp mot heia rundt Vådlandsnutene.

Vi ville ikke bli alene i Madlandsheia denne dagen. Det var en gjeng som startet samtidig med oss, og det var mange biler både på den øvre og nedre parkeringsplassen. Mer biler enn jeg har sett på lenge.

Madlandsheia er tydeligvis blitt populær igjen. Og det er vel fortjent. En tur i Madlandsområdet er virkelig en opplevelse. Både på grunn av naturen, men også fordi mange av stiene rundt i området er gamle og har en historie. Her gikk drifteveien mellom Ålgård og Hunnedalen. Her var det mange merkede stier for folk som oppholdt seg på Fisketjønnbu på 50 og 60 tallet.

Siden det ikke lenger er en turistforeningshytte i Madlandsheia – Fisketjønnbu brant ned for noen år siden, så vil overnatting bety telt. Vi traff fire gruppe som var på vei mot bilen, og som hadde overnattet ute. Vi kunne også se telt nede ved midtre Fisketjønn.

Over Maribakken er det «hei» med stein, lyngbakker, myrer og småvann. Når det i tillegg er blå himmel, enkelte snøflekker og nesten ikke vind, da kan det ikke bli stor bedre.

Det ble en skikkelig flott opplevelse å gå innover heia mot Hanklatjørnå og Rolighetsvannet. Selv Rolighetsdalen og den jevne stigningen opp mot den siste bakken opp til Vådlandsnuten gikk greit. Det ble en liten stopp for å snakke med et par som var på vei med etter flere overnattinger ute.

På toppene var det andre enn oss, de fleste ville ta rundturen, og flere var på tur i området for første gang. Det passet godt med en pause og mat på toppen. Både Bestyrerinnen og jeg hadde med litt mer enn vi vanligvis har med av drikke. Det meste gikk med, og i tillegg ble det påfyll i bekkene.

Vi tok den vanlige veien nedover Høylandskaret mot indre Fisketjønn 322 høydemeter under toppen. Etter noen timer på beina, var det tungt å gå ned bakken, som ikke er lettere å komme opp...

Den vanlige, og merkede stien mot bilene fra Fisketjønnene, går over til Sirdalsloen og videre ned bakken til nedre parkeringsplass. Det går også en umerket sti på sørsiden av både midtre og heimre Fisketjønn, og det er bru over Fossebekken.

Stien går over myrer, og det kan være bløtt. Vi valgte å følge denne stien mot Fossebekken og mot øvre parkeringsplass. Selv om det var skikkelig tørt etter lite regn i omtrent en måned, så var myrene langs Fisketjønnene fortsatt våte. Vi hoppet litt rundt.

Bestyrerinnen målte turen til nesten 14 kilometer, på skiltene står det litt over 11 kilometer. Vi brukte nesten 5 timer (inklusive pauser), og hadde en alle tiders dag. Det ble middag på Ålgård på vei hjem....