En fire toppers tur med Broderen.

Flott vær og flott tur.

Det hele startet som vanlig med en tur til Gramstad. Broderen ville være med, og han var nokså klar for en runde fra Gramstad. Det var en stund siden han hadde gått der oppe.

Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har etter hvert blitt delvis utvidet med Dalsnuten i tillegg. Etter å ha funnet en litt enklere vei opp til Mattisrudlå, har denne blitt med i rundturen, og da med tre topper – Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

I forrige uke hadde Bestyrerinnen og jeg tatt denne turen, men utvidet med Dalsnuten, noe som gjorde det hele et par kilometer lengre, og med noen høydemeter ekstra. Det hadde vært en flott langtur.

Broderen ville forsøke på samme opplegget, men var litt i tvil om han virkelig kunne klare en så pass lang tur med mye opp og ned. Selvsagt kunne han det.

Vi startet i hvert fall med plan om å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Så fikk vi se – sånn etter hvert. Det gikk greit de første bakkene oppover mot Bjørndalsfjellet.

Litt over Bjørndalsmyra tok vi ned og innover myra. Stien er ganske grei å finn på nordsiden – et stykke. Innerst i myra går «stien» rundt og over på andre siden og opp den slake skråningen og videre mot skaret under Mattisrudlå.

Jeg håper – for min egen del – at ikke mange finner ut av denne litt lettvinte veien opp til Mattisrudlå. Skulle mange finne veien innover Bjørndalsmyra, vil det fort bli gjennomtråkk og nesen umulig å komme fram. Jeg håper denne stien blir en hemmelighet en stund til. Noen år kanskje?

Vi kom opp til Mattisrudlå i god form, med puls og pust noenlunde under kontroll. Det er ikke like lett om turen går opp bakken fra Paradisskaret.

Det er noen bakker opp, og litt mindre ned, mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det tok likevel ikke lang tid før vi sto på toppen. Helt alene, ingen andre, på en nydelig dag med omtrent ikke vind.

Bakkene nedover mot veien går greit, men det springer ungdom forbi. Stor fart, bratte, steinete bakker er ingen god kombinasjon – for gamle bein.

Vi var ikke i tvil om at turen skulle gå over Fjogstadnuten. Det var helt greit. Nå tok vi bakken uten å få pulsen høyt opp, og kunne fortsette direkte mot Revholen og Kvitemyr.

Her måtte vi bestemme oss for om dagens tur også skulle omfatte Dalsnuten. Selvsagt skulle den det. Vi satte kursen rett mot stien opp til toppen.

Nå tar vi likevel den enkleste veien mot toppen ved å krysse over til sørsiden oppe over trappene. Det blir en litt lengre tur, men mye greiere å komme opp. Vi var ikke alene på toppen av Dalsnuten.

Av en eller annen grunn velger jeg å gå samme vei nedover – over marka og til trappene på nordsiden. Det er i hvert fall bedre vei fra bunn av bakken og til Gramstad.

Det ble en flott tur i godt vær. Vi brukte nesten 3 timer, og broderen målte turen til 9 kilometer. Vi var begge godt fornøyd med dagens tur da vi sto på parkeringsplassen ved Gramstad.

Strandvandring 2021 - Fra Orre til Refsnes.

På tur med folk fra Klepp Frivilligsentral

Det var en god gjeng fra Klepp Frivilligsentral som gjorde seg klar til fjerde og siste del av forberedelsene til «Strandvandring 2021». Et tiltak fra flere kommuner ved Friviligsentralene for å få folk ut på tur.

Tiltaket er ment som et tilbud til de som ikke så ofte har på tursko, og som muligens synes det er vanskelig å finne fram på egen hånd. Her kan Frivilligsentralen hjelpe

Klepp Frivilligsentral skal ha ansvaret for den delen av «Strandvandring 2021» som går i Klepp. Etter 3 tidligere turer så gjenstår nå bare den siste biten. Fra Orre til kommunegrensen ved Refsnes.

Det varen blid og opplagt gjeng som kom sammen på parkeringsplassen ved Friluftshuset på Orre. Her hadde forrige tur endt ut, og vi hadde besluttet å starte der vi avsluttet.

Sist vi gikk, hadde vi kuling i ryggen, men sol. Denne gangen hadde vi en bris i mot, men fortsatt sol. Det var kaldt på morgenen, men ble varmere utover dagen. Heldigvis var det tørt i bakken.

Vi gikk på innsiden av sanddynene mot Orreelva. Samme vei som sist bare i motsatt retning. Denne gang uten sand i øynene. Det er omtrent to kilometer fra Friluftshuser til brua over elva. Vi følte vel at hele turen ville bli ganske lang, lengre enn det vi hadde «planlagt», om denne delen blir med i «Strandvandring 2021». Det bær være mulig å få til parkering ved brua.

Fra brua går det gardsvei vestover mot stranden. Det siste stykket over et jorde og over en kanal – på gangsteiner. Helt greit å finne fram.

Over kanalen og et stykke mot stranden skilte gjengen lag. Noen av oss fulgte en tydelig sti sørover mot Krosstangen, men andre valgte å gå ut på stranden å følge denne mot sør.

Fra Krosstangen forbi Gjerdestangen og til Haugatangen går det traktorvei, og det er steinstrand, bare avbrutt av plasser for båtopptrekk. Spillene stå forsatt som rustne påler, og viste at det var mange år siden det var brukt båt her fra.

Vi måtte også over noen strekk med utmark, men gjerdeklyverene viste hvor vi skulle. Det er uansett ikke mulig å ta feil av veien, med nordsjøen bare et steinkast vekke.

I nordre enden av Skeievika har noen satt opp gjerde, og der fant vi ly for vinden. For oss var dette en passe plass for kaffekoppen. Og en liten prat – selvsagt.

Fra Skeievika til Skeiestranda er ikke mange meter, og stien ute på den gamle flystripa er flat. Det gikk fort bort til kanten av Refsnesstranden – og kommunegrensen. Det er meningen at Klepp Frivilligsentrals del av «Strandvandring 2021» skal ende ut her, men vi hadde bilene i andre enden av Refsnesstranden.

Vi hadde derfor en kilometer å gå før vi nådde bilene. En kjekk tur, gjennom et spennende terreng, med nordsjøen som nabo.

Vi hadde brukt omtrent 3 1/2 time og gått omtrent ni kilometer. En tur i godt vær med flott følge.

En lang tur fra Veraland.

Mye flott natur, og en bratt skrent.

Søndag var det fortsatt flott vær, selv om det blåste og varmen lurte nederst på gradestokken. Bestyrerinnen ville på tur. Hun hadde til og med bestemt seg for hvor turen skulle gå.

Hun traff andre turgåere på forrige tur, og disse nevnte at de hadde tatt en «god» runde fra Veraland. Dette ville Bestyrerinnen forsøke. Heldigvis tok hun kontakt med Sigbjørn og Anne Lise, som sammen med sin turgjeng hadde gått denne runden litt tidligere.

Vi ble altså fire på tur denne gangen, og det var meningen å gå fire topper fra Veraland. Jeg hadde vært på tur her før, men det var mange år siden. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ble slutt på å gå fra Veraland, men det var muligens på tide å sjekke ut området på ny.

Vi kom oss heldigvis ganske tidlig avgårde. På Veraland var det ikke mange parkeringsplassene igjen da vi kom. Vi fant en utenfor de oppmerkede stedene, og sjekket kartet.

Med mange biler, og det kom flere som måtte ned til den nederste parkeringsplassen, så var det også en del folk på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden på vår runde. Ikke akkurat folkevandring eller 17. mai tog, men mye folk.

Vi startet oppover veien og ut i terrenget. Sauene – med lam var ute og holdt oss med selskap de første bakkene oppover. Ikke lenge etter vi hadde forlatt veien, kom vi til det første stikrysset.

