Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå

Med dårlige sko og gnagsår.

Det var en av de dagene jeg burde holdt meg hjemme. Det er jo ikke alltid at tingen går slik de bør, og denne dagen var det Denne dagen var det Salomon-skoene som laget problemer.

Broderen ville på tur, og jeg syntes det var en god ide ta ut på tur sammen. Vi har ikke hatt så veldig mange slike turer i det siste. Broderen har slitt litt med helsa, og selv om han nå har gjennomført EU-kontroll og fått alt godkjent, så har han ikke helt fått opp dampen enda.

Det er egentlig litt urettferdig. Broderen blir i form bare ved å ta i noen dager. For egen del krever bedre form, timer – hver uke. Broderen var derfor interessert i en ikke for krevende tur, men gjerne opp mot to timer.

Den vanligste turen for oss to som passer dette, er på Høgjæren, men start fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Denne merkede stien tar oss opp mot Kartakalven og videre til Synesvarden.

Her er det mulig å velge en sti mot Holmavatn og videre mot Steinkjerringå, eller gå direkte mot Steinkjerringå. Vi velger som regel det siste, selv om jeg ofte har gått den lange turene når jeg er alene.

Turen fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og direkte ned til Steinkjerringå går hele tiden i terreng, mens det er godt opparbeidet «vei» mot Holmavatn og videre. Broderen foretrekker så avgjort å gå i terreng. Det gir trening og hjelper på balansen.

Turen som vi valgte å gå går slakt opp og ned. Det blir en del høydemeter tilsammen, men ikke mange «kneikene» å bryne seg på. Det blir mer langintervall. Hvor høyt pulsen kommer, er avhengig av hvor mye krefter som brukes opp de slake bakkene.

For gubber på over 70, blir det som oftest til at vi holder pulsen god under syrenivået. Omtrent på 80 % av maxpuls? Det blir jo trening av det også.

Det var fortsatt tørt i bakken, og vinden var bare en moderat bris. Sola gjemte seg bak et nok så tungt skydekke, og vi fikk faktisk noen dråper på oss, selv om yr ikke meldte regn.

Jeg oppdaget helt i starten at jeg hadde valgt feil sko. Jeg har fire par med Salomon XA Pro3. De eldste 3 parene er nærmest utslitt. Disse skoene holder ikke mange kilometer i terreng.

Det siste paret nekter konsekvent å samarbeide. Jeg har forsøkt å «gå inn» skoene på korte turer, og til og med brukt de på en tur rundt Gruda – nesten 1 1/2 time. Det ble det skikkelige gnagsår av.

I tørt terreng kan skoene godt være «gamle» og slitt. Det gjør ikke mye om Gore-Tex`en ikke holder, og at det er et hull her og der. De er brukenes på minst en tur til....

De nye ga gnagsår omtrent etter første bakke. Og det ble selvsagt ikke bedre etter hvert. Tilfeldigvis får både broderen og jeg sjeldent gnagsår. Ved Steinkjerringå – halvveis – lette begge i sekkene etter en liten grønn eske med Compeed. Ingen av oss var oppsatt med det.

Det ble en slitsom tur tilbake. Nå er ikke et gnagsår allverden, men det kan gjøre videre turer mer «vonde» enn vanlig.

Vi kom tilbake etter vel to timer, noen få minutter lengre enn vanlig. Jeg skylder på manglende Compeed.