Tur til Blåfjellenden i slutten av oktober.

Både snø og is men tur likevel.

Det har ikke blitt mange turer innover til Blåfjellenden i oktober. Vind opp mot full storm i mange dager er ikke vær til heiatur i oktober. Det har i tillegg kommet snø og til slutt frost.

Yr kom endelig med varsel om sol. I nesten tre dager skulle sola skinne, og selv om det nok ville være frost i heia, så ville det være «barfrost» og det ville være mulig å komme til hytta.

Normalt er siste turen innover til hytta helt i slutten av oktober eller i begynnelsen av november. Dette året har vær og vind – og snø hindret den ukentlige turen sist uke. Når jeg i tillegg også måtte holde meg hjemme noen dager for å kjøre Bestyrerinnen, har det bare blitt to turer – til nå denne måneden.

To dager + lørdagen med sol måtte utnyttes, og selv om det ville være is i stien, så ville det være mulig å gå rundt.

Jeg så virkelig fram til en skikkelig tur innover heia. Det kunne lett bli den siste for denne sesongen, og jeg ønsket å ha den tradisjonelle avslutningen med å lette på lokket på terrassen utenfor hovedhytta og takke for nok et år på Blåfjellenden.

Det var ikke helt sol som møtte meg i Hunnedalen, og bare noen meter oppover bakken i Oleskaret var det is i stien. Heldigvis tok det ikke lang tid før sola kom fram og det ble lyst og flott.

Det var bare der det hadde vært vann, eller på pytter, det var is. Stor sett var det enkelt å gå rundt – eller over. Det tok likevel litt lengre tid å komme innover enn normalt.

Turen innover ble likevel en flott opplevelse. Fargene kom fram i solskinnet, og det var kjekt å se heie gjøre seg klar for vinteren. Noen standhaftige blader hang fortsatt på bjørkene nederst i lia mot hyttene, men eller var det bart og litt trist.

Det var andre enn meg som benyttet det flotte været til en tur i heia. Jeg møtte to karer som var på dagstur. De hadde vinden i mot på vei mot Hunnedalen og var godt kledd.

Det var is på pytten utenfor annekset,og i sola minket isen, men det ble ny frost på natta. Inne på hytta var det nesten kuldegrader, og det tok lang tid før det ble varm i stua. Det gikk ganske fort en vedsekk opp pipa.

Jeg var ute i nødvendig ærend på natta, og da var det overskyet og temperaturen omtrent på nullpunktet. Det var liksom ikke det jeg hadde ventet, og heller ikke det YR meldte.

På morgenen var det overskyet og da jeg stakk hodet ut forbi for gå til uthuset, var det yr i lufta. Værmeldingen hadde ikke nevnt nedbør i det hele tatt. Jeg ventet til litt ut på formiddagen for å se om været ville bedre seg, men det kom bare mørkere og mørkere skyer fra sør.

Det var «nesten» opphold da jeg tok fatt på bakken oppover mot heia. På toppen fikk jeg finkornet snø i ansiktet. Snøen la seg under steiner og der den ble blåst sammen av vinden. Oppe i høyden ble det mer dekkende og etterhvert ganske hvitt.

Heldigvis var det ikke mye is i stien helt øverst. De få plassen de lå is, kunne jeg huske fra turen inn. Jeg kom meg derfor ganske greit over det høyeste partiet. Nedover mot Fossebekken gikk det smått. Her måtte jeg ut av stien og det lå is mellom tuene. Ting tar tid, jeg kom likevel – omsider – ned til Fossebekktjødnene, og videre mot bilen.

Nederst var det igjen bart og temperatur så vidt over null. Det ble en litt annen tur tilbake enn hva jeg hadde sett for meg, men siden jeg ikke havnet på rompa noen gang, vil jeg si det var en flott tur.

Dugnad på stien mot Skåpet.

Det ble tid til et kjapt besøk på hytta.

Per spurte tidlig om jeg hadde anledning til å være med på en dugnad sent i oktober. Det var snakk om å legge ut ganglemmer i stien innover mot Skåpet. En sti som blir mye brukt. Skåpet har opp mot 3000 besøk i året.

Det er en ganske lang – og kostbar – tur inn til Fossan og videre til Vinddalen. Gjennom tunnelen tok det meg nesten en og en halv time. Heldigvis traff jeg Per ved betalingsstasjonen for parkeringen og sparte derved en hundrelapp.

Det har blåst skikkelig i mange dager, omtrent i ukevis. Denne dagen ville det også blåse over 20 m/sek i kastene. Nede i dalen og inne i skogen ville ikke det være noe problem. Heldigvis har ikke vinden blitt fulgt av nedbør.

Det er nettopp vann og sorpe som lager noen av problemene for folk som vil til Skåpet. Vi skulle legge ut ganglemmer i myrsøkkene innover. Det passet skikkelig bra at det var tørt i bakken.

Det er ikke mer enn omtrent 4 kilometer inn til hyttene. Skåpet er en samling småhytter, med en hovedhytte med kjøkken og spiseplass. Hyttene er spesielt populære blant småbarnsfamilier, som her får en hytte for seg selv.

Stien innover er svært «utvasket» enkelte plasser, og Sherpaer har laget et virkelig flott stykke vei på et av de verste stykkene. Store flate steine er lagt omtrent kant i kant, og vil bli liggende i generasjoner.

Vår oppgave var å gjøre det litt mer fremkommelig i vått vær. Det betød bæring og jobbing med å få på plass lemmene og så feste disse i bakken. Det høres enkelt ut, men «stein og jordarbeid» er med tungt.

Litt ut på ettermiddagen, etter omtrent en vanlig arbeidsdag, var det slutt på kreftene i armen for for min del. Det er noen år siden – om noen gang - jeg har jobbet med «stein og jordarbeid».

Det var andre på min alder som sto på videre, men jeg fant ut at det kunne passe med en tur opp til hytta. Det blir normalt til at jeg besøker omtrent ti av Turistforeningens hytter i løpet av et år. Til nå har det blitt akkurat ti, og jeg kunne godt tenke meg å legge til nummer 11. Det passet på mange måter ganske bra.

Det var fire år siden jeg sist hadde gått innover mot «Skåpet». Slik jeg husket det var stien bedre den gangen, og selv om stien var forbedret enkelte plasser, og det var lagt ut mange flere lemmer i myrene, så var det mye stein og grus. Det gikk ikke fort på de "galneste" plassene.

Det var bare så vidt jeg fikk tatt et bilde av hyttene, før jeg snudde og stakk nedover mot arbeidsgjengen. Siste plassen hvor vi holdt på, var omtrent halvveis ned til parkeringsplassen.

Da jeg kom ned til gjengen, var de omtrent ferdige med dagens jobb. Det sto igjen noen små forbedringer. Noe som alltid tar lengre tid enn beregnet. Likevel kom vi oss avgårde mot bilene i god tid før vi egentlig hadde planlagt. En god og kjapp jobb.

Det ble en flott tur nedover. Nå var det slutt på jobben, og været var flott. Det ble tid til å beundre naturen og terrenget. Siden det er laget en flott vei langs elva, gikk det fort nedover. Det tok ikke lang tid før vi sto ved bilen og kunne si «godt jobba».

Denne dagen ble det 8 kilometer, men det tok hele dagen – og litt til – med jobbingen inne i mellom tur. En flott dag likevel.

I yr og regn fra Orre til Reve havn - og tilbake

En våt tur i strandkanten.

Været var ikke det beste vi kunne ha, men YR mente det ikke skulle regne, og det var nesten ikke vind. Det måtte bli tur, selv om gradestokken var ned mot null.

