Den lange runden fra Gramstad.

Broderen var med på tre topper.

Etter å ha forsøkt meg på 5 topper fra Gramstad to ganger i mars alt, tok det likevel ikke lang tid før jeg igjen hadde lyst på denne «utfordringen». Det har blitt slik – igjen – at en tur på under to timer er noe kort. Selvsagt litt avhengig av høydemeter og bratte bakker.

De fem toppene rundt Gramstad: Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og Øvre Eikenuten er helt greie å komme opp på. Spesielt om turen går om Bjørndalsmyra for å nå Mattisrudlå og ikke opp Rindå fra Paradis-skaret. Og turen tar mer enn to timer, nærmere tre.

Nå er det fortsatt et par steg opp mot Bjørndalsfjellet som broderen har litt «problemer» med. Litt eksponert, og det kan være glatt – i regn.

Denne dagen var det tørt og kaldt. Sola skulle for det meste være framme, og selv om det ville være kaldt, så ville temperaturen komme godt over null i løpet av dagen. Det var frost på natta, og broderen var – som vanlig – skeptisk. Helt uten grunn – som vanlig.

Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Det var en god del mennesker som ville på tur, selv om det var midt i uka. De fleste tok mot Dalsnuten – helt som vanlig.

Vi gikk veien oppover mot Fjogstad for å ta stien videre oppover. Ved Bjørndalsmyra tok vi innover og opp mot Mattisrudlå. Denne dagen var myra helt grei, ikke helt tørr, men det var greit å komme innover. En liten bratt bakke på slutten opp mot skaret under Mattisrudlå. Denne gangen kom vi opp uten å få pulsen helt opp.

Det ble en liten tur bortom toppen, før vi gikk videre mot Bjørndalsfjellet. Det var betydelig kaldere øverst enn nede i dalen, og oppholdet på toppen ble kort.

Vi tar det med ro nedover. Karen som kom i mot løp opp bakken vi «klatret» ned. Sterkt gjort, og det viser at noen har god kondisjon.

Det var aldri snakk om at vi ikke skulle legge turen om Fjogstadnuten. Broderen satte kursen oppover bakkene, og det gikk greit mot toppen. Nedover mot Revholen, ble det snakk om Dalsnuten.

Broderen hadde vært klar på at han ikke ville opp på Dalsnuten denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å legge på Dalsnuten, men dagen var alt for flott til ikke å ta med så mye som mulig.

*
Broderen sa «takk for følget» nede på Kvitemyr og tok stien mot Gramstad. Jeg kikket på bakkene opp mot toppen av Dalsnuten og tok det rolig.

Etter å ha gått trappene opp til toppen av Dalsnuten noen ganger, går det lettere, og jeg klarer å holde en fart som gjør at jeg ikke trenger å stoppe opp. Det var andre enn meg på toppen, etter en runde rundt varden ble det bakken nedover, uten en pause.

Nesten nede ble det også til at jeg ville ha med meg Øvre Eikenuten. Tør fin bakke, sol og nesen varmt der sola sto på og trekken holdt seg vekk, gjorde turen fra Dalsnuten til Øvre Eikenuten kjekk.

Det gikk antakelig ikke kjapt, men det gikk greit. Fra Øvre Eikenuten og ned er det en grei jevn bakke. Med tørre forhold er det mulig å gå kjapt nedover. Det ble litt småspringing.

Nede ved bilen var det bare å konstatere at nok en lang runde fra Gramstad var gjennomført med stil. En grei runde, og med nok både opp og nedoverbakker til at den blir kjekk. Jeg tror nok dette blir en «klassiker» etter hvert.