Høgjæren fra Tovdalsveien

En kjapp tur med broderen.

En runde på Høgjæren har etter hvert blitt en liten treningsrunde. Ingen ting å skrive hjem om – eller skrive et innlegg på bloggen. Runden fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden tilbake til Holmavatn, er «bare» 7 kilometer. For broderen og meg betyr det bare en treningsrunde på 75-80 minutter.

Det gir en fart på 6 kilometer i timen. Noe som muligens virker ganske bra, men turen er på god sti og bakkene er ikke .spesielt bratte – eller mange

Nå er det mulig å gå andre turer. Det har blitt noen turer fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake, eller den enda lengre turen ved å legge turen om Holmavatn.

Rett opp og ned til Steinkjerringå fra Tovdalsveien, er omtrent 1 mil, rundt Holmavatn blir det over 12 kilometer. En skikkelig tur, når andre turer ikke er mulig på grunn av «vinter».

Broderen ville på tur og foreslo å ta turen fra Tovdalsveien mot Steinkjerringå og tilbake. Det kunne passe bra, på mange måter. Det var egentlig ganske lenge siden vi hadde gått denne spesielle turen. Det har blitt noen runder, men helst fra Holmavatn. Det var lenge siden vi hadde vært på parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Det var flott vær med blå himmel og sol, men gradestokken var ikke mange streker over null og det blåste. Ikke kraftig, men nok til at det var skikkelig kaldt da vi steg ut av bilen.

Jeg hadde kikket på værmeldingen før vi dro, og var kledd for «vinter», mer klær enn selv på dager med frost, men stille...

Det tok selvsagt ikke lang tid før vi hadde gått os varme. Bakken opp mot «Litla Karten» er ikke spesielt bratt, men det går oppover, og krever litt. Vi får i hvert fall opp både puls og pust.

I toppen av bakken i le av skogen og i skyggen for sola, lå det snøflekker. Vinteren er ikke langt unna, og med så pass kalde dager, smelter det lite. Det er en stund til det blir skikkelig vår i høyden.

Vi så folk i bakken da vi startet, det var tomt opp mot Synesvarden, og vi traff ingen før nedover mot Steinkjerringå. Selv om det var en del folk på vei, var det mindre enn det vi etter hvert er blitt vant med på flotte dager.

Vi hadde vinden med oss nedover mot Steinkjerringå, med tørr sti så var det lite som hindret. Vi gikk nok ganske fort. Det ble ikke store pausen før vi snudde og tok fatt på hjemveien.

Det ble en litt annen opplevelse. Vinden var kald. Det var plutselig helt greit å gå med vinterutrustning. Glidelåsen på jakken helt opp under haka og vanter på hendene. I le for vinden ble det varmt...

Det var ikke fullt så lett å holde farten opp, både fordi vi hadde vinden i mot, men også fordi det går en del oppover. Med mange dager på tur, og en del ganske lange turer, var jeg ikke helt innstilt på å ta meg ut. Det fikk bli en tur med jevn og grei fart.

Jeg var glad for at det bare ble en tur på omtrent en mil denne dagen. Det var akkurat passe. Broderen var også godt fornøyd, mente han nå var nesten i god form.