Etter å ha «brukt opp» de vanlige turplassene, og med is og snø oppe i heia – bare i slutten av oktober, kunne det like gjerne bli en tur langs sjøen – en vintertur. Den første skikkelige vinterturen - uten vintervær,

Da jeg tok kontakt med broderen og foreslo å gå fra Orre Friluftshus og nordover til Reve havn, syntes han det var et greit forslag og ville gjerne være med. Vi ble enige om å starte sent. Værmeldingen mente det ville være bedre vær litt ut på ettermiddagen.

Det var yr på bilruta på den korte kjøreturen ned mot stranden. Det var heldigvis ikke vind, og det kunne virke som vi ville få trekken bakfra. Vi startet i vindfleec og tok avgårde nordover.

Det første stykket gikk innenfor sand-dynene og på mark. Helt greit. Vi havnet etter hvert oppe på Toppen av dynene, og her lå marehalmen over stien og den var våt. Vi ble kliss våte på buksa under knærne og det kom etter hvert vann i skoene. (Vi hadde begge valgt lave sko denne dagen.)

Vi tok ganske fort ut på selve stranden, men måtte igjen opp i sand-dynene for å unngå rullestein. Selv om buksa tørket litt ute på stranden, ble vi igjen like våte oppe i sand-dynene.

Det var et litt pjusket par som kom til Reve havn og søkte ly i en av sjøbodene. Der ble det en liten pause, og vi skiftet til jakke. Det var litt kaldt å starte med ullbluse og gore-tex jakke, for nå var det skikkelig yr, og det fuktet godt. Det rant nedover fronten på jakken.

Nå er ikke turen på mer enn to timer, så turen tilbake gikk på omtrent en time, men det var en time med yr i mot, og det ble en litt kald opplevelse. Vi ble etter hvert ganske våte.

Med bare ullblusen under ble det kaldt. Det var egentlig litt for lite klær til det været vi hadde, men siden det bare var en kort tur valgte vi å gå mot bilen - og en tidlig dusj.

Vi var temmelig alene på turen. Det var andre folk som tok direkte mot Orrestranden, men ingen som gikk noen lengre tur.

For en gangs skyld lå sjøen omtrent flat. Det var fralandsvind, og nesten ikke bølger. Vi så en del biler med brett på taket, men denne dagen måtte de antakelig se langt etter bølger.

Det ble en flat og grei tur. Vi startet i god fart. Det var kaldt. Etter hvert ble det litt for høyt tempo for broderen, med tanke på at vi tross alt skulle gå en mil. Det ble likevel en tur i bra tempo og god trening til flere slike flate turer i sjøkanten utover vinteren.

Engjavatnet rundt.

En grei og flott tur fra Sælandsskogen.

Det er alltid et spørsmål hvor jeg skal ta ut på tur. Denne dagen var det i hvert fall slik. Dagen før hadde det blitt en tur fra Gramstad, og da kunne det jo passe med en tur fra Sælandsskogen.

Nå er det en del turer som det er mulig å gå fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Jeg tenkte på en kjapp og grei tur rundt Engjavatnet. Det er «bare» en tur på en mil eller der omkring, og går lett på omtrent to og en halv time.

Det burde liksom helst bli litt lengre turer, men jeg har ikke sett syn på «langturer» i de siste ukene. Det har vært tungt å komme i gang, og det har blitt turer på mellom to og tre timer – uten de ekstra bakkene opp som det har blitt en del av denne sesongen.

Det kan hende jeg burde lytte til kroppen, i hvert fall mener Bestyrerinnen det. Gamle gubber bør ta det med ro. Foreløpig nekter jeg å være «gammel gubbe». Likevel har det blitt litt kortere turer i det siste, og det var en slik jeg tok sikte på denne dagen også.

Fra Sælandsskogen er det fler mulige veier/stier mot Bjødnali. Siden det - antakelig – ikke ville bli noen topptur,valgte jeg å gå stien rett opp mot Håfjellet for å få med litt tur i terreng og ikke vei.

