Engjavatnet rundt.

En grei og flott tur fra Sælandsskogen.

Det er alltid et spørsmål hvor jeg skal ta ut på tur. Denne dagen var det i hvert fall slik. Dagen før hadde det blitt en tur fra Gramstad, og da kunne det jo passe med en tur fra Sælandsskogen.

Nå er det en del turer som det er mulig å gå fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Jeg tenkte på en kjapp og grei tur rundt Engjavatnet. Det er «bare» en tur på en mil eller der omkring, og går lett på omtrent to og en halv time.

Det burde liksom helst bli litt lengre turer, men jeg har ikke sett syn på «langturer» i de siste ukene. Det har vært tungt å komme i gang, og det har blitt turer på mellom to og tre timer – uten de ekstra bakkene opp som det har blitt en del av denne sesongen.

Det kan hende jeg burde lytte til kroppen, i hvert fall mener Bestyrerinnen det. Gamle gubber bør ta det med ro. Foreløpig nekter jeg å være «gammel gubbe». Likevel har det blitt litt kortere turer i det siste, og det var en slik jeg tok sikte på denne dagen også.

Fra Sælandsskogen er det fler mulige veier/stier mot Bjødnali. Siden det - antakelig – ikke ville bli noen topptur,valgte jeg å gå stien rett opp mot Håfjellet for å få med litt tur i terreng og ikke vei.

Stien opp mot Håfjell (Det står Blåfjell på skiltet) er bratt enkelte plasser, og enkelte steder er det ikke helt lett å se hvor stien fortsetter. Ut fra hvordan den ser ut, så må denne stien ha vært i bruk en god stund, og det er skikkelig tråkk oppover – bortsett der den forsvinner i myr eller under gress.

Stort sett hele turen oppover mot toppen går i skog, og det er ikke mye utsikt. Det er likevel enkelte plasser der det er litt utsikt mot Tengesdalsvatnet i sør. Denne dagen var det sol og høst, og i flotte høstfarger var det virkelig kjekt å gå oppover i eikeskogen.

Stien var dekket av blader og eikenøtter. Noen av nøttene var lyse, mens andre var mørke brune og antakelig «gamle». Det var uansett ganske stor mengder. Google hadde selvsagt svaret på om de er spiselige. Nødmat, men ble samlet til grisefor...

Det viste seg at den bratte og direkte veien opp til Håfjell og videre til Bjødnali er ti minutter lengre enn de to andre veiene som går mot Bjødnali. Greit å vite, om det er lite tid for tur.

Som vanlig var det en greit å komme veien bort til Skogen og Breilia, Jeg synes stykket mellom Breilia og Enganemyrane er flott. Det er ikke et langt strekk, men går i fin natur.

Fra Skogsånå og tilbake til bilen er det antakelig omtrent 4,5 kilometer. De siste tre går på god vei eller skikkelig sti, og har få utfordringer. Det er likevel en flott tur totalt sett – selv om jeg denne gang ikke gikk oppom Bjursfjellet. Til det mente jeg vinden var for sterk.