Topptur med Klepp Frivilligsentral.

Ulvarudlå i godt selskap.

Det var ikke lenge siden vi hadde gått runden fra Tjåland til Ulvarudlå og så tilbake forbi Aurenes. Bestyrerinnen mente likevel vi burde hive oss med på turen sammen med gjengen fra Klepp Frivilligsentral. Vi kunne få følge med gode naboer og været var jo greit...

Det er alltid kjekt å gå tur sammen med gode naboer, og det kunne jo hende det var andre kjente med i følget. Bestyrerinnen kjenner antakelig langt fler enn meg.

Vi skulle møte på Tjåland klokka 10. Et ukristelig tidspunkt for oss ligger litt frempå om morgenene. Vi hadde likevel ikke problemer med å komme oss avgårde før halv ti, og jeg regnet med at vi da ville komme tidlig til Tjåland og kunne finne en grei plass på den lille parkeringsplassen.

Så feil kan man ta. Vi kom sist, og fikk med nød og neppe, men med god hjelp av tidligere naboer, den siste plassen. Vi burde ha startet tidligere.

Hele 27 personer hadde møtt fram for å være med på turen til Ulvarudlå. En god gjeng, og langt flere kjente enn jeg hadde regnet med.

Ulvarudlå er ikke en lang eller tung tur, selv om det er en god del høydemeter 220 fra parkeringsplassen og opp til toppen. Nå er det bare en grei stigning opp over lang Bodilsmyrå og gjennom Trongo. Det er den siste kilometeren det er bratt.

Det gikk i samlet flokk opp til «Roligheta», men da vi kom ut i terrenget ble det en lang rekke. Vi kom greit opp kneikene mot toppen. Noen små stopper gjorde at de fleste fant igjen pusten de hadde mistet litt lengre nede i bakken.

På toppen ble det samling for fotografering og beundring av utsikten. Det ble et kort opphold. Oppe i høyden fikk vi vinden på oss og den var kald. Det blåste mer enn yr hadde meldt, og med temperatur ikke mange gradene over null, trakk vi for ned i varmere strøk.

Litt nedenfor toppen, ligger det rester av en bu inne i en krå. Her er det livd nesen uansett hvor det blåser fra, og i hvert fall om vinden står fra nord, som denne dagen. På kartet står det «skarkjen», og det må være navnet på bua, men hva det betyr har jeg ikke anelse om.

Det ble uansett en god pause i sola. Vi fikk alle plass inne i krå og bua, og det ble – som vanlig - mat og prat. Etter en god halvtime tok vi fatt på veien videre nedover mot Aurenes.

Stien går over, eller gjennom, noen skikkelige myrhull, men denne dagen var det tørt. Vi kunne gå tvers over myrene, og de «vanlige» myrhullene var enkle å komme rundt.

Et stykke nedenfor Sjurstjørnet går stien over i traktor vei, som brakte oss ganske greit ned til veien og Aurenes. På andre siden av Tjålandsvatnet er det lett å se hovedveien, men vi skal inn til garden og videre langs vannet på sørsiden.

Stien langs vannet er grei å gå, og må ha vært i bruk i noen år. Den er tydelig «opparbeidet» og vedlikeholdt. Fra Aurenes og til bilene er det omtrent en kilometer. Det er en bakke opp det siste stykket. Denne bakken er ikke lang og ikke bratt, men seig å komme opp.

Etter 7 – 8 kilometer og tre timer på tur var det helt greit å komme tilbake til bilene. Vi kunne alle avslutte turen i god form, og kunne si «takk for turen» og takk til de som gjorde turen mulig.

Njåfjellet - fra Fjermestadbakken.

Et nytt område, sammen med Bestyrerinnen og datter.

Mellom Kverneland og Bryne ligger det en hump, haug eller fjellknatt. Den sørvestlige enden av «langfjella» som går gjennom Sør-Norge. Ikke en spesielt høy ellet stor eller dominerende hump, haug eller fjellknatt.

På kartet står det Lyefjell. Det er et område med topper, myrer og vann, og er en «hei» så godt som noen. Toppene er blant annet Håfjell, Rudlå og Njåfjell. Ingen av toppene er over 300 meter over havet, Håfjell, den laveste, er så vidt under 200 moh.

Frøylandsvatnet, som ligger under Njåfjell, er bare 24 meter over havet, så det er likevel en høydeforskjell. Det ikke noe mellom Njåfjell og havet som ligger 12-13 kilometer lengre mot vest. Utsikten er god, og det er mulig å se ganske langt når forholdene ligger til rette for det.

Dette fjellet, for ¨kalle det noe, er godt synlig fra Stasjonsveien, hvor jeg kjører nesten daglig. Det har mange ganger slått meg at det er et fjell, eller område, jeg burde bli kjent med. Det burde liksom være mulig å få til en tur der oppe.

Selv på kartet har det sett ut som en grei tur å gå Njåfjellet på langs. Det er en del traktorveier og stier, men ingen merkede ruter. Det jeg var helt sikker på, var at det ville være en mengde myrer, som det nesten ikke er mulig å gå over.

Nå bor min datter bare et lite stykke fra området, og kunne fortelle meg at det er helt greit å få til en rundtur på over en mil. En tur over myrer og jorder og opp på tre av toppene, men som også for det meste på god traktorvei.

Hun inviterte oss med på en tur. Oss, i denne sammenheng, Bestyrerinnen og jeg. Det ville være svært hyggelig å gå tur med min datter, og det ville være greit å endelig få sett på dette området. Det er tross alt det nærmeste fjellet jeg har.

Vi startet oppover Fjermestadbakken og ut i marka, mot Kvitemyr. Flatt og treløst, og avsatt til et fremtidig industriområde. En kilometer lengre fremme og oppe, kunne vi se dagens første mål. Håfjell er nesten 200moh, men byr på flott utsikt tilbake mot Kverneland og videre ut over Jæren.

Nesten hele turen kunne vi se havet i vest og Stavanger i nord. Ullandhaugstårnet viser som en hvit stake, og ligger omtrent 20 kilometer fra Håfjell. Bak Ullandhaug var det også mulig å skimte Bokn, med sin sender (som jeg ikke klarte å se). Det er mer en 50 kilometer lengre nord.

Etter å krysset en myr, sto vi på en god vei som omtrent ville ta oss hele runden. Veien gikk oppover, forbi først et gammelt sommerfjøs, og så opp til restene av en torvløe. Myrene rundt bar synlige regn på at det var tatt ut torv her.

En skikkelig stor stein stakk opp av myra. Så stor at den hadde eget navn – Prosteinen. Min datter påsto at steinen var den største i hele Time kommune.

Veien brakte oss til Ulvatjørn. På kartet er det ikke en gang sti et stykke så veien må være ganske ny. Like ved tjørnet ligger også «Prekestolen». På langt nær så imponerende som den i Lysefjorden, men med et godt fall ned på den ene siden.

Videre gikk turen mot vest og «Rudlå». En ny topp som ligger ut mot, og høyt over, Frøylands- vatnet. Fra denne toppen var det mulig å se ut over store deler av Jæren. Havet og Feistein fyr var godt synlig.

Stor sett på vei, gikk vi tilbake til myra vi krysset og ned mot Kvernaland og Fjermestadbakken. Vi hadde vært på tur i nesten to og en halv time, og gått omtrent en mil. En flott tur, og det var kjekt å få sett et område som bare ligger noen minutter fra dørstokken.

I tillegg var det kjekt å få lov til å følge min datter i hennes turområde. Det er ikke så ofte vi har hatt anledning til å gå tur sammen, så både Bestyrerinnen og jeg satte pris på dette. Takk for turen.

Månafossen og Fidjadalen.

En virkelig kjekk tur i flott vårvær.

Det var lenge siden jeg hadde besøkt Mån og Fidjadalen. I det flotte vårværet vi har hatt den siste tiden, har det blitt mange turer og jeg «savnet» en litt annerledes tur. Det er fortsatt snø i heia, så det begrenser utvalget.