Vi hadde tenkt oss til Husafjellet først. Det gikk helt greit oppover. Toppen er på 472 moh. Selvsagt var det en «luretopp» før vi kom helt til opp.

På vei oppover, på nordsiden, var det enkelte snøflekker. I stien var det også ny is. Det hadde vært frost om natten, men i sola tinde det kjapt. Vi hadde ingen problemer med is og snø.

Fra Husafjellet til neste topp var ikke lange stykket, bare en kjapp liten tur. Vi kunne se toppen hele tiden, Merkingen av stien gjorde det også lett å finne fram. Bestyrerinnen var litt overrasket over at det lå en «luretopp» mellom disse fjellene.

Fra Dyrafjellet var det god utsikt over Noredalen og Tengesdalsvannet, og bort mot Nonsnuten og Bukkafjellet som nå sto for tur.

Vi måtte opp og ned littegranne, forbi noen småttjørn og også et stidele det var mulig å ta tilbake til stien mot Veraland. Vi valgte å gå videre mot Nonsnuten. For min del et litt problematisk valg.

Da vi kom nærmere Nonsnuten kunne jeg se et rødt merke midt på flate bergveggen. Der skulle vi opp – eller forbi? Jeg er skeptisk til bratte og eksponerte stier.....

Her var det luftig. Litt for mye på kanten for meg, så det gikk sakte i bakken. Med godt tak og sikker plassering av foten kom jeg omsider opp, men med pulsen i 150 som er maxpuls for meg.

De andre i gruppe hadde – selvsagt – ingen problemer med å klatre opp den bratte siden, og det var folk som sprang ned, men altså ikke meg.

Det var ikke lange stykket fra Nonsfjellet til Bukkanuten. Vi hadde litt problemer med å finne stien nedover fra Bukkanuten, men kom etter hvert på rett spor. Her var det ned en bratt og steinet li, men inne i skog, med bjørk til å holde i. Det gikk sakte her også, men heldigvis ventet de andre.

Fra vi kom ned bakken gikk stien – godt merket – mot først et stidele, hvor stien vi hadde krysset kom ned til neste stidele – hvor vi hadde gått opp.

I siste del av turen fulgte vi egne spor nedover mot parkeringsplassen og bilen. Omtrent en mil og godt over fire timer – en skikkelig søndagstur.

Takk for følget til Sigbjørn og Anne Lise, og Bestyrerinnen. Som fant på å gå denne turen.

Høgjæren fra Tovdalsveien

En kjapp tur med broderen.

En runde på Høgjæren har etter hvert blitt en liten treningsrunde. Ingen ting å skrive hjem om – eller skrive et innlegg på bloggen. Runden fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden tilbake til Holmavatn, er «bare» 7 kilometer. For broderen og meg betyr det bare en treningsrunde på 75-80 minutter.

Det gir en fart på 6 kilometer i timen. Noe som muligens virker ganske bra, men turen er på god sti og bakkene er ikke .spesielt bratte – eller mange

Nå er det mulig å gå andre turer. Det har blitt noen turer fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake, eller den enda lengre turen ved å legge turen om Holmavatn.

Rett opp og ned til Steinkjerringå fra Tovdalsveien, er omtrent 1 mil, rundt Holmavatn blir det over 12 kilometer. En skikkelig tur, når andre turer ikke er mulig på grunn av «vinter».

Broderen ville på tur og foreslo å ta turen fra Tovdalsveien mot Steinkjerringå og tilbake. Det kunne passe bra, på mange måter. Det var egentlig ganske lenge siden vi hadde gått denne spesielle turen. Det har blitt noen runder, men helst fra Holmavatn. Det var lenge siden vi hadde vært på parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Det var flott vær med blå himmel og sol, men gradestokken var ikke mange streker over null og det blåste. Ikke kraftig, men nok til at det var skikkelig kaldt da vi steg ut av bilen.

