En kald sommertur til Blåfjellenden.

En tur der jeg fikk bruk for ekstrautstyret i sekken.

En kjapp titt på YR viste at om jeg ikke kom meg innover til Blåfjellenden denne helga, så ville det være noen dager til neste periode med nesten brukbart vær.

Lørdag og søndag skulle det være bra vær med sol og lite vind, selv om temperaturen ikke ville nå 20 grader. Det var ikke vanskelig å pakke sekken på lørdagsmorgen å ta mot Hunnedalen.

Alt på vei oppover, ble det klart at YR nok ikke helt hadde truffet med sitt varsel. Sola var godt gjemt bak skyene, og selv om det var ganske varmt, så ble jeg kald på parkeringsplassen. Ikke langt oppe i bakken kom svetten fram.

Jeg holdt vanlig fart oppover, og et stykke oppover gikk jeg forbi en hel familie som også skulle ned til Blåfjellenden. Ikke lenge etter tok jeg igjen far og sønn. Også de på vei mot hytta. Dette minnet litt om gamle dager, da jeg holdt høyere fart enn mange andre.

Innover heia kunne jeg se endringer bare på de få dagene siden sist tur. Det var mye mer brunt og mindre grønt. Sommeren begynner å nærme seg slutten og høsten er nær.

Nå ble det også bedre vær lengre inne i heia. Det ble mer og mer blå himmel og sola kom igjennom. Etter en liten runde for å sjekke hyttene, tok jeg en bøtte og et håndkle og gikk ned til elva. Jeg hadde ikke mer en så vidt dyppet meg i vannet da sola forsvant.

Jeg ble jo ikke alene på hytta sen natta. I tillegg til de jeg hadde gått forbi på veien innover, kom det også folk fra Hunnedalen senere på kvelden.

I tillegg kom det to karer gående fra Flørli -sammen med Bamse. Karene – far og sønn, var begge gamle kjente, og vi har både gått tur sammen og vært på hytter i lag. Det ble en hyggelig kveld, med prat om hytter og ruter og frivillig arbeid for STF.

Det ble en mørk og vindfull natt. Været var langt fra så bra som yr hadde meldt. Det kom til og med noe nedbør, og morgenen var kald. Det var ikke stort mer enn 10 grader.

Det blåste ganske friskt på morgenkviste da de fleste tok ut. Jeg syntes jeg så en lysning i vest, og ventet til ut på dagen. Det er jo alltid noe som bør gjøres, så tiden gikk fort.

Lysningen kom og gikk. Ut på ettermiddagen måtte jeg bestemme meg. Skulle jeg gå denne dagen eller vente til dagen etter. Det ble til at jeg pakket sekken og kledde meg for tur – med lang gore-tex bukse og ullbluse og mellomlag. Nesten vinterklær. Jeg sjekket til og med om vantene – som jeg alltid har med – lå i jakkelommen.

Det viste seg å være litt mye klær oppover bakkene fra hytta. Jeg ble fort både varm og svett, men folkene som kom i mot og ville ned til hytta, hadde jakken helt igjen og både lue og vanter var i bruk. De hadde vinden i mot. Jeg fikk den bakfra, og selv om det ikke ble skikkelig varmt over heia, så kom temperaturen seg ganske fort da jeg kom ned mot Hunnedalen.

Termometret i bilen viste 17 grader da jeg startet hjemover. Likevel vil jeg huske turen som en heller kald opplevelse hvor jeg for en gang skyld fikk bruk for ekstraklærene som alltid ligger i sekken.

Sandvatn, frem og tilbake på dagen.

En kjekk tur i høyfjellsterreng.

Det var på tide å ta en tur til Sandvatn frem og tilbake på dagen. Jeg har vært på Sandvatn tidligere i år. Da ble det en tur inn og så overnatting før jeg fortsatte mot Langavatn. Med en ganske tung sekk, i forhold til hva jeg vanligvis drar på, så ble det en litt trå tur opp bakkene og inn.

Jeg trodde egentlig at jeg er i så pass god form at det ville få greit med en tur fram og tilbake til Lortabu-Sandvatn. Nå er det langt fra så vanlig å ta en slik tur lengre. Tidligere var dette en helt grei og vanlig tur, men årene gjør at det blir tyngre og tyngre.

Værmeldingen var med på å avgjøre dagens turmål. Det ble meldt om sol og helst sommer oppe i høyden, og da fristet det med en langtur.

Jeg pakket sekken og kom avgårde forholdsvis tidlig. Det er i grunnen greit å ha god tid på denne turen. Med tidlig start kan jeg være hjemme i fem-tiden.

Det tar litt mer enn en time å kjøre til Lortabu (og det samme tilbake). Turen innover fra Lortabu til Sandvatn tar omtrent to timer. I tillegg må det bli en pause på hytta, både for å hvile, men også for å se meg litt om.

Sandvatn ligger på omtrent 900 moh, og naturen rundt hytta er litt annerledes enn det jeg er vant med fra Blåfjellenden. På Sandvatn er det høyfjellsnatur, med lite grønt og mye stein.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen ved Lortabu, og jeg kunne ikke se noen i Lysebrekka oppover. Det var noen andre som også gjorde seg klar for tur, men jeg traff ingen på veien innover.

Det var fem jenter på den andre hytta, som ville på dagstur, antakelig til Mohidler, men jeg snakket bare så vidt med jentene.

Det ble et ganske kjekt opphold på hytta, der jeg spiste og satt å så ut over vannet – inne. Selv om det var sol og godt vær, var det en skikkelig kald vind. Innover var det bare så vidt jeg ikke måtte hive på jakken.

Tilbake ville jeg få medvind, og sola i ansiktet, og det ville nok bli varmer. Det ble ingen lang pause på hytta. Siden det ikke var andre ble det fort litt ensomt, og jeg pakket sekken og tok mot Hunnedalen og Lortabu.

Det ble en grei tur med vinden bakfra. Merkelig nok traff jeg ingen som ville til hytta for å overnatte. Det om et par i mot, men de ville ligge i telt.

På vei tilbake fant jeg endelig Fjelltjæreblom, som jeg hadde kikket etter på turen innover. Den sto nesten på den vanlige plassen, men det var bare en enslig litt pjusket blomst.

Det er noen drøye bakker opp fra Lortabu og de samme bakkene nedover på tilbakeveien. Nedover de siste kneikene kunne jeg kjenne at det hadde vært noen timer på beine. De hang ikke helt med hele tiden.

I bunn av bakken ble det stopp ved den vanlige badekulpen. Den lå i le for vinden, og det passet bra å få en kjapp dypp i kaldt vann før kjøreturen hjem.

Jeg kom hjem i rett tid. Bestyrerinnen hadde omtrent middagen klar da jeg kom. Noen ganger treffer jeg ganske bra.

Sommervær på sommertur til Blåfjellenden

Flotte forhold for fjelltur.

Etter en uke på Nilsebu uten tur, men med en del jobbing, var det helt greit å ta en tur til Blåfjellenden. Nå er turen inn til hytta på «bare» ca 8 kilometer og tar meg normalt omtrent to timer og 15 minutter. Det er etterhvert blitt en lang nok tur.

Turen tar meg noe lengre enn det tok meg for 20 år siden. Da syntes jeg det var greit om jeg gikk inn på omtrent to timer – eller kjappere.

Som alltid er det snakk om været. Denne dagen var det ikke skikkelig varme, det var ikke skikkelig sol, og det var litt vind. Alt dette er egentlig ganske bra – for en tur i heia. Sommervarme og sol, kan lett bli litt for mye av det gode.

Selv om det var en mandag, så ble det tidlig klart at folk ville på fjellet i ferien. Alt på vei innover, gikk jeg forbi et par som hadde startet på Tomannsbu denne dagene, og som satset på å gå i mange dager og ende ut på Haukeliseter.

Eller ble det en tur nesten som vanlig - når det er gode forhold. Det gikk lett innover. Med mange dager uten tur virket bakken ganske greie og det var ikke vanskelig å holde farten på flatene. Det gikk antakelig helst litt fortere enn på en vanlig tur.

Likevel er det litt trist å se at Bjørnskjegget alt er brunt i toppen. Det er liksom det første tegn på at sommeren nærmer seg slutten. Nå er gresset i høyden heller ikke så tett og grønt som før. Jeg synes også at det alt er mindre småfugler, selv om steinskvetten fortsatt følger meg innover.

Denne dagen var det likevel sommer og flott, og nede på hytta var det folk. Flere folk enn det pleier å være midt i fellesferien. Jeg har som regel hytta for meg selv natt til tirsdag. Det var flerre som gikk tur i helgene tidligere. Nå er det folk hele uka, og flott er det.

