Oktobertur i heia.

 Regn, vind og regnbuer.

Tiden går fort, og plutselig er vi oktober, og høsten er nesten over. Vinteren står for tur. Oktober er en måned hvor det hvert år er frost og snø noen dager. Som oftest forsvinner snøen ganske fort, og om det er frost, så tiner det på dagen og fryser på om natten.

Så lang i år har det ikke vært antydning til frost. Det har muligens vært en dag hvor det har vært ned mot null på natten, men ikke mer enn det.

Det er ikke vinter, men vinteren kan komme på et kort besøk. Det er så avgjort heller ikke sommer. Vind og regn og lav temperatur er ikke å spøke med. YR blir brukt til å bestemme dagen for tur.

Yr vartet opp med «ekstremvarsel». Vind med storm i kastene og nedbør i mengder. Store mengder. Det kunne se ut som det var et «værvindu» både på lørdag og mandag. For søndagen var værmeldingen skikkelig trist, med vind og regn.

Nå kunne det passe bra med en litt lengre tur innover. Det har ikke blitt så mange ganger jeg har fått anledning til å bli flere netter på Blåfjellenden. En dag ekstra ville også gi meg anledning til å få gjort noen av jobbene som har ligget på vent.

Etter som årene går blir det mer og mer klart at «overskuddet» fort blir brukt opp. Jobbing etter å ha gått innover – en tur på to og en halv time - med tyngre sekk en vanlig, er tungt.

Selv uten «vinterværmelding» ble det til at jeg kledde meg med vinter klær. Det vil si lang under og ekstra lag mellom ullblusen og Gore-Tex jakken. I sekken lå det vind og vanntett lue, og vanntette hansker. Lette, tynne strikke hansker, er alltid med, som regel flere par. Jeg blir lett kald på hendene, og da er tynne hansker greie å ha med.

Det regnet så vidt på parkeringsplassen, men temperaturen var i nærheten av ti grader. Det var i hvert fall ikke vinter. Vinden kom fra sør, og jeg ville få været bakfra. Det er i grunnen greit å ha været fra den siden. Det blir liksom en litt bedre tur da.

Etter en skikkelig tørr sommer var det nå kommet en god del regn, mer mer skulle det bli. Det var greit å komme fram, men jeg gikk forsiktig. Det var glatt i sorpa.

Et stykke oppover kom det regn, men også sol. Jeg fikk følge av regnbuer en god del av turen over heia, det var med andre ord regn og sol om hver andre.

Det kom en gjeng i mot. Tre karer med tunge sekker, de hadde valgt å overnatte inne i stede, som planlagt, i telt. På turen fra Flørli til Blåfjellenden hadde de været midt i mot, og var både våte og kalde da de kom til hytta og valgte å overnatte inne.

Jeg var ikke spesielt våt eller kald da jeg mo ned til Blåfjellenden. Mor og datter hadde kommet fra Sandvatn, og de hadde hatt mye dårligere vær enn meg. Det hang våte klær lagvis rundt ovnen.

Jeg jobbet både lørdag etter turen inn, og en god del av søndagen. En del arbeid som har ligget ugjort, ble endelig tatt tak i. Det kom noen nye lemmer i stien mot Hunnedalen, og skille«gardiner» på hemsen i annekset kom på plass. I tillegg ble det også en runde med rydding og renhold.

Det regnet natt til mandag, og på morgenen var det grått, uten en gløtt av lysning i skydekket. Jeg savnet virkelig værmeldingen. Det kunne vanskelig bli stor verre, så jeg ventet noen timer. Det ble opphold inne i mellom, sola kom faktisk igjennom, men det varte ikke lenge før det igjen regnet.

Tilsynelatende ble det bedre etter hvert, og jeg bestemt meg for å ta ut neste gang det kom en lysning i sør. Jeg fikk nesten opphold opp bakken, men over heia ble det vind, regn og sure forhold. Været kjennes alltid mer om det kommer rett i mot og regn og vind kjennes i ansiktet. Selvsagt kom det skikkelig slagregn på det høyeste punktet. Det dårligste været kommer alltid øverst.

Heldigvis ble det omtrent opphold det siste stykket mot bilen, og jeg slapp å sette meg inn med regn rennende fra klærne.

