Fidjadalen – igjen, lørdag 12. oktober

Oktobertur i maks vær.

Det ble igjen anledning til å ta turen ned Fidjadalen. Det ordner seg det meste. Med Bernt på laget, kunne vi plassere en bil på Eikeskg og så kjøre videre til Høgaleitet i Hunnedalen.

Og etter en overnatting på hytta, med tidlig frokost og rengjøring av hytta, var vi klar for turen ned dalen. Som hele helga, var været strålende. Det hadde blåst kraftig om natten, og dagen før var det frost fra morgenen av, men denne dagen startet helt fantastisk og fortsatte i samme dur.

Det hjelper ikke så mye nedover dalen. Den turen, så langt på året, går for det meste i skygge. De høye fjellene på sørsiden av dalene – Fidjanutane og Hjortahommen, godt over 1100moh noen av de, stenger for sola. Og det er styggbratt ned enkelte plasser.  

Det var kaldt fra morgenen av, men ikke frost. Det surklet i myrene nedover mot Fidjastølen. Flyene på veien mot Litlestølen var derimot tørre og enkle å gå. Det var der Bernt hadde et spektakulært fall for noen år siden. Uten skade heldigvis.

Det går mye nedover, noen brekker oppover er det, men ikke særlig til besvær. Før helt nede ved Gjertrudjuvet. Det er en solid bakke.

Før det må vi passere gjennom stølslandskapet ved Litlestølen. Klatre i juvet ved fidjafossen, og ikke minst komme oss ned bakken fra fossen. Bratt men enkel. (Ikke like enkel opp etter 4 – 5 timer på beina.)

Turen ned dalen kan deles inn i fire satser.

Først den åpne dalen som blir trangere og trangere før Fidjafossen passeres og stien ”lander” nede i bunnen.

Så de rolige flatene ved Feed med synlige rester av gammel bosetning, Steingjerder  på sørsiden og rester av gardshuset over elva mot nord. Denne delen domineres av elva og Fidjavannet. Her er stien enkel å følge og det er mulig å holde god fart om det er ønskelig.

Den delen ender under Gjertrudjuvet. Her bærer det opp i et vilt og kronglet landskap. Øverst blir det et lite glimt nedover dalen før stien igjen krongler seg ned mot Grønatjødnå og Huldrehaugene. Dette er et riktig vilt landskap, med stein ur og dype juv. Her går stien i svært bratt terreng og det er nødvendig å ta det litt med ro. Fra Månastødelen og til over ura under Månvannet er det stein og tråkking som gjelder. Et uryddig landskap, hvor det er nødvendig å holde utkikk etter stien og de røde t-ene.

Siste delen er igjen rolig. Det er flatt på Mån. Turen over markene ved Mån er ofte den beste parten, passe sliten etter 4-5 timer. En god halvtime igjen før parkeringsplassen og masse folk som bare har gått opp stien til Mångarden. Antakelig litt misunnelige på oss som har mulighet til å ta en skikkelig dagstur .

Før den endelige finale og opplevelse med Månafossen. Nesten 90 meters fritt fall og den høyeste uregulerte fossen i Rogaland.

Nesten bestefartur til Blåfjellenden.

Blåfjellenden fredag 10. oktober.

I tidligere år har vi hatt som oppgave på høsten å ta inn brua rett nedenfor hytta. Med permanent bru på plass, er denne jobben ikke lenger nødvendig.

Men det hindrer oss ikke å ta turen innover.  Det ble litt frem og tilbake hvem som ville bli med. Broderen med sitt barnebarn Ådne var nesten selvsagt. Det er blitt en tradisjon at de tar turen innover heia på denne tiden. For broderen markerer turen avslutningen på sesongen for året.

Vi fikk også med oss Bernt.  Hva gjorde vi før mobiltelefonens tidsalder? Det ble en del frem og tilbake før alt var avtalt og oppgaver fordelt.

Været er viktig på tur. Denne helga var værmeldingen ekstraordinær god. Sol, varme og lite vind i midten av oktober, i heia, er ikke vanlig. Snarere tvert i mot.

Jeg så fram til en fin tur over heia fredags ettermiddag, og forventningene slo mer enn til. Det ble en av de turene som bør huskes for det fine været.  Det er jo ellers slik at det er ekstremturene som huskes. Dette var ekstrem vær. Men helt i andre enden av skalaen.

Vi tok det virkelig med ro. Og nøt dagen, været og det å være på tur. Det ble en liten stopp både ved Fossebekken og ved Saftbekken.

Vi møtte en jeger, han på vei ned fra heia, og vi opp. Han hadde sett fugl, men ikke fått noen.  Vi regnet med at det ville være folk på hytta. Det var spor i sorpa, og vi hadde hørt at det var folk på vei. Inne på hytta ble vi møtt av to voksne par.

De hadde tatt turen innover i det fine været. Slik jeg forsto det var det egentlig den første turen de var på sammen til en ubetjent turisthytte, og etter hva jeg forsto, ville det ikke bli den siste. Det fine været var jo et lykketreff for disse.

Vi installerte oss på hytta, og etter hvert kom det en del folk. Hyggelige folk.  Vi fikk en svært kjekk kveld og morgen.  Det ble raddel og fellesoppvask. Det var også et yngre par, han fotograferte, og hadde egen blogg, og hadde vært mange plasser i Rogaland.

Det er alltid hyggelige folk i heia

Høgjæren

Søndagstur på høgjæren.

Det ble igjen oss gamle gubber på tur.  Denne gangen var det ikke mulig å få til en tur oppe i heia. Det ville ta for lang tid, både i kjøring og i gåing.

Det måtte bli en av de nærmere turene, og da ble det til at vi valgte en rundtur på Jærens høghei. Nå er jo dette ikke så veldig høyt, men opp mot 400 moh. Terrenget minner om Hardangervidda, med samme bølgende landskap, med myr og småvann. Det mangler en skikkelig elv. Det renner elver gjennom landskapet, men det er stort sett oppdyrket eller kulturbeite langs elvene. Men fisk er det.

Og i nærheten av Storamos, er det funnet rester av steinalderboplasser, som må være blant de eldste i Norge.  Også den gangen må det ha vært fisken som trakk folk. 

Det var en god del folk ute og gikk den dagen. Vi for forbi en del på vei mot ”steinkjerringå”, men møtte bare en person mellom ”sreinkjerringå” og Synesvarden.  Rett før toppen gikk vi forbi en flokk sauer. De sto tett sammen og var tydelig på vakt.  Hunder?

Og på toppen var det en familie som holdt på å skrive seg inn i protokollen. Vi fikk da spørsmål om vi hadde sett sauene, og kunne svare. Det viste seg å være bonden, som var ute og sjekket opp, samtidig med at familien tok en søndagstur.

Turen fra Synesvarden og ned til parkeringsplassen ved Holmavatn er lett, svært lett. Det er for det meste slak nedoverbakke og god sti. Det blir fart av sånt. 

Ulempen er at turen tar fort slutt. Denne gangen var jeg helst i ”god” form da vi kom ned til Holmavatn. Og det selv om det hadde blitt tur både torsdag og fredag, og trening på lørdagen.

I mangel av noe bedre. Det var en fin tur.

Gubbetur til Blåfjellenden torsdag-fredag

Gamle gubber går greit.

Denne helgen lød dagseddelen på barnepass. Tur til utlandet - Aberdeen - for foreldrene, betød barnepass fra fredag klokken ett til langt ut på søndag.

Skulle det bli den ukentlige turen til Blåfjellenden, så måtte det bli etter arbeidstid (i slike sammenhenger, et litt tøyelig begrep) torsdag og retur tidlig fredagsmorgen.

Planleggingen kom egentlig ikke skikkelig i gang før onsdagskveld. Da måte jeg pakke med meg det som var nødvendig. I tillegg kom beskjeden at broderen ville bli med.

Jeg vet ikke om det er nevnt, muligens noen ganger, broderen er min tvillingbror. Mine andre brødre blir omtalt som, nettopp brødre eller bror.
En tur innover heia en torsdagskveld sammen med broderen er alltid en hyggelig affære.

Vi måtte kjøpe inn før vi tok oppover, etter noen ganger, vet vi temmelig nøyaktig hva som trengs og er nødvendig. Når det gjelder middag, har vi de siste årene brukt Fjordland. Ikke akkurat gourmet mat, men tross alt bedre enn "real". Andre alternativer tar tid.

Vi fikk en fin tur innover heia. Det blåste riktig nok, "stikker og strå", kuling, men det kom bakfra og gjorde egentlig ikke noe. Det var tørt i bakken, og medvinden gjorde nok at det gikk raskere enn "normalt". Det var spor i sorpa, både ned og opp. Vi mente det var sporene innover som var øverst, og det viste seg at det var et par på hytta da vi kom inn. Et hyggelig par fra DNT Sør. De hadde tydelig "peiling" på hva de holdt på med, og planla en omvei for turen til Langavaten dagen etter.

Det kom en gjeng utenlandske ungdommer rett før det ble mørkt, og i motsetning til de andre, virket det ikke som de hadde helt kontrollen. Dongribukser og skolesekker. Jeg kunne heller ikke se "skikkelige" jakker, men det kunne jo være at de hadde med regntøy.
Vi ble altså en grei gjeng på hytta denne kvelden, men det blåste skikkelig den natta.
Det  blir ikke skikkelig lyst før langt ut på morgenen så sent på høsten. Det ble en rolig frokost, og vi fikk hytta på stell uten å stresse for mye. Men vi måtte være avgåde før ti for å kunne hente barnebarn på rett tid.
Den oppgaven kan det ikke tas lett på.
Temperaturen sank ikke under 0, men været slo litt om. Det var yr i lufta og det var fortsatt vind da vi startet opp bakken.

Vinden kom fra sør, og da var det litt live i bakken. På toppen fikk vi vinden i fleisen, men den hadde løyet bra fra i natt. Det var antakelig ikke mer en en frisk bris. Det ble igjen en kjekk tur over heia. Vi var - som vanlig - eninge om å ta det med ro. Og som vanlig ble det helst full fart. Vel nede på veien kunne vi bare konstatere at det hadde gått fort. Ikke så fort som i de gode gamle dagene, for en 4-5 år siden, men....
Så lenge vi fortsatt kan ta oss inn og ut til Blåfjellenden, er det håp. Og det tror jeg vi kan fortsette med i noen år fremover.

Det er turene i heia som er "livet", ikke det å sitte inne å se ut vindeuet. Og det er håp for oss pensjonister, vi klarer fortsatt en tur eller to til....

Børsteinen med Stina. Lørdag og søndag 28. og 29. september

Bestefartur 

Det ble endelig anledning til å ta med barnebarn på hyttetur.  Værmeldingen var god, og selv om det ble litt frem og tilbake med været, endte det opp med godt turvær.

Jeg hadde diskutert en mulig tur med foreldrene. De hadde ikke anledning til å være med, men om jeg syntes det kunne være greit å ta med veslejenta på tur, så værsågod.

Som morfar, hadde vi bare vært på et par små turer tidligere. Det ville være spennende å se hvordan det ble å ha med en jentunge på 7 på tur.

Jeg må innrømme at jeg nok ikke var like flink til å ta med egne barn. Eller kan det være at bestyrerinnen syntes vi burde dra på tur alle? Årene går og det er ikke alltid like enkelt å huske hva som har skjedd.  Kjekt å glemme noe.

Det var snakk om å gå til Taumevatn. Faren var skeptisk og anbefalte en kortere tur. Jeg snakket med jenta, og hun var klar på at det måtte bli en kort tur. Inn til Børsteinen fra Lyseveien er kort. Stort kortere enn det er det ikke mulig å få til. Men det er en lang kjøretur.

Vi ble enkelt enige om å dra til Børsteinen. 

Dette er en selvbetjent hytte tilhørende Stavanger Turistforening. Den ligger på høgheia i nær 900 moh, i et åpent fjellterreng og i nærheten av et vann med samme navn.

Navnet kommer av en karakteristisk stein i nærheten. Det blir sagt at fjellfarende mellom Sirdal og Lysebotn brukte å stanse opp og kvile her med sekken på steinen.

Vi kom tidlig av gårde og etter et par timers kjøring  (med noen spørsmål om ”det er langt igjen” og stopp for is) sto vi på den vesle parkeringsplassen ved veien og lesset opp.

Jeg hadde ikke tatt med storsekken, men den mellomste ble mer enn passelig full. Vi hadde med det meste.  Det ble litt mer mat enn vanlig, da jentungen dessverre er plaget med noe matallergi.

Turen inn til hytta var kort men morsom.  Det var skikkelig kjekt å oppleve barn i fri utfoldelse igjen.

Jentungen sprang som en vind, fant røde T’er og var svært oppsatt på å være først over bruer og opp bakker. For en gammel mann, er slike ting ikke like viktig.

På hytta var det alt kommet en familie. De hadde med tre barn. Ingen på riktig samme alder som jenta, men de fant likevel fort tonen.  Det kom også flere etter hvert, men det ble disse vi hadde følge med hjem.

Det var ikke mye jentungen satt ned den kvelden. Og det ble sent før ungene kom i seng og sovnet.

Og det er nettopp erfaringen, at ungene storkoser seg sammen med andre på de selvbetjente hyttene. Det er sjelden nødvendig å ”kjefte” og  det meste går greit. For oss voksne blir det tid til en god drøs for å finne felleskjente og for å høre hva andre jobber med, og er opptatt av.