Selv om det er sommer, ble det ganske kaldt på natta. Temperaturen var ned mot 5 grader, men heldigvis ble det skikkelig sol på morgenen og det ble ganske fort varmt.

Jeg hadde god tid, og tok bare en vanlig runde med renhold og rydding. Nå var jeg «heldig». Forrige gang sjekket jeg protokollene, og det det var et ark igjen i protokollen på annekset. Det mente jeg ville holde til neste besøk. Det holdt akkurat. Jeg måtte finne fram en ny protokoll, den gamle ble full dagen før.

Det var nesen samme vær på veien mot Hunnedalen, som på vei innover. Den lille trekken hadde ikke skiftet retning, så på tilbaketuren ble det litt medvind.

Nedover bakken mot Fossebekken, kom jeg i le av vinden, og det ble skikkelig behagelig. Siden jeg ikke hadde det travelt, tok jeg turen oppom den lille badekulpen. Det er flott å ligge på varmt svaberg i varm sol å tørke etter en dukket i litt kaldt vann.

Over kanten mot hyttebyen i Hunnedalen, kunne jeg høre bråket av mange motorsykler og biler. Det er kjekkere med freden og roen oppe i heia.

Nilsebusommer 2024 og komlemiddag.

Hyttevakt en uke i fjellet.

Vi var tre som tok innover til Nilsebu for å være hyttevakt dette året. Det var min eldste bror Sverre på 80, bestyrerinnen og meg. Vi har vært hyttevakt på Nilsebu noen ganger, men det er likevel spennende å komme inn til hytta for nok en uke.

Som hyttevakt er hovedjobben å ta i mot gjeste og sørge for at oppholdet blir best mulig, samtidig sørge for at gjestene gjør sitt til at hytta fremstår som ren og ryddig.

Nå blir det nok oss – som hyttevakt – som tar de tyngste jobbene, og sørger for at stue og kjøkken blir vasket og ryddet. Vi har jo litt tid til den jobben.

Nå sto det maling av en vegg på dagseddelen, og vi burde selvsagt ha tatt fram malerkosten. Det var meldt mye regn og lite sol. Det kom langt fra så mye regn som meldt, men det var overskyet og ikke tørt de første dagene. Vi hoppet elegant over malerjobben, og håper neste hyttevakt er mer villig til å ta denne utfordringen.

Det ble vasket og ryddet hver dag. Det er utrolig mye boss, sand og skitt som blir dratt inn i hytta i løpet av en dag. Heldigvis er det rennende vann like utenfor kjøkkenet og ikke langt å drasse vannet til hytta. Det går også ganske greit å kokke opp varmtvann.

Støvekost og feiebrett er greit, men med tilgang til aggregat, er det mulig å bruke støvsugeren. Dette året har jeg støvsugd noen hytter. I tillegg til Blåfjellenden, har jeg tatt en runde på Sandsa, Tomannsbu og nå Nilsebu. Første slangefører på støvsuger...

Uthuset og «dassen» blir ofte «glemt» når det gjelder renhold. Etter at vi lakket doene og ordnet vinduskarmene, ser det greit ut, og det er enkelt å holde det rent. Det tar likevel tid å få vekk rusk og rask og vaske både vinduene og selve doen. Det er kjekt når alt er rent.

Nå er det ikke bare jobb. Bestyrerinnen er ivrig multejeger og brukte noen timer på å samle gule bær. Hvor hun finner disse, er selvsagt hemmelig, men det er ikke langt bort til «Stora Neset» og Skansen.

Planen var å sette ut garn nesten hver dag. Vi klarte nesten å sette ut garn både mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Fredag kveld var det ikke mulig å finne noen som helst unnskyldning for ikke ta ut på vannet.

Det lå speilblankt. Temperaturen var omtrent 20 grader og sola holdt på å gå ned over Storhillernuten. Perfekte forhold for en flott tur med båten – og å sette ut garn. Det hadde vært helt feil å ikke ta ut den dagen.

Sverre hadde med to nye garn (som ble igjen på hytta) og de garnene, sammen med en grei plassering i vannet, ga resultater. Vi fikk tilsammen 19 aure. Noen få ganske små, men resten virkelig flott fisk på et halvt kilo og litt nedover.

Det tok selvsagt tid å rense all fisken, men med tre stykker i arbeid gikk det greit. Ordning av garn og få disse på plass er også en jobb. Vi bestemte oss kjapt for å kaste et garn hvor det var mye skitt og greier i knutene.

Det holdt til en flott fiskelunch på lørdag, og noen gode poser fisk til senere bruk. Heldigvis har Turistforeningshytta i Lyseboten is i poser.

Når vi er på Nilsebu for en uke,har vi tradisjon for å stelle i stand en komlemiddag. Dette året ble det komler på torsdagen. Noe som medfører en del arbeid. Det salte pinnekjøttet må i vann dagen før, men en og to bunter med gulerøtter skal skrelles og kokes, sammen med kålrabi. Komlene er igrunnen greie å få i gryta, men det tar tid å koke kjøttet og komlene.

Bestyrerinnen sto for mesteparten av jobben, inklusiv å dekke et flott bord og finne blomster som dekorasjon.

Vi planla å servere maten klokka fem, men da manglet fortsatt fem flotte damer som skulle komme fra Litle Aurodalen. Klokka seks satte 12 personer seg tilbords.

Fire av disse fra Tyskland, og selv om de kjenner til sin variant av komler, så var det nok med en viss skepsis de så på komlefatet.

Alle så ut til å like komlene. Det er jo noe eget med å dele et måltid med ukjente folk. Det bringe oss alle nærmer og for meg var det igjen en fin opplevelse.

Det kom en kar litt senere på kvelden, som også fikk smake komlene, og som satte stor pris på et varmt måltid etter å ha gått hele veien fra Nes og til Nilsebu. Hadde han kommet tidligere hadde vi blitt 13 tilbords.

Det var heldigvis nok til stekte komler dagen etter, og et tysk par som hadde vandret mange dager fra Haukeliseter, satte virkelig pris på friske grønnsaker og rester av restene fra komlemiddagen. Alt forsvant. Det ble ingen ting til dodraugen denne gang. 

Kjekke og flotte folk på Nilsebu.

Det ble nye bekjentskap, men også oppfrisking av gamle.

Så var nok en Nilsebusommer over. Jeg vet ikke hvor mange uketurer til Nilsebu vi har hatt opp gjennom årene, men det begynner etter hvert å bli en del. Antakelig minst 15.

Som alltid er det spennende å stå på dammen og laste opp båten for å dra innover mot hytta. Dette året var det lite vann i Nilsebuvannet, og vi måtte legge båten langt ned under hytta på en sandstrand.

Vi hadde ikke ventet å møte folk på hytta, men det var alt kommet et par. Det var ingen bestillinger for den natta, men både søndag og videre ut over uka kom det folk som ikke hadde bestilt, og dette laget selvsagt ikke noe problem, selv om det på natt til onsdag var folk på alle rommene, inklusive hemsen. Det er god plass til alle på Nilsebu.

Det kom en del «utlendinger» fra Tyskland og Nederland, og noen av disse var på langtur fra Haukeliseter og «nedover». Flere gjester fra andre land var ikke den eneste endringen i forhold til tidligere år.

Svært mange av de som kom hadde en tilknytning til Turistforeningen. De første som dukket opp, var fire ungdommer på sommerjobb for å tømme dassen. Et par av disse hadde jeg møtt tidligere på Blåfjellenden. De gjorde en flott jobb før de vandret videre til Litle Aurodalen.

Vi hadde transportoppdrag på mandag, og det kom en gjeng godt voksne gjester. Det viste seg at dette var folk som hadde jobbet frivillig i Turistforeningen i mange år – men det var en stund siden. Dette var folk jeg hadde hatt med å gjøre da jeg begynte å være med på dugnader og liknende.

Dagen etter dukket det opp en gjeng muntre og blide jenter i sin beste alder. Også i denne gjengen var det noen som hadde vært leder av turlag og en som hadde jobbet på Stranddalen i mange år. Selvsagt hadde jeg snakket med flere av jentene tidligere.

Det kom også en familiegruppe, hvor en hadde vært turleder, men jeg kunne ikke huske å ha truffet henne for.

På slutten av uka kom Steffen nedover lia mot Gråfolåna på vei fra Grautheller. Han skulle dagen etter på langtur i heia – utenfor sti, over stokk og stein, til Melands Grønahei. En tur som egentlig er lang nok langs den merkede ruta. Han gjør – selvsagt – også en innsats for foreningen.

