I godt selskap fra Ogna til Sirevåg - og retur.

En flott og innholdsrik tur.

En gang i blant, samles noen av gjengen som går tur sammen på Grand Canaria. Denne lørdagen ville Sigbjørn og Anne Lise, sammen med Edvin og Anne Margrete på tur. Vi var så heldige å få lov å bli med. Vi, i denne sammen heng, er Bestyrerinnen og jeg.

Ved disse anledningen forsøker Sigbjørn å finne en «ny» tur for Edvin og Anne Margrete. De holder til i Tysvær, og har derfor ikke hatt anledning til å utforske Jæren og området rundt på samme måte som vi andre.

Våre turkamerater fra Haugalandet har ikke mange sandstrender å boltre seg på, så for disse er det en  opplevelse å gå tur på sand. Sigbjørn inviterte derfor til en tur i sjøkanten.

Vi gikk, for ikke så lenge siden, fra Ogna til Sirevåg og tilbake. Halve denne turen gikk i sjøkanten, og noe langs sandstrand. Det var en flott tur forrige gang, så det kunne jo passe greit å ta denne turen en gang til.

Vi startet friskt fra parkeringsplassen ved Ogna Camping, 6 stykker i følge. Sigbjørn, Anne Lise, Edvin, Anne Margrete, Bestyrerinnen og meg. Vi gikk over haugen i stede for å følge sykkelstien mot sør.

Det er ikke lange «omveien», og det tok ikke lang tid før vi var nede ved sykkelstien og fulgte denne – noen meter. Vi gikk så over en bru og ut på Holmasanden og fulgte et tråkk videre sørover.

I enden av Holmasanden er det en kilometer med et litt uvanlig landskap for oss som er vant med flate Jæren. Her er det svaberg og knauser som går ut i sjøen med dype bukter i mellom. Det er mulig å gå utover mot havet, men det blir som regel samme vei tilbake.

Stien går over noen hauger, og treffer en vei på siden av en bekk som renner mot Ognaelva. Vi tar over en bru og fortsetter rundt en liten høyde som heter «Lyptingen». Der går turen videre på sykkelstien over brua, og rett over brua bærer det ut i terrenget. Her er det igjen mye sanddyner med et tynt lag vegetasjon. Vi tok turen ut til selve stranden og fulgte en sti oppe på sanddynene mot skogen ved Sirevåg.

Vi hadde en ørn svevende over oss da gikk på sykkelstien. Nesten ved skogen før Sirevåg dukket det opp en huggorm i stien. Det er alltid kjekt å se store fugler, men ormen kom som en overraskelse. Den hadde i hvert fall ikke jeg ventet å se omtrent ute på sandstranden.

Det sto en pause på programmet da vi igjen sto ved sykkelstien. Etter mat og drikke, gikk vi tilbake til der vi hadde tatt av fra sykkelstien og gikk under jernbanen og over hovedveien.

Neste post var tunnelen – et hull gjennom et lite berg, som tyskerne etterlot seg. Mørkt som en sekk, og det var her Edvin nesen bokstavelig møtte veggen. Tunnelen svinger og det gjorde ikke Edvin – i mørket.

Fra tunnelen bar det over elva på bru, og videre til Ogna kirke, og så på sykkelstien langs hovedveien et stykke. Det var ny¨pløyde åkrer og svart jord på den ene siden og veien på den andre.

Vi fulgte sykkelstien tilbake til biene, og hadde da vært på tur nesten fire timer, selv om vi ikke gikk mer enn en god mil.