Jeg lurte på hva jeg skulle finne på, og kom omsider på at det er en turmulighet i Fidjadalen. En plass som jeg ikke har besøkt spesielt ofte de siste årene. Hvorfor det har blitt slik, er jeg ikke riktig klar over, men det kan hende det henger sammen med lang kjøring.

En kjapp kontroll på bloggen viste at jeg har vært innover ganske sjeldent. Noen år en gang, et par år, to ganger og så en del år uten besøk i dalen i det hele tatt. Omtrent annet hvert år har jeg tatt overnattingsturen. Den står på planen for i år, men vi får se....

Denne gangen ble det en ekstra lang tur før jeg kom meg til parkeringsplassen. Det jobbes i tunnelen, og det medfører faste tider for å komme gjennom. Hel og halv fra Gilja, og kvart på og kvart over fra Frafjord. Jeg klarte selvsagt å komme bare noen minutter for sent – begge veier. Litt venting er greit.

De siste årene, har jeg besøkt dalen på våren og alltid i godt vær. Denne dagen var det også sol, men ikke sommer. Det var en kald nordavind, som gjorde det litt utrivelig der vinden fikk tak.

Nå er Fidjadalen og Mån alltid verdt et besøk, men spesielt på våren, med bjørker, bare så vidt grønne, med elva som bruser full av smeltevann, og ellers tørr bakke, er det kjekt å gå her.

Selv med arbeid i tunnelen, var det en del biler og folk innen for Eikeskog. Mån og fossen er et populært mål for tur. Det er ikke en helt «vanlig» tur for å få med seg fossen og gården på Mån. Bakken opp er både bratt og lang.

Det var med litt «uvilje» jeg kikket oppover lia og den godt opparbeidete stien – de første 100 meterne. Jeg har aldri kommet opp til toppen av bakken uten å få pulsen i 100. Det tok da heller ikke lang tid før jeg peste og pusten gikk som en blåsebelg.

Heldigvis blir det litt lettere etter som jeg blir varm i trøya. Jeg gikk likevel og lurte på om det ville være fornuftig å dra på telt og utstyr – en sekk på over 15 kilo, opp den bakken. Der og da var jeg i tvil.

Det er omtrent 200 høydemeter opp. Det er laget trapper og satt opp kjettinger en god del plasser. Det blir nærmest å dra seg opp, mer en å gå. Jeg kom selvsagt opp i noenlunde god form.

Utsikten oppover dalen fra skaret før Mån, er vel verdt turen opp. For meg som ikke hadde vært der på et par år, var det ekstra hyggelig og flott. Jeg har jo fått med meg akkurat denne «utsikten» noen ganger opp gjennom årene, og jeg følte meg «heldig» som igjen fikk oppleve synet.

Slettene på Mån er lange og flate. Det er en ypperlig plass for telt, og denne dagen var det alt en del telt oppe. Det ville sikkert bli flere ut over dagen.

Jeg vandret forbi og videre innover dalen. Det er et parti der det kan være vanskelig å komme forbi om elva er stor. Denne dagen gikk det så vidt å komme langs elva. Med bare noe mer vann, så hadde det blitt våte sko.

Det er noen flotte partier oppover og innover dalen, men for min del lurte «ura» i bakhodet. Hvordan ville det bli å komme seg over denne gangen. Ura er full av store steiner og dekker dalbunnen fra side til side. For mange er det «ura» de husker, selv om den tar 15 minutter av en tur på 6 timer.

Ved å følge merkene nøye, gikk det også denne gangen greit å komme over. Det var et par plasser der jeg ikke helt husket hvor jeg skulle gå, men røde T-er viste vei. Det er jo ingen vanlig sti – fjellsko setter ikke mye merker på stein.

Det ble ingen langtur denne dagen. Ved første bekk stoppet det opp. Bekken gikk full og jeg så ikke syn på å sette beina uti «fossen».

På tilbaketuren traff jeg to karer midt i ura. De var på vei oppover mot Fidjavannet for å fiske. Jeg syntes ikke det var noen god plan. Dalen er ikke stedet i snøsmeltingen. Det kommer ras hvert år, og jeg anbefaler ikke å gå her tidlig på våren. Vent til juni.

