Vind, regn og rundt Li lørdag 15. februar.

Våt treningstur, men ikke mye vind.

Lørdag morgen, og som vanlig må det bli en tur, men hvor.  Det første som sjekkes er været.  Yr har en vond dag, og nevner noe om mye regn og vind. Når det i tillegg ikke er så veldig mange grader, frister det med varm kakao og fyr på peisen.

Men ikke lenge. Litt ut på morgenen kommer fjernsynet på og stua blir full av bråk. Jeg tror det foregår et eller annet borte i Russland. Og det må være virkelig viktig, for alle roper og skriker i fistel.

Så avgjort ikke en plass å tilbringe en vanlig turdag.  Det er ikke vanskelig å igjen bestemme en tur rundt Li. Det er i hvert fall en grei runde og turen tar så pass lang tid at den kjennes i beina.  

På Dale var det, som vanlig på lørdager, folk og bikkjer.  Redningshundene i regionen blir trent i dette terrenget.  

Alt fra start ble det klart at det ville bli en ny våt tur. Ikke det at det regnet så mye, men mer sånn evig pisseregn. Litt hele veien. Med vinden i ryggen, som forresten ikke var særlig sterk nede ved sjøen, var det mulig å ha jakken oppe. Det hjelper litt, og holder meg tørr litt lenger enn det første kvarteret. Jeg forsøkte å gå uten ”lokket”, men etter å ha blitt skikkelig våt et par ganger der jeg tok oppe i noen einere, ble ”lokket” på resten av turen.

Det kom to damer/jenter i mot rett oppe i henget. De hadde alt vært på toppen. De må ha startet tidlig – godt gjort.

Ellers var det ikke mange ute å gikk. Jeg så ferske spor oppover bakken fra bymarka. Og jrg trodde nok jeg ville se folkene i det jeg kom opp mot toppen. Der tok jeg litt feil, og tok de ikke igjen før i bakken ned mot Øksendal.  Det var bare så vidt jeg hilste i det jeg for forbi i bakken.

Det var fortsatt litt is enkelte plasser, men i forhold til tidligere turer, så var det omtrent bart.  Jeg kneppet jakken og tok op hetta nede i henget. Det var ikke mye vind ned i lia, jeg regnet muligens med at den ville bli sterkere lengre oppe. Her tok både jeg og Yr feil.  Det har skjedd en del ganger at yr har meldt vind uten at det egentlig har vært så sterk vind som de meldte.  Erfaringen er, at turen rundt Li er mulig nesten uansett hvor mye vind som meldes.

Merkelig med regnet – i pytter og som renner over alt. Etter en stund blir det liksom en del av turen. Det skal bare være slik, og er ikke plagsomt. Går det virkelig å synes at vått og fuktig vær, våte og fuktige klær er ”normalen” og nesten greit?

Det tar tid i regn. Det er ikke å komme fra. Denne gangen forsøkte jeg å holde tempo oppe. Det var ikke særlig vellykket, men turen gikk da 5 minutter fortere enn det jeg har gått tidligere i år.

Nå er det snart på tide å få tørre fine forhold for å kunne finne ut hvor mye senere det virkelig går enn tidligere år. Antakelig hele 4-5 minutter.

Jeg var fornøyd både med turen og forholden da jeg endelig var tilbake til bilen. Og som alltid, det hadde jo vært en fin tur.

Søndagstur og treningstur Lifjell 9. februar

Regn og vått.

Etter lørdagens tur i sludd og vind, med temperatur ned mot null, var jeg ikke spesielt tent på en ny ”ekstremtur”.  Det blåste fortsatt, men det var litt mildere. Yr meldte om vind opp mot stiv kuling.

Men det ville regne – hele dagen. Og regnet gjorde det – hele turen.

Med både vind og regn i vente, var det enkelt å bestemme seg for en vanlig tur rundt Lifjellet.  Det tar opp mot tre timer, og det er en god del opp og ned, med en skikkelig bakke strategisk plassert.

Klærene fra i går var bare så vidt tørre da jeg igjen steg ut i regnet på Dale.  Av en eller annen grunn så virker det som om de blir fortere våte andre dagen, selv om de kjennes tørre ut på morgenen.

Det tok derfor ikke lang tid før jeg ble våt opp etter armene. At vantene blir våte er en ting, men skortearmene kan da godt holde seg tørre.  Turen startet med hetta opp, og jeg beholdt den på nesten hele tiden. Men det var tross alt bedre enn på lørdag, da lyden av regn og sludd som traff hetta omtrent gjorde meg døv.  

Regn og våte forhold er ikke det beste jeg vet. Sol og tørt i bakken er adskillig bedre. Men vi får det været vi fortjener. (Jeg lurer av og til på hvilke uoppdagede forbrytelser som har gjort meg fortjent til drittværet.)

Det surklet og rant. Det var mye vann i bekkene. Og det regnet. Men på toppen blåste det omtrent ikke.  Jeg gjorde klar til vind over toppen.  Jakken kneppet helt opp og hetta skikkelig på. Det blåste selvsagt litt, men ikke i nærheten av kuling.  Helt uproblematisk.

Det var spor i sorpa på toppen. Andre var også på tur denne dagen, men ikke mange.  Selvsagt var en av de jeg traff en kar over sin første ungdom – ikke gammel, men heller ikke ung. Og han jogget friskt oppover bakkene. Uten sekk riktignok, det får være trøsten for oss som går sakte i oppover på samme sted. 

Litt flaks skal man ha. Myrene øverst var fortsatt så pass frosset at de holdt. Jeg kjente at det ga etter en plass, men var heldigvis ikke nedi.

Turen gikk greit, men det tar alltid lengre tid i regn. Noe på grunn av at det er tyngre å gå med jakke, men ikke minst på grunn av vekt. Det blir noen (få) kilo ekstra etter hvert i regnvær. Selvsagt blir det også tyngre å gå fordi det hoppes over, og gås rundt pytter og sorpehull.

Av alle ting, i det jeg kom ned til bilen og akkurat hadde fått av med de våte klærne, så skinte sola.

Men et solgløtt helt på slutten gjør ikke turen bedre.  Det var en våt og kald tur.

Møkkavær – Høgjæren lørdag 8. februar.

Et stykke utenfor komfortsonen.

De siste ukene har vind og is lagt begrensinger på hvor turen kunne gå. Det er selvsagt mulig å ta en tur en annen plass enn Li, men det hadde blitt både vindfullt og også helst med brodder.

 Det så endelig ut til at det ville bli mulig med en annen tur. En slik enkel tur, som det er mulig å ta på vinteren om bare frosten holder seg vekk, er Høgjæren.

Fredagskveld meldte YR om litt vind og regn. Det har da både blåst og regnet før, så det burde ikke by på problemer. Lørdagsmorgen var det ca. 5 grader, og det blåste ikke mer enn en bris. Det lå ann til en spasertur med høy himmel og utsikt over nordsjøen.  Ren optimisme – totalt uten grunnlag i virkeligheten.  

På vei opp mot Topdal sank temperaturen raskt og på Skjæret var det en enslig liten varmegrad. På vei opp mot parkeringsplassen, forsvant denne graden også i tåke, yr og sludd.

Nå hadde yr nevnt noe høyere temperatur utover dagen, og det så ikke ut som om det var frost i bakken. Og det var heller ikke snerk på pyttene.

Jeg hadde snudd og kjørt nedover om det så ut som om det ville bli kaldere. Speilblank is nedover bakkene til Bueveien er ikke noe jeg liker.

Mulighet for is på veien, var så avgjort ikke den eneste grunnen til at jeg vurderte å bryte. Det blåste. Det var nær null. Det var regn og sludd. 

Slike forhold er, etter min mening, de verst tenkelige. Det er under slike forhold at faren for nedkjøling er størst.  Nå ja, det kunne ikke skade med en liten tur…

Og som så ofte før, etter å ha fått opp varmen, og spesielt etter at jeg fikk vinden bakfra, ble det likevel greit å gå. Jeg var selvsagt klar over at det er stor forskjell på motvind og medvind, men den tid, den sorg. På vei opp mot Synesvarden, slo det meg at jeg nok ikke kunne regne med å treffe så mange andre. Der tok jeg feil.  På toppen så jeg spor etter minst tre personer, som hadde gått fra Holmavatn og videre nedover mot Steinkjerringa. Og ikke nok med det, på vei nedover, kom det en kar med hund i mot. Han skulle bare opp til Synesvarden og tilbake. 

Jeg så to personer på vegen fra Holmavatn og mot Steinkjerringa. Jeg tok de igjen omtrent halv-veis.

Mellom Holmavatn og Steinkjeringa fikk vi vinden og sludden midt i fleisen. Det ble skikkelig surt. Selv med vinterklær var det kaldt. Men med hetta godt knyttet og skyggen langt nede, gikk det greit. Men langsomt. Vinden var så pass sterk at det ikke var mulig å holde farten oppe.

Det var (tror jeg) mor og sønn, med hund som var på tur. Hun hadde sekk, og på sekken var det festet et liggeunderlag. I kuling og sludd midt i mot? Spørsmålet som kom - ikke overraskende - var: ”er det langt igjen”.  Jeg tror de forsto at jeg nok mente forholdene ikke var for folk uten erfaring. De tok i hvert fall hintet og snudde tror jeg.

Forholdene var så pass sure at jeg tok direkte oppover mot Synesvarden i stede for å gå samme vei tilbaker. Det gjør turen en halv time kortere.

Det var tungt å gå i motvinden. Regnet trommet mot hetta, og det var nesten fysisk vondt, så høy var lyden. Regnet/ sludden som av og til traff ansiktet kjentes også godt. Det virket som nåler.

Men det går framover, og turen tar selvsagt slutt. Temperaturen hadde steget – hele to grader var det da jeg kom ned tiol bilen. Jeg  så ikke syn på å skifte til tørt tøy. Jeg fikk av skjorta og på med en fleece, men jeg beholdt den våte underskjorten.

Selv med varme i setet, og varmeapparatet på full guffe ble det kald. Det ble noen minutter under varmt vann før jeg igjen ble sånn noenlunde varme igjen.

Spor av folk

Spor i sorpa.

Hjortefot og venne hans hadde gode kunnskaper om spor. De kunne se (fritt fra fantasien) en del spor og si at her hadde det gått 6 hester og 7 mann en glad dag i mars eller der omkring. De var aldri i tvil om hvem som hadde satt sporene eller hvor mange de hadde vært.

Og selvsagt var det ikke vanskelig for disse ekspertene å kunne si hvor lenge siden sporene var satt.

 

For egen del finner jeg det ikke like enkelt. Å se forskjell på hjort og Hjortefot  klarer jeg, men jeg må innrømme at det ikke alltid er like enkelt å si om det var sau eller rådyr som satte sporene, og for den saks skyld, det blir heller ikke enklere om sporene er ”gamle”. 

Det er jo helst spor etter folk, jeg først og fremst kikker på. Selv om det er mer spennende med elg, hjort og rein, så er slike spor adskillig mer sjeldne.  Og det er ikke ofte sporene etter dyr er ferske.

Så det blir menneskespor jeg går og kikker på.  

Når det gjelder spor i stien, ble det tidligere telling etter systemet  en-to-mange folk. I dag ble det fremgang, med en-to-tre- mange. Det hjelper med erfaring….

Jeg må – motvillig – innrømme å ha tatt feil en del ganger, og trodd at spor foran i stien var etter  to personer, og der det senere ved ankomst til hytta viser seg å være både fire og fem personer som er gått før.  Med andre ord et gått stykke før jeg når Hjortefotnivå.

Det er stor forskjell på hvordan sporene blir satt, alt etter været. I tørt vær, er det mange ganger vanskelig å finne spor i det hele tatt. Etter en del år, klarer jeg å ta hensyn til hvor sporene er satt for å kunne si noe fornuftig om hvor lenge siden det skjedde. I sola tørker sporene fort opp, og de blir nærmest (for meg) umulige å tidsbestemme. I skygge, klarer jeg i hvert fall å vurdere alder sånn noenlunde – det vil si om de er ferske (dagens) eller fra gårsdagen.

I regn er det mulig å si noe om hvor lenge det er siden sporene ble satt ved å se på om sporene er fylt med vann, og om pyttene er grumsete eller ei.

Enklest blir det i snø, her er det ikke vanskelig å se om sporene er fra samme dag eller tidligere. Det er faktisk mulig å si noe om hvor lenge siden de er satt på timebase. Alt avhengig av temperatur og sol. Men selvsagt det er fortsatt enkelt å ta feil.

Men det som jeg er mest overrasket over er at jeg enkelte ganger nokså lettvint slenger ut at her har det gått fire mennesker og de er et stykke foran, men at vi tar innpå,  -  og ha rett.

At jeg er opptatt av spor, sier antakelig noe om hvor ensporet jeg er underveis.

Hva jeg gjør på tur? Ser etter spor fra andre folk….  Jeg har nok blitt litt sær på mine gamle dager.

 

Søndagstur med nedslag til under 10 i stil.

Vanlig tur, med en litt uvanlig slutt.

Også denne søndagen måtte det bli den vanlige turen. Vinden fra øst, hadde blitt vinden fra sør, men fortsatt med en styrke som gjorde det lett å ta en tur som ikke er vindutsatt. 

Men lørdagskvelden var det så langt fra sikkert at det ville være mulig selv med en tur rundt Lifjellet. Det snødde tett en stund, og det ble spinnglatt. Våt snø på frosset asfalt er en farlig kombinasjon.

Nå steg temperaturen forholdsvis fort ut over natten, og på morgenen var den oppe i hele 6 grader. Så varmt har det omtrent ikke vært siden jul.  Temperaturen feide vekk enhver tvil om det skulle bli tur, og at det ville være mulig å komme rundt Li var jeg ikke mye i tvil om.

Det var noen biler på Dale da vi kom, og det kom en bil i det vi salet opp. Utover sjøen var det ferske spor, men vi så ikke folk. Det var fortsatt tørt. Snøen og det lille med regn som hadde kommet i løpet av natten, hadde ikke gjort skogbunnen noe særlig våt. Det var nok ikke så tørt som på lørdagen, men nede i bunnen under gresset, var det så avgjort fortsatt brannfare. 

Isen hadde minket, men våte svaberg langs sjøen kan vær skumle, så vi gikk litt forsiktig.  Også denne dagen ble det likevel god fart etter hvert. Det er jo greit med frost også. Selv med 6 grader, så var fortsatt myrsøkkene frosset og harde.

Ute ved Einerneset, i le for vinden, ble det varmt. Lettelse i antrekket ble gjennomført, og jakken kom ikke på igjen før helt oppe mot toppen.  Vi hadde noe yr over oss på vei opp bakken fra Bymarka, men det var fint lite.

Bakken opp ble ikke like lett som den kunne ha vært. Fire dager på rad, med mer en 2 timer trening, merkes fort. Det ble litt melkesyre i beina og jeg måtte ”ta i” for å komme opp kneikene.

Det var vind på toppen. Det var fortsatt is på tjernene øverst, men verken vinden eller isen laget vinterforhold, slik det hadde vært på tidligere turer. Det minnet mer om fjelltur på høsten. 

Nedforbi  Dalevann går løypa på godt opparbeidet skogsti. Her var overflaten så vidt tint. Og frosten hadde gjort at det var liksom en skorpe øverst. Det var som å gå på rotten is.

I skogen var det bare å gi på nedover bakkene. Rett før vi satte utafor, sa jeg til broderen at han måtte være forsiktig nederst. Han hadde et fall der forrige gang, og burde unngå flere.

Men jeg burde jo ha hørt på meg selv. Ned skogen i full fart, ut på stien i bra tempo og på tryne i steinene. På slutten av turen etter 4 dager med trening, er koordinasjonen ikke helt på topp, og jeg trynet skikkelig.

Heldigvis, ingen varige skader eller skader som vil hindre turen neste uke. Men det var bare flaks.

Det ble litt halting mot bilen, og en noe uvanlig avslutning på turen. Men en fin tur i bra tempo, med gode forhold til å være i begynnelsen av februar. 

Lørdagstur – i bra tempo rundt Li 01.02

Fjelltur eller treningstur?

Dagens tur gikk, som vanlig, rundt Lifjell. Som vanlig blåste det skikkelig. Men litt uvanlig var temperaturen. Den var på hele 3-4 grader. Slike sommertemperaturer har vi ikke hatt på en stund.

Det var faktisk bra vær.  Det er usedvanlig tørt i bakken. Mesteparten av isen er vekk. Og når sola på toppen av alt titter gjennom skyene, blir det lett en bra tur.

Jeg skulle ønske at været snart slo om. Det hadde vært kjekt med andre turer enn den samme hver gang. 

Det er bare ikke til komme fra, at Lifjell er en grei plass i sterk vind og med frost i bakken.  Det passer så forbasket godt. Turen er passe lang, passe bratt, og det er tross alt litt fjellfølelse på toppen.

Den siste tiden har det gått tungt. På tross av trening som vanlig og at det faktisk er mindre tid på beina med sekk på ryggen enn på sommeren, så har det liksom ikke løsnet skikkelig.  Det pleier det da heller ikke å gjøre.  I mai muligens, i januar februar – neppe. 

Men, som sagt, denne gangen lå det til rette for en grei tur.  Og det kommer antakelig ikke som noen stor overraskelse at jeg nok ser litt på klokka, sånn inne i mellom, for å sjekke farten og totalt tidsforbruk på turene.

En del av aleneturene blir treningsturer med innlagt konkurranse med meg selv.  Spørsmålet blir om det går greit, eller om jeg bruker mer tid på denne turen en ”vanlig” (”Vanlig” i den forbindelse blir lett den raskeste tiden jeg har brukt noen gang.) Og i det siste har jeg ikke vært i nærheten av ”vanlig” tid.

I dag ble det en kjapp start og bra tempo utover langs sjøen, det gikk greit på nordsiden, og selv om det ikke gikk helt i topptempo i bakken så kom jeg opp. På toppen var det vind, men neppe mer en liten kuling. Jeg hørte lyden av innflygingsradaren langs sjøen det , den lyden kommer når vinden er opp mot sterk kuling. Over toppen stoppet spetakkelet , for igjen å ta i da jeg var et stykke nede i bakkene. Litt flaks det. Nedover bakkene ellers var det bare å gi jernet. 

Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvor lang tid jeg hadde brukt.  Ikke rekordfort, det er noen år siden det var mulig, men en respektabel tid, og ikke så lang etter ”vanlig” tid at det gjør noe.  Og takk for det. En oppmuntring i hvert fall.

Det pleier ikke å være mange andre på tur en lørdag i månedsskiftet januar/februar. Det kan være jeg treffer en ”gamling” eller to – (dvs noen få år yngre enn meg), men ikke så mange flere. I dag var det en del biler på Dale. Det var to par som også startet opp samtidig med meg. Jeg så også fire stykker  +  hund som tok turen mot toppen, opp blanke berget.  Den ruten er litt for bratt for meg. Jeg lurer på om de tok feil sti eller om den turen var planlagt?

På vei ned, i Øksendal, traff jeg i tillegg på et par som var på vei. De var litt skeptiske til vinden, men la friskt i vei oppover bakken.  Og nede ved Dale var det 8-9 biler. Alt i alt en del fol på tur denne dagen.

Vinter eller høsttur? Lifjell søndag 26. januar

En grei tur på tross av kuldegrader og vind.

Etter en tur til det store utland, måtte det bli en søndagstur. Som så ofte før, snakket jeg med broderen i telefonen på morgenen.

Hvor i hekkan ville det være mulig å gå søndagsturen denne gangen?

Det blåste stikker og strå. Vinden kom – som den har gjort i svært mange dager – fra øst. Opp mot 16-17 ms. Liten kuling med andre ord. Det var kuldegrader, og selv om det ikke var mange av sorten, så blir det kaldt med så pass sterk vind. I tillegg til vind og kulde, hadde det kommet snø. Nå var snøen blåst i fenner, men ute på flate Jæren var det tross alt hvitt. Snø har en lei tendens til å dekke is, og gi ugreie overraskelser. Ikke noe for gamlinger. 

Broderen var skeptisk. Han trodde mest på en spasertur i nærområdet.

Jeg mente det ville være mulig å komme rundt Lifjell nok en gang. Det virket som om det var mindre snø innover mot byen, og turen rundt Lifjell går godt beskyttet mor vind. Med unntak av aller øverst….

Nå er det alltid mulig å ta en tur i skogen på Dale, nesten uansett. Så det ble til at vi ville forsøke.

På Dale var det faktisk en del biler. Det kom også folk samtidig med oss. Det var med andre ord også andre på tur denne kalde, blåsende dagen.  Det var omtrent ikke snø i skogen langs sjøen. Til vår store overraskelse var forholdene bedre enn svært mange ganger. Det var selvsagt is. Men helt greit å gå rundt de plassene hvor isen lå i stien. Sammenliknet med forrige uke var det faktisk bedre forhold. Det gikk derfor kjapt og greit utover. Og selv i den litt rølpete delen av stien på nordsiden av Lifjell var det greit å gå. Oppover bakken mot toppen, gikk vi å ventet på at det skulle bli hvitt. Det var ikke snø i det hele tatt i skogen. Og først oppe over trærene begynte det å bli snø i søkkene.

Men vind var det. Og det ble skikkelig kaldt. De er ikke så veldig ofte vi tar ned klaffene på lua, og trekker opp hetta, men denne gangen var det nødvendig. Det var ikke helt enkelt å holde balansen i vinden. Den var så sterk at det ble vanskelig å gå.

I motsetning til i forrige uke var myrene frosset. Det gjorde det enkelt å ta seg fram øverst, og viste igjen på tiden vi brukte totalt. Det ble litt forsiktig gåing i ”den fordømte bakken” for å unngå knall og fall, men vel nede i skogen under Dalevann var det bare å kaste seg utfor. Det gikk kjapt ned bakkene.

Vi traff, nesten som vanlig, Kjell fra Turistforeningen. Det er jo en fin treningstur, og turen rundt Li gir anledning til å få opp pulsen.

Vel nede ved bilen var det ikke vanskelig å si som vanlig: at det tross alt hadde vært en fin tur – på beina i slutten av januar.