Bestyrerinnen og broderen på Bjørndalsfjellet

En flott kort tur.

Tirsdag ville Bestyrerinnen på tur og broderen og jeg hadde avtalt å møtes på Gramstad, og gå den vanlige runden til Bjørndalsfjellet og videre mot Fjogstadnuten og tilbake.

For meg ville dette bli en kort tur. Den er ikke mange kilometer og selv om det blir en del høydemeter, så tar turen normalt i underkant av to timer.

Siden været så ut til å bli mer enn bra, det var meldt sol og lite vind, bestemt Bestyrerinnen seg for å bli med. Hun går mange korte turer, men ikke så veldig mange høydemeter.

Med godt vær, var vi ikke alene på Gramstad. Det var folk på vei både mot Dalsnuten og oppover bakken mot Bjørndalsfjellet. Det sto også noen biler borte ved stien mot Matisrudlå. Det var nok noen som tok turen opp den bratte bakken mot toppen.

Broderen har slitt med helsa, og har ikke hatt anledning til å gå så mange turer som meg. Han har også holdt seg på flate Jæren, og mente han ville ha godt av å klatre opp noen høydemeter.

Bestyrerinnen er blitt poengjeger. Klepp Frivilligsentral har laget en tur-app, hvor det er mulig å logge inn at man er på et turmål, og der appen så tildeler poeng etter vanskelighetsgrad.

Turen til Bjørndalsfjellet ville gi ganske mange poeng. Bestyrerinnen så frem til å komme til topps. Det gikk veldig greit et godt stykke oppover bakkene, men halvveis oppover måtte vi stoppe. Bestyrerinnen trengte påfyll. Det er ikke helt greit å starte på tur uten frokost.

Vi tok det med ro videre oppover, men nådde selvsagt til toppen. Bestyrerinnen var fornøyd, både med å nå toppen og å få tildelt poengene.

Nå var det en av de virkelig flotte dagene på toppen av Bjørndalsfjellet. Nesten vindstille og god sikt. Det var helt greit å få øye på de vanlige landemerkene ute i sjøkanten og inne i landet.

Kontrasten var stor sammenliknet med forrige gang jeg var her – bare noen dager tidligere. Da var det storm i kastene og hagel som pisket i ansiktet. Det er kjekkere med bra vær.

Bestyrerinnen mente at det for hennes del ville være nok med en tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Da vi nådde veien, gikk hun nedover bakken, mens broderen og jeg fortsatte mot Fjogstadnuten.

Bakken opp der er ikke så lang som opp mot Bjørndalsfjellet, og heller ikke så bratt. Det blir likevel høy puls og litt pusting og pesing før vi stå oppe i skaret rett under toppen.

Den lille «heia» vi må over for å komme ned mot Kvitemyr og Revholstjørn, er alltid kjekt å krysse. Det minner om en skikkelig «heiatur». Bare så altfor kort, men om noen måneder så...

Broderen var ikke interessert i å ta opp om Dalsnuten. Det hadde blitt nok opp og ned for hans del, og siden Bestyrerinnen ventet, så tok vi strake veien mot – Bestyrerinnen. Hun kom i mot, og vi fikk følge det siste stykket inn mot bilen.

En kjekk tur med godt følge, i flott turvær.