28 mai 2020

Steinkjerringå, litle og store Vandavatn og Gauleiksvarden.


En ny rundtur på Høgjæren.

Sigbjørn min svoger, og ofte turfølge, gikk en tur på Høgjæren som var ukjent for meg. Siden jeg jo har tid til å å gå så mange turer som jeg ønsker, og været var bra, var det ingen ting i veien for å forsøke å gå i Sigbjørn sine fotspor.

Det vil si å kjøre til parkeringsplassen ved Holmavatn og så ta fatt på turen mot Steinkjerringå – «Mor Norge». En plass jeg har besøkt nok så mange ganger.

Det har vært en tørr vår, og jeg lurte på hvilke sko jeg skulle velge for turen oppe på Høgjæren. Området er ikke helt uten myr og vann. Det er mange muligheter for å bli våt på beina – om jeg valgte lave sko, mente jeg.
Jeg kjøpte et nytt par lette «trekkingsko» - halvhøye Merrell Gore-Tex sko. Det var muligens en grei tur å prøve de nye skoene. De «gamle» Salomon lave sko (med Gore-Tex) gir meg som regel vonde gnagsår de første gangene jeg bruker disse. Jeg tok likevel på de nye skoene. De må jo tas i bruk på et eller annet tidspunkt.

Det var greit vær og god værmelding. Lite vind, 10 grader og det var ikke snakk om nedbør. Helt greit turvær, men det hadde regnet litt i det siste. Det kunne være bløtt enkelte plasser.

På turen mot Holmavatn kunne jeg se at enkelte steder var graset alt skåret og lagt i silo. Det vil si at våren er omme, og at sommeren er kommet. (Nå melder YR om sommertemperaturer om tre dager, men det har YR gjort de siste fem dagene...)
Midt i uka burde det ikke være så mange andre på tur. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen da jeg kom. Jeg møtte likevel bare to stykker på hele turen.

Fra Holmavatn til Steinkjerringå er det god sti, nærmest vei. Det er lagt klopper over de dypeste myrsøkkene og gangsteiner en del plasser. Det er helt greit å gå i lave sko her, og det gjør de fleste.

Vanligvis blir det bare til at jeg snur ved «Mor Norge». Samme sti frem og tilbake. Noen hundre meter fra statuen er det stidele, og det er mulig å gå mot Synesvarden eller tilbake til Holmavatn.
Denne gangen satte jeg kursen mot litle og store Vandavatnet. Det er ikke helt riktig at jeg ikke har vært her før, en gang for riktig lenge siden – omtrent 50 år, var jeg på tur med min svigerfar i dette området. Jeg husker ikke spesielt mye fra turen og terrenget. Det ville bli kjekt å gå på nesten nye veier.

Landskapet og naturen er litt spesiell rundt Steinkjerringå. Flatt, nesten uten «bakker», selv om det er en del høydemeter opp og ned. Uten trær eller busker – utenom planteskog – granskog enkelte plasser. Mye myr og enkelte plasser var det vått. Spesielt inne i skogen rett før store Vandavatnet var det sorpet.

Det er også ganske spesielt med torvmyrene, med klare spor ette torvskjæring. Torv var omtrent det eneste brensel det var mulig å få tak på til midten av forrige århundre. Alle boliger måtte ha sin egen torvbe.
Det tok omtrent to dager å skjære nok torv for en vinter. Så måtte torven «stakkes» og bringes i hus. Alt i alt en del arbeid. Det var torvstakker i en myr ikke langt fra stien for noen år siden. Jeg mener det var Jærmuseet som sto for arbeidet.

Etter å gått rundt både litle og store Vandavatnet endte jeg ut på en parkeringsplass ved Likholen. Fra der og et par kilometer tilbake mot Gauleiksvarden var det traktor vei. Det var enkelt å følge de blåmalte pinnene som sto langs veien, men noen plasser var det vanskelig å komme over uten å bli våt, og dette var i en «tørr» periode. Det bar gjennom en skogdott, og igjen ut på åpne flate høgjæren.
Det siste stykket opp mot Gauleiksvarden gikk stien i slake svinger og fulgte «eskerne» små høydedrag i det myrete området. Som sagt, rimelig flatt, men likevel 50 høydemeter opp til toppen.

Siste stykket gikk samme vei som jeg kom. God sti og ingen problemer, men etter 13-14 kilometer kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar