Siste turen - Eivinds Plass - tur 11

Siste turen i denne omgang.

Regn, hvem hadde tenