En lang runde på Høgjæren.

En gammel plan blir endelig gjennomført.

Det er enkelt å gå tur på kartet, og jeg har en stund fundert på om det ikke ville være en passe tur å gå fra parkeringsplassen i Tovdal og til Steinkjerringå og videre «nedover» mot litla og store Vandavatnet for så å returnere til bilen.

Jeg hørte om denne turen da jeg snakket med en kar, som også var på tur i området samtidig med meg. Det har liksom ikke blitt tid eller anledning til en slik tur. For et par år siden, gikk jeg fra Holmavatn og rundt Vandavatnene og tilbake til Holmavatn, og syntes det var en flott – og lang – tur. Det kunne i hvert fall passe med denne turen snart.

Brodere, Bjørg, Bjørg Marit og jeg, snudde oppe i bakken mot Synesvarden i uka. Vinden var en frisk bris og temperaturen under null. En dårlig kombinasjon.

Det var derfor på tide å tråkke opp den turen vi ikke fikk gått. Jeg tok derfor opp til parkeringsplass i Tovdal, og startet mot Synesvarden. Været var et helt annet denne dagen. Blå himmel og lite vind, men fortatt var det bare noen få grader over null.

Mot Synesvarden var det noen plasser der trekken ikke fikk tak. Med sola midt i mot, ble det varmt, og jeg vurderte å hive fleecen. Jeg var ikke i tvil om at fleecejakken måtte være på da jeg igjen kom ut i trekken.

På vei nedover mot Steinkjerringå, ble det til at jeg bestemte meg for å gå om Vandavatnene. Det var litt frost i bakken. Myrene var helst harde, og det var stor sett tørr overflate, og inne i skogen var det skikkelig frost. Nærmest perfekte forhold for denne turen. Det kan være en del våte partier, og inne i skogen er det ofte bløtt.

Ekstraturen er noen kilometer, og selv om turen går på god traktorvei et godt stykke, veier resten opp. Det er en flott tur i et terreng som nå nesen er borte. Stien slynger seg mot Gauleiksvarden. Her gjelder: følg rygg gå tørt. Stien går fra rygg til rygg, selv om det er en omvei.

Ved Gauleiksvarden måtte jeg bestemme meg for hvilken vei jeg ville ta tilbake til Tovdal. Det ville være kortest å gå mot Steinkjerringå og så mot Synesvarden og videre mot bilen.

Litt lengre ville det være å ta mot Holmavatn og så mot Synesvarden. En omvei på et par kilometer. Denne dage, og det var en flott dag, valgte jeg den lange veien. Det gikk ikke like fort oppover mot Synesvarden som da jeg småløpte nedover mot Steinkjerringå, men jeg kom da fram – i et jevnt sig.

Det underlige var at jeg ikke så folk. Det kom to jenter i mot tidlig på¨turen, og jeg så en kar som for mot Synesvarden i full fart. Ellers var det tomt. To biler på parkeringsplassen ved Holmavatn var alt. En ensom tur, men grei for det.

Det siste strekket fra Synesvarden mot Tovdal, gikk litt sakte. Selv om stien går i en slak bakke nedover, hadde jeg ikke mer å gi, og tok det ganske forsiktig for ikke å tråkke over.

Ved bilen fortalte klokka meg at jeg hadde vært på tur i omtrent fire timer. Det er litt mer enn det jeg vanligvis går. Jeg var likevel ikke helt tom. Det ville være mulig med flere turer i uka.

Turen var på omtrent 16-17 kilometer, og som langtur var den helt grei.