En tur til Resasteinen og Dalevatn fra Gramstd.

Tur i sterk og kald vind.

Det var en mørk og vindfull morgen. Likevel var jeg på vei mot Gramstad for å gå tur. Det var bare et par dager siden sist jeg var på de kanter, men været samarbeidet ikke, og med mye vind, var det greit å gå ut fra Gramstad.

Det har blåst i noen dager, og YR har også varslet sterk vind i dagene som kommer. Vinden har så langt ikke medført regn. Snarere tvert i mot. YR mener sola skal skinne fra blå himmel.

Sol og sterk vind er ikke oppskriften for toppturer. Jeg planla å holde meg – mer eller mindre – nede i skogsbeltet, og vest for fjellene, mest mulig i le for vinden.

Det var andre enn meg som ville på tur denne dagen. En hel gjeng fra Turistforeningen med kjentfolk inne i blant, ville også på tur. Slik jeg oppfattet det var det en gjeng «60+», med andre ord en gjen på min alder eller yngre.

De ville om Bjørndalsfjellet og med til «Skaret». En tur jeg gjerne skulle blitt med på, og jeg ble faktisk invitert med, men som jeg ikke så syn på denne dagen – i vinden på toppen. Jeg fikk holde meg til planen, som var å ta mot Resasteinen og Dalevatn (som heter Livatnet om du kommer fra Li),

Turen rundt Dalevatn og Resasteinen gikk tidligere fra Dale, etterhvert ble det til at jeg startet fra Gramstad, og de to siste årene har jeg i tillegg lagt inn et besøk på Dalsnuten. Noe som gjorde turen til en tre-timers tur eller vel så det. Denne dagen tok jeg ikke sikte på å gå til Dalsnuten. Det blåste litt for mye for en topptur. Det fikk bli en litt kortere tur en vanlig, denne dagen

Jeg startet med vind-fleece og vinterlue, og vantene kom ganske kjapt på. Det var kaldt til å begynne med, og det fikk meg til å sette opp farten mot Revholstjørn.

Opp de første småbakkene fikk jeg selvsagt varmen opp, men det ble ikke noe lettelse i antrekket denne dagen. I le av vinden gikk det greit, men over kanten i skaret under Dalsnuten ble det likevel kaldt.

Jeg traff ei jente som kom i mot, eller var det ingen andre på hele turen før jeg igjen var ved Revholstjørn og veien tilbake til bilen. Det var lite folk på tur på en blåsende dag.

Siden det var tørt, hadde jeg ikke problemer oppover mot Resasteinen, men videre opp mot Skjørestadfjellet, kunne jeg kjenne vinden. Merkelig nok tok ikke vinden over de åpne flyene mot bakken ned til Dalevatn. Jeg kunne se langt innover heia, og Napen stakk som en hvit knoke opp helt bakerst. Det var snø på toppen innover, men de nærmeste var bare.

Det var fortsatt ikke sti det lille stykket mellom skogsveien og den T-merkede stien ned mot Dalevatn, men denne gangen hadde jeg ikke problemer med å finne fram. Den veien jeg nå gå, er antakelig like kjapp som den merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen.

Det ble en flott og grei tur fra Dalevatn og ned bakken mot Dale. Her var det ikke vind og sola varmer. Vantene kom av og jeg gikk med lua i hånden og jakken åpen.

Siden jeg ikke tok mot Dalsnuten denne gangen, ble det omtrent bare halvparten så mange høydemeter som vanlig. Jeg kom opp uten å anstrenge meg for mye, og på det siste stykket inn mot Gramstad gikk det fort.

Turen er antakelig ikke stort mer enn 10 kilometer, og selv om det er noen bakker, så er det etter hvert en grei, men kjekk tur i et flott terreng.