Fjellet, turer og steder er også emner som blir tatt opp.

Vi fant forholdsvis fort nære felles kjente, og det gjør det ikke mindre kjekt å være sammen.

Selv om vi hadde kommet tidlig inn, så gikk tiden fort. Det ble kveld og roen senket seg, for en stund.

Men morgenen kommer tidlig til små barn. Det var full fart fra tidlig morgen.  Vi voksne vasket ut og tok hytta i rolig tempo, og gjorde oss klar til å gå.

Vi tok følge med familien fra Ålgård bort til bilen. Det ble også en hyggelig affære sammen med unger som fortalte og spurte.  Ikke stress i det hele tatt.  Takk for en fin tur.

En kjekk søndagstur, Fidjadalen med tilliggende herligheter.

Turen ned.

Det er enklere å gå ned enn opp. Nedover Fidjadalen er en helt annen tur enn opp. Det blir helst to forskjellige turer. Og det er ikke bare på grunn av at det går mer ned enn opp, men også fordi det er mer å se nedover dalen enn oppover bakkene. Etter å ha kommet opp til hytta på torsdag ettermiddag, hatt en vanlig kveld på hytta i godt selskap med andre, ble det å ta fatt på turen nedover fredags morgen.

At fredagens tur ble noe annet en torsdagens, skyldes også været.  I løpet av natten var det klaret opp. Det hadde sneket seg ned en kuldegrad eller to, og de satt godt fast i plankene utenfor hytta, som ble såpeglatte. Men klarværet gir en fantastisk himmel, og det er vel ikke noe som er bedre enn klar kald høstluft. Som turvær er det bort i mot perfekt.  Jeg må innrømme at det kriblet litt i beina før jeg tok fatt. At det antakelig var på grunn av at langturen dagen før satt i beina, er en annen historie.

På hytta kom det et par, som også ville ned dalen. Den fredagen ble vi i hvert fall tre som tråkket stien nedover. Om det kom noen i mot, ville jo vise seg.

Myrene under hytta og mot Fidjastølen var ikke frosset, men det var likevel enklere å krysse nedover enn opp. Det var rim og frost, og passe kaldt i skyggen av fjellet. Så sent på året, og så tidlig på dagen, blir det skygge helt ned til stien går oppe i lia over Månvannet.  Nedover  er det vidt utsyn over dalen, og flere plasser kan stien under skimtes på forholdsvis lang avstand. I dette terrenget vil det si noen hundre meter…

I motsetning til oppover, går det svært greit å gå ned til Fidjavannet, og langs vannet er det mulig å lange ut.

Men så har en jo bakken opp mot Gjertrudjuvet. Det er en 3’er bakke.  3 ganger så lang som en vanlig bakke, og helst litt brattere. Hvor lang en vanlig bakke er? Det er en tredjedel av bakken opp til Gjertrudjuvet.

Nede i skogen ved elva under Månastødelen, var det rester etter leirbål og telt, men det var lenge siden noen hadde vært her.

 Jeg fikk selskap av bjørkeblader som falt. Det var tydelig høst og inne i skogen falt det blader fra trærne hele tiden.

 I sola oppe i lia ble det varmt. Det ble tid for lettelse i antrekket. I ura under Månvannet hadde sola fått tak og tørket opp steinene. Det var vesentlig enklere å krysse tilbake enn opp. Nede på slettene ved Mån, kommer det snikende en følelse som jeg gjenkjente.  Det er alltid trist å se slutten på en skikkelig fin tur. Selv om det kjennes i beina, og jeg er sår under fotbladene av å tråkke på stein, så hadde det vært kjekt å kunne fortsette en liten stund til.

Det var dagsturister på Mån. De kikket litt underlig på meg som kom nedover i ullbluse og skitten til knærene. 

Det kom ingen i mot, og det var ikke mange biler på parkeringsplassen.

Ned Fidjadalen er fortsatt en mektig opplevelse.

Fidjadalen opp torsdag 26.10

Langtur i slutten av september. 

I fjerne år, for en fire fem år siden, var Fidjadalen normalt den første langturen jeg tok på våren. I de siste årene har dette blitt mer og mer en høst-tur.  Nå er det mange gode grunner til dette.

Blant annet er det hver vår nye ras og steiner i stien, og det ville ikke være helt bra å få noe av nedfallsfrukten i hodet. At det i tillegg er en lang og helst tung tur, teller selvsagt også.

Så det har blitt noen turer nedover dalen, og da helst på høsten.

Jeg hadde mulighet til å ta en dag fri. Det var meldt om bra vær torsdag og fredag. Jeg fant ingen gode unnskyldninger for ikke å ta turen opp og ned dalen.

Det ble en god del titting på YR, dagene fram mot torsdag. Og yr kunne egentlig ikke bestemme seg helt, for om det skulle bli skikkelig bra vær eller om det skulle bli overskyet. Men regn var ikke med på noen oversikt.

Og det kom selvsagt noe nedbør denne dagen.

Torsdags morgen gikk med til å pakke sekken, eller mer korrekt til å ta med minst mulig i sekken.  Jeg bestemte meg for at denne gangen skulle det bli en lett sekk oppover dalen. Bergans Helium veier ikke mye i utgangspunktet, og det er ikke mye klær som trenges på en enslig overnatting. I alle tilfeller har jeg det meste på hytta. Av mat ble det likevel det vanlige – egg og bacon, brød og noe pålegg. Middag hadde jeg på hytta, så denne gangen ble det å ta av lageret.

Det er alltid litt spennende å starte på en langtur. Selv om det er opp til Blåfjellenden og ned, så regner jeg dette som en langtur. Det er ikke mange som går denne turen. En del utlendinger, men jeg tror egentlig ikke de helt vet hvor krevende turen er. En torsdag sent i september vil det uansett ikke være mange. Og jeg så kun to personer helt nede ved parkeringsplassen ved Månafossen på torsdagen.

I tillegg til at det ikke er folk, så er det heller ikke særlig med dekning for moblil. Jeg har faktisk problemer med å komme ut med iridium satelittelefon. Helt oppe, der dalen vider seg ut, er det selvsagt ikke noe problem men nede i den trange dalen, så svikter sambandet.

Det er bratt opp bakken til Mån. Selv med lett sekk og å gå sakte, kommer pulsen lett opp. Det tar en stund å komme helt opp bakken. Og selv med kjettinger og trapper (for turistene som vil se fossen), så blir det litt pusting og pesing.

Oppe på Mån er det et par kilometer med enkel gåeing før det bærer ut i ura. Som denne dagen var såpeglatt. Det var ikke mulig å trå på steinene på skrå uten å gli. Føttene måtte plasseres med omhu og når jeg går sånn helt alene, tar jeg ikke unødvendige sjanser.

Det tar tid.

Stykket fra ura under Månvannet og til ned ved Fidjavannet er ikke lengre en god ¼ del, men tar nesten halve tiden. Det er tungt å gå, og det er mye opp og ned, med kronglet sti. Men det er spennende terreng. Stien går et stykke oppe i lia på nordsiden av Månvannet og gir god sikt ned mot Månslettene og garden. Lengre inne går den gjennom Huldrehaugane, som så absolutt bærer sitt navn med rette.  Halvvegs kysses elva ved Grønatjødne.  Her er det fortsatt ur og stein som gjelder, men det er en grei badeplass og det finnes fisk i elva. Stigningen opp mot Gjertrudjuvet er også tung. Ned mot Fidjavannet er lettere, men det legger en liten demper på entusiasmen å vite at bakken må gås opp dagen etter. Fidjavannet og Fidjaflatene går greit. Her er det spor etter den gamle garden på Fed og rester av gamle steingjerder.  Stien sniker seg fram mellom kampesteiner, og enkelte plasser må stien ha blitt tilrettelagt opp gjennom årene. Og her kom selvsagt dagens nedbør, som gjorde det ekstra glatt.  Det ble en liten pause i bunn av bakken ved Fidjafossen. Selve fossen er ikke mer en ca 40 meter, men bakken må være mer. Den er i hvert fall tung og bratt. På toppen venter belønningen for hele turen oppover, skikkelig utsyn over fossen som dundrer forbi bare et par meter borte.

Rett over fossen går stien langs elva under et heng. Ved stor vannføring kan det være umulig å passere her.  Glipper taket her, så bærer det utenfor fossen etter bare et par sekunder.

Etter fossen, går stien gjennom stølslandskap med bringebær og andre planter fra bosetningen. Det er ikke mye som viser av veslestølen, men det er tydelig at her har noen hold til.

Opp mot Fidjastølen åpner landskapet seg ut, og blir mer ”hei”.  Her er det sauene som ”bestemmer”. De har til nå klart å holde vegetasjonen nede, og hinderet overgroing av trær og busker, men dette er langsomt i ferd med å endre seg.

Fra høydene før Fidjastølen er det lett å få øye på turistforeningshytta. Den henger på ”Høgaleitet” med god utsikt nedover dalen.