Resasteinen og Dalevann fra Gramstad.

Mandagstur og alene. 

Hvor burde jeg ta på tur når ingen andre ville være med og det er mandag.. Det hadde alt blitt to rundturer i Madland i forrige uke Begge egentlig «en langtur» på godt over ti kilometer. En tur rundt Lifjellet var en mulighet, men det er en tur jeg har gått svært mange ganger.

Lørdagens tur i heia, gjorde det klart at sommersesongen ikke helt er startet. Det vil antakelig ta et par uker til snøen er vekk i stien inn mot Blåfjellenden. Det vil antakelig ta nok en uke før det er mulig å ta turen mot Sandvatn.

Det kan bli en av de seneste sesongåpningen de siste 30 årene. Jeg kan huske et par år med sen vær og sommer, men etter å ha sjekket, så blir 2020 blant de få skikkelig sene.

I mellomtiden må det bli turer i lavlandet. Gramstad er en grei plass for en kjapp tur. Det er også mulig å få til turer på tre timer og mer. Jeg husker fortsatt bakken opp fra Holmavika til Øvre Eikenuten.....

Den turen ble lang og tung fordi jeg tok en ny vei tilbake til Gramstad. Hva om jeg tok den planlagte turen denne gangen. Det burde være en grei tur, og sist jeg gjorde denne turen tok det omtrent tre timer.

Jeg planla derfor å starte fra Gramstad for å gå veien inn til Revholstjørn. Derfra går det merket sti mot Dale og Resasteinen. Derfra mente jeg å gå over Skjørestadfjellet mot Dalevannet.

Jeg går vanligvis en liten «omvei» nesten om Li før jeg går ned til Dalevann. Omveien er for å unngå den bratte bakken ned mot Dalevann. Den bakken er egentlig grei, men helt øverst er det litt bratt for meg.

I tillegg er det en «glemt» sti nedover mot Dalevann, som jeg bare av og til finner. Forrige gang forsvant stien for meg, og jeg kunne tenke meg å sjekke opp hvor denne egentlig går.

Det var en del folk på Gramstad, og noen få tok den gamle veien mot Dalsnuten. Ellers var det ikke mye folk. Oppover mot Resasteien, kunne jeg høre folk foran. Høyt volum og mange folk. En hel gjeng jenter – helsepersonell – på utflukt mot Resasteinen.

Etter det traff jeg ingen før jeg igjen så en mann nede ved demningen ved Dalevann. Det var en god del bil nede på Dale, Og folk.

Stien som forsvant, dukket opp denne gangen, og nå vet jeg hvor jeg går feil Det er en tydelig vei fra Li mot Dalevann. Den forsvinner i en myr og stien tar over på andre siden av myra. Det ser tilsynelatende ut til å gå en «vei» oppover, men det er «lureri». Jeg fant stien, og hadde ikke problemer med å komme ned til STF stien. Det er likevel ganske bratt nedover, og for min del går jeg forsiktig.

Alene på tur, hvor det ikke ofte går andre, betyr forsiktig tråkking i bratte bakker. På andre siden av Dale er det også en bakke opp mot Dalsnuten og stien mot Resasteinen. Jeg gikk og tenkte på denne bakken.

Det var ingen grunn til å se mørkt på stigningen mot Dalsnuten. Stien er grei å gå, den er lagt så pass i terrenget at jeg tok bakken helt uten for høy puls.

Jeg hadd lurt på å legge inn en tur opp om Dalsnuten, det ble det ikke noe av. Jeg gikk korteste vei mot parkeringsplassen på Gramstad.

3 timer total – sånn omtrent. Det samme som jeg bruker rundt Lifjellet. En grei tur – litt lengre enn de «vanlige» turene etter hvert. Jeg kommer til å gå den rundturen flere ganger.