En flott oktobertur, nå gjelder det bare at snø og frost holder seg vekk en stund til, slik at det blir mulig med flere turer innover i år.

Rundt Engjavatnet med broderen.

Vinden forsvant og det ble flott vær.

Planen var å ta en helt vanlig tur rundt Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. Uten å ta opp om toppen av Blåfjell og helt opp til gården, bare 7 kilometer. Med de to «omveiene» omtrent 8 kilometer. Turen ta oss normalt under to timer. Det var liksom det vi hadde sett for oss denne dagen.

Selv om jeg nettopp hadde gått til Bjødnali, var dette den beste plassen denne dagen. Det blåste – mente YR. Det kunne komme regn, mente YR, og sola skulle gjemme seg bak skyene – mente YR.

Bjødnali er rette plassen i litt dårlig vær. Det var ikke nettopp dårlig det været som møtte oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var noen mørke og sorte skyer i sør, men det var også sol inne i mellom. Vinden kunne vi ikke en gang kjenne inne i skogen, og normalt ville vi høre sterk vind i trærne.

Det ble til at vi startet i ullbluse, og vi mente vi heller fikk ta på oss mer tøy om det ble nødvendig. Det skulle jo blåse – i hvert fall på toppene.

Til å ha regnet en del den siste tiden, var myrer og sti underlig tørre. Det var litt fuktighet i det øverste laget, men på langt nær vått. Vi kunne omtrent ha gått i lave sko.

Vi var alene opp mot Blåfjell og vinden som skulle ha tatt tak i oss var bare en bris. Det var het uten problemer å gå i bare blusen, både til toppen og over skaret og ned i skogen.

På vei opp mot Bjødnali var det våte spor. Et stykke før garden, gikk vi på 4 voksne mannfolk. De ville også ta runden rundt, men først var det en pause som sto på programmet.

Etter et kjapt besøk oppe ved garden, fortsatte vi veien på andre siden av Bjødnali, på vei mot Sjelset. Ved porten der veien mot «Skogen» tar av, ble det en liten stopp, og broderen og jeg ble fort enige om at en flott turdag måtte benyttes til noe mer enn en kjapp treningstur.

Vi tok mot «Skogen» for å gå rundt Engjavatnet. En ekstratur på omtrent 3 kilometer, og nesten tre kvarter. En del går på vei, inn mot «Skogen», men resten går i flott terreng, over myrer, bekker og enger.

Det eneste lille spørsmålet, er hvor høylandsfeet står. Denne dagen var de ute på sletta ved «Skogen» og vi trengte ikke å ta hensyn til dyra i det hele tatt.

Den lille ekstrarunden rundt Engjavatnet, går egentlig ganske kjapt. Den går i et flott terreng, og det er så pass forskjellig at det er noe å se på. Fra spor etter gardsdrift til skikkelig «villmark» og våt myr. Nå var det traktorspor omtrent ned til vannet på andre siden, så «villmarken» blir mindre og mindre.

Ett stykke opp i lia, rett før traktorveien ned mot Sjelset. Kunne vi se veien som gjengen fra Bjødnali ville ha fulgt, og vi lurte på hvor vi ville se folkene.

De tok vi ikke igjen før i skogen inn mot parkeringsplassen. De hadde selvsagt også hatt en flott tur. For vår del ble det en tur på nesten 11 kilometer. Nå var turen uten spesielt mye bakker, og den går for en god del på grei vei, men likevel ble det denne dagen en skikkelig fin tur, hvor været var mye bedre enn meldt av YR. Og hvor ble det av vinden?

4 topper fra Gramstad - i vinden.

Heldigvis ta YR av og til feil.

Selvsagt betyr værmeldingen fra YR en god del når det gjelder når og hvor turene skal gå. Denne gangen var det også spørsmål om hvor lang turen burde være.

YR mente det ville komme et værskifte, og meldte regn og dårlig vær så langt fram som de kunne se. Denne dagen skulle det likevel være greit turvær, med null regn, mye vind og høy temperatur – for årstiden.

Det var 15-16 grader på termometeret hjemme. Sommervær i slutten av september. Jeg har lagt vekk kortbuksene, og regner ikke med å få bruk for skikkelige sommerklær før vi pakker for «sydentur» senere på vinteren.

Det fikk bli langbukse og kortermet ullbluse, og så stoler jeg på YR som lover null nedbør. Likevel var både vindfleece og gore-tex jakka med i sekken. Jeg trenger også trening i å bære sekk – med noe vekt.

Det var ikke mange andre på Gramstad denne dagen. Selv med god temperatur, holdt nok mange seg vekk fra turområdet, på grunn av vinden. Yr meldte om opp mot liten storm – 20 m/sek. Liten storm (over 20 m/sek) er egentlig noe som bør tas alvorlig. Det er vanskelig å gå normalt i så pass sterk vind, og det er lett å miste fotfeste.

Nå var meldingen opp mot 20 m/sek i kastene, som er noe helt annet en når det blåser hele tiden. Planen var å gå Mattisrudlå,, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Hvordan vinden ville være på toppene fikk jeg se.

Det var andre på tur mot Bjørndalsfjellet, men så snart jeg tok innover Bjørndalsmyra, var jeg alene. Stien, eller helst tråkket, var så vidt synlig i myra. Det så ut som om det hadde gått folk samme dagen, men halvveis innover forsvant sporene. Antakeligvis oppover mot stien mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Jeg hadde ikke kjent noe til vinden i skogen eller oppover mot Mattisrudlå. På toppen var det vind, og på vei mot Bjørndalsfjellet kom det noen vindkast som nok var kraftige, men langt fra liten storm. På toppen av Bjørndalsfjellet var det omtrent vindstille da jeg var der. Litt underlig det.

Det gikk fort og greit nedover mot veien, og bakkene opp mot Fjogstadnuten gikk også fort. Over den åpne heia var det igjen litt vind, men ikke noe som skapte problemer.

Nede på Kvitemyr var det gått to romer siden jeg startet. Dalsnuten lå ut mot fjorden, og det er ikke mer enn 5-600 meter + 150 høydemeter.. Det ble til at jeg satte kursen mot Dalsnuten også. I trappene oppover, kunne jeg kjenne at jeg alt hadde gått et par timer. Men det var helt greit å komme oppover.

På toppen var det folk. Vinden var ikke «vanskelig» der heller. Jeg tror YR tok litt feil denne dagen. Det hender de ikke helt får med seg vindstyrken.

Nedover bakkene og trappene, pleier å være ganske «tunge». Denne dagen gikk det lett – og fort. Det tok ikke lang tid før jeg igjen sto nede ved Kvitemyr og var klar for den siste kilometeren inn mot bilen.

Det ble nesten en langtur av det. 12 kilometer på litt under tre timer. Bra gjort, på en god dag.

En vanlig høst-tur til Blåfjellenden.

En høstkveld med stille klar luft.

Det begynner å bli sent på året. Jeg regner med at det bare er snakk om omtrent en måned til vinteren kommer i heia og at det bare blir 4-5 turer til Blåfjellenden fremover.

Denne uka var det vanskelig å finne to dager med bra turvær. Lørdag til søndag så ut til å vare det beste valget, men selv da mente YR det ville komme noe nedbør. Heldigvis ombestemte YR seg etter hvert, og lørdag/søndag så ut til å bli bra turdager.

Det er mulig å sjekke hvor mange som har bestilt plass på hytta, og denne gangen var det ingen sengeplasser ledige natt til søndag. Nå har jeg eget rom og egen seng, så det er alltid plass til meg, heldigvis.

Denne gangen var alt bestilt. Ingen ledige senger. Det betyr ca 20 stykker tilsammen på anneks og hovedhytta. Ikke spesielt mange med tanke på at det ofte er 50 gjester eller mer de gode dagene.

Det kunne for en gangs skyld være kjekt med litt selskap på hytta. Det har blitt noen besøk uten andre på annekset. Nå er det alltid litt spennende hvem jeg treffer på. En ting er sikkert, mange forskjellige mennesker besøker ubetjente turisthytter, og nesten alle er kjekke å bli kjent med.

Jeg var langt fra sikker på hva som var rett bekledning denne dagen. Det var ikke sommer, men heller ikke vinter. Jeg hadde for sikkerhets skyld med vinter-utrustning. Skikkelig hue og vanntette hansker. De ble det ikke bruk for.

Det ble til at jeg startet i vindfleec, men den kom av bare et lite stykke oppe i bakken. Selv om det ble litt kaldt over de høyeste plassene, så gikk jeg hele turen i ullblusen. Kortbukseværet manglet.

Inne på heia gikk jeg på en stor gjeng. 10 fedre med 20 unger som alle skulle til Blåfjellenden. De hadde pause i Ølbakken. Jeg lovet å ha kaffen klar når de kom til hytta.

Fra vinduet på annekset kunne jeg se sauefolkene drive en liten «dott» med sauer mot Blåfjellenden. Arbeidet for de folkene er ikke over enda. Det blir nok noen dager til i heia, for å finne de siste sauene. Dette året har de vært heldige med været. Ikke frost og lite regn, og tørt i marka. Flotte forhold for sanking av sauer.

Denne sommeren har jeg også hatt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Sol varme og nesten ikke vind. Det har bare vært å sette seg ned å nyte stunden.

Det var kvelden som ble magisk på denne turen. Vinden jeg hadde hatt imot meg innover heia stilnet. Lufta ble klar som glass. Sola gikk ned bak Steinheia, mens fjellene innover mot Stutaheia fortsatt var opplyst av et gyldent lys. Stunden varet ikke lenge, men det var en opplevelse mens det sto på.

På kvelden var det 6 grader, men temperaturen steg ut over natten og tidlig på morgenen var det 10 grader. Vinden, som jeg hadde hatt mot meg på vei innover, hadde snudd og kom fra sør- øst. Midt i mot for hjemturen.

Det skyet til ut over morgenen, men det fortsatt litt sol da jeg startet. I sør var det sorte tunge skyer. Det blir normalt ikke mye nedbør om vinden kommer fra den retningen, og denne gang stemte det. Skyene løste seg liksom opp og det ble aldri noe nedbør av det.

Likevel var det en kaldere tur tilbake. På tross av at temperaturen nok var høyere en dagen før. Vinden sørget for at det kjentes kaldt ut.

Gjengen som hadde overnattet på hytta, skulle samme vei som meg, og jeg passerte alle etter hvert. Det er kjekt med folk i heia.

Urdådalen og Engjavatnet

En kjekk tur, med mye flott natur.

Etter å vært på både Blåfjellenden, Sandvatn og Taumevatn i løpet av noen dager, og etter en litt lengre søndagstur, var jeg ikke helt klar for en langtur. Dett hadde også blitt så pass mange bilturer opp til Hunnedalen, at jeg kunne klare meg uten flere i noen dager.

Jeg ville likevel på en litt lengre tur enn de «vanlige» hverdagsturene, som oftest blir på 7-8 kilometer og godt under to timer. Spørsmålet var hvor turen skulle gå.

Vi er i slutten av september, og det flotte sommerværet vi har hatt, har forlatt og. Fortsatt er det varmt. Vi har knapt sett gradestokken under ti grader, og det er fortsatt tørt.

Det skulle blåse. Da passet det best å gå i skogsterreng. Den vanlige plassen for slike turer er Bjødnali fra Sælandsskogen. Det kunne passe bra denne dagen.

Nå er det ofte en rundtur til Bjødnali, som blir den «vanlige hverdagsturen» - 7-8 kilometer og godt 1 og en halv time. Jeg kunne jo ta opp mot Ristølnuten eller rundt Engjavatnet for å forlenge turen til noe mer enn en «hverdagstur».

Da jeg gjorde meg klar til å gå, bestemte jeg meg for å ta turen om Urdådalen i stedet for som vanlig over Blåfjell. Den turen gir noen høydemeter, og er god trening – mener broderen. For en gang skyld kunne det jo passe å gå den uvanlige veien.

Det viste seg å være riktig tur denne dagen. Inne i skogen kjentes ikke vinden, og da sola kom gjennom, ble det nesten sommer.

Urdådalen er naturvernområde med bjørk og eik. Her var det fortsatt litt grønt men også mye høst. Noen Bjørker sto alt nakne, mens andre fortsatt hadde blader. Bladene på eika begynte å bli brune, men det er en stund til eika står bar.

Det ble en uvanlig flott tur oppover mot Bjødnali. Jeg var ikke alene som fikk oppleve Urdådalen på sitt beste. Litt oppe i dalen satt en jente. Hun hadde en stille stund for seg selv sammen med den flotte naturen. Litt lengre opp satt et par med kaffe og mat. De var også godt fornøyd med dagen og turen så lang.

Det er et stykke fra Bjødnali til «Skogen» på vanlig gårdsvei. Jeg gikk mot «Skogen» og kikket etter høylandsfeet. De sto ikke på marka der jeg hadde håpet de ville være. Da var det mulig jeg ville treffe på flokken litt lengre på stien.

Over en liten høyde sto jeg et lite stykke fra et stort dyr med skarpe horn. Og stirret kua (eller oksen?) i øynene. Jeg gikk til høyre og rundt en liten kolle – rolig og forsiktig...

Der sto flokken på 12-15 dyr. Da de så meg tok de ut, og forsvant i buskene. Lyden av dyra som sprang og dirringen i bakken, minnet meg på gamle Westeren-filmer.

Uten andre hindringer kom jeg meg til andre siden av Engjavatnet, og opp bakken og veien mot Sjelset. I sola og inne skogen var det fortsatt nesten sommer. En virkelig flott «ekstra»tur.

Det kom en kar nedover bakkene mot Sjelset, og for forbi. Han fikk nå bare gå – fortere enn meg, men jeg økte farten og gikk litt fortere det siste stykket. 

Resasteinen, Fjogstadnuten og Dalsnuten med Bestyrerinnen.

En lengre tur enn planlagt.

Det var ikke meningen at søndagsturen skulle bli en «skikkelig» tur. Bestyrerinnen mente vi kunne ta en vanlig runde fra Gramstad. Det betyr en tur innom to tre topper . Alt unnagjort på under et par timer. Det ble ikke helt slik.

Været avgjør ofte hvor vi tar ut på tur. Bestyrerinnen velger mange ganger bare å gå en kjapp runde om det regner og blåser. For egen del er jeg ikke så glad i dårlig vær lenger, velger derfor å bli med på disse kjappe rundene.

Denne søndagen var værmeldingen ikke helt på topp. Vi er liksom blitt vant med godvær. Sol og varme og lite vind har vært vanlig.

Siden YR mente det ville være overskyet, men oppholdsvær ble det til at vi valgte Gramstad som utgangspunkt for turen denne dagen. Det vi fikk var regn på bilruta på veien innover mot Sandnes. Ikke helt etter planen. Bestyrerinnen mente likevel at siden vi alt var på vei, så kunne vi jo ta en ut. En kort tur kunne jo ikke skade selv om vi kunne bli våte.

Vi skulle egentlig bare ta mot Resasteien og Skjørestadfjellet og tilbake til Gramstad via «Skaret» og Fjogstad. Nå ligger Fjogstadnuten lagelig til, så jeg lurte på om det ikke ville være mulig å få med den også. Det ville i så fall gi en runde på omtrent 8 kilometer og et par timer på beina.

Vi startet i regn, men ikke mange hundre meter mot Revholstjørnet, ble det opphold. Vi fikk en tørr tur videre. Det var litt sleip i stien mot Resasteinen, men det tørket fort opp. På berget ble det kjapt tørt, og bakken opp mot Resasteinen, som går på berg og er litt bratt, gikk uten problemer.

Det var en del folk ute og gikk. Vi traff jenta fra de forrige gangene, og vekslet noen ord mens hun for forbi. Det ble bare en kjapp stopp ved Resasteienen før vi fortsatte opp til Skjørestadfjellet og videre nedover mot Fjogstadskaret.

Sandnes kommune hadde begynt på en turvei nedover mot Fjogstadvannet, og jeg viste at de alt hadde laget vei fra Fjogstad og ned til vannet. Vi tok den nye veien , eller helst omvei, og kom opp til bilveien etter en drøy bakke opp fra vannet.

Det ble til at vi også tok «omveien» mot Fjogstadnuten og Revholstjørn. Med disse ekstraveien ville det bli en grei søndagstur, og noen høydemeter totalt.

Den lille «heia» mot Revholstjørn gikk fort. Da vi kom ned til Kvitemyr, spurte jeg nærmest for moro skyld, om vi ikke skulle ta opp til Dalsnuten også.

Det ville i så fall bety omtrent 1 1/2 kilometer, men 150 høydemeter. Et greit tillegg til en grei dagstur. Helt på slutten av dagen.

Bestyrerinnen mente det ville være en flott avslutning på en søndagstur, og satte kursen mot toppen. Det er noen bakker – og trapper opp til Dalsnuten. Vi kom til topps uten spesielle problemer. Vi var ikke alene på toppen. Mange hadde tatt turen fra Gramstad til Dalsnuten denne søndagen.

Både bestyrerinnen og jeg var litt stive og støle da vi nådde bilen. Den korte søndagsturen vi hadde sett for oss hadde blitt en skikkelig tur på omtrent 12 kilometer med en god del høydemeter. Likevel var vi godt fornøyd.

Til Sandvatn med høstfarger i heia.

Også kjentfolk på tur.

To besøk på Sandvatn i løpet av 2021 er ikke nok. Tidligere år har det blitt mange flere. Selv om det var en lett tur frem og tilbake på dagen, har årene gått og lette turet er blitt litt mer strevsomme.

Det er heller ikke til å legge skjul på at det blir mindre og mindre morsomt med turer i kaldt og vått vær. Slike turer passer best for ungdom, For oss litt opp i årene så blir det mer turer i godt vær.

Sommeren har vært fantastisk bra – til nå. Mange dager med kortbuksevær og skikkelig sommer med sol og blå himmel. For turfolket har søle og vann ikke vært noe problem i det hele tatt.

Værmeldingen for heia inn mot Sandvatn, var ikke helt sommerlig. Snarere tvert i mot. Det var plutselig snakk om temperaturer ned mot 6 grader og vind opp mot stiv bris.

Var det en dag for tur i heia og på opp mot 1000 meter over havet? De neste dagene så ikke ut til å bli veldig mye bedre, og det kan fort bli vinter på alvor.

Jeg pakket sekken med litt mer utstyr og klær enn det som har vært nødvendig de siste månedene. Jeg fant fram litt vinterutstyr som vanter og skikkelig lokk. Det ville jo ikke være første gang jeg var i heia med lav temperatur og få varmegrader.

På parkeringsplassen ved Lortabu var det mange biler, få folk, vind og kaldt. Jeg fikk bruk for vinterutstyret til et stykke opp i Lysebrekka. Det er er lett å bli varm i den bakken.

Det er ikke mye farger igjen i heia. Det meste er brunt og brunrødt. I tillegg er det lite liv, omtrent ikke småfugler, og selv om det nok er ryper i høyden så er det ikke mange nede i dalene.

Jeg tok igjen en kar rett før hytta. Vi tok følge det siste stykket. Han var rypejeger, og hadde vært oppe i høyden. Han hadde både sett og skutt fugl. Rett før Sandvatn-hytta er det et lite skar hvor stien går ned en kant for å så å gå opp litt etter. På kanten var det to ryper, bare noen meter fra oss. Jegeren gikk mot fuglene, men de gikk bare rolig noen meter lengre nedover.

Det ville selvsagt være mulig å skyte minst en av fuglene, men jegeren mente det ville være mer slakt en jakt, og bare skremte fuglene vekk. De fikk være i fred.

Inne på hytta var det en gjeng som gjorde seg klar til å gå mot Mohidler, i tillegg kom det et par fra Blåfjellenden. Denne gangen hadde jeg selskap.

Det er litt kaldt å ta på våte klær for å gå ut i vinden. Jeg syntes likevel ikke det var like mye «vinter» som da jeg startet. Temperaturen hadde nok steget noen grader.

Det gikk greit på turen mot bilen. Etter en god hvil, og noe mat på hytta, var jeg i fin form. Det gikk lett og bakkene opp var ikke spesielt tunge. Ett stykke etter at jeg hadde startet på tilbakeveien, traff jeg gamle kjente. Rolf med følge var på vei mot hytta for å overnatte.

Nå var det noen år siden vi hadde snakket sammen, og det gikk nok noen minutter – i vinden. Folkene Rolf hadde med ble kalde, og vi måtte kutte snakket. Det er alltid kjekt å treffe fjellfolk.

Jeg traff også andre denne litt kalde og vindfulle dagen. Noen ville til hytta for å overnatte, mens andre bare var på dagstur, som meg.

For meg var det en kjekk og flott tur i vær og vind, med høstfarger i heia.