Stien opp mot Håfjell (Det står Blåfjell på skiltet) er bratt enkelte plasser, og enkelte steder er det ikke helt lett å se hvor stien fortsetter. Ut fra hvordan den ser ut, så må denne stien ha vært i bruk en god stund, og det er skikkelig tråkk oppover – bortsett der den forsvinner i myr eller under gress.

Stort sett hele turen oppover mot toppen går i skog, og det er ikke mye utsikt. Det er likevel enkelte plasser der det er litt utsikt mot Tengesdalsvatnet i sør. Denne dagen var det sol og høst, og i flotte høstfarger var det virkelig kjekt å gå oppover i eikeskogen.

Stien var dekket av blader og eikenøtter. Noen av nøttene var lyse, mens andre var mørke brune og antakelig «gamle». Det var uansett ganske stor mengder. Google hadde selvsagt svaret på om de er spiselige. Nødmat, men ble samlet til grisefor...

Det viste seg at den bratte og direkte veien opp til Håfjell og videre til Bjødnali er ti minutter lengre enn de to andre veiene som går mot Bjødnali. Greit å vite, om det er lite tid for tur.

Som vanlig var det en greit å komme veien bort til Skogen og Breilia, Jeg synes stykket mellom Breilia og Enganemyrane er flott. Det er ikke et langt strekk, men går i fin natur.

Fra Skogsånå og tilbake til bilen er det antakelig omtrent 4,5 kilometer. De siste tre går på god vei eller skikkelig sti, og har få utfordringer. Det er likevel en flott tur totalt sett – selv om jeg denne gang ikke gikk oppom Bjursfjellet. Til det mente jeg vinden var for sterk.

En tur til Resasteinen og Dalevatn fra Gramstd.

Tur i sterk og kald vind.

Det var en mørk og vindfull morgen. Likevel var jeg på vei mot Gramstad for å gå tur. Det var bare et par dager siden sist jeg var på de kanter, men været samarbeidet ikke, og med mye vind, var det greit å gå ut fra Gramstad.

Det har blåst i noen dager, og YR har også varslet sterk vind i dagene som kommer. Vinden har så langt ikke medført regn. Snarere tvert i mot. YR mener sola skal skinne fra blå himmel.

Sol og sterk vind er ikke oppskriften for toppturer. Jeg planla å holde meg – mer eller mindre – nede i skogsbeltet, og vest for fjellene, mest mulig i le for vinden.

Det var andre enn meg som ville på tur denne dagen. En hel gjeng fra Turistforeningen med kjentfolk inne i blant, ville også på tur. Slik jeg oppfattet det var det en gjeng «60+», med andre ord en gjen på min alder eller yngre.

De ville om Bjørndalsfjellet og med til «Skaret». En tur jeg gjerne skulle blitt med på, og jeg ble faktisk invitert med, men som jeg ikke så syn på denne dagen – i vinden på toppen. Jeg fikk holde meg til planen, som var å ta mot Resasteinen og Dalevatn (som heter Livatnet om du kommer fra Li),

Turen rundt Dalevatn og Resasteinen gikk tidligere fra Dale, etterhvert ble det til at jeg startet fra Gramstad, og de to siste årene har jeg i tillegg lagt inn et besøk på Dalsnuten. Noe som gjorde turen til en tre-timers tur eller vel så det. Denne dagen tok jeg ikke sikte på å gå til Dalsnuten. Det blåste litt for mye for en topptur. Det fikk bli en litt kortere tur en vanlig, denne dagen

Jeg startet med vind-fleece og vinterlue, og vantene kom ganske kjapt på. Det var kaldt til å begynne med, og det fikk meg til å sette opp farten mot Revholstjørn.

Opp de første småbakkene fikk jeg selvsagt varmen opp, men det ble ikke noe lettelse i antrekket denne dagen. I le av vinden gikk det greit, men over kanten i skaret under Dalsnuten ble det likevel kaldt.

Jeg traff ei jente som kom i mot, eller var det ingen andre på hele turen før jeg igjen var ved Revholstjørn og veien tilbake til bilen. Det var lite folk på tur på en blåsende dag.

Siden det var tørt, hadde jeg ikke problemer oppover mot Resasteinen, men videre opp mot Skjørestadfjellet, kunne jeg kjenne vinden. Merkelig nok tok ikke vinden over de åpne flyene mot bakken ned til Dalevatn. Jeg kunne se langt innover heia, og Napen stakk som en hvit knoke opp helt bakerst. Det var snø på toppen innover, men de nærmeste var bare.

Det var fortsatt ikke sti det lille stykket mellom skogsveien og den T-merkede stien ned mot Dalevatn, men denne gangen hadde jeg ikke problemer med å finne fram. Den veien jeg nå gå, er antakelig like kjapp som den merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen.

Det ble en flott og grei tur fra Dalevatn og ned bakken mot Dale. Her var det ikke vind og sola varmer. Vantene kom av og jeg gikk med lua i hånden og jakken åpen.

Siden jeg ikke tok mot Dalsnuten denne gangen, ble det omtrent bare halvparten så mange høydemeter som vanlig. Jeg kom opp uten å anstrenge meg for mye, og på det siste stykket inn mot Gramstad gikk det fort.

Turen er antakelig ikke stort mer enn 10 kilometer, og selv om det er noen bakker, så er det etter hvert en grei, men kjekk tur i et flott terreng.

Høgjæren i sol og vind.

Høst-tur med vintertemperatur.

Tidligere ble rundturen på Høgjæren brukt som «onsdagstur», det vil si en kjapp og grei tur på godt under to timer og på omtrent 8 kilometer. Litt for liten og litt for kort til å bli med i loggen, men grei nok for «bare» en hverdagstur.

Vi har en gang i verden gått turen på under en time og tyve minutter, men da var det småløping i alle bakker og uten spesielt mye i sekken. Vi klarer fortsatt å holde godt under to timer, men det blir ingen løping i bakkene lengre.

Turen kan lett utvides med en liten kilometer ved å ta med en liten sving utom Steinkjerringå. Det gjør turen akkurat lang nok til å bli med i loggen, men ikke spesielt mye lengre.

Det var nettopp denne turen vi tok sikte på denne onsdagen. Broderen mente vi skulle ta ut til Steinkjerringå og på den måten komme opp i ni kilometer og forhåpentlig ikke mye over to timer.

Værmeldingen var litt vind og sol. Senere skulle det blåse mye, det var snakk om farevarsel og greier. Skulle det bli tur på Høgjæren, hvor det ikke er mye livd for vinden, måtte det bli denne dagen.

Det blåste da vi kom til parkeringsplassen ved Holmavatn. Vinden tok mye mer enn vi hadde ventet, og den var skikkelig kald. For min del var jeg glad for å ha på vinterklær. Det var helt greit med vinterlue og vanter.

Som vanlig gikk vi først mot Steinkjerringå. Dette er den «rette» vei for oss, mens for bestyrerinnen er det først mot Synesvarden.

Selv om det var en del biler på parkeringsplassen, møtte vi bare en kar på veien. Nesten nede ved Steinkjerringå, rett på siden av hyttene som ligger der, kom hytte-eieren ut mot stien og ville ha en prat.

Vi ble invitert inn på terrassen og der ble det tid for te, kjeks og prat. Det ble en kjekk halvtime, der eieren - som kom fra Anniksdal, fortalte om området i «gamle dager» på tidlig 60 tall og før.

Ting tar tid og tiden går fort i godt selskap. Da vi omsider fikk på oss sekkene og startet på turen igjen, ble det til at vi gikk direkte mot Synesvarden. Det ble liksom ikke tid til en tur bortom Steinkjerringå. Vi pensjonister har det jo travelt.

Nå møtte vi nok en kar, som stoppet oss for en prat. Han har jeg truffet noen ganger nede ved sjøen, og nå ville han vite hva vi gjorde her oppe i høyden. En hyggelig stopp det og.

Etter den stoppen ble det opp til Synesvarden og videre. Det ble ingen stopp på toppen. Nå tok ikke vinden så mye som da vi startet, men likevel, vi hadde det travelt.

Nedover mot parkeringsplassen og Holmavatn, fikk vi vinden bakfra, og noen plasser kom vi i le for vinden. Det ble omtrent en liten smak av varme. I hvert fall «lettelse i antrekket» med lua i hånden og vind-fleecen åpen i front.

En kjapp tur fra Gramstad med fire topper.

Litt lengre enn kort tur, kjappere enn en lang tur.

En treningsrunde, men hvor skulle jeg gå? Det ble til at jeg valgte Gramstad som utgangspunkt for tur denne dagen, Det har blitt en del turer fra parkeringsplassen på Gramstad. Den siste tiden til og med en del ganske lange turer – på opp mot fire timer, og med en del høydemeter.

Det var egentlig ikke en firetimers tur jeg skulle på denne dagen. Bein og kropp var litt ute av lage, så jeg tenkte på en kjapp og grei tur,

Det er ikke så veldig mange årene siden jeg startet å gå tur ut fra Gramstad. Tidligere ble det mye de samme turene, rundt Lifjellet, på Høgjæren eller langs sjøen en eller annen plass.

Vinteren var for de korte turene – på to timer eller litt mer. Tre-timers turer var det ikke ofte jeg tok ut på etter sesongen i heia var slutt. Dette året ser det ut til at det blir en tidlig slutt på heieturene, og den ukentlige turen til Blåfjellenden.

Snø og is er en dårlig kombinasjon for folk langt over 70 med balanseproblemer. Det har blitt at jeg holder meg i lavlandet tidligere og tidligere etter som årene går.

Det siste året – fra mai av og videre, har det blitt mange flere lange turer i lavlandet, og de siste dagene har det blitt så pass mange timer på tur at jeg syntes det kunne passe med en kjapp og grei tur.

Turen til Bjørndalsfjellet har blitt utvidet med både Mattirudlå og Dalsnuten og til og med Øvre Eikenuten etter hvert. Det har til og med blitt til at jeg setter kursen mot Resasteinen og Skjørestadfjellet før jeg tar med Dalsnuten på noen turer.

Denne dagen var tanken å «bare» ta Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En tur på antakelig to og en halv timer. En passe grei tur, som tidligere var lang nok.

Det var mandag, og bra vær. Mange andre hadde funnet ut at denne dagen var en bra dag vor tur. Det var mye flere folk på parkeringsplassen enn jeg hadde ventet. To småbusser tilhørte barnehager i distriktet, og oppover mot Bjørndalsmyra var det spor av små føtter.

Det var heller ikke mulig å ta feil av lyden fra ungene da jeg kom opp bakken. Gjengen satt et stykke over stien og hadde pause. Det foregikk ikke i stillhet.

Jeg tok av stien rett under ungene og gikk innover Bjørndalsmyra – som vanlig. Denne dagen var det en våt myr. Det ble nærmest vassing et stykke. Heldigvis holder fjellskoene vannet ute, jeg ble ikke våt på beina.

Det gikk greit til opp mot Mattirudlå og videre mot Bjørndalsfjellet over Kulheia. På toppen var Bjørndalsfjellet kikket jeg nedover mot stien, og kunne se barnehage-gjengen på vei oppover. Selv småungene ville til toppen av Bjørndalsfjellet denne dagen. Det er egentlig ganske bra gjort.

For egen del ble det en grei tur ned til veien og videre mot Fjogstadnuten og Dalsnuten. Jeg var ikke sikker på om jeg ville ta om den siste toppen, men da jeg kom ned på Kvitemyr, ble det til at jeg gikk videre rett fram.

Merkelig nok var det ikke mange folk på vei oppover mot toppen, og jeg ble alene øverst en liten stund. Det er ikke så ofte at det ikke er andre på toppen av Dalsnuten en fin turdag.

Siden det skulle være en kjapp tur gikk jeg bare rett mot parkeringsplassen etter å ha besøkt Dalsnuten. Denne dagen gikk det litt sakte, og jeg brukte nesten tre timer på turen. En flott tur likevel.

Den første skikkelige vinterturen.

En våt tur til Blåfjellenden.

Det var en stund siden jeg hadde gått innover heia mot Blåfjellenden. Bestyrerinnen skulle få ordnet øynene, og det krevde sjåfør etter operasjonen og jeg ble valgt. Derfor ble det ingen tur den uka.

Det har blitt en tur i uka inn til hyttene dette året bortsett fra den uka vi var på Nilsebu. Omtrent som i så mange tidligere år. Det har nå blitt over tretti år siden jeg første gang gikk innover med stearinlys og fyrstikker i sekken for å sørge for at det var tilgjengelig.

Nå vil nok mange tro at å være «tilsyn» på en turistforeningshytte er en grei dugnadsjobb, og noe som gjøres fordi det «trengs», eller att jobben gjøres som en innsats for «fellesskapet».

Jeg tror ikke noen vil holde på med en slik jobb i så mange år, uten å få noe igjen – ut over det å gjøre en innsats. For min del har det vært tretti år med mange kjekke turer, og jeg har truffet en mengde flotte og kjekke fjellfolk. Det har egentlig vært tretti kjekke og fantastiske år. Turene har, spesielt etter at jeg ble pensjonist, gitt livet er kjekt og flott innhold. Det er helt greit å ha «dugnadsjobben» å skylde på når jeg går innover.

Nå var det tid for en av de siste turene i 2023 (muligens 2-3 til i år) og fortsatt er det like kjekt, eller... YR meldte om stor snømengder og sterk vind. Skulle jeg virkelig ta ut med en slik melding. Nå var varselet om snø for litt mer nordlige fjellområder, så det ble til at jeg kjørte oppover. Værmeldingen for resten av ula var bare dårligere.

Det regnet, og det var ikke antydning til snø nede ved veien. Nå har jeg gått i regnvær noen ganger før, men de siste årene har jeg hatt anledning til å gå når været er sånn noen lunde. Regnet slo over i sludd litt lengre opp og innover i heia. Det ble surt, men med gode klær er det egentlig greit å gå selv om det blåser og sludder.

Halvveis innover var det slutt på nedbøren, men det lå snø i stien. Det ble litt forsiktig tråkking videre. Været bedret seg betraktelig. Det var til og med noen solflekker i liene og høstfargene kom skikkelig fram.

Turen som jeg grodde ville bli både tung, vår og vanskelig, ble en helt vanlig tur innover mot Blåfjellenden. Det var så avgjort ikke vinter nede i dalen, og i sola ble det flott.

Det var 7 grader inne på hytta da jeg kom. Jeg heiv inn ved og det tok ikke lang tid før omtrent en sekk ved hadde godt med, men da var det også varmt i stua.

Kvelden kom kjapt, og det ble sent lyst p,å morgenen. Planen var å vente til litt ut på dagen før jeg tok fatt på tilbaketuren. Klokka tolv var det opphold og jeg tok ut, og fikk regn på med bare et lite stykke oppe i bakken mot Hunnedalen.

Det var 7 grader ute og varmere enn dagen før. Nesten all snøen var smeltet og i regnværet forsvant resten ganske kjapt. Det ble en våt tur over heia. Etter hvert forsvant vinden jeg hadde hatt i mot da jeg kom opp i høyden. Nedover mot Hunnedalen

Regnet forsvant også, så om jeg hadde holdt meg til planen, hadde jeg antakelig fått en tur uten regn. Det så likevel litt rart ut da jeg traff to karer ved Fossebekken. Den ene i kortbukse – i regnværet.

Selv i regvær, og med dårlige forhold, brukte jeg ikke lengre tid over heia enn vanlig. Detvil vel egentlig si at jeg er i bedre form enn tidligere på året. En kjekk men våt tur.