Onsdagstur med broderen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Det har blitt regelen at vi, det vil si Broderen og jeg, tar en onsdagstur. Vi tar ikke ut på de lengste turene, men mellom en og to timer til vanlig. Ofte er disse turene så pass korte at jeg ikke tar de med i min turlogg. Og ofte, spesielt på vinteren, blir det bare en tur rundt Gruda – 7-8 kilometer og en timer 20 minutter. Litt for lite til å skrive om.

Denne onsdagen fosser fortsatt godværet og våren frem med sol og lite vind. Tørt, nesten skogbrannfare, og temperatur på over null. Det er jo nærmest perfekte forhold for en tur.

Siden både broderen og jeg liker oss best «i heia», gjør det ikke noe om turen går i åpne og høyereliggende områder. En vanlig onsdagstur har vært «runden» på Høgjæren. Også den 7-8 kilometer og opp mot halvannen time.

Finværet gir anledning til å velge mellom flere turmål. Denne onsdagen bestemt vi oss for å ta en tur oppom Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En runde på – omtrent 7-8 kilometer, men den tar nok noe mer enn halvannen time.

Vi var litt spent på hvor mange biler det ville være på Gramstad denne fredagen. Forrige gang var det trengsel omtrent. Da var Sola VGS på tur, og mange av elevene kjørte egne biler. (Lærerne tok antakelig buss....)

Denne gangen var det ikke fullt så mange biler, men fortsatt var det en god del. Vi ville ikke bli alene på tur denne fredagen heller. Det kom noen i mot oss alt på det første stykket oppover – langs veien.

Selv med mange dager uten nedbør så var det fuktig i myrsøkkene. Stien opp mot Bjørndalsfjellet er svært «oppgått». Det går adskillig flere folk her enn rundt Lifjellet for eksempel. For oss er det bare å følge den brede sti.

Det ble en grei tur oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Selv om disse bakkene er ganske bratte, er det mulig å ta de i et greit tempo – når bakken er kjent og når formen er sånn noenlunde inne. Det kan virke som om både broderen og jeg har fått noe bedre kondisjon ut over våren.

Vi traff noen få andre på vei oppover, men på toppen var det tre personer. Vi fikk omtrent følge til veien av en og ble tatt igjen av en jente på tur. Hun gikk omtrent i samme fart som oss oppover mot Fjogstadnuten. Også forrige gang vi gikk her hadde vi følge med en jente – begge på tur alene.

Det bare forsterker inntrykket av at jentene tar ut alene i større og større grad.

Onsdagens tur gikk kjappere enn forrige gang, både på grunn av farten, men også på grunn av færre stopp. Alt i alt ble det ikke mer en en time og tre kvarter. Noe som ikke er spesielt fort, men med «alle» bakken så virker det som en rimelig tid – for oss pensjonister.