Noen var så vidt begynt å jobbe i fjellet, andre vandret med syv-mils steg over heia og antakelig på god vei til en lang og flott «arbeidsdag» i turistforeningen. Andre hadde avsluttet sin innsats, og var på tur for å nyte fjellet og et opphold på Nilsebu. Alle hadde interessante ting å fortelle om opplevelser og folk.

For egen del er jeg jo fortsatt «aktiv» og har gjort, og gjør fortsatt en innsats, selv om både krefter og «vilje» ikke er helt som den var. Alderen gjør sitt. Det var likevel kjekt å snakke med alle disse og høre hva de synes om fortiden og – ikke minst om fremtiden - for Turistforeningen og hyttene i fjellet.

Nå kom det selvsagt også andre. Vi hadde faktisk bra besøk den uka vi var hyttevakt. Først kom det en liten familiegruppe med yngstemann på 9 måneder. De var på langtur for å gjennomføre et prosjekt i samarbeid med NRK og DNT som de kalte «Gullnøkkelen». Vi ble behørig fotografert og intervjuet, med kryssede fingrer for at vi «oppførte» oss greit.

Det kom også en nederlandsk/tysk familie som var på vandretur med en fire år gammel gutt. De tok – fornuftig nok – et opphold på en dag ekstra før de vandret videre.

Det kom selvsagt også noen som var ute på tur – langtur, både godt vandt med fjell og hei, og andre med ikke helt den samme erfaringen. Alle var kjekke og greie og vi hadde mange flotte samtaler med, til da, helt fremmede folk. En av de flotte opplevelsene med å være på en selvbetjent turistforenings hytte. Nilsebu leverer som alltid.

En helt vanlig tur rundt Engjavatnet.

Mye spor av dyr denne gangen.

Det var nok en dag med litt ymse vær. Yr mente det ikke skulle regne, og det var også muligheter for sol. Temperaturen ville i hvert fall være bra. En god dag for tur.

Det var likevel ikke helt greit. Jeg var liksom ikke klar for mer tur. Det hadde blitt nok så mange turer den siste tiden. Jeg følte meg «trøtt» og lite klar for flere anstrengelser. Det er selvsagt ikke første gang det kjennes slik, og jeg vet at det vil bli mye bedre bare jeg kommer igang.

Her var det bare å hive seg på en av de helt vanlige turene og sette i gang. Jeg pakket sekken og tok med meg lett utstyr. Jeg tenkte på kortbukse, temperaturen var høy nok til det, men med høyt gress og våte forhold, ville det likevel være greit med langbuksa.

Uten å vurdere det nærmere, satte jeg kursen mot Sælandsskogen og parkeringsplassen der. Det var merkverdig lite folk og biler da jeg kom. Jeg tror forklaringen var at stien var full av spor etter hest.

Det er helt greit å krysse jorder med hest i andre enden, noe helt annet å komme forbi store hester på en trang vei. Jeg tror ikke mange synes det er morsomt.

Jeg kom meg likevel bort til stølsveien oppover mot Stølssletta og Ragnhildsstølen. Det var mange spor, og jeg kikket etter dyr. Jeg syntes jeg kjente lukta av hest, men hverken så eller hørte noe.

Litt forundret så jeg at sporene fortsatte oppover mot Vindskaret. Bare et par spor, og det kunne se ut som om det var en hest som hadde gått opp, snudd og kommet ned igjen. De gikk helt opp til toppen av Håfjell. Det slo meg etter hvert at det antakelig må ha vært hest med rytte på tur.

Det var mer vann enn vanlig i Moldtjørn. Det ble klatring i stien med mye stein. Som vanlig tok jeg over myra, og unngikk de dypeste vannhullene.

Det var masse sauer ved Bjødnali og mange nøkkelroser i Bjødnalivatnet. Denne gang kom det et par nedover veien i det jeg sto ved porten mot «Skogen». De ville mot Bjødnali.

På veien mellom Bjødnalivatnet og Engjavatnet så jeg en bevegelse nede i vannet. Det var fru stokkand med unger. Ungene for utover vannet og mora holdt seg inne ved land mens hun laget lyd. «se meg og ikke se på ungene»...

Jeg fikk demonstrert hvor lite det skal til for å lage ugagn. Det for en unge utover Engjavatnet – uten at jeg tror mora så det. Jeg håper familien finner sammen igjen.

Så var det dyra ved «Skogen». Nesten som vanlig holdt de seg langt ute på jordet ute mot vannet, og langt fra veien der jeg gikk. Denne gangen laget de heller ikke problemer.

Det var ikke like enkelt helt nede ved Sjelset. Der sto det en hel flokk ungdyr i veien for porten der jeg skulle gjennom. «Heldigvis» hadde jeg med stokken, og nesen uten problem så kom jeg forbi dyra. De flyttet seg bare jeg stakk stokken litt foran meg.

Den siste kilometeren inn mot parkeringsplassen gikk som vanlig kjapt og greit. Det var flere biler enn da jeg kom, men fortsatt var det ikke mange.

Turen ble på de vanlige 10 kilometerne og den gikk unna på 2 og en halv time – som vanlig.

Tur til Reasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

Det gode sommerværet mangler fortsatt.

Etter en tur til Blåfjellenden så jeg for meg en rolig og grei tur dagen etter. Det trengte ikke å være en dag med mye og lange bakker og helst bare en kjapp og kort tur.

Siden det alltid er et spørsmål hvor turen skal gå, fikk jeg virkelig tenkt meg om denne gangen. Helt til jeg kom på at det var ganske lenge siden jeg hadde gått fra Gramstad til Dalevatn.

Jeg har en gang gått fra Gramstad om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet før jeg gikk over Løemyr og opp til Resasteinen og videre til Dalevatn . Og til slutt Dalsnuten. Det var en skikkelig langtur på opp mot fem timer.

Denne dagen var planen å gå direkte mot Resasteinen og Dalevatn fra Gramstad. Jeg var heller ikke sikker på om det ville bli en tur oppom Dalsnuten. Uten denne avstikkeren ville turen antakelig bli på litt over to- og en halv time.

Det var andre som også ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen var langt fra full, og selv om det var en del folk, så var det langt fra så mange som på en god tur-dag. For meg hørtes det ut som om mange var «utlendinger» og på ferie i Norge.

Yr mente det skulle være opphold hele dagen. Alt på vei opp bakken mot Gramstad fikk jeg regn på ruta. Det ble kjapt opphold, men det var fuktig og sleipt i stien da jeg kom bort til Kvitemyr og gikk mot Resasteinen.

Jeg kunne se en jente oppe ved Sørdalsleitet, og etter å ha gått forbi Resasteinen traff jeg jenta et stykke oppe i lia mot flyvraket. Hun ville ned mot Skjørestad og til «Skaret». Jeg skulle over småtoppene og videre nedover mot Dalevatn.

Det er etter hvert blitt sti nedover og mot veien som kommer fra Midtskar. Noen har i tillegg kuttet grantrærne slik at det er helt greit å komme fram- Det var vått nedover det første stykket, og i lia der jeg tidligere merket veien med rød tape, hadde dyr nesten laget sti.

Stykket videre mot STF-stien, var tydelig oppgått av dyr, og det var helt greit – og enkelt, å komme tilbake til merket sti. Det tok likevel tid nedover bakken mot Dalevatn. Det var sleipt, og jeg gikk forsiktig.

Dalevatn lå blankt og flott. Det frister med et bad, men sola gjemte seg bak tunge skyer, og det kom noen dråper. Badet fikk utstå til en annen dag.

Det gikk kjapt nedover bakken til Kjerdal og videre bortover mot Dale. Jeg så egentlig ikke fram til bakken opp mot Dalsnuten. I begynnelsen av bakken var jeg sikker på at det ikke ville bli en topptur, men at jeg ville ta kjappeste vei tilbake til bilen.

Det er omtrent 300 høydemeter til toppen og der stien tar av mot toppen, ble det til at jeg tok videre oppover. Jeg var alene i trappene på nordsiden, men så snart jeg kom bort til sørsiden og «bestemorstien» så var det andre på tur.

For meg ble det en kjapp runde rundt varden og god fart tilbake til stien på nordsiden av Revholstjørn. Jeg synes det går lettere å ta veien tilbake til Gramstad enn å gå over myrene, selv om det er lagt ut mye planker og stein.

Tilbake på parkeringsplassen – i solskinn, sjekket jeg klokka og turen hadde denne dagen tatt meg omtrent tre og en halv time. Det hadde ikke vært en skikkelig langtur, men en grei tur likevel. Selv om jeg var skitten til lang opp på lårene...