Resasteinen og Dalevann fra Gramstad.

Mandagstur og alene. 

Hvor burde jeg ta på tur når ingen andre ville være med og det er mandag.. Det hadde alt blitt to rundturer i Madland i forrige uke Begge egentlig «en langtur» på godt over ti kilometer. En tur rundt Lifjellet var en mulighet, men det er en tur jeg har gått svært mange ganger.

Lørdagens tur i heia, gjorde det klart at sommersesongen ikke helt er startet. Det vil antakelig ta et par uker til snøen er vekk i stien inn mot Blåfjellenden. Det vil antakelig ta nok en uke før det er mulig å ta turen mot Sandvatn.

Det kan bli en av de seneste sesongåpningen de siste 30 årene. Jeg kan huske et par år med sen vær og sommer, men etter å ha sjekket, så blir 2020 blant de få skikkelig sene.

I mellomtiden må det bli turer i lavlandet. Gramstad er en grei plass for en kjapp tur. Det er også mulig å få til turer på tre timer og mer. Jeg husker fortsatt bakken opp fra Holmavika til Øvre Eikenuten.....

Den turen ble lang og tung fordi jeg tok en ny vei tilbake til Gramstad. Hva om jeg tok den planlagte turen denne gangen. Det burde være en grei tur, og sist jeg gjorde denne turen tok det omtrent tre timer.

Jeg planla derfor å starte fra Gramstad for å gå veien inn til Revholstjørn. Derfra går det merket sti mot Dale og Resasteinen. Derfra mente jeg å gå over Skjørestadfjellet mot Dalevannet.

Jeg går vanligvis en liten «omvei» nesten om Li før jeg går ned til Dalevann. Omveien er for å unngå den bratte bakken ned mot Dalevann. Den bakken er egentlig grei, men helt øverst er det litt bratt for meg.

I tillegg er det en «glemt» sti nedover mot Dalevann, som jeg bare av og til finner. Forrige gang forsvant stien for meg, og jeg kunne tenke meg å sjekke opp hvor denne egentlig går.

Det var en del folk på Gramstad, og noen få tok den gamle veien mot Dalsnuten. Ellers var det ikke mye folk. Oppover mot Resasteien, kunne jeg høre folk foran. Høyt volum og mange folk. En hel gjeng jenter – helsepersonell – på utflukt mot Resasteinen.

Etter det traff jeg ingen før jeg igjen så en mann nede ved demningen ved Dalevann. Det var en god del bil nede på Dale, Og folk.

Stien som forsvant, dukket opp denne gangen, og nå vet jeg hvor jeg går feil Det er en tydelig vei fra Li mot Dalevann. Den forsvinner i en myr og stien tar over på andre siden av myra. Det ser tilsynelatende ut til å gå en «vei» oppover, men det er «lureri». Jeg fant stien, og hadde ikke problemer med å komme ned til STF stien. Det er likevel ganske bratt nedover, og for min del går jeg forsiktig.

Alene på tur, hvor det ikke ofte går andre, betyr forsiktig tråkking i bratte bakker. På andre siden av Dale er det også en bakke opp mot Dalsnuten og stien mot Resasteinen. Jeg gikk og tenkte på denne bakken.

Det var ingen grunn til å se mørkt på stigningen mot Dalsnuten. Stien er grei å gå, den er lagt så pass i terrenget at jeg tok bakken helt uten for høy puls.

Jeg hadd lurt på å legge inn en tur opp om Dalsnuten, det ble det ikke noe av. Jeg gikk korteste vei mot parkeringsplassen på Gramstad.

3 timer total – sånn omtrent. Det samme som jeg bruker rundt Lifjellet. En grei tur – litt lengre enn de «vanlige» turene etter hvert. Jeg kommer til å gå den rundturen flere ganger.

Lørdagstur mot Blåfjellenden.

Mye snø og mye vann.

Det ble ingen påske på Blåfjellenden, og etterhvert har jeg begynt å tvile på om det blir noen sommer. Våren kom forholdsvis tidlig hjemme, men det var kaldt. Kulde betyr snø i fjellet, og på 17. mai kom det 25cm nysnø.

Denne nysnøen forsvant for, men den kom i tillegg til store snømengder fra før. Det er flere ting som kan hindre fot-turen tidlig på våren. Snøsmelting og mye vann er en ting, men snøfenner og løs snø er en annen ting. Det er lett å tråkke gjennom og ødelegge beina.

Normalt vil det være faste og greie fenner i slutten av mai. Dette året har det vært skiføre til nå. Jeg sjekket snøkartet. Det viste fortsatt mye snø mellom Høgaleitet og Blåfjellenden. Nå trenger snøkartet ikke være helt pålitelig. Det var på tide å sjekke opp forholdene.

Normalt går første turen innover til Blåfjellenden i siste uke av mai. En gang, i 2015, kom jeg meg ikke inn før 19. juni. Delvis på grunn av mye snø, men også på grunn av en fot i ulage.

Jeg var i tvil om jeg skulle ta med mat og utstyr for en overnatting på hytta, eller om jeg skulle legge opp til en tur innover for å snu på halv-veien. Etter å ha sjekket Yr og diskutert med meg selv, fant jeg ut at jeg bare skulle gå innover for å se på forholdene.

Det betyr lettere sekk og antakelig at jeg slipper å gå med våte sko dagen etter. Jeg mente det kunne være mye vann i Fossebekken og ved vaet øverst.

Det var selvsagt ingen andre biler enn min på parkeringsplassen. Jeg kunne se spor oppover, og i en av hytten var det arbeidsfolk. Det ble tid til en liten prat.

Det er ofte snefenner omtrent helt ned mot stien første gangen jeg går innover. I hvert fall i søkket ved den første bakken, og det er omtrent alltid nødvendig å gå over en eller flere fenner for å komme til topps i Oleskaret. Dette året kunne jeg enkelt gå rundt de få rester av snø som lå i stien opp mot toppen av skaret.

Øverst, ble det den vanlige omveien for å unngå den bratte fonna i stien ned mot «porten til Olav». Nede på flaten og rund Fossebekktjørnene til Fossebekken, var det omtrent som normalt for første turen. Som oftest går et par uker tidligere...

Fra jeg kunne se Fossebekken og videre oppover, var det fortsatt skiføre. Over 750 moh, hadde være så avgjort ikke kommet langt. Det var vinter helst.

Siden sola steikte i nakken, og det ikke var snakk om noe vind av betydning, ble det likevel skikkelig varmt enkelte plasser, og der var snøen våt – sørpeføre.

Fossebekken gikk stor. Det var fortsatt mulig å komme over, men ikke i stien, og ikke uten å tråkke i vann. Det er et stykke der vannet renner over et flatt svaberg, og her er det lett å komme fram, men med vann rundt støvlene som lett går over støvleskaftet.

Nesten halv-veis, på 850 moh, snudde jeg. Videre innover var det mye snø. Selv med stor snøsmelting vil det være snø i stien til langt ut i juli.

Etter min mening vil det være «dårlige» forhold for fot-tur til Blåfjellenden i hvert fall minst en eller muligens to uker til. Selv med sommerlige temperaturer og sol.

Det gikk mye lettere å gå tilbake. Egne spor å tråkke i, gjør det hele greiere. Det var en gjeng på tur rett opp av hyttebyen. Jeg kunne også se spor av fol innover. Det var antakelig sauefolkene som sjekket forholdene. I hvert fall hadde de med hund, og brukte stav.

Det ble omtrent tre timer i heia i brukbart vær. Selv om jeg ikke kom helt inn til hytta, vurderte jeg å kalle turen «første heietur i 2020», men jeg tror åpningen av sesongen 2020 får utstå til første gang jeg kommer helt inn.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten sammen med broderen.

En kort rundtur fra Gramstad.

Broderen var klar for tur på onsdag. Det vil si, han ønsket å teste kneet i noen bakker, og helst på en tur der han kunne korte inn om nødvendig.

Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten er akkurat en slik tur. Ikke for lang, bare så vidt 8 kilometer. Ikke for mange høydemeter, men tross alt nesten 500 meter – både opp og ned...

Kneet til broderen vil liksom ikke bli helt godt. Likevel ønsket han å teste det i noen bakker. En onsdagstur fra Gramstad var det han så for seg. Jeg hadde selvsagt ikke noe i mot det.

Tur er helt klart populært. Det varen masse biler på parkeringsplassen da vi kom, og det rullet stadig inn nye biler. Ikke så mange tar turen oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet, men stien oppover er likevel godt opptråkket. I dårlig vær er det mye sorpe og vann.

