Sandvatn

En kjekk tur innover i heia.

Det har ikke blitt så mange turer til Sandvatn i forhold til for bare noen år siden. Da var det vanlig å ta en tur til en av hyttene omtrent en gang i uka. De siste årene har det blitt Blåfjellenden som jeg har besøkt så pass ofte.

Det er heller ikke å legge skjul på at det ikke er like greit å turen frem og tilbake på dagen, som det var tidligere. Det er tross alt en ganske lang tur på mellom 15 og 16 kilometer. Det er – heldigvis – ikke mange bakker. Utenom Lysebrekka opp fra Lortabu, som jo krever litt.

iden turen går ganske høyt, sjekker jeg alltid været før jeg bestemmer meg for en tur innover mot hytta. Det er på en slik tur jeg har hatt min kaldeste opplevelse – i to grader, vind og regn. Jeg burde ha stoppet for å ta på varmere klær, men....

Denne dagen mente både Yr og Storm det ville være greie forhold. Det ville blåse litt, men det skulle ikke bli for kaldt. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar for å ta ut, ganske tidlig. Heldigvis – i siste liten, tok jeg med vindfleecen. Det var kaldt i vinden utenfor døra.

Hvordan jeg gang på gang glemmer at været oppe i høyden kan være nok så forskjellig i forhold til helt nede i strandkanten, forstår jeg ikke helt. Det var helt klart forhold for vindfleec på parkeringsplassen ved Lortabu.

Det var til og med så pass kaldt i vinden at jeg lurte på å skifte til langbukse. Nå vet jeg jo at i Lysebrekka, blir jeg varm nesten uansett. Det stemte også denne gangen – spesielt da sola kom igjennom og jeg var i le av vinden.

Det var i grunnen bra forhold. Forholdsvis tørt i bakken, og selv om vinden kunne kjennes, gikk det greit innover. Det var kjekt å se naturen rundt. Den har ikke endret seg mye i løpet av de 35 årene jeg har vandret denne stien.

Likevel hilste jeg nok en gang på vaktposten opp av brua ved Mangædne, og sjekket vannet i elva. Fin årgang dette året også. Oppe i lia over brua kom det en gjeng i mot. De var på vei tilbake til bilene etter en natt på hytta.

Jeg sa til meg selv – opp til flere ganger – at jeg denne gang skulle ta en skikkelig pause på hytta. Minst en time. En god pause gjør hjemveien mye enklere. Jeg kom til hytta uten å være spesielt kjørt. Det hadde selvsagt tatt litt lengre tid enn i «gamle» dager.

Jeg traff de siste som hadde vært på hytta den natta, bare et kort stykke fra hytta. Gjengen på fire stykker ville nå til Blåfjellenden, før de tok tilbake til bilen. Jeg var alene på hytta. De siste gjestene hadde fyrt i ovnen den morgenen, og jeg kom til en varm hytte, og fikk tørket bluse og jakke før jeg igjen tok ut.

Det var ingen sommertemperatur ute på 900 moh, med sola gjemt bak skydekket. Nå ble det mer sol etter hvert, og med den på plass og vinden bakfra, ble det en kjekk tur tilbake mot bilen. Det kom folk i mot, men jeg snakket ikke med disse.

En stund etter jeg startet, kom det biler med folk og sauer. De skulle innover, men jeg gikk nok fortere enn de innover. Halvveis på tilbakeveien, kom folkene som hadde vært innover med sauene til stien.

Det var en hel gjeng, med både voksne og unger. Jeg snakket litt med folkene før jeg fortsatte – litt fortere enn de – mot Lortabu. Jeg var bare så vidt kommet til bilen da en del av folkene kom i full fart mot sine biler.

Det hadde vært en lang dagstur for meg, men likevel var jeg i god form ved bilen. En times pause halvveis gjorde antakelig at jeg kunne holde tempo oppe. Det ble 24,000 skritt men ikke mer enn omtrent 15-16 kilometer. Det var likevel en kjempeflott tur.