Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i vintervær.

En litt kort lørdagstur.

Det har vært mye vått vær i det siste. Sånn inne i mellom har det av og til vært en dag med bra – og tørt – turvær. Slik vi hadde det på fredag. Bestyrerinnen og jeg. Sand og strand er greit, selv i regnvær. Det blir lite søle og vann langs sjøkanten.

Det kan bli for mange korte turer langs stranden. Det burde være mulig å gå tur i høyden. YR meldte om rimelig bra vær lørdag. Til og med sol en stund midt på dagen. På morgenen hadde de ombestemt seg. Utsolgt på sol, erstatningsvaren var overskyet...

Den planlagte turen rundt Li, ble plutselig ikke så kjekk å se fram til. Det var så vidt noenlunde vær på morgenen, men med grått og trist vær i vente, ble dørstokkmila ganske drøy.

Litt ut på dagen, fant jeg ut at det ikke kunne bli nok en lørdag uten tur. Og været var jo ikke så alt for dårlig. Jeg kunne jo ta en litt kortere tur enn rundt Li. Hva med en tur til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Den turen er et par kilometer kortere enn rundturen rundt Li. I tillegg til å være kortere, er den også mindre «grov». Det er lite klatring og små opp-og-ned bakker. Det tar tid å komme rundt Li etterhvert.

Det ble ikke bedre vær på turen innover mot Sandnes. Det var en lysning i vest, men den ble ganske fort avløst av noen mørke skyer. Siden jeg alt var på vei, og hadde pakket for en tur, så fikk jeg heller starte. Skulle det bli for galt, var det mulig å snu, eller korte inn turen.

Jakken måtte på da jeg startet turen. Det blåste en sur vind, og det var så vidt litt regn i lufta. Selv opp de bratte bakken beholdt jeg jakken på. Helt opp mot toppen var jeg glad for vinterklærne. Da måtte hetta opp og lua godt ned over ørene.

Det blåste, og hagel slo i jakken og hetta. Heldigvis kom været litt fra siden, men det som traff ansiktet sved i huden. Hvorfor er det slik at det dårlige været kommer på toppen...

Litt nedenfor toppen traff jeg en jente som også var på tur. Hun kom fra Mattisrudlå og hadde hatt været rett i mot. Skikkelig surt.

Selvsagt ble det bedre jo lengre ned jeg kom. Jeg tok det likevel litt rolig nedover bakkene. Det var mye sorpe og søle, og jeg skled enkelte plasser. Med nye sko, gikk det greit å holde seg tørr, selv om vann og søle enkelte ganger gikk langt opp på støvlene.

Nede på veien ble til at jeg tok mot Fjogstadnuten. Uten denne rundturen mot parkeringsplassen blir det litt lite. Det blir et par eller opp mot tre kilometer ekstra. Jeg fikk været bakfra, og det var ganske greit å komme rundt. Nede i skogen ble det en skikkelig grei tur, og ved bilene, etter omtrent 8-9 kilometer og omtrent to timer, kunne jeg si til meg selv at denne gangen kunne turen godt ha vært lengre.

Lett å si, men det var greit å sette seg i bilen å få varmen i kroppen.

Bestyrerinnen og jeg på tur.

Ikke ny tur men en ny kombinasjon av gamle turer.

Fredag var jeg klar for tur. Jeg hadde egentlig sett for meg en litt lengre tur. Alene. Det er ikke mange som tar seg tid til en skikkelig tur på en fredag. Det har blitt ganske vanlig for meg.

Gjennom sommerhalvåret blir det som oftest inn til Blåfjellenden på fredag med retur på lørdag. Nå er det ikke mer enn omtrent 8 kilometer inn til hytta, men med begge dagene, blir det likevel noen greie turdager.

På vinteren er det mer «blanda drops». Noen ganger blir det en litt lengre tur, andre ganger bare en kjapp utflukt, og i dårlig vær blir det divanen...

Været, det har alltid en innvirkning på hvor turen skal gå. Denne fredagen var det meldt litt av hvert, både litt regn (som vi ikke fikk) og litt vind. Fortsatt er det vintertemperatur, det vil si godt over null ute ved kysten. Denne dagen var det 7-8 grader.

Vært var med andre ord litt «grått». Ikke dårlig, men heller ikke bra. Hvor skal turen gå da? Jeg hadde sett for meg en tur på Høgjæren eller en tur fra Gramstad. Bestyrerinnen ville det annerledes.

Til en forandring ville hun ut på tur denne dagen. Etter en liten diskusjon, kom hun med forslag om å starte på Borestranden og gå nordover til Hellestø. En grei ide. Jeg er jo ikke spesielt glad i nye ting. Det skal helst være de samme «gamle» turene.

Denne turen var jo ikke «ny». Vi har gått mellom Sele havn og Hellestø en god del ganger i det siste. Det er heller ikke lenge siden Broderen og jeg gikk fra Hellestø til Orre, og da gikk vi deler av denne turen.

Hele turen fra Bore til Hellestø, med retur var en ny tur. Lite kjøring, grei avstand og litt flatt. Turen burde være en god oppkjøring til vårt «syden» besøk med tur hver dag. Og siden bestyrerinnen hadde kommet med forslaget....

Vi kjørte til Bore. Her kunne vi ha forstatt til til parkeringsplassen ved Elvenes, Parkeringsplassen ved Figgen. Det ville spart oss en god kilometer, men siden vi ikke var ute for å korte ned turen, parkerte vi på Bore.

Derfra bar det ut på stranden, og mot nord. Borestranden er laaang. Vi kom ut omtrent midt på stranden og hadde 1 1/2 kilometer å gå før elva. Padde flat, lang sandstrand...

Den virker lengre enn den er. Nå var sanden fast og fin denne dagen, så det gikk i grei fart mot elva og brua. Vi hadde stranden for oss selv denne dagen. Ikke et menneske å se etter en stund. 3 kilometer med sandstrand. Og bare oss.

Etter 2 1/2 kilometer var vi ved sjøhusene på Sele, og tok fatt på den kjente veien mellom Sele og Hellestø. Denne stien går delvis på vei, noe inne i dynenen, på vanlig sti for å ende ut på ny strand. Bare halve lengden av Borestranden. 6 kilometer fra startstedet snudde vi og tok fatt på tilbaketuren – i samme spor som på veien nordover.

Turen gikk i en fart av omtrent 5 kilometer i timen. Tilsammen 12 kilometer. En helt grei tur en litt grå fredag midt i januar.

Søndagstur fra Sele til Hellestø.

Fire på tur langs stranden.

Lørdag var det nedbør – i bøtter og spann. Det fristet ikke med tur. Jeg ble sittende inne og kikke ut på det dårlige været, med dårlig samvittighet.

Søndag var det klart jeg skulle på tur. Det var mer et spørsmål om hvor turen skulle gå, og hvem som skulle bli med. Bestyrerinnen har en tendens til å ta det med ro på morgenen. En god stund etter det hadde blitt lyst, forsøkte jeg forsiktig å slå frempå om tur.

Bestyrerinnen var klar for tur, men ville vite hvor turen skulle gå. Broderen ga også beskjed om at han kunne tenke seg en spasertur. Litt etter kom beskjeden om at Broderen denne gang også ville ha med Bjørg.

Vi ville bli 4 på tur. Med Bjørg på laget måtte det bli en litt kortere tur enn det jeg hadde sett for meg. Det kunne ikke bli en lang og tung tur med mange bakker. Det er ikke slike turer vi fire kan gjøre sammen.

Nå var jo været ikke så aller verst. Det blåste litt. Det så ut som om det kunne komme noen dråper. Temperaturen var noen få grader over null. Det ville ikke være umulig å ta en tur langs stranden.