Denne dagen var det forholdsvis bra vær da vi startet. Det var meldt om regn senere på dagen, men da håpet vi å være ferdig med turen. Sol og oppoverbakke betyr svette. For oss med langbukser, ble det varmt.

Vi hadde valgt feil i dag. Vi skulle valgt kortbukse. Mange andre gikk i sommerklær, og helst uten jakker. På toppen var det likevel så pass kaldt at vi ikke tok noen lang pause. Vi satte kursen nedover ganske kjapt.

Det var kjekt å være på tur igjen sammen med broderen. Det har ikke blitt så mange turer i det siste. Vi hadde en del å prate om, så det ble ingen «treningstur» bare en vanlig ordinær «kosetur».

Nede på veien spurte jeg om vi skulle fortsette rundt, eller bare ta direkte ned til bilen. Broderen var ikke i tvil. Vi skulle også ta turen over Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn før vi tok veien tilbake.

Det er ingen lang «omvei». Det tar bare omtrent en halv time å gå denne ekstrarunden. Det er en bakke opp mot Fjogstadnuten. Den er ikke like lang og bratt som bakkene opp mot Bjørndalsfjellet, men de bakkene krever likevel litt kondisjon. God trening, mener broderen.

Stien rundt Fjogstadnuten er langt fra så oppgått som opp mot toppen på andre siden av veien. Det går nok ikke så mange som går her som der.

Vi, både broderen og jeg, synes turen er kjekk. Den gir en liten smak av fjell og vidde - «hei». Det er ikke en busk eller tre oppe på flaten. Bare stein, myr og svaberg. Slakt opp og ned. En grei «forlengelse».

Fra Kvitemyr/Revholstjørn er det «motorvei» tilbake til parkeringsplassen ved Gramstad. Her er det lagt flat stein i stien på nordsiden av Revholstjørn og opp mot Dalsnuten. Et stykke oppover lia mot toppen av Dalsnuten er det «trapper» for at folk skal enkelt kunne nå toppen.

Denne gangen tok vi ikke turen om Dalsnuten, men satte kursen direkte mot bilen. Det ble «nesen» to timer. Sammen med bakkene ga det en helt grei tur på en vanlig onsdag.

Med Bestyrerinnen i Madlandsheia.

Sol, sommer og flott tur.

Bestyrerinnen var litt misunnelig på meg som hadde fått en rundtur i Madland. I flott vårvær. Det var noe hun godt kunne tenke seg å være med på, men det passet ikke helt fredagen.

Været var fortsatt «sol og sommer» 2. pinsedag. Bestyrerinnen ville på tur, men var ikke helt sikker på hvor vi burde gå. Vi diskuterte flere forslag, men da jeg nevnte at vi selvsagt godt kunne ta en ny rundtur i Madland, var det ikke vanskelig å bli enig.

Det var nærmest sommer. God temperatur, men litt dis høyt på himmelen. Hjemme var det noen grader kaldere på morgenen og lite sol. Værmeldingen var god. Var det vær for sommerklær – kort bukse og kortarmet bluse, eller skulle vi sikre med varmere klær.

Heldigvis valgte vi sommerklær. Det var flotte forhold da vi sto på parkeringsplassen Vi valgte denne gangen å starte fra øverste parkeringsplass og gå runden motsatte vei av hva jeg hadde gjort tidligere.

Det vil si å gå opp langs Fossebekken, fortsette innover til heimre Fisketjønn og videre mot Maribakken. Den første bratte og dryge bakken opp mot heia rundt Vådlandsnutene.

Vi ville ikke bli alene i Madlandsheia denne dagen. Det var en gjeng som startet samtidig med oss, og det var mange biler både på den øvre og nedre parkeringsplassen. Mer biler enn jeg har sett på lenge.

Madlandsheia er tydeligvis blitt populær igjen. Og det er vel fortjent. En tur i Madlandsområdet er virkelig en opplevelse. Både på grunn av naturen, men også fordi mange av stiene rundt i området er gamle og har en historie. Her gikk drifteveien mellom Ålgård og Hunnedalen. Her var det mange merkede stier for folk som oppholdt seg på Fisketjønnbu på 50 og 60 tallet.

Siden det ikke lenger er en turistforeningshytte i Madlandsheia – Fisketjønnbu brant ned for noen år siden, så vil overnatting bety telt. Vi traff fire gruppe som var på vei mot bilen, og som hadde overnattet ute. Vi kunne også se telt nede ved midtre Fisketjønn.

Over Maribakken er det «hei» med stein, lyngbakker, myrer og småvann. Når det i tillegg er blå himmel, enkelte snøflekker og nesten ikke vind, da kan det ikke bli stor bedre.

Det ble en skikkelig flott opplevelse å gå innover heia mot Hanklatjørnå og Rolighetsvannet. Selv Rolighetsdalen og den jevne stigningen opp mot den siste bakken opp til Vådlandsnuten gikk greit. Det ble en liten stopp for å snakke med et par som var på vei med etter flere overnattinger ute.

På toppene var det andre enn oss, de fleste ville ta rundturen, og flere var på tur i området for første gang. Det passet godt med en pause og mat på toppen. Både Bestyrerinnen og jeg hadde med litt mer enn vi vanligvis har med av drikke. Det meste gikk med, og i tillegg ble det påfyll i bekkene.

Vi tok den vanlige veien nedover Høylandskaret mot indre Fisketjønn 322 høydemeter under toppen. Etter noen timer på beina, var det tungt å gå ned bakken, som ikke er lettere å komme opp...

Den vanlige, og merkede stien mot bilene fra Fisketjønnene, går over til Sirdalsloen og videre ned bakken til nedre parkeringsplass. Det går også en umerket sti på sørsiden av både midtre og heimre Fisketjønn, og det er bru over Fossebekken.

Stien går over myrer, og det kan være bløtt. Vi valgte å følge denne stien mot Fossebekken og mot øvre parkeringsplass. Selv om det var skikkelig tørt etter lite regn i omtrent en måned, så var myrene langs Fisketjønnene fortsatt våte. Vi hoppet litt rundt.

Bestyrerinnen målte turen til nesten 14 kilometer, på skiltene står det litt over 11 kilometer. Vi brukte nesten 5 timer (inklusive pauser), og hadde en alle tiders dag. Det ble middag på Ålgård på vei hjem....

Madland rundt.

Med Vådlandnuten i omtrent vindstille.

Det gode været fortsetter. Etter noen dager med litt regn, og noen skikkelige regnbøyer, vard et atter sol – og nesten sommer. Temperaturen var fortsatt nærmere 10 grader enn 20, og det var en kald vind.

Lørdag lovet Yr mer sommerlige temperaturer, og det var på tide med en skikkelig tur i heia. Den første turen i 2020 – utenom turen til Fidjadalen med telt.

Bestyrerinnen var ikke vilt begeistret. Hun kunne godt tenke seg å være med. Det var snakk om en tur til Vådlandsnuten i Madland. En plass bestyrerinnen virkelig setter pris på. Jeg måtte planlegge turen uten Bestyrerinnen.

Vådlandsnuten sammen med Bynuten er noen av de flotteste toppturene i området. Vådlandsnuten med sine 811 meter over havet, den høyeste. Fra toppen er det utsikt til heia innover og ut til nordsjøen.

Det er nesten tradisjon med en tur i Madland tidlig på våren. Som oftest til toppen av Vådlandsnuten, men det er også andre turer i området som kan brukes. Turen ned Tverromdalen som et godt eksempel.

Dette året har det kommet mye sne i heia. Snøsmeltingen har omtrent ikke kommet i gang, og det er skikkelig høye brøytekanter på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Det er mulig å se Vådlandsnutene fra lang avstand. De er godt synlige omtrent fra hver enste høyde nede på Jæren.

Vi ser rett på Vådlandsnutene fra Grudahøyden, der Bestyrerinnen og jeg ofte går. I vår har det vært nysnø og gamle fenner omtrent til nå. Normalt går første turen i Madland rundt 1. mai.

Nå var det omtrent snøfritt. Det ville nok være snefenner fortsatt, men ikke mange og lange. Det var på tide med en tur, men uten bestyrerinne. Hun hadde andre planer for dagen.

Jeg kom meg avgårde litt tidligere enn vanlig, og selv om det tar noe tid å kjøre opp til Madland, så var jeg igang før 11.

Det var også et par, sammen med to hunder som startet samtidig med meg. De for oppover bakkene i et betydelig bedre tempo enn meg. Nede ved midterste Fisketjønn badet hundene, og jeg gikk forbi.

Jeg tok følge med et nytt par et stykke oppover. Det lå noen små fenner helt øverst. Vi gikk rundt og kom opp til skiltet under toppen. Det er kjekt å se at dette skiltet fortsatt står. Det er noen år siden broderen og jeg fikk det på plass.

