Onsdagstur med broderen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Det har blitt regelen at vi, det vil si Broderen og jeg, tar en onsdagstur. Vi tar ikke ut på de lengste turene, men mellom en og to timer til vanlig. Ofte er disse turene så pass korte at jeg ikke tar de med i min turlogg. Og ofte, spesielt på vinteren, blir det bare en tur rundt Gruda – 7-8 kilometer og en timer 20 minutter. Litt for lite til å skrive om.

Denne onsdagen fosser fortsatt godværet og våren frem med sol og lite vind. Tørt, nesten skogbrannfare, og temperatur på over null. Det er jo nærmest perfekte forhold for en tur.

Siden både broderen og jeg liker oss best «i heia», gjør det ikke noe om turen går i åpne og høyereliggende områder. En vanlig onsdagstur har vært «runden» på Høgjæren. Også den 7-8 kilometer og opp mot halvannen time.

Finværet gir anledning til å velge mellom flere turmål. Denne onsdagen bestemt vi oss for å ta en tur oppom Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En runde på – omtrent 7-8 kilometer, men den tar nok noe mer enn halvannen time.

Vi var litt spent på hvor mange biler det ville være på Gramstad denne fredagen. Forrige gang var det trengsel omtrent. Da var Sola VGS på tur, og mange av elevene kjørte egne biler. (Lærerne tok antakelig buss....)

Denne gangen var det ikke fullt så mange biler, men fortsatt var det en god del. Vi ville ikke bli alene på tur denne fredagen heller. Det kom noen i mot oss alt på det første stykket oppover – langs veien.

Selv med mange dager uten nedbør så var det fuktig i myrsøkkene. Stien opp mot Bjørndalsfjellet er svært «oppgått». Det går adskillig flere folk her enn rundt Lifjellet for eksempel. For oss er det bare å følge den brede sti.

Det ble en grei tur oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Selv om disse bakkene er ganske bratte, er det mulig å ta de i et greit tempo – når bakken er kjent og når formen er sånn noenlunde inne. Det kan virke som om både broderen og jeg har fått noe bedre kondisjon ut over våren.

Vi traff noen få andre på vei oppover, men på toppen var det tre personer. Vi fikk omtrent følge til veien av en og ble tatt igjen av en jente på tur. Hun gikk omtrent i samme fart som oss oppover mot Fjogstadnuten. Også forrige gang vi gikk her hadde vi følge med en jente – begge på tur alene.

Det bare forsterker inntrykket av at jentene tar ut alene i større og større grad.

Onsdagens tur gikk kjappere enn forrige gang, både på grunn av farten, men også på grunn av færre stopp. Alt i alt ble det ikke mer en en time og tre kvarter. Noe som ikke er spesielt fort, men med «alle» bakken så virker det som en rimelig tid – for oss pensjonister.

Søndagstur på Høgjæren

Det fine vårværet fortsetter.

Det er søndag og fortsatt flott turvær. Bestyrerinnen følger selvsagt opp sin tradisjon med å komme seg på tur og ville også denne søndagen på tur. Broderen var innom på lørdag, og da avtalte vi å ta ut på vanlig tid – rundt 11. Antakelig ville det bli på Høgjæren, men hvor var usikkert.

Det var en stund siden jeg hadde tråkket der opp. Egentlig ikke mange dager, men jeg bruker turområdet på Høgjæren ganske ofte på vår og høst.

Det er jo flott å kunne gå på god sti, med utsikt i alle retninger og med himmelen høyt og fritt over. Turen der opp får meg ofte i godt humør.

Med alt det gode været vi har hatt den siste tiden er det også tørt og fint i stien. Nesten null sorpe, og det er mulig å komme over myrsøkkene i småsko. Jeg ar gått over til lave sko i det siste. Gore-tex, men lave. De er mye lettere enn Walk king, og gjør antakelig at akillesen ikke blir dårligere.

Vi ble fire denne søndagen. Broderen og Bjørg, sammen med Bestyrerinnen og meg. Den vanlige gjengen. I det fine været ville også andre på tur, og turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden videre ned tilbake til Holmavaten er også den vanlige turen vi går.

På vei mot parkeringsplassen ved Holmavatn, snakket vi om hvor mange biler det ville være. Nå er parkeringsplassen utvidet og det er plass til en god del, men på fine dager har det tidligere vært fullt.

Denne dagen var det ikke fullt selv om det var en god del biler. Det var andre som startet opp samtidig med oss. Noen tok mot Synesvarden, og noen mot Steinkjerringå. Det virker som om de fleste går til det første målet og snur. Det er ikke så veldig mange som går runden.

«Runden» er ikke mer enn 8 kilometer og tar i underkant av to timer med vanlig fart. Det er ingen tung tur, og det burde så avgjort være mulig for de fleste.

Det ser rimelig flatt ut på Høgjæren, men det er noen dryge bakker gjemt i terrenget. På vei mot Steinkjerringå er det faktisk en drøy bakke, og til toppen av Synesvarden er stigningen til å bli svett av.

Det ser ikke slik ut, men tilsammen blir det opp mot 400 høydemeter på turen, men ingen av bakkene er bratte.

Denne søndagen vår det folk, over alt og hele tiden. Det gikk ikke lang tid mellom hver gang vi traff folk i mot eller vi tok igjen noen. (eller noen tok igjen oss...).

Det er ikke ofte jeg har opplevd så mange turfolk på Høgjæren.

Det flotte været får ta «skylda», og det skulle bare mangle at ikke folk tok seg ut på en så fin dag.

For vår del hadde turen vært en grei og flott søndagstur. Den er nok ikke en stor utfordring for mange, men for de av oss som sliter med gamle skader, var turen akkurat passe.

Flott turvær og flott tur.

Lørdagstur rundt Li.

Torsdag, fredag – og lørdag på tur? Det fine vårværet har gjort at jeg har tatt ut både torsdag og fredag. Ikke på de aller lengste turene, men sånn passe. Det har i hvert fall blitt en del oppoverbakker.

Lørdagsmorgen var jeg fortsatt i fin form. Beina og ankel kjentes ut som om det ville være mulig med en lørdagstur. Jeg var langt fra sikker på om jeg virkelig burde ta ut, og siden jeg planla den vanlige turen rundt Li, om ikke dette ville bli for mye.

Det er vanskelig å sitte inne og se ut på flott vårvær. Lørdagsværet må nesten betegnes som perfekt turvær. Sol – selvsagt, nesten vindstille, tørt – et krav til det perfekte turværet, og nesten sommertemperatur 14-15 grader.

Høyere temperatur gir mer svette og det blir tyngre opp bakkene. Det er ikke så ofte vi har nesten vindstille på våre kanter, det må nyttes til tur. Og tørt i bakken har vært sjeldent den siste tiden.

Det er et lite bjørketre et stykke utover langs sjøen. Det er ofte den første bjørka med grønne blader. Jeg tar årlig en vårtur rundt Li bare for å sjekke denne bjørka. Det ønsket jeg å få med i år også.

Det var vår. Jeg så flagrende sommerfugler og det var maur som krøp over stien. Det var grønt på busker og trær, og det var varmt i sola. Og så pass tørt i graset at det hadde tatt fyr om noen hadde stukket en fyrstikk bort i.

Som vanlig var det folk i Sprettraubakken. Jeg så en hel gjeng øverst. Det er ganske ofte jeg ser folk her, men selv holder jeg meg borte fra denne ganske bratte bakken. I hvert fall om det er vått.

Gjengen jeg så, var fra «Fjells venner og Turkompani». En meget aktiv gjeng som har turer for både de med super form og for oss med litt mer «vanlig» kondisjon. De har ofte turer i Dale/Li området.

Litt lengre ute langs sjøen gikk jeg på en annen gjeng. De var ikke bare på tur, men også på geocaching. De ville bruke dagen på turen rundt Li. Antakelig en perfekt dag for geocaching også.

Det hadde gått greit til Bymarka. Fra der og opp til toppen er det nesten tre hundre høydemeter (Nå ja 250 muligens...) Jeg lurte litt på hvordan det ville gå. Det ble til at jeg tok det pent i starten, og holdt jevn fart oppover, uten å få puls og pust helt i 100. Nesten øverst lurte jeg litt på hvor bakken var blitt av...

Det var folk på toppen, men de hadde kommet opp veien – med barnevogn. Litt nedenfor toppen kom mor og datter – i kortbukser og tynne sommerklær. Det er i hvert fall vår.

Med rørt og fint i bakken, burde turen ha gått i et brukbart tempo. Jeg tenkte ikke «fart» før nesten helt nede ved bilen. Jeg hadde stoppet for å snakke med folk flere plasser, og slik tar ofte tid. Nede ved bilen hadde det gått en del mindre enn tre timer. Det er en stund siden jeg har gått denne turen like fort....

Vår på Vårli.

Bestyrerinnen og jeg på fredagstur.

Fredag pleier å være den dagen huset får en omgang med kost og fille (og støvsuger). Denne dagen var værmeldingen bedre enn strålende – bedre enn kjempefin – best....

Sol, lite vind og varmegrader i overkant av 15 grader. Bestyrerinnen er som nevnt også blitt pensjonist på heltid – NAV ansatt, og mente vi godt kunne ta ut på en liten tur i det flotte været.

Jeg er ikke sikker på hvor hun mente vi kunne gå, men selv hadde jeg i et par dager tenkt på turen til Vårlivarden. Denne turen er for meg, kun mulig i tørt vær. Selv med gode forhold, er turen en utfordring for høydeskrekken.

Det er egentlig ikke særlig bratt eller utsatt, og ikke farlig, men for meg er det litt opp mot «kanten» av det jeg helst forsøker. For andre er det rene «barnematen». Jeg har sett folk med småunger i barnestol spasere rett ned – som ingen ting....

En dag med mange varmegrader, null nedbør og flotte forhold måtte det være mulig å gjennomføre denne turen. Vi går normalt fra parkeringsplassen ved øvre Hetland.

Til Vårlivarden er det ikke mer enn 3-4 kilometer – opp, (og selvsagt det samme nedover.) Men opp er «problemet». Toppen er omtrent 300 høydemeter over startpunktet. Det går stor sett opp hele veien. Og omtrent bare nedover på tilbakeveien...

Nå var ikke turen ukjent for hverken Bestyrerinnen eller meg. Vi viste godt at det bar oppover og – oppover. Vi tok det ganske forsiktig, og passet godt på at pust og puls hold seg på et rimelig nivå.

Det vil si at min puls stiger en del i de bratteste bakkene.

Over småskogen, oppe i høyden, blir utsikten bra. Det er fri sikt ut i fjorden, mot Stavanger og innover heiene. Denne dagen var det disig og ikke like lett å se langt.

Vi startet i bluse, uten jakke, samtidig med oss startet det en jente – i kortbukse. Oppe i høyden med skyer for solen ble det litt mer «vinterlig» enn i sola. Da var det skikkelig vårlig. Øverst med vind fra sør, var det ikke snakk om 15-16 grader som værmeldingen snakket om for Sandnes.

Vi vandret noen meter nedover bakkene før vi tok en pause. Bestyrerinnen hadde med kaffe, og så ikke syn på å slå ut denne, og ville heller ikke bære den helt tilbake.

Vi var ikke alene mot Vårlivarden denne fredagen. Det var ikke trengsel, men det var tre andre på tur. En så flott dag, hadde jeg ventet flere, men Vårlivarden står muligens ikke på alles standard liste.

Inne i skogen og nedover mot øvre Hetland, fikk vi tid til å se oss om og beundre våren. Det var virkelig vår. Selv eika hadde små blader. Busker sto grønne og i sola, i le for trekken, kom temperaturen opp i de lovede 14-15 gradene, og muligens mer enn det også.

Etter omtrent to timer var vi tilbake ved bilene. Det hadde vært en fin tur, i godt vær, selv om vi fikk mer skyer enn værmeldingen hadde håpet.

Torsdagstur Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

En liten kjapp runde fra Gramstad.

foto: broderen

Værmeldingen er greit å ha. Yr mente onsdag ville være både kaldere og med mye mindre sol enn torsdag. For oss pensjonister er det derfor helt greit å snu på flisa å gå tur en helt vanlig torsdag – i stede for en helt vanlig onsdag.

Broderen foreslo å ta en tur fra Gramstad. Vi har egentlig hatt nok «vinterturer» langs sjøen, og for egen del kunne jeg også tenke meg en med bakker og topper.

Det var snakk om sommer. Værmeldingen nevnte både 15 og 16 varmegrader. Vi hadde ikke planer om å gå tur i vinterklær.

På vei innover mot Sandnes viste termometeret i bilen 16 grader og da var ikke klokka stort over 11. Det lovet bra for en fjelltur i starten av april.

På Gramstad var det andre enn oss. Sandnes kommune har laget flott, stor og ny parkeringsplass. De var igang med å asfaltere den gamle parkeringsplassen langs veien. Den nye – uten asfalt – var nesten full, på en torsdag.

Mange av bilene tilhørte nok elever (og lærere) på Sola VGS, som hadde turdag i området. Vi møtte alt en del elever på vår vei opp bakken langs veien. Vi hadde tenkt oss opp til Bjørndalsfjellet.

Oppover bakken fra veien og mot toppen, kunne vi høre flere elever framfor oss. Vi tok disse igjen et stykke oppover. En lærer hadde bedt oss om å få elevene inn på stien mot Mattisrudlå. De skulle ned bakken og tilbake til Gramstad.

Vi kunne se en masse folk den veien, og de siste, som vi hadde følge med oppover bakken, fant skiltet ved stidelet og var da sikre på veien videre.

Vi tok stien mot toppen av Bjørndalsfjellet.

Det var andre en oss og skolen på tur. Vi møtte en del folk på toppen. Det ble ikke lange pausen øverst for oss. Broderen har anskaffet nytt kamera, og ønsket noen motlysbilder for å teste kameraet. (Et likt kamera ble sendt i retur fordi det ga flekker, ikke reflekser, på motlysbilder.)

Nedover bakkene mot veien, traff vi en jente sammen med hunden sin. Vi vekslet noen ord, og fortsatte videre, Hun holdt nok høyere fart enn oss i nedoverbakkene. Bakfoten min er ikke slik at jeg tør slippe meg nedover – det går ganske sakte i bakken.

Både jenta med hund og vi gikk over veien og fortsatte mot Fjogstadnuten. Turen til nå hadde gått i bare ullblusen, selv på toppen av Bjørndalsfjellet, hvor det blåste, var det varmt nok til å være uten jakke. Over de små flyene fra Fjogstadnuten og videre mot Revholstjern ble det mer enn vår. Det nærmet seg sommerforhold.

Ett stykke før bakken nedover mot Kvitemyra, går stien ned i en liten dump her sto sola på og det var le for trekken. Her sto det et par stykker og nøt sommeren. Det må ha vært over 20 grader der nede i dumpa.

Det var ikke mange folk å se på Dalsnuten, men noen var på vei mot nuten og noen var på vei tilbake. På Gramstad så vi igjen gjengen vi hadde snakket med i bakken oppover. De, og vi var ferdige med dagens tur.

Sol, hestehov og hevdalukt - og snø.

Både strand og Blåfjellenden på samme dag.

Søndagstur? Selvsagt måtte det bli en søndagstur. Selv om jeg hadde vært en kjapp tur til Blåfjellenden på morgenen, normalt en skikkelig dagstur, så ønsket Bestyrerinnen en vanlig søndagstur i tillegg.

Turen til Blåfjellenden gikk med snøskuter, så selv om jeg var både kald og var uten kontakt med storetåa på veien tilbake, var jeg klar for tur etter en time hjemme.

Været var en historie for seg. Det var meldt om bra vær, men i løpet av natten var det kommet et tynt lag med snø og det var kuldegrader hjemme. Yr fikk rett i at det ville bli finvær, selv om det først kom litt ut på dagen. Først var det noen svarte og sinte snøbøyer som måtte passere.

Det var fortsatt litt snø i lufta da vi sto på Reve og gjorde oss klar for å gå mot Orre. Vinden kom fra vest, og det var nødvendig med «vinterklær» den første delen av turen. Etterhvert kom sola skikkelig fram og det ble vårlig.

Det var ikke vanskelig å finne vårtegn på turen nedover. Hevdaluktå lå ganske tykk over jordene et stykke. Nede ved friluftshuset var det mengder av fine gule hestehov.

Vi så flokker av tjeld både på markene innenfor stranden og ute i vannkanten i tarehaugene. Nå er vel tjelden en av de tidligste trekkfuglene til å komme tilbake fra vinteroppholdet i syden, men det er likevel kjekt å se disse fuglene.

I slutten av mars er det heller ikke uvanlig å se store trekk av gåsefugler mot nord. Denne dagen kom det en støyende flokk over oss.

Selv om det var en del biler ved Reve havn, og spor sørover mot Orre, så vi ikke andre folk før vi kom ut på Revestranden. I forhold til Hellestø og Sele, er det omtrent ikke folk i det hele tatt fra Reve til Orrestranden.

På Orrestranden er det vanligvis en del folk, og denne dagen var det flere gjenger mellom friluftshuset og elva. Selv ikke rett utenfor friluftshuset var det flere folk en på en onsdag på Hellestøstranden.

Denne dagen var det lett å gå i sanden helt ute ved sjøkanten. Hard og fint, Det er ikke alltid like greit å gå i sanden. Det kan lett bli tungt og med høy puls om sanden er løs. Det gir på den annen side god trening,

Med vinden i ryggen og sola rett i mot, ble det en flott tur både på Revestranden og Orrestranden. Vi tok som vanlig en kaffepause – te for meg – på friluftshuset. Nesten alene der også...

Tilbakeveien gikk inne i landet, et par hundre meter fra sjøen. Der var vi i le av vinden som kom inn fra havert. Selv med motvind ble det ikke spesielt kaldt. Vi holdt god fart mot nord. Halvveis går stien gjennom de bakerste og bratteste sanddynene.

Her var sanden myk og tung å gå. Det ble en «treningstur» et stykke. Opp og ned noen meter, omtrent som på en berg og dalbane. Det var helt greit å komme ut på de flate jordene inn mot Reve havn.

Et par timers tur etter å ha vært på Blåfjellenden. Det må være første gang.

En kjapp tur til Blåfjellenden.

Om forholdene innover – en liten føremelding.

Det var egentlig meningen å dra inn til hytta søndag til mandag for å gjøre klar litt til påsken. Både Bestyrerinnen og jeg så frem til turen. Værmeldingen var god, og selv om det er lite snø, så ville vi nesten sikkert komme inn til hytta – på snøskuter.

Inge Marton har kjørt ved og gass, men var usikker på om det fortsatt var mulig å komme forbi steinen helt nede ved Leitesånå , 400 meter fra hytta. Denne turen var det meningen å bruke snøskuter både frem og tilbake. Noe for oss som er pensjonister og ikke helt «sikre» på ski.

Det ble dessverre endringer i planene. Bestyrerinnen var ikke helt god på lørdagen. Det var antakelig ikke noe alvorlig, men hun ble anbefalt å ta kontakt med fastlegen – på mandagen.

Med andre ord ingen tur til Blåfjellenden for Bestyrerinnen.

Jeg sto opp tidlig på søndag. Bilen var pakket, og jeg hadde avtalt å møte Inge Marton i 9-10 tiden.

Han møtte opp og vi var snart på vei innover heia.

Inge Marton hadde kjørt sporkallen på morgenen. Det var hardt for det meste, men enkelte plasser var det fenner med løssnø. Det var kaldt, minst 4-5 blå nede og en del kaldere på toppene. Med en vind på 10-12 m/sek ble det surt.

Oppe i heia var det knallhard. Og lite snø. Det var ikke mulig å kjør i beine strekk. Det stakk steiner og berg opp, og vi måtte kjøre en del «rundt» for å komme frem. Nede ved veien og hytta – på 600 moh, og litt opp i høyden, var bekkene åpne og det rant vann. Fossebekken var så vidt gjennom, og hadde åpnet en liten råk i isen på Samholdstjernet.

Det hadde vært overvann på Leitevann i uka (blått på vannet). Det var vekk da vi kjørte, men vil antakelig komme tilbake om det igjen blir varmegrader

I følge kjentfolk hadde snøen minket mye på 14. dager.

Nå vil det likevel være mulig å komme fram selv i påsken. Det vil være nok snø, men det vil bli en kronglete tur.

For egen del håper jeg på en påske som vanlig, med et flott opphold på Blåfjellenden. Vi, både bestyrerinnen og jeg, håper på godt besøk på skjærtorsdag, da vi, tradisjonen tro, vil servere komlemiddag til overnattingsgjester.

Det ble ikke lange oppholdet på hytta, og en kjapp tur tilbake – på snøskuter. Med kuldegrader og hard snø, var føret greit.

Sola var kommet fram og det ble en adskillig mer behagelig tur mot Hunnedalen enn turen inn.

Det var litt rart å se gjerdestolper og skilt høyt over snøen. Dette er jo normalt ting som ligger skjult til over påske.