Det er tross alt greit å få sjøluft i lungene og kjenne vinden i ansiktet. Selv om det skulle regne, så har vi jo regntøy...

Den vanlige – korte – turen er fra Sele havn til Hellestø. Turen er normalt mellom 7 og 8 kilometer. Avhengig av hvor vi velger å snu for å ta fatt på tilbaketuren. Det er et par bekker som må forseres om vi skal få med den siste kilometeren...

Det var en god del biler på Sele da vi kom. Mer enn vanlig, men det er heller ikke den turen vi velger som søndagstur. Vi kunne se folk, både rundt sjøhusene og på vei sørover. De fleste går likevel mot nord.

Etter 4-500 meter på vei, går stien ut i sand-dynene. Her er det mulig å gå flere stier. Noen opp og ned sand-dyner, andre mer flatt inne mot jordene. Vi fulgte den flate sti, og kom ut på åpne stranden etter en stund.

Rundt et lite nes, omtrent halvveis, er det tydelig at vi ikke er de eneste som bruker dette som turområde. Stie, eller de mange stiene, er tydelig slitt ned i terrenget. Her går det mye folk. Og mange bikkjer, selv om det heldigvis ikke er mye hundedritt i stien.

Det var mange andre ute på tur denne dagen. Med og uten bikkjer. Det var nesten som et 17. mai tog.

Vi holdt sammen til «parkeringsplassen» ved Hellestø og der tok Broderen og jeg en ekstra runde til enden av stranden, mens damene snudde og tok fatt på returen.

Med bare Broderen og meg på tur,ble det litt mer fart. Vi skulle jo ta igjen de foran, og det betød at vi måtte skritte ut. To gamle gubber i full fart langs sjøkanten.

Vi tok igjen de andre etter en liten halvtime. Nok til at både Broderen og jeg ble svette. Alle fire fortsatte mot bilen. Det ble (for Broderen og meg) de vanlige 8 kilometerne, og uansett en skikkelig fin søndagstur med Bestyrerinnen, Bjørg og Broderen.

Fra Hå til Vahaug, sammen med Bestyrerinnen og Broderen

Tilbaketuren gikk jeg alene.

Alle meteorologer i Norge var enige om at det ville være flott vær på mine kanter av landet på fredag. Det var snakk om sol og lite vind, men og om frost – så vidt.

Med skikkelig turvær måtte det bli en liten utflukt. Eller muligens en litt lengre? Jeg så for meg den, etter hvert, lange turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Dette er en av mine vanlige vinterturer. Når det er frost og is, eller snø andre plasser, pleier det å være mulig å gå langs sjøkanten. Det er andre turer jeg også pleier å gå på vinteren, som for eksempel fra Reve til Orre. Det er litt vanskelig å finne en tur som både er uten is og frost og som også er passe lang. Slik sett stemmer Den planlagte turen ganske godt.

Turen fra Hå til Varhaug er omtrent 9 kilometer en vei – det vil si 18 kilometer tilsammen. Etter å forlatt 60 tallet og begynt på 70 tallet blir alle turer over 14-15 kilometer lange. Selv om turen går på flate stranden.

Jeg har gått denne turen noen ganger. En spesiell gang, der jeg virkelig prøvde å holde farten oppe, gikk det unna med en fart høyere enn kravet til marsjmerket.

Med en god del år på baken er kravet til merket blitt noe mer medgjørlig, og jeg undret på om jeg fortsatt ville ha klart merket. Det var en god grunn til å ta nettopp denne turen.

Nå ble det en liten omlegging av planene. Bestyrerinnen ble oppmerksom på været, og besluttet kjapt at dagen skulle brukes på tur. Vi kunne godt gå langs sjøkanten. Fram og tilbake ville bli litt i meste laget. En vei – helt greit.

Det betød to biler, noe som i utgangspunktet ikke er noe problem, skulle vi ta sikte på at Bestyrerinnen gikk en vei og jeg to, kunne Broderen også bli med. Han satser også på litt kortere turer etter hvert.

Slik ble det, bortsett fra at Broderen kjørte til Varhaug, og Bestyrerinnen og jeg tok en bil til samme sted.

Vi kom først til Hå litt ut på dagen. Det var fortsatt hardt i bakken, og antakelig bare rundt null grader. En kald trekk fra nordøst, gjorde det litt utrivelig, men bare etter noen hundre meter hadde vi fått opp dampen og fått varme i kroppen.

«Nedover» -sørover – mot Varhaug gikk i et greit og jevnt tempo. Fortsatt var det is og rim på plankene og på gjerdeklyverene. Det tok litt tid å komme over.

I le for trekken, med sola i ansiktet, ble det ganske behagelig. Sola varmet faktisk så det var mulig å kjenne det. Vi har noe å se fram til. Om noen uker blir det turer i «Syden». Da blir det varmt ikke bare i ansiktet.

I det flotte været ble det en kjekk tur i selskap med Bestyrerinnen og Broderen. Vi brukte omtrent to timer til Varhaug, noe som vil si over 4 kilometer i timen. En helt grei fart.

Nede ved kirkegården sa jeg takk for følget til de to andre turdeltakerne, og snudde på hælen for å ta fatt på veien tilbake.

Jeg satte nok opp farten en del, og som så mange ganger før, starter jeg i god fart, holder jeg den videre. Det kom en del folk i mot, og, noe som ikke er like vanlig som før, jeg tok igjen et par andre som også var på tur. De lurte nok på hva jeg drev på med, som «suste» forbi, med et kort «hei».

Det ble en grei tur tilbake. Mindre stopp for å ta bilder, men ellers i fin flyt. På parkeringsplassen var jeg godt fornøyd med farten. Det hadde holdt til marsjmerket. Om jeg bare hadde gått en ny tur nedover i samme fart....

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Med Broderen på tur.

Onsdag har blitt turdag – om været skikker seg sånn noenlunde. Denne onsdagen så det ut som om værgudene ville være rimelig gavemilde. Oppholdsvær og litt sol var værvarselet.

Det så ikke fullt så lovende ut på onsdags morgen. Da hadde det sneket seg inn noen regndråper. Vind ville vi ha uansett. Hvor mye vind vi ville få på oss, bestemte turløypa. I skogen, blåste det omtrent ikke. På Høgjæren eller langs stranden, ville det blåse stikker og strå.

Jeg hadde tenkt på en tur fra Gramstad. Den «vanlige» onsdagsturen er opp til Bjørndalsfjellet og tilbake til veien, og så om Fjogstadnuten til Revholen og tilbake.

Broderen kunne godt tenke seg denne turen. Han mener det er en passe lang tur, og siden det i tillegg er noen bakker – en del bakker – så gir turen også trening.

Det var Broderens tur til å kjøre, og litt før 11 var vi igang innover mot Sandnes og Gramstad. Det var en del biler på Gramstad. Langt fler enn hva jeg hadde ventet. Det er tydeligvis en god del mennesker som både har anledning og lyst til å gå tur midt i uka.

Turen starter opp veien mot Fjogstad og tar av en halv kilometer oppe. Stien oppover mot Bjørndalsfjellet er «den brede sti». Det er tydelig at svært mange tar turen mot toppen. Nå er det heldigvis lagt ut gangveier over myrene, slik at det er mulig å komme tørrskodd frem, selv i regn. For ikke lenge siden – et par år – betød regn at turgåere måtte vasse i den ene myra.

Broderen synes det er et par steg opp mot toppen som er litt «utsatt». Etter å ha tatt turen en del ganger, går det helt greit for meg. Denne gangen kom det folk i mot i det vi tok fatt på det bratte stykket opp mot toppen. De folka gikk rett ned – utenom stien. Det går selvsagt bra, men det ser for bratt ut til at jeg ønsker å gå akkurat der.

Det var i det hele tatt en del mennesker på tur mot Bjørndalsfjellet denne dagen, Langt flere enn det jeg hadde sett for meg, med tanke på hvor mange biler det var på Gramstad. Mange hyggelige folk, noen med unger. Ingen med bikkjer. Noe som overrasket litt.

Vi ble også overrasket på vei opp mot toppen. Da gikk sivilforsvarets sirener og vi hørte ulingen en god stund. En kikk på klokka, som viste 12:00, ga forklaringen – øvelse.

Selvsagt fikk vi det dårlige været helt på toppen. Vi kunne se det kom mørke skyer mot oss. Under skyene hang det nedbør. Endelig oppe, var det bare å snøre igjen. Vinden økte på slik at det ble vanskelig å stå, og så kom det både regn og hagel.

Uværet varte heldigvis ikke lenge. Det klaret fort opp og nedover bakkene mot veien merket vi heller ikke vinden.

Vi tok over Fjogstadnuten. Der fikk vi igjen noe hagel og vind i mot. Denne gang etter at vi hadde kommet litt nedover lia mot Revholstjørn.

To timer og 8 kilometer. En passe onsdagstur i starten av januar.

Tur med broderen.

Det ble – omsider – en strandtur.

Fredag var det snakk om ny tur på lørdag. Værmeldingen var sånn passe bra. Det skulle igjen bli litt sol midt på dagen, og temperaturen skulle være over null. Selv på Høgjæren. Nå var det meldt vind, opp mot stiv kuling, så muligens måtte vi finne et alternativ til åpne Høgjæren.

Jeg så for meg en to-timers tur fra Topdal til Steinkjerringå og tilbake. En grei tur, etter en litt tung tur på fredagen. Det måtte muligens bli en runde til Bjødnali og Sjelset, på grunn av vinden, men det fikk bli en beslutning for lørdagsmorgen.

Broderen hadde tidligere sagt at an kunne tenke seg å bli med på lørdagsturen. Og han var også interessert i en to-timers tur. Det ble ikke sagt noe om hvor vi skulle gå.

Tidlig på lørdagsmorgen hadde YR fortsatt tro på sol, og temperaturer over null. På vei for å hente Broderen fikk jeg se innover lågheia. Hvitt....

Det som hadde kommet som regn hos meg, ute ved kysten, var kommet ned som hagel og snø, bare noen kilometer lengre inne. Bilene som kom i mot hadde snø på panseret. Et par biler med ganske mye snø....

Broderen var som vanlig skeptisk til snø og is. Han kunne tenke seg å gå en plass der det ikke var is. Hva med en tur fra Gramstad eller Dale?. Vi satte kursen innover mot Sandnes.

På vei innover, kunne vi se at det ikke blåste spesielt mye. Både Broderen og jeg ble fort enige om at en tur langs sjøkanten ville være å fortrekke framfor en tur opp i høyden med både regn og vind.

Nå var vi like enige om at det nok ville blåse på standen også, men vi har da gått i vind før. Det ble til at vi satte kursen mot Sele havn og så for oss turen til Hellestø og tilbake,

Vi hadde ikke trodd at det ville være spesielt mange andre ute i vinden. Det var andre biler på Sele, og vi så folk på vei mot nord. Vi startet mot sør, med vinden rett i fleisen.

Det første stykket gikk greit, og inne i mellom sand-dynene var det helt greit. Det ble litt verre ute på åpne Hellestø-stranden. I det vi kom ut på stranden, kunne det se ut som det var snø. Hvitt skum dekket store deler av sanden.

Det ble en tur i slak oppoverbakke på flate stranden. Det blåste nok opp mot 13-14 m/sek – Liten kuling – utenom i råsene. En stund fikk vi noen vindråser på oss, som fikk oss til omtrent å stoppe opp. Da må vinden ha vært oppe i sterk kuling til liten storm.

Vi kom oss til sørenden av Hellestø-stranden. Det siste stykket fikk vi sand i ansiktet og hagel i hodet.

Yr hadde tro på sol, og den tittet virkelig frem noen øyeblikk. Vi hadde mørke, sinte skyer både foran og bak oss, og det kom regn litt inne i mellom. Det ble en helt annen tur da vi snudde. I motvinden hadde vi strevd oss fram, med høy puls og tung pust. På tilbakeveien, med vinden i ryggen, var det helt greit å gå. Vi kunne til og med kikke opp, og fikk da sola i ansiktet...

Da v i var nesten tilbake til sjøhusene på Sele, var i hvert fall jeg litt skuffet over at vi ikke hadde valgt en litt lengre tur. Om vi bare kunne gått i medvind....

Nytt turår 2020.

Året startet med den vanlige vinterturen.

Det er i hvert fall mye vær på gang. YR stiller opp med gult farevarsel for både regn og vind. Men både for fredag og lørdag dukker det opp smilende sol midt på dagen. Med sol og bra temperatur – i følge værmeldingen, var det bare å gjøre klar for tur.

Det var en stund siden jeg hadde tatt turen rundt Lifjellet. Siden dette er en tur jeg går omtrent hver uke, var det på tide med en ny runde. Og værmeldingen var jo bra – på torsdagskveld.

Selv om det er vinter og jeg starter en time senere enn om sommeren, så gikk morgenen fort. Plutselig var det tid for å ta ut og jeg var ikke helt klar. Nå er det mørkt omtrent til ni, og ikke skikkelig dagslys for 11. Det blir heldigvis lysere for hver dag – med to minutter. Det ble noen hektiske minutter før jeg kunne ta avgårde.

Hjemme var det overskyet og det kom noen dråper. Det var en av grunnene til at dagslyset kom sent denne dagen. Langt fra det YR hadde på menyen for fredagen. De mente det skulle klare opp omtrent på den tiden jeg tok ut. Så feil kan YR ta...

Det var ikke mange biler på Dale. Nå var det fredag, og det er jo ikke mange andre enn pensjonister som kan bruke fredagen til tur. Et spor utover. Det forsvant ganske kjapt. Jeg kunne høre en hund under meg et stykke ute.

Vått var det. Alt regnet den siste tiden hadde ikke nådd fjorden. Det surklet og rant mange plasser. De siste årene har jeg gått forsiktig på vått berg, med de nye skoene, er det bare å spasere over. Det er litt greit. Noe får jeg altså igjen for den høye prisen jeg betalt.

Jeg kunne se finværet YR hadde meldt. Det kom inne i mellom. Over Stavanger var det en stund blå himmel. Over meg var det for det meste grått. Det kom til og med regn i en periode.

Det gikk merkverdig tungt. Nå gikk pulsen en del fortere enn normalt under treningen på torsdagen, så det kan være en infeksjon eller noe på gang. Uansett var dette ikke dagen for å sette rekord...

Opp bakken gikk ikke greit. Puls og pust kom omtrent på topp. Det er sjeldent nå for tiden. God trening antakelig. Det ble en lien pause på toppen for å surre igjen jakken.

Det blåste. Ikke over kuling, men slik at det ble kaldt og litt ubehagelig. Bare litt lengre nede i bakkene ble det igjen helt greit, selv om jeg beholdt jakken på hele turen.

Det var lite folk ute i stien. Jeg traff en kar i bakken opp mot toppen. Han var antakelig også pensjonist. Uten om det var det en ensom tur. Nede ved Dalevann fant jeg folk. Både noen som hadde pause og noen på vei opp over.

Nede ved bilen kunne jeg se at jeg hadde brukt litt lengre tid enn forventet. Ikke mye, men totalt ble det likevel over tre timer.

Årets første tur. Ikke helt uten problemer, men likevel en grei og fin tur. Den hadde antakelig vært kjekkere om sola hadde vært framme. Som YR mente den burde.