Treningstur med broderen

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Broderen har slitt med helsa i det siste. Ikke helt uvanlig for folk i vår alder, men selvsagt noe som ikke skal forekomme for oss. Vi skal være friske....

Det har medført en viss motstand mot lange turer. Han mangler trening. Selvsagt går det også ut over kondisjonen, Nettopp denne var det broderen helt så vi gjorde noe med.

Det betød å finne en tur – med oppoverbakker. Ikke en direkte vanskelig oppgave i vårt distrikt, selv om Jæren er flat. Vi har en god del topper å velge blant.

I løpet av de siste årene har det blitt en del turer opp til Bjørndalsfjellet og ned over Fjogstadnuten. En passe tur på litt under to timer og med noen høydemeter, både opp og ned....

Broderen anbefalte sterkt denne turen – denne gangen. Han ville bruke en kjent bakke for å finne ut hvor dårlig – eller god – form han egentlig var i.

Vi ble fort enige om å møtes på parkeringsplassen ved Gramstad. Der var det en del andre biler en våre, men ikke slik «trengsel» som midt i koronatiden. Vi fikk greit plass.

De første 500 meteren går på asfalt, slakt oppover, men så pass bratt at det utfordrer pust og puls. En grei bakke å få opp «dampen» i. Det merkes godt at det tar lengre tid å bli varm i kroppen etter som årene går.

Det er bare noen meter fra gjerdeklyveren til den første bakken. Heldigvis er det lettere å holde «riktig» fart i terrenget. Siden det er omtrent 150 høydemeter til toppen gjelder det å regulerer tempo. Det gjør ikke alle – yngre – turgåere. Noen er i stand til omtrent å løpe opp bakkene. Det er i hvert fall ikke noe for oss.

Alt går så meget bedre i godt vær .Når det i tillegg er tørt i bakken, skal det ikke mye til før det blir en alle tiders tur. Denne dagen perfekt turvær og det var tørt. Uten noen som helst problemer kom vi oss opp til toppen, og ut i vinden. Ikke sterk vind, men nok til at det ble kjølig.

Siden vi ikke hadde vært så mye på tur sammen i det siste, ble det en del prating nedover bakkene. Det er hyggelig, og gjør turen enda bedre. Kjekt med selskap.

Som vanlig la vi veien over Fjogstadnuten. Det er egentlig ikke mye til fjell – eller nut, men siden det står «nut» på kartet, bruker jeg navnet. Det virker i alle fall litt «imponerende».

Broderen synes turen over Fjogstadnuten er en kjekk opplevelse. Det er liksom litt»hei» et stykke. Bare myr,sten svaberg og utsikt. Det tar ikke mange minuttene å krysse over denne lille heia, men helt grei å få med seg.

Dalsnuten troner i vest. Det er ikke en stor utfordring å ta med denne også, men denne gangen ga broderen beskjed på forhånd at han ikke så syn på bakken opp til toppen av Dalsnuten. For ikke å snakke om samme bakke ned.

Det siste stykket inn mot Gramstad går på god vei. Her er det enkelt å holde god fart. Vi fikk en kjapp tur tilbake til bilen fra Revholstjørnet.

En grei tur og vi klarte turen på «vanlig» tid – broderen var fornøyd med det.