Det ble en rolig tur nedover mot Mån, hvor det var fullt av folk. Etter en liten pause fortsatte jeg ned lia, og måtte der ta det med ro og vente på folk som var på vei oppover, og noen på vei nedover.

De var kjekt å få oppleve våren i Fidjadalen en gang til, selv om bakken er lang og tung. Nå gjenstår det bare å gjennomføre telt-turen.

Ristøl, Lauvlia og Breilia fra Sælandsskogen.

En virkelig flott vårtur.

Enkelte turer er kjekkere enn andre. Ofte er det «nye» turer. De gamle har jeg jo gått noen ganger, og det er ikke alltid så mye «nytt» å se, eller å oppleve.

På vinteren er det ikke mye «hei» og fjell, det blir ofte strandturer, eller tur i sjøkanten. Det er ikke noe galt med disse turene, men de er ikke ofte utfordrende. Det mangler bakker og brattheng, og ikke minst fjell. Jeg savner heia, og ser fram til sommer og sol og turer innover i fjellet.

En ny tur som jeg synes er kjekk, og som også går i heieterreng, er den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og Breilia. Den går over en kant, med en skikkelig bakke opp, og ned i et flatere parti mellom Ristøl og Lauvlia.

Forut for første gang jeg gikk denne turen, syntes jeg det kunne se ut som en skikkelig tung tur, med en drøy bakke opp og noen ganske lange strekk, og en lang tur totalt. Etter å ha gått turen noen ganger, er den blitt kortere – det virker i hvert fall slik.

Første del av turen går på god sti oppover Urdådalen. Her har jeg gått mange ganger, og spesielt på våre er dette en virkelig flott opplevelse med grønne busker og trær og en bekk som kommer nedover. Urdådalen er rette plassen å oppleve våren.

Fra Bjødnali, som i seg selv er et vanlig turmål for mange, går det en en litt utydelig sti oppover mot Ristølnuten og gjerdeklyveren litt før toppen. Det er ikke så veldig lenge siden jeg gikk her for første gang, og litt senere la opp noen «nødlinger». Stien er blitt mye mer tydelig etter hvert, og det er nok flere som går her nå enn tidligere.

De siste gangene har jeg lett fram en utvisket sti direkte fra Ristøl mot Lauvlia. Det er et gjerde med masse piggtråd og en skog i veien for å gå mot husene ved Lauvlia, men litt oppe i bakken etter restene av utløa, står det en gjerdeklyver og viser vei mot stien mellom Lauvlia og «Skogen».

Det er ikke mer en en god kilometer mellom Ristøl og der hvor jeg kommer inn på den merkede stien. Det er et virkelig flott stykke. Stien går i myrkanten, og over åpne sletter. Det er nettopp slikt terreng jeg synes er flott å gå i.

En gang i tiden var det sikkert god stølsvei opp bakken fra Breilia og Skogen. Nå er den delvis rast ut, men fortsatt er det greit å komme seg ned til veien.

Nede på veien er det mulig å gå – på vei – tilbake til bilen. Jeg tar turen rundt Engjavatnet, noe som også er en flott opplevelse. Denne gangen i vårlys, med bjørker så vidt grønne, og over bekker og utmark, som fortsatt er gul og trist, til en ny traktorvei.

De siste tre kilometerne er litt kjedelige. Det er flott utsikt mot Bryne og Jæren og ut mot havet, fra veien mot Sjelset, men det er kjekkere å gå i marka.

Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå

En helt vanlig tur.

Broderen og jeg var ikke helt enige om hvor vi burde gå denne dagen. Broderen mener han har mistet formen, og er ikke sikker på om han er klar for turer på mer enn to timer. Nå er jeg sikker på at det vil gå greit, men han mener «dagen derpå» ikke helt slik den burde være.

Det er ikke lett å finne en tur vi begge kan tenke oss, og som ikke er for lang eller for kort. Vi var begge klar for en tur på Høgjæren – etter litt diskusjon.

Været er fortsatt bra med sol og denne dagen med lite vind. Bakken er tørr og det fine forhold. Det er vanskelig å sitte hjemme når været skikker seg så bra.

Vi ble enige om en mellomting mellom langtur og kort tur. Kort i denne sammenheng ville være å gå runden fra Holmavatn til Synesvarden og tilbake mot Steinkjerringå og så Holmavatn. En tur på 7-8 kilometer og som tar oss i underkant av halv- annen time.

Dette er for oss begge en kort tur. Nå er det mulig å forlenge turen, men det er enklere å bare starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Vi har startet her noen ganger, og går da som oftest over Synesvarden til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Dette er en tur på omtrent en mil og tar oss rundt to timer.

Jeg har også gått noen ganger nesten samme turen, men bare gått om Holmavatn begge veier. Det gjør at turen blir på omtrent 14 – 15 kilometer og jeg bruker da tett opp mot tre timer. For meg er dette en langtur.

Uansett hvilken tur vi velger på Høgjæren. Så er det en tur uten bratte bakker, og den går i et åpent heieterreng med lite le for vind, samme hvor vinden kommer fra.

Denne dagen startet vi fra parkeringsplassen og måtte ha på vindfleece. Hjemme var det nesten sommer, men oppe i høyden og i vinden – som var sterkere enn det Yr meldte, var det kaldt.

Vi startet friskt oppover i lia, og møtte samme mann som jeg hadde snakket med omtrent på samme plass tidligere. Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Synesvarden og han nedover mot Kartavoll.

På Synesvarden var vi alene, selv om vi kunne se noen andre lengre nede i stien mot Steinkjerringå. Det var fire damer på tur, og disse var de eneste vi traff omtrent på hele turen.

Det ble ingen lang stopp ved Steinkjerringå, vi snudde omtrent med en gang, og satte kursen tilbake mot Synesvarden. Fortsatt uten å treffe andre en de fire damene.

«Nedover» - sørover, hadde gått i et greit tempo, men på tilbaketuren fikk vi opp det vanlige tempoet vi holder på slike turer. Det vil si at vi holder et jevnt høyt tempo som «spiser» kilometer. Det ble en grei tur mot Synesvarden og videre ned til bilen.

Ved bilen kunne vi se at det hadde gått to timer og litt siden vi startet, og da hadde vi gått omtrent en mil. En grei tur på en grei dag.

Over bakker og berg fra Gramstad.

Sol og blå himmel og flott tur.

Jeg var jo klar over at det ville være mange andre tur-folk på Gramstad på en søndag- Spesielt i flott vær. Denne søndagen var det blå himmel og temperaturen truet med å komme over ti grader. Med andre ord et flott vårvær.

En tur jeg pleier å gå nettopp i flott vårvær, er fra Gramstad til Resasteinen og ned til Dalevatn og videre opp bakken mot Revholen. En tur på omtrent to og en halv time. Det samme som en runde rundt Lifjellet.

Nå er vel denne turen noe lengre, men med mindre høydemeter, men til gjengjeld har den med litt flottere utsikt, synes jeg. Det er noe å få med seg i flott vårvær..

Jeg så fram til å gå ned lia mot Kjerdal i solskinn, en flott våropplevelse. Men ulempen er bakken opp fra Dale mot Dalsnuten. I skyggen.

Det var andre på Gramstad. Mange på vei mot Dalsnuten, men så snart jeg kom litt forbi stien mot toppen, ble jeg temmelig alene. Jeg kunne se andre på vei mot Resasteinen. (lurer på om ikke det skal være Risasteinen – det finnes enn annen stein litt mot nord som heter «den litle Risasteinen»). Det satt et par og kikket ut over myrene under. De hadde kommet fra parkeringsplassen ved Fjogstad. Det vil nok bli flere som tar turen ut fra denne parkeringsplassen etter hvert.

Jeg var i hvert fall helt alene ved Resasteinen, men traff et par stykker på veien mot Skjørestadfjellet. Det pleier alltid å være folk på denne stien, men denne gangen var det flere enn vanlig.

post på programmet er Dalevatn, som også blir nevnt ved Liavatn (antakelig av de som bor på Li.) Stien går her bratt ned fra Kjerdalsfjellet og ned mot Dalevatn. Nå foretrekker jeg å rundt i stede for over. Og tar derfor over Jubemyr og over mot traktorveien i Mittskar.

Her er det mulig å fortsette i lia nedover Trongedal til vatnet, eller ta over mot Rommedal hvor det går en annen traktorvei helt ned til Tuemyr, vannet og den T-merkede stien.

Fra dammen og nedover valgte jeg denne gangen å følge veien i kanten av Kjerdal, med den gamle kraftstasjonsbygningen, og rester av bosetning i hvert fall fra eldre steinalder. I solskinnet ble det helt en slik tur jeg håpet det skulle bli. Den lia ligger mot sør og det er skog på sidene. Det ble godt og varmt.

Å1t på vei opp mot stien til Revholen og Dalsnuten var det lett å få øye på de gamle bygningen som tilhørte asylets gardsdrift. Litt til nedfalls nå, men antakelig godt vedlikeholdt da det var drift. Det var vanskeligere å få øye på det gravfeltet fra Jernalderen som skulle ligge her oppe i lia.

Jeg var langt fra sikker på om jeg skulle legge turen om toppen på Dalsnuten. I det flotte været var det vanskelig å la være. Det var masse folk både på toppen og på vei opp og ned. Det ble ingen pause på toppen, og da jeg kom ned til stidelet mot Gramstad og Øvre Eikenuten, ble det til at jeg tok med denne også.

I bakkene nedover mot Gramstad, kunne jeg kjenne jeg hadde vært på tur i noen timer. Det var ikke snakk om pause, bare en kilometer fra bilene, men jeg slakket litt på tempoet det siste stykket.

Tre timer på vei, og ikke mange kilometerne, men en del høydemeter, på en flott dag.

Ulvarudlå – fast vårtur.

En flott tur i godt vær, med gode turvenner.

Vinteren er grei. Da er det turer langs stranden, eller opp på de toppene som ligger til fjorden. Lengre inne og høyere opp er det is og snø, og ikke helt forhold for fot-tur.

Vi har funnet noen turer hvor det blir tidlig snøbart, og fritt for is. Det er topper litt lengre inne i landet og litt høyere enn de helt ute ved kysten.

En av disse faste vårturene går til Ulvarudlå. Den ligger mellom Sikvalandsvegen og Buevegen. En grei tur på omtrent 8-9 kilometer, og det går fort over to timer.

Denne gangen var det jeg som kom med forslag til tur. Ulvarudlå var ikke besøkt før i vår, og det var på høy tid med denne flotte rundturen. I tillegg var det knallvær med blå himmel og lite vind. Nå var nok vinden så pass sterk at det ikke ble en tur i bare ullbolen, men vi er jo ikke mer enn i midten av april.

Bestyrerinnen tok kontakt med sin bror og både Sigbjørn og Anne Lise ville gjerne være med på denne turen. Vi har gått runden noen ganger før, og selv om det ikke er helt enkelt å finne parkeringsplassen ved Tjåland, så fant vi greit fram – også denne gangen.

Nå var det bare en bil utenom vår denne gangen Selv om det var nydelig vårvær, var det nok noen som holdt seg innendørs på grunn av vinden. Vi tok i hvert fall ut mot «Roligheta» og Butjødnå. Dette stykket går på god traktorvei, og det er først ved «Roligheta» at stien tar av ut i terrenget.

Da er Ulvarudlå godt synlig rett fram og høyt opp. På den siste kilometeren opp mot toppen stiger det med omtrent 150 høydemeter. Noen plasser er det litt bratt, men i tørt vær er det ikke noe problem å komme fram.

Det er god sikt fra toppen. Det er lite som stenger mellom Ulvarudlå og havet, og mot øst ligger høgheia. Denne dagen med hvitt på toppene. Som de fleste plassene i dette området, er det vindmøller som stikker opp.

Et lite stykke nedenfor toppen, på vei mot Aurenes, ligger det en mur etter en høyløe. Det er en passe plass for rast, og nesten alltid i le av vinden. Det ble en hyggelig stund med mat og prat.

Videre nedover, er det noen våte partier, men denne dagen var det forholdsvis tørt i myrsøkkene. Vi kom oss i hvert fall tørrskodd over.

Selv om det ikke er grønne trær, så er bakken blitt grønn, og i det flotte været var det ikke vanskelig å tro på varme og gode sommerdager om bare kort tid.

Videre nedover er det greit å gå, stor sett på god traktorvei, og nede ved Aurenes, et lite stykke med asfalt. Her var det flere biler parkert, sannsynligvis tilhørende folkene vi har møtt oppe i høyden.

Det siste stykket tilbake til bilen går langs Tjålandsvatnet, på godt opparbeidet sti. Denne stien må være den gamle «veien» mellom Tjåland og Aurenes, og gikk sannsynligvis videre mot Undheim.

Det ble en flott tur i fint vær, sammen med en god gjeng. Takk for turen.

Påske på Blåfjellenden

Endelig tilbake etter to års opphold.

Dette året ble det som i mange år før, påske på Blåfjellenden. Alt er likevel ikke helt som i «gamle» dager. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ble fraktet inn – og tilbake på snøscooter. Det ble ingen tur dette året. Bestyrerinnen har lagt skiene på hylle (den må være lang...) og det passer å komme inn til hytta samtidig med proviant og utstyr.

Det er noe eget ved en ubetjent turistforenings hytte. Det kommer gamle kjente og nye fjes. Alle er hyggelige, og alle har noe å bidra med. Dagene går ganske fort i godt selskap.

Nå er vi ikke på hytta for å slappe av. De første dagene går med til å sette hyttene i stand til sommersesongen. Med aggregat og støvsuger, er det lett å få vekk støv og spindelvev – som hadde samlet seg opp i to år.

Selv om det ikke ble tur, er ikke oppholdet helt uten svette. Bare det å få vann og ved i hus, krever krefter. Og svette – som nok lukter etter noen dager uten dusj.

Som fast tradisjon serverer vi komler til overnattingsgjester. Skjærtorsdag er det gratis middag til alle som overnatter – nesen som på en betjent hytte.

Dette året – etter to års opphold på grunn av korona restriksjoner, var vi 12 til bords på skjærtorsdag. Det var skikkelig kjekt igjen å få anledning til å servere komler til gjestene.

Dette året var det en kjekk blanding av gamle kjente, folk som har kommet for komlene i 10 år og helt nye som bare hadde hørt «rykter» før de ankom hytta.

Ut over den kvelden ble vi sittende sammen å prate. Om løst og fast, men også om mer alvorlige ting. Når det er flere fjellfolk samlet. Blir det også noen runder med steder og fjell og turer. Det gjorde at timene gikk fort og det ble kveld. Nesten

Nede i dalen, og da var klokka halv elleve, så vi lys som beveget seg oppover mot hytta. Vi diskuterte hva og hvem det kunne være som kom på den tiden. Det virket ikke som om vedkommende brukte ski, og det ville antakelig også ha vært vanskelig i det steinete og vanskelige terrenget i Fidjadalen.

Det viste seg å være en kar som kom gående - på beina, uten truger eller ski. Han hadde brukt 8 timer opp, og det er skikkelig godt gjort. Det er tungt å tråkke i snø opp til knærne og av og til gå skikkelig gjennom.

Nå var det ikke helt slutt på overraskelsene. Dagen etter kom det nok en kar opp dalen – etter det var blitt mørkt og også han uten ski eller truger. Jeg hat vært på Blåfjellenden i 30 år og aldri tidligere opplevd at det har kommet fol opp dalen før nå.

Begge var ganske kjørt. Den første karen var vandt med slike anstrengelser og godt utstyrt, den andre var ikke i så god form og hadde egentlig ikke helt «peiling».

Begge tok mot Hunnedalen på lørdag. Den første på beina – fortsatt uten ski eller truger, den andre på scooter fra Røde Kors.

Det tok litt tid å få ordnet det slik at Røde Kors kunne hente mannen inne på Blåfjellenden. Vernereglene legger begrensinger på scooterkjøringen.

Vi kom oss enkelt ned til bilen – på scooter, og det var en skikkelig flott tur i finværet.