Jeg hadde kikket på værmeldingen før vi dro, og var kledd for «vinter», mer klær enn selv på dager med frost, men stille...

Det tok selvsagt ikke lang tid før vi hadde gått os varme. Bakken opp mot «Litla Karten» er ikke spesielt bratt, men det går oppover, og krever litt. Vi får i hvert fall opp både puls og pust.

I toppen av bakken i le av skogen og i skyggen for sola, lå det snøflekker. Vinteren er ikke langt unna, og med så pass kalde dager, smelter det lite. Det er en stund til det blir skikkelig vår i høyden.

Vi så folk i bakken da vi startet, det var tomt opp mot Synesvarden, og vi traff ingen før nedover mot Steinkjerringå. Selv om det var en del folk på vei, var det mindre enn det vi etter hvert er blitt vant med på flotte dager.

Vi hadde vinden med oss nedover mot Steinkjerringå, med tørr sti så var det lite som hindret. Vi gikk nok ganske fort. Det ble ikke store pausen før vi snudde og tok fatt på hjemveien.

Det ble en litt annen opplevelse. Vinden var kald. Det var plutselig helt greit å gå med vinterutrustning. Glidelåsen på jakken helt opp under haka og vanter på hendene. I le for vinden ble det varmt...

Det var ikke fullt så lett å holde farten opp, både fordi vi hadde vinden i mot, men også fordi det går en del oppover. Med mange dager på tur, og en del ganske lange turer, var jeg ikke helt innstilt på å ta meg ut. Det fikk bli en tur med jevn og grei fart.

Jeg var glad for at det bare ble en tur på omtrent en mil denne dagen. Det var akkurat passe. Broderen var også godt fornøyd, mente han nå var nesten i god form.

En lang og flott tur sammen med Bestyrerinnen.

Fire nuter fra Gramstad.

Etter en lang periode med flott vær og mange turer, er det litt vanskelig å finne en «ny» tur. De fleste greie og fine turene har jeg gått både en og to ganger i vår. Likevel hadde jeg bestemt meg for å ta en tur jeg, ofte sammen med andre, hadde gått noen ganger før denne våren.

Jeg hadde lyst til å starte fra Gramstad å gå til Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten. Dalsnuten ligger i løypa, men det fikk bli opp til dagsformen om den toppen blir med.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gå alene. Broderen hadde andre planer, og ville ta en litt kortere tur. Jeg var innstilt på en litt lengre.

Bestyrerinnen spurte meg hva jeg hadde tenkt denne dagen. Det er ikke så ofte hun vil være med på det som for meg er blitt langturer – godt over to timer og omtrent en mil i terreng. En liten trøst er det jo at mine langturer ofte blir beskrevet som turer på både 4 og 5 timer – av andre.

Da Bestyrerinnen fikk høre hva jeg hadde tenkt, ville hun være med. Hun hadde gått denne turen før og var klar over at det ville være en god del bakker – både opp og ned.

Denne våre har det blitt en omlegging av ruta jeg benytter for å komme opp til Mattisrudlå. Den vanlige veien – og merkede stien, går fra Gramstad og inn mot Paradisskaret og opp Rinda til toppen.

En bratt og litt eksponert rute, som jeg ikke går i vått vær, når det kan være glatt. Jeg skylder på litt høydeskrekk. I alle fall, så kommer jeg ikke opp Rinda uten at pulsen går i rød sone, og det skyldes ikke bare den bratte bakken.

Nå går vi den vanlige stien opp mot Bjørndalsfjellet og tar i stedet inn Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattisrudlå. Derfra er det bare noen få høydemeter og ikke langt til toppen.

Fra gangveiene over Bjørndalmyra og til Mattisrudlå går det en nesten usynlig sti (i hvert fall fra enden av myra) til skaret. Det er ikke mulig å gå feil, men det er klart en mulighet for å bli våt på beina...

Vi fikk med oss Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og fortsatte tilbake til veien. Det var andre på tur, og vi møtte folk ganske ofte. De fleste opp og ned Bjørndalsfjellet, men også en del som var på rundturen.

Forrige gang vi gikk turen hadde vi en stopp nede i bakken mot Fjogstadnuten. Det ble til at vi satte oss ned på samme plassen denne gangen også. Tradisjon? Vi får se.

Bestyrerinnen hadde med «frokost» og det virket som om litt energi ga nye krefter. Vi fortsatte i hvert fall oppover bakken mot Fjogstadnuten i god fart. Det ble full stopp et stykke under toppen. Bestyrerinnen møtte kjentfolk – og ikke «veggen». Kjentfolk tar tid. Men vi hadde det ikke travelt denne dagen, og etter en stund var vi igjen på gang oppover.

Fjogstadnuten ble passert i god stil og med utsikt til Dalsnuten. Jeg forklarte hvordan jeg pleier å gå til topps her, og Bestyrerinnen spurte om hvor lang tid det ville ta.

Vi ble enige om å gjøre en skikkelig tur ut av det denne dagen og satte kursen mot Dalsnuten da vi kom ned på Kvitemyr.

Opp trappen gikk geit. Jeg tar over til den andre og slakere stien vanligvis, og slik gjorde vi også denne dagen. Vi kom enkelt til topps på Dalsnuten. Det ble fire nuter denne dagen.

Flott gjort av Bestyrerinnen, men vi var jo ikke ferdig med turen, og det var litt nedoverbakke før vi var tilbake til bilen.

Etter en «lang dag» var trappene ned fra Dalsnuten ikke helt greie å ha med å gjøre. Det ble noen forsiktige steg på det bratteste. Det er ikke like lett å holde balansen på slutten av en litt strevsom tur.

Vi kom ned og brukte ikke lange tiden på stykket mellom Revholstjørn og Gramstad. Ved bilen kunne vi se på klokka at det hadde gått omtrent fire timer, selv om vi ikke hadde gått stor med enn en mil. Det er noen meter opp og ned på denne turen.

Strandvandring 2021 - Fra Reve til Orre.

Med Klepp Frivilligsentral på tur.

Vi var klar for tredje del av turen «Strandvandring 2021», eller rettere forberedelsene til denne. Sammen med et knippe andre har bestyrerinnen, med meg på slep, ordnes det slik at vi skal «gå opp» ruta som skal følges senere på året.

Tredje del skal gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Ikke mer en litt over 5 kilometer, og mesteparten på flate stranden.

Nå lurte vi oss til et par – tre ekstra kilometer ved å gå helt ut mot Orre-elva før vi snudde nesen tilbake mot Friluftshuset og bilene.

Som vanlig krever det litt organisering for at alle skal stille på samme plass og med transport fra og til eventuelle biler. Heldigvis er det enkelt å holde kontakten og få gitt beskjeder via vår egen gruppe på «Fjesboka» - «Strandvandring 2021» .

Vi avtale å møtes på Reve i halv ellevetiden. Alle hadde antakelig kikket på værmeldingen, eller i det minste ut vinduet. For ute blåste det stikker og strå. YR mente vi ville få vind opp mot stiv til sterk kuling, eller 16-17 m/sek.

Heldigvis ville vi, for det meste, ha vinden bakfra, eller i det minste fra siden. Og vinden merket vi godt da vi steg ut av bilene på Reve havn. Sjøen gikk hvit langt til havs, og saltråket sto innover.

Selv om det var noen ganske få varmegrader, ble det kaldt i vinden. For egen del hadde jeg utstyrt meg med vinterklær, og det var sånn akkurat passe.

Det tok ikke lang tid før vi kom i gang sørover. Det første stykket tror jeg de fleste så fram til å bli varme i trøya.

Stykket mellom Reve havn og Revtangen er flatt, nesten ikke høydeforskjell i det hele tatt. Bare helt ute på Revtangen gikk vi opp i dynene. 1 meter høyere eller så.

Denne dagen var ikke sanden helt samarbeidsvillig. Ofte er det omtrent som å gå på vei ute på sandstranden. Denne gang sank vi litt ned i sanden, og det er en del tyngre enn om det er hardt underlag.

Det gikk greit sørover, godt hjulpet av vinden. Vi blåste bokstavlig talt sørover mot Orre. Det var likevel tid for prat. Både om ruta vi fulgte og om andre rute, stier og fjell. Hel gjengen var mye på tur og hadde mye å fortelle. Denne turen var ikke spesiell – bortsett fra vinden.

Turistforeningen hadde mye nyttig informasjon i årboka som omhandlet strendene på Jæren. Den informasjonen kan være grei å ha med på turen.

Vi holdt oss helt i sjøkanten, selv om det ville vært mulig å gå på innsiden. Siden vinden kom bakfra var den ingen hindring – før vi snudde ved Orre-elva.

Da fikk vi vinden i mot, og sandråket i ansiktet. Selv med briller fikk jeg sand i øynene. Det var ikke noe stort problem, men for de med linser, var det nok skikkelig ubehagelig.

Vi hadde kun hatt en liten stopp ved Revtangen. Det passet godt å ta en kopp kaffe og en drøs i le av Friluftshuset. En kjekk og flott tur i bra vær, - men det blåste....

Rundt Lifjellet for å sjekke våren

Sommer og sol.

Det har ikke blitt vår ennå, men jeg var sikker på at det ville være grønne bjørker under Lifjellet langs fjorden. Det var på tide å sjekker forholdene.

En tur rundt Lifjellet i Sandnes har stått på programmet i mange år. Det har vært en av de faste vinterturene de siste ti-tolv årene. I noen år forsøkte jeg å gå til Bynuten minst en gang i måneden – hele året. Så ble det Lifjellet både en og to ganger i uka.

De siste årene, etter at NAV betaler meg for å gå tur, har det blitt færre turer rundt Li, men flere turer tilsammen. Både i høyden og langs strendene.

Mange av de «nye» turene er noe kortere enn den rundt Li. Som tidligere gikk unna på to timer og tyve minutter, mens jeg i dag bruker omtrent to og en halv time. Ti minutter mer er mye....

Det var en tørr og flott dag. Sola skinte, og termometeret i bilen viste 17 grader. Det har omtrent ikke vært varmegrader siden nyttår, og så – plutselig – sommervarme. Det var virkelig kjekt å kjenne varmen.

Jeg tok ikke på jakke fra start, selv inne i skogen ble det ikke for kaldt med bare ullblusen. I le for den lille trekken, og med sola i nakken utover langs fjorden, ble det også nesten for varmt med langbukse. Det var folk som gikk i sommerklær, mens andre fortsatt holdt på vinteren.

Siden det var tørt, hadde jeg ingen unnskyldning for ikke å gå den vanlige stien utover langs fjorden. Den går i høyden forbi noen heng og med «Hjelpetråd» nedover et glatt berg. Jeg pleiere å gå en annen sti lengre nede, hvor det ikke er «klatring» i det hele tatt.

Den T-merkede stien var tidligere noe kjappere, men siden jeg ikke har gått her på lenge brukte jeg tid frem til stidelet mot Revesdal.

Som vanlig var det folk på vei opp «Sprettraubakken» - som er alt for bratt og eksponert til at jeg vil gå opp. Jeg går heller rundt.

Denne gangen var det meningen å sjekke bjørka ute på et svaberg. Det er et lite tre som står beskyttet, men samtidig får mye sol, og som derfor får grønne blader tidlig på våren.

Denne dagen med sol og varme var treet grønt. Stort sett med «museører», men i toppen var det grønne blader. Våren er på gang.

Selv på nordsiden var det vår. Det var ikke så mange ukene siden, jeg gikk på is og snø her. Med tørre forhold gikk det kjapt å komme til bakken opp mot Lifjellet.

Bakken er lang og enkelte steder ganske bratt. Med mange års trening i nettopp denne bakken, går det nå uten å få puls i rød sone. Det er uansett god trening.

Det var andre på vei denne dagen. Jeg kunne høre to jenter foran meg oppover bakken, og siden jeg tar en litt raskere vei enn den vanlige stien, kunne jeg høre de samme jentene bak meg, videre nedover mot Revesdal.

Det ble en kjekk tur i sommervarme. Å endelig kunne hive jakken og gå i bare ullblusen er tegn på at vinteren er over. At det også ga litt solbrente armer, er en annen ting.

Det var nesten fullt på parkeringsplassen da jeg kom ned. Mange andre var også på tur.

Resasteinen og Dalevannet fra Gramstad

Flott følge på en fin tur.

Sigbjørn ville gjerne en tur til Resasteinen. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde tatt turen og funnet en ny vei ned fra Skjørestadfjellet. Det kunne muligens passe å kombinere disse tingene.

Bestyrerinnen ville også på tur, og på tross av advarsler om tett skog og lang tur, var hunn klar for en runde til Resasteinen og Dalevann. Før bakken opp mot Dalsnuten og Revholstjørn.

Sigbjørn var like klar, og Anne Lise hev seg også med på turen. Vi ble fire som ville til Gramstad for å gå til Resasteinen og Skjørestadfjellet – og videre, hvor nå det måtte bli...

Vi var langt fra alene på Gramstad. Det rant inn med biler og parkeringsplassen var nesten full. Mange ville på tur denne dagen, og det var lett å forstå.

De fleste har fri på lørdager, og i flott vær så vil Gramstad lett bli turmålet for mange. Denne lørdagen var det flott vær. Litt skyer og dis, men også en del blå himmel. Det var tørt, og helt greit å gå, og værmeldingen ville ha det til at det heller ikke skulle blåse. Fint vårvær – og turvær.

Det ble litt køgåing innover mot Revholstjørn, men så snart vi forlot «den brede sti mot Dalsnuten» var vi nesten alene. Vi kunne se folk på vei mot Resasteinen, men de var et stykke foran oss.

Det er lett å huske bare bakkene oppover rett før Resasteinen, men det er også noen kneiker inne i skogen. Vi holdt et greit tempo og kom opp til de siste bratte kneikene oppover mot steinen i god form.

Ved Resasteinen var det «stinn brakke», masse folk som satt og spiste, men også en del som gikk forbi, både opp og nedover. Det ble en kjapp pause på oss før vi fortsatte mot toppen av Skjørestadfjellet. Som ikke er langt fra Resasteinen.

Vi tok over toppen av Skjørestadfjellet og ned på stien mot Skjørestad. Der traff vi en kar som var i gang med å ytterligere gjøre stien mer fremkommelig. Ett stykke nedover gikk vi inn på traktor veien oppover og parallelt med stien nedover. Vi fulgte «veien» til vi kunne se Dalevannet.

Nedover siden mot Dalevann, fant Sigbjørn den nesten usynlige stien, som vi fulgte til STF stien. Det tok ikke lang tid før vi sto på dammen ved Dalevann.

Fra der ble det vei ned bakken og bort til Dale. På vei nedover lia fra Dalevannet kunne vi se bort mot dalsiden vi skulle opp. Fra Dale tilbake til stien mot Revholen er det opp, men ikke for bratt, og vi kom opp uten problemer.

Stien her har bredt seg ut over, i gamle dager var dette en tydelig stølsvei. Nå er en del av «stølsveien» tråkket i stykker.

Vi hadde brukt noen timer på rundturen, og det var mindre folk på vei mot eller fra Dalsnuten enn da vi startet. Siste stykket inn mot Gramstad og bilene gikk kjapt og greit.

En flott tur i virkelig godt turvær, med vårstemning – i hvert fall på sørsiden. Omtrent en mil, men med mye opp og ned og noen meter med tett skog uten sti.