Ristøl, Lauvlia og Breilia fra Sælandsskogen.

En virkelig flott vårtur.

Enkelte turer er kjekkere enn andre. Ofte er det «nye» turer. De gamle har jeg jo gått noen ganger, og det er ikke alltid så mye «nytt» å se, eller å oppleve.

På vinteren er det ikke mye «hei» og fjell, det blir ofte strandturer, eller tur i sjøkanten. Det er ikke noe galt med disse turene, men de er ikke ofte utfordrende. Det mangler bakker og brattheng, og ikke minst fjell. Jeg savner heia, og ser fram til sommer og sol og turer innover i fjellet.

En ny tur som jeg synes er kjekk, og som også går i heieterreng, er den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og Breilia. Den går over en kant, med en skikkelig bakke opp, og ned i et flatere parti mellom Ristøl og Lauvlia.

Forut for første gang jeg gikk denne turen, syntes jeg det kunne se ut som en skikkelig tung tur, med en drøy bakke opp og noen ganske lange strekk, og en lang tur totalt. Etter å ha gått turen noen ganger, er den blitt kortere – det virker i hvert fall slik.

Første del av turen går på god sti oppover Urdådalen. Her har jeg gått mange ganger, og spesielt på våre er dette en virkelig flott opplevelse med grønne busker og trær og en bekk som kommer nedover. Urdådalen er rette plassen å oppleve våren.

Fra Bjødnali, som i seg selv er et vanlig turmål for mange, går det en en litt utydelig sti oppover mot Ristølnuten og gjerdeklyveren litt før toppen. Det er ikke så veldig lenge siden jeg gikk her for første gang, og litt senere la opp noen «nødlinger». Stien er blitt mye mer tydelig etter hvert, og det er nok flere som går her nå enn tidligere.

De siste gangene har jeg lett fram en utvisket sti direkte fra Ristøl mot Lauvlia. Det er et gjerde med masse piggtråd og en skog i veien for å gå mot husene ved Lauvlia, men litt oppe i bakken etter restene av utløa, står det en gjerdeklyver og viser vei mot stien mellom Lauvlia og «Skogen».

Det er ikke mer en en god kilometer mellom Ristøl og der hvor jeg kommer inn på den merkede stien. Det er et virkelig flott stykke. Stien går i myrkanten, og over åpne sletter. Det er nettopp slikt terreng jeg synes er flott å gå i.

En gang i tiden var det sikkert god stølsvei opp bakken fra Breilia og Skogen. Nå er den delvis rast ut, men fortsatt er det greit å komme seg ned til veien.

Nede på veien er det mulig å gå – på vei – tilbake til bilen. Jeg tar turen rundt Engjavatnet, noe som også er en flott opplevelse. Denne gangen i vårlys, med bjørker så vidt grønne, og over bekker og utmark, som fortsatt er gul og trist, til en ny traktorvei.

De siste tre kilometerne er litt kjedelige. Det er flott utsikt mot Bryne og Jæren og ut mot havet, fra veien mot Sjelset, men det er kjekkere å gå i marka.