Det ble folksomt på toppen. Utenom oss som kom opp fra Høylandsskaret, kom det også to + en fra Rolighetsdalen og Maribakken.

På toppen måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg gå rett ned eller ta rundturen till Maribakken?. Alle de andre ville gå rundturen. To av de som kom fra Rolighetsdalen ville til og med ned Tverromdalen for å gå til Madlandsvatnet og opp til parkeringsplassen. Det er en drøy tur på opp mot 20 kilometer. Mesteparten i «tungt» terreng.

Det ble selvsagt til at jeg gikk rundturen, og tok følge videre med paret jeg alt hadde gått sammen med opp til toppen.

Det ble en fin tur nedover Rolighetsdalen. Et par snøfenner, en vi måtte over, og en vi gikk rundt. Bakken var tørr og det var lett å komme fram. Vi stoppet et stykke fra Maribakken. Det var virkelig greit å sitte i sola og se ut over heia og myrene. Rundturene i Madlandsheia er virkelig flotte.

Jeg fant blomstrende Greplyng. Det er alltid en flott opplevelse. Ofte den første blomsten etter at snøen er godt. Det er snart klar for skikkelige turer i heia.

På parkeringsplassen var det på tide å si «Takk for turen» til et kjekt turfølge. Vi hadde en alle tiders tur sammen.

Med broderen til Blåfjell og Bjødnali.

Tur med dårlig kne.

Endelig ville broderen være med på tur igjen. Det var en stund siden, og vi pleier å gå sammen minst en gang i uka. Det var på tide.

Broderen har slitt med flere ting. Det siste var at kneet ikke ville samarbeide. Det gjorde skikkelig vondt rett under kneet når han hadde vært ute og spasert. Selv om turen var rimelig kort – og flat.

Det ville derfor ikke bli noen langtur denne dagen, men selv en kort tur var noe å se fram til. Broderen tenkte seg til Bjødnali, men over toppen mot Blåfjell.

Det er muligens en litt kortere tur enn den opp Urdådalen. Det er i hvert fall en god del mer høydemeter. Broderen så for seg å teste kneet opp bakken og eventuelt snu om det skulle bli for galt.

Vi har vært velsignet med flott vår vær i det siste, og selv om det har vært perioder med regn, så har det ikke blitt skikkelig vått i myrene og i stien. Det har vært skikkelig gode forhold for tur.

Denne dagen var det ikke vår det var sommer. Helst kortbuksevær. I det flotte været var det også andre som ville på tur. Det startet en gjeng samtidig med oss, og vi snakket med gjengen oppe ved garden. De var også på samme rundtur som oss.

Trærne har fått blader. Det er grønt på bakken. Vi fant mer enn de vanlige blomstene. Det luktet også einer nedover lia mot Bjødnali. Det er en sommerlukt for meg.

Oppover bakkene mot toppen, spurte jeg broderen hvordan det var med kneet. Litt vondt, men ikke verre enn at han ville fortsette. Nedover bakkene mot Moldtjørnet, spurte jeg om det samme, og fikk samme svar.

Vi gikk helt opp til garden, nærmest for å gjøre turen litt lengre. Det er ikke en spesielt lang tur. Bare en 7-8 kilometer. Bakken opp hjelper jo på, det blir liksom mer trening ut av turen med en skikkelig bakke.

Det ble en tur uten stress. Vi tok det med ro oppover bakkene. Selvsagt ble det litt pusting og pesing, men pulsen kom langt fra opp mot topp. Nedover gikk broderen forsiktig, og det betyr selvsagt at det går rolig for seg.

Fra Bjødnali og tilbake til bilen, er det vei for det meste. Selv om det er bakker ned, så kunne broderen holde en grei fart. Ikke som vanlig, for da er det litt små-springing nedover disse bakkene.

Langs ånå på tilbakeveien mot bilen, ble det varmt. Her sto sola rett ned og det var ikke mye vind inne i skogen. Vi kunne gjerne hatt på kortbukser. Det ble en skikkelig sommer tur.

Denne gangen hadde vi ikke sett på klokka. Det hadde blitt mye småprating underveis. Vi kom begge til bilene i god form og uten egentlig å kjenne turen i beina i det hele tatt.

Det var antakelig rette turen for broderen, for han mente kneet ikke hadde blitt dårligere. Han var klar for nye turer etterhvert.

Steinkjerringå, litle og store Vandavatn og Gauleiksvarden.

En ny rundtur på Høgjæren.

Sigbjørn min svoger, og ofte turfølge, gikk en tur på Høgjæren som var ukjent for meg. Siden jeg jo har tid til å å gå så mange turer som jeg ønsker, og været var bra, var det ingen ting i veien for å forsøke å gå i Sigbjørn sine fotspor.

Det vil si å kjøre til parkeringsplassen ved Holmavatn og så ta fatt på turen mot Steinkjerringå – «Mor Norge». En plass jeg har besøkt nok så mange ganger.

Det har vært en tørr vår, og jeg lurte på hvilke sko jeg skulle velge for turen oppe på Høgjæren. Området er ikke helt uten myr og vann. Det er mange muligheter for å bli våt på beina – om jeg valgte lave sko, mente jeg.

Jeg kjøpte et nytt par lette «trekkingsko» - halvhøye Merrell Gore-Tex sko. Det var muligens en grei tur å prøve de nye skoene. De «gamle» Salomon lave sko (med Gore-Tex) gir meg som regel vonde gnagsår de første gangene jeg bruker disse. Jeg tok likevel på de nye skoene. De må jo tas i bruk på et eller annet tidspunkt.

Det var greit vær og god værmelding. Lite vind, 10 grader og det var ikke snakk om nedbør. Helt greit turvær, men det hadde regnet litt i det siste. Det kunne være bløtt enkelte plasser.

På turen mot Holmavatn kunne jeg se at enkelte steder var graset alt skåret og lagt i silo. Det vil si at våren er omme, og at sommeren er kommet. (Nå melder YR om sommertemperaturer om tre dager, men det har YR gjort de siste fem dagene...)

Midt i uka burde det ikke være så mange andre på tur. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen da jeg kom. Jeg møtte likevel bare to stykker på hele turen.

Fra Holmavatn til Steinkjerringå er det god sti, nærmest vei. Det er lagt klopper over de dypeste myrsøkkene og gangsteiner en del plasser. Det er helt greit å gå i lave sko her, og det gjør de fleste.

Vanligvis blir det bare til at jeg snur ved «Mor Norge». Samme sti frem og tilbake. Noen hundre meter fra statuen er det stidele, og det er mulig å gå mot Synesvarden eller tilbake til Holmavatn.

Denne gangen satte jeg kursen mot litle og store Vandavatnet. Det er ikke helt riktig at jeg ikke har vært her før, en gang for riktig lenge siden – omtrent 50 år, var jeg på tur med min svigerfar i dette området. Jeg husker ikke spesielt mye fra turen og terrenget. Det ville bli kjekt å gå på nesten nye veier.

Landskapet og naturen er litt spesiell rundt Steinkjerringå. Flatt, nesten uten «bakker», selv om det er en del høydemeter opp og ned. Uten trær eller busker – utenom planteskog – granskog enkelte plasser. Mye myr og enkelte plasser var det vått. Spesielt inne i skogen rett før store Vandavatnet var det sorpet.

Det er også ganske spesielt med torvmyrene, med klare spor ette torvskjæring. Torv var omtrent det eneste brensel det var mulig å få tak på til midten av forrige århundre. Alle boliger måtte ha sin egen torvbe.

Det tok omtrent to dager å skjære nok torv for en vinter. Så måtte torven «stakkes» og bringes i hus. Alt i alt en del arbeid. Det var torvstakker i en myr ikke langt fra stien for noen år siden. Jeg mener det var Jærmuseet som sto for arbeidet.

Etter å gått rundt både litle og store Vandavatnet endte jeg ut på en parkeringsplass ved Likholen. Fra der og et par kilometer tilbake mot Gauleiksvarden var det traktor vei. Det var enkelt å følge de blåmalte pinnene som sto langs veien, men noen plasser var det vanskelig å komme over uten å bli våt, og dette var i en «tørr» periode. Det bar gjennom en skogdott, og igjen ut på åpne flate høgjæren.

Det siste stykket opp mot Gauleiksvarden gikk stien i slake svinger og fulgte «eskerne» små høydedrag i det myrete området. Som sagt, rimelig flatt, men likevel 50 høydemeter opp til toppen.

Siste stykket gikk samme vei som jeg kom. God sti og ingen problemer, men etter 13-14 kilometer kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur.