Vårvær rundt Li

Mandagstur.

Det var overhodet ikke planen. Å dra på tur mandag. Ikke i det hele tatt. Etter to dager på tur, pleier jeg å ha en hviledag før treningen på tirsdagene. Denne mandagen bestemte været.
Det var sol og blå himmel, og selv om det hadde vært kaldt om natten steg temperaturen ganske fort på morgenen.

Sol og varme - da kunne jeg ikke sitte hjemme?

Det kunne passe fint på mange måter. Det var ens stund siden jeg hadde vært rundt Li, og i det fine været ville det muligens være grønt på noen tidlige bjørker ute langs fjorden. Jeg pleier å ta en vårtur eller to rundt Li for å sjekke hvor langt disse bjørkene er kommet. Med påsken for døren kunne det jo også være at jeg rett og slett ikke fikk med meg dette vårtegnet i år.

Om jeg altså ikke benyttet det fine været mandag.

Det er fordelen med å være pensjonist. Turer blir plutselig mulig når det passer, eller når det ikke passer....

Det kunne jo også være artig å sjekke hvor mange andre pensjonister som er på tur en vanlig mandag - i finvær. Det var faktisk en hel del biler på Dale da jeg kom rundt 11. Om alle tilhører pensjonister på tur er vanskelig å si, men de jeg traff, tror jeg , hørte til rasen.

Det er ikke så ofte jeg treffer folk på "baksiden" av Li. De fleste går kortere turer enn den "lange" på omtrent en mil.  Denne gangen traff jeg to stykker, og det er mer enn det jeg pleier å treffe på lørdager - i litt dårligere vær.

Ti kilometer er normalt ikke noe problem, det tar i ordinært terreng omtrent tre timer, men rundt Li er det ikke helt vanlige terrenget. Det går opp og ned, og det er skikkelig kronglet enkelte plasser. Det som oftest er en tre timers tur, kan lett bli en tur på fem timer.

Denne mandagen var det kjekt å være på tur. Det fine været var hovedårsaken. Med nedbør på søndagen var stien langt fra tørr, og jeg måtte gå forsiktig enkelte plasser.

Det var litt overraskende at jeg så pass fort fant den gode turfølelsen. Med to dager på tur i beina, hadde jeg trodd det skulle bli litt "tungt". Nå var ikke beina akkurat myke, og knærne kjents godt i bratte heng, men stor sett.... Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å tilpasse farten etter pusten, og det skjer oftest når jeg har dagsformen inne.

Jeg sjekket selvsagt de vanlige bjørkene langs fjorde. Der står de i le for det meste, og er det sol, fær de lys og varme både direkte og fra sjøen.

Og sannelig, det var grønt på bjørka. Ikke helt utsprunget, men knopper som var grønne, og det ville ikke ta mange timene med sol og varme før de hadde sprunget ut til blader. Våren er  på vei, og den kan være over skikkelig tidlig - om været altså er i godlunet.

Over toppen og nedover mot Dale så jeg en god del mennsker. Det var andre som også ville benytte det fine været til tur.

Selv om det altså var mandag.

Tåke på Brusaknuden.

En morsom tur.

Denne søndagsturen skulle bli en helt grei tur på omtrent en mil. På grei sti, og med greit vær.
Ingen ting av dette fikk vi egentlig.

Forrige uke fant vi en brosjyre med ti turer i Time. en av disse hadde jeg ikke vært på og siden Brusaknuden faktisk er den høyeste toppen på høgjæren, var det på tide med et besøk.
Vi, i denne sammenheng, var svoger, svigerinne og bestyrerinnen. Nå har jeg og broderen fast avtale på søndagene. Det klarte jeg selvsagt å glemme...

Da broderen ringte på søndagsmorgen, var spørsmålet egentlig om han kunne tenke seg å være med på vår oppdagelsesferd på høgjæren. Nå hadde broderen heller ikke vært på Brusaknuden, så han ville gjerne ta følge med oss andre.

Været er selvsagt viktig. Værmeldingen lød på litt nedbør. Det fikk vi for så vidt, "om litt" vil si regn så det holdert sånn inne i mellom. Det vi ikke hadde tenkt på, var tåke....
Og det var tåka som gjorde turen morsom.

Min svoger hadde en gang i tiden vært på tur i området og han fant fort grinden, og veien opp til parkeringsplassen. Og stien mot Kartavatn. Karten er bare ti meter under Brusaknuden, og det er traktorvei store deler av turen oppover. Vi så omtrent ingen ting på grunn av tåka, men det er vanskelig å gå feil - på vei og oppoverbakke mot toppen. Nede ved Kartavannet fant vi på ny merker og fulgte disse rundt vannet mot Brusaknuden.
Hvordan vi kunne finne på å ta feil av Brusaknuden og Bruraberget i tåkehavet, får bli en hemmelighet, men vi var enige om at det burde vært protokoll og tang på Bruraberget...
Vi vendte tilbake til gamle "sannheter", i tvil følg merkene....

Vi fikk en liten ekstratur før vi fant den rette toppen. Mest mulig for pengene.

Den smale sti, som her fulgte en traktorvei, var befolket av en masse ungdyr. De sprang forran oss på tvers av stien, og lyden av mange dyr på sprang minnet meg om gamle cowboyfilmer.
Den merkede stien førte oss selvsagt rett på Brusaknuden.

Og  det var god merking videre nedover - mot bilen.

Et stykke rett under Brusaknuden, fikk vi bra vær og tåka lettet litt , men det var ikke lenge før vi igjen var innhyllet av tåke.

Stien nedover var godt merket, både med piler og skilt - mot Brusaknuden. Vi skulle i hvert fall ikke mot Ognedalsstølen, for bilen sto da ved Husavannet.

Vi var ikke enige om hvor det ville være enklest å gå for å finne bilene. Det ble litt fram og tilbake, bokstavlig talt. Etter en sjefsbeslutning, ble vi enige om å følge merkene og se hvor vi havnet.
Vi havnet på Ognedalsstølen og der sto bilen....
Spesielt når vi trodde bilen sto en annen plass en den egentlig gjorde...

Det er ganske artig å se hvor mange forskjellige meninger det kan være om hvor på kartet vi befinner oss. Med manglende sikt og svært mange traktorveier, var det enkelt å gjøre feil, for alle.

Her hjalp det gamle jungelordtak: i tvil, følg merkene....

Det skal bli morsomt å komme tilbake til denne turen engang - med fint vær, og virkelig se hvor vi har vært.

Bynuten, med vinter opp og vår ned.

For første  gang i 2017.

I mange år har jeg gått til topps i Sandnes for første gang det året, rundt påske. Dette året er påsken sen, og på bilder har jeg sett at snøen alt er vekk. Derfor måtte det bli en tur oppover når været - eller helst værmeldingen - lover gode forhold.

På lørdag var det meldt lite nedbør, muligheter for sol og vinden ville bare være moderat. Nærmest perfekte forhold for en tur i høyden. Og Bynuten er 671 moh. Det er ofte stor forskjell på forholdene nede ved parkeringsplassen og oppe på toppen.

Hjemme var det nesten tørt, vindusviskerne gikk av og til - på og av - på turen innover mot Seldalsheia. På parkeringsplassen var det yr. Litt lengre oppe i bakken regnet det.
Det var til å bli i dårlig humør av. Skulle det bli en tur i regn og nedbør. Litt lengre oppe i bakken holdt det opp å regne. Humøret ble ikke mye bedre. I sør var det fortsatt mørke skyer, og de kom fort innover.

Det ble ikke mer regne, og etter hvert kom humøret seg. Turen til Bynuten var tidligere "bare" en treningstur. Med årene er turen blitt "lengre" og i hvert fall tyngre... Det er en tur med en god del opp og ned. Og bakkene er fulle med glatte steiner, når det regner.

Denne dagen gikk det greit oppover bakkene. Det skyldes at jeg ikke tok i for mye. Jeg holdt pulsen på et rimelig nivå.

Det var noen biler på parkeringsplassen da jeg kom, og noen ungdommer holdt på å sale opp.  Det var spor i stien, så det hadde gått folk før meg denne dagen, men jeg hverken så eller hørte folk før på veien ned.
Nedenfra kunne jeg se at toppen var innehyllet i skyer. Da jeg nærmet med toppen, forsvant skyene, og jeg fikk sett litt innover - og mot Vådlandsnutane. Der var det fortsatt snø. Ikke mye men nok til at jeg vil vente med å ta turen opp der i noen uker.

Det var heller ikke spor av snø eller is. Jeg kan ikke huske at det noen gang før har vært så bart første turen for året.  Det pleier alltid å ligge en fonn oppe i skaret i Svartedalen. I år var det ikke flekken.

Fra toppen var det også mulig å se at godværet tross alt ville komme. Det var sol over Stavanger, og skydekket ble lettere. Selv om  det var surt vind øverst, så kunne tilbaketuren bli bra.

Jeg møtte en del folk nedover. Ikke så mange som på en god søndag, men det var andre på tur utenom meg. Etterhvert ble det virkelig fint vær, og jeg kunne gå i bare ullskjorta. Selv da jeg stoppet for en liten prat, var det varmt. Det gode været fikk fram det gode humøret. Det ble en skikkelig fin avslutning på turen.

Jeg kan huske å ha gått veien nedover mot bilen, og kjent turen godt i beina. Denne gangen var det helst så jeg syntes turen godt kunne ha vært lengre. Fint vær og nedoverbakke... Sommertemperatur i sola...

Vårsol over Ulvarudlå.

Søndagstur i godt selskap.

Skikkelig bra vær, og søndagstur. Dette er en grei kombinasjon. Og med godt selskap, kan det vanskelig bli bedre.

Det ble alt tidlig i uka klart at vi ville bli flere på tur søndagen. Bestyrerinnen stiller i klasse for de som trenger trening, og denne gangen ville også svoger og svigerinne bli med.
Med flere deltakere på søndagsturen, og skifte til sommertid kommer spørsmålet om når vi egentlig hadde avtalt....

Vi kom oss avgårde på en rimeleig tid...

Havskodda lå tett hjemme. Det letnet litt utover morgenen, men det ble først sol og klar himmel inne i landet. Vi hadde med andre ord valgt riktig tur - til Ulvarudlå. en av høydene i lågheia ut mot selve Jæren. Ikke mer enn så vidt over 400 moh, men siden det ikke er noe særlig som stenger for utsikten, så er det et virkelig flott rundskue. Vi kunne se inn til Stavanger, og inne i heia lå Vådlandsnutane og ventet på oss.

Det lå fortsatt snø inne i heia, men opp mot Ulvarudla, og det er noen gode bakker oppover, var det så avgjort vår. Myrene var våte, men stien ellers var tørr. Gult tørt gras, og foreløpig ikke mye grønt til sauene.

Vi valgte å gå fra en liten parkeringsplass inn av Tjåland. Her måtte vi først gå et stykke på vei. Så var det myr og hei og høy himmel.

Vi  var fire på tur, og vi skal alle til Østeriket i sommer for å vandre. Dette var en liten test av form og utholdenhet. Turen er ikke mer enn ca 2-3 timer, men en god del i terreng. Det er god trening....
Sigbjørn ledet ann opp bakkene. Jentene hang nok litt etter, men det var ikke behov for spesielt lange pauser for å få igjen pusten. Og det var egentlig gode grunner for å ta noen små pauser. Utsikten var skikkleig bra. Sol og blå himmel og kjølig luft gir god sikt. Jeg stoppet i hvertfall opp et par  ganger bare for å få med alt.

Det var ikke behov for jakke i det fine været. Selv øverst holdt det å stå i le av en stein, selv om det blåste en del.

Litt under toppen inne i murene fra en liten bygning, var det greit å ta en pause. Jeg fikk aldri helt greie på hvorfor Sigbjørn tok på en regnbukse - utenpå den vanlig. Det var  sol fra  blå himmel.... Og noen hadde glemt en gaffel.

Nedover mot Aurenes er det god traktorvei. Selv om det er mange meter ned, går det greit på god vei.  Fra Aurenes til Tjåland går stien langs Tjålandsvannet. Tydelig gammel opparbeidet sti, som nok ble mye brukt.

Dette var en tur over hei med myr stein og gras med sol over det hele, og med utskt over mer myr, stein og hei.  Riktig noe for meg.

Jeg fikk virkelig lyst på sommerturer i heia. Det er noe å se fram til.

Tåketur.

2 mil sorpe.

Det regnet hjemme på lørdagsmorgen, og værmeldingen lovet mer nedbør. Hvor er det greiest med tur en regnværsdag. Litt mer nøye studie av værsituasjonen avklarte at det muligens ville være tørrere lengre sør - på høgjæren.

Valget var enten rundt Li, som vanlig på lørdagene, eller en lengre men lettere tur på høgjæren. Rundt Li er omtrent en mil og 2 1/2 time, fra Tovdal til Kjerring og tilbake, ca to mil og tre timer.
Det er vesentlig "tyngre" å gå rundt Li enn oppe på høgjæren. Mer rufset sti og mange flere høydemeter.

Været avgjorde valget. Skog og regn er ingen god kombinasjon. Da er det bedre med et åpent landskap...

Og det blåste jo ikke - nede i lavlandet.

Vindusviskerne gikk hele veien opp til parkeringsplassen i Tovdal. Og det blåste.... Ikke så veldig mye, men nok til at jeg var glad for vinterklærne. Det kaldt på hendene oppover den første bakken. Sikten var minimal. Tåka lå tett.

Oppover mot Synesvarden, gikk jeg i le av skogen, og da var forholdene fine. Nesten tørt på bakken og bare så vidt litt yr, og nesten ikke vind. Over Synesvarden blåste det selvsagt.
Nedover mot Holmavatn forsvant nedbøren, men ikke utsikten. Den hadde jeg ikke sett noe av i det hele tatt, tåka lå tett også nedover mot Holmavatn.

Selvsagt var det ikke folk ute og gikk. Det vil si at jeg tok igjen tre ungdommer ganske kjapt etter at jeg hadde passert Holmavatn.

Og jeg hilste på en kar som holdt til i hytta nærmest Steinkjerringå. Ellers var det lite å se, både av folk og utsikt. Tåka lå tett....

Det ble bare en kjapp stopp ved Steinkjerringå for å ta noen bilder. Jeg tok fatt på tilbakeveien nesten med en gang. Motvind, men den var ikke så sterk at det gjorde noe.
Det er litt spesielt å gå slik alene i tåkehavet. Det er ikke mye å se, og det som kan skimtes, er ofte litt annerledes enn i klarvær. Det er ikke mulighet for å gå feil. Til det er stien (veien) alt for godt markert.

Nesten hele veien nedover, gikk i opphold. På tilbakeveien fikk jeg på ny litt yr fra vest. Selv om det ikke er mye nedbør som dette, så blir i hvert fall jeg våt i slikt vær. Og skitten..

Det er ikke mulig å unngå sorpa. Og for egen del blir jeg skitten til over knærne. Med regn vaskes skitten vekk, men det var for lite nedbør til å få vekk sorpa denne dagen. Jeg var rimelig svart da jeg satte meg inn i bilen.
Det var likevel morsomt å være på tur, og det er forhåpentlig god trening.

Det hadde  tatt nokså nøyaktig 3 timer fra jeg startet til jeg igjen satte meg inn i bilene. Etter å ha skiftet bluse. Det var en kald fornøyelse i yr og vind.

Onsdagtur til Bjørndalsnuten

Finvær og sorpe.

Onsdag er blitt turdag. Helts ikke de lengste turene. De bør fortsatt gå i helgen, lørdag og søndag.
Av erfaring vet jeg at det ikke skal øke mengden med "trening" spesielt mye før det kommer en eller annen "skade". Jeg har så langt unngått ubehageligheter, men....

Og siden turen normalt ikke er over 2 timer, så har jeg ikke alltid notert turen i loggen. Da går de selvsagt i glemmeboken, men en plass må det settes en grense.

Dagens tur var omtrent på to timer, og derfor et lite innlegg for å huske utflukten.
Værmeldingen var bra. Det skulle bli sol og litt varmere. Litt vind, men ikke sjenerende.

Værmeldingen var grunnen til at jeg valgte en litt lengre tur enn normalt på onsdagene.

Jeg valgte å ta turen til Bjørndalsnuten, og så fikk jeg se om jeg utvidet turen. Det var andre biler på parkeringplassen ved Gramstad, og det var spor innover mot Bjørndalsnuten. Ikke mange, et eller to menesker som hadde gått før meg. Nå er turen opp og ned ikke stort mer enn 2n god time, så det kunne godt være at noen hadde vært på toppen og kommet ned før jeg startet.

Det var faktisk mørke skyer i det jeg startet, og jeg hadde ikke blit spesielt overrasket om det h adde kommet noen dråper, men det hold seg tørt. Det som ikke var tørt, var stien. Det regnet på tirsdagen og stien var ofte dekket av rennede vann. Og var det ikke vann, så var det i hvert fall sorpe. I mengder.

Det gikk likevel ganske greit oppover bakkene. Formen må være noenlunde grei, og siden jeg har gått her noen ganger etter hvert, så trenger jeg heller ikke å gå så veldig forsiktig.

Selv de bratteste partiene, går nå greit. De hadde jeg litt problemer med de første gangene jeg klatret oppover....

Jeg møtte to personer på stien mot Bjørndalsnuten. En på vei opp og en på vei ned. Begge jenter (eller hva skal jeg kalle voksne damer?). Det er flere jenter som gå alene nå en tidligere. Jeg syntes det er greit at jenten ikke holder seg hjemme - på grunn av frykt for oss gamle menn...

Som en av de jeg traff sa: "det er ingen farlige menn på heia".
Det er jo ikke en lang omvei mot bilene, men det går tre kvarter eller noe sånt. Øverst er det et stykke med hei. Gul og brun, og fortsatt vinter, men med håp om vår og grønne marker. Sola skinte og det var høy himmel. Det var kjekt å være på tur.

Nede på veien, måtte jeg ta en avgjørelse. Rett ned til bilen eller over Fjogstadnuten. Det var klarvær og blå himmel. Litt (mye) sorpe skulle ikke hindre meg i å gå en lengre tur  denne onsdagen.

På veien mellom Revholstjørn og Gramstad, traff jeg på et skikkelig vårtegn. En voksen mann med spann og rødmaling. På dugnad for å friske opp T'ene mot Dalsnuten. Det er vel egentlig ikke helt nødvendig med røde T'er, men ungene synes det er kjekt å finne frem, og springer ofte fra T til T.

Våren er på gang og STF har folk på dugnad for å male T'er. Det er bra.

Søndagstur med bestyrerinnen.

Bjødnalia og rundt Sælandsfjellet.

Bestyrerinnen har lagt seg i hardtrening. Til sommeren er det meningen å gå i alpene. Det blir antakelig en god del både opp og ned. Det krever grunnlag, som igjen betyr trening.
Beskjeden var derfor rimelig klar. Vi skulle på tur søndag.

Hvor turen skulle gå var et annet spørsmål. Bestyrerinnen foreslo langs sjøen. Der hadde jeg vært de to siste dagene, og selv om det fortsatt ville være helt greit med en ny tur der, så foreslo jeg høgjæren.
Begge forslagene uten at vi helt hadde kontroll på været - som ville komme...

Kompromisset ble en tur til Bjødnalia og rundt Sælandsfjellet.

Et utmerket kompromiss, skulle det vise seg...

Været, som vi ikke helt hadde kontoll på, viste seg å innebære noe vind. Ganske mye, enkelte plassert. Og snø, noe som i hvert fall ikke var ventet.

Turen opp Urdådalen til Bjødnali og ned mot Sjelset, tilbake til Sælandskogen er ikke lang. I det korteste laget for meg, bare 8 kilometer, og noen av disse på vei.

For bestyrerinnen, som ikke ennå går tur 3 ganger i uka, så mente hun at dette var akkurat passe. Og som søndagstur, for å ha det kjekt på tur, så er jeg enig. Det er alltid viktig med været når vi skal på tur. Termometeret viste vinterklær, og det ble faktisk en fin vintertur.

På vei mot Sælandskogen begynte det å snø. Fine små snøkorn, som ikke la seg på veien. Det var litt over null.

Skog og snø er en fin kombinasjon. Det var kjekt å gå inne i skogen mens snøen forsiktig dalte ned. Ikke fullt så bra da vi kom ut av skogen langs Taksdalsvannet. Her fikk vi vinden skikkelig mot oss, og snøen pisket i ansiktet. Det hadde blitt surt om vi skulle fortsette slik, men heldigvis går stien opp Urdådalen og i skog.

Det er mye stein i Urdådalen. Det  blir en hel del tråkking, men også partier der det er både enkelt og kjekt å gå. Slakt oppover på god sti, i godt selskap. Stort mer skal det ikke til før turen bli bra.
Det er ikke mer en 60 høydemeter mellom Taksdalsvannet og Bjødnali, men øverst la snøen seg. og temperaturn var antakelig en eller to grader lavere enn lengre nede.

Vi hadde en fin tur oppover mot Bjødnali. Vi tok turen bortom gården og en liten pause i le av huset. Hvordan var det med vinden? Den kom fra sørøst, og vi ville få den i ryggen over kanten mot Sjelset. Vi fikk vind...

Oppover veien gikk det greit, men da vi kom over skogen kjentes vinden godt. Over kanten og et stykke nedover veien blåste det i hvert fall kuling. Kuling i ryggen på vei er gode greier. Det gikk kjapt nedover.

Stien tar av på nordsiden av ånå, og følger denne et stykke. Denne delen av turen er fin. Med ånå på den ene siden og maker og skog ellers. Rolig spasering mot dagens mål...bilen.
Både bestyrerinnen og jeg var enige om at det hadde vært en fin tur, og denne gangen var det ikke en klisje. Vi hadde virkelig hatt en fin tur.

Snø og vind var ingen hindring. Og turen var omtrent lang nok - for bestyrerinnen.