Med broderen til Blåfjell og Bjødnali.

Tur med dårlig kne.

Endelig ville broderen være med på tur igjen. Det var en stund siden, og vi pleier å gå sammen minst en gang i uka. Det var på tide.

Broderen har slitt med flere ting. Det siste var at kneet ikke ville samarbeide. Det gjorde skikkelig vondt rett under kneet når han hadde vært ute og spasert. Selv om turen var rimelig kort – og flat.

Det ville derfor ikke bli noen langtur denne dagen, men selv en kort tur var noe å se fram til. Broderen tenkte seg til Bjødnali, men over toppen mot Blåfjell.

Det er muligens en litt kortere tur enn den opp Urdådalen. Det er i hvert fall en god del mer høydemeter. Broderen så for seg å teste kneet opp bakken og eventuelt snu om det skulle bli for galt.

Vi har vært velsignet med flott vår vær i det siste, og selv om det har vært perioder med regn, så har det ikke blitt skikkelig vått i myrene og i stien. Det har vært skikkelig gode forhold for tur.

Denne dagen var det ikke vår det var sommer. Helst kortbuksevær. I det flotte været var det også andre som ville på tur. Det startet en gjeng samtidig med oss, og vi snakket med gjengen oppe ved garden. De var også på samme rundtur som oss.

Trærne har fått blader. Det er grønt på bakken. Vi fant mer enn de vanlige blomstene. Det luktet også einer nedover lia mot Bjødnali. Det er en sommerlukt for meg.

Oppover bakkene mot toppen, spurte jeg broderen hvordan det var med kneet. Litt vondt, men ikke verre enn at han ville fortsette. Nedover bakkene mot Moldtjørnet, spurte jeg om det samme, og fikk samme svar.

Vi gikk helt opp til garden, nærmest for å gjøre turen litt lengre. Det er ikke en spesielt lang tur. Bare en 7-8 kilometer. Bakken opp hjelper jo på, det blir liksom mer trening ut av turen med en skikkelig bakke.

Det ble en tur uten stress. Vi tok det med ro oppover bakkene. Selvsagt ble det litt pusting og pesing, men pulsen kom langt fra opp mot topp. Nedover gikk broderen forsiktig, og det betyr selvsagt at det går rolig for seg.

Fra Bjødnali og tilbake til bilen, er det vei for det meste. Selv om det er bakker ned, så kunne broderen holde en grei fart. Ikke som vanlig, for da er det litt små-springing nedover disse bakkene.

Langs ånå på tilbakeveien mot bilen, ble det varmt. Her sto sola rett ned og det var ikke mye vind inne i skogen. Vi kunne gjerne hatt på kortbukser. Det ble en skikkelig sommer tur.

Denne gangen hadde vi ikke sett på klokka. Det hadde blitt mye småprating underveis. Vi kom begge til bilene i god form og uten egentlig å kjenne turen i beina i det hele tatt.

Det var antakelig rette turen for broderen, for han mente kneet ikke hadde blitt dårligere. Han var klar for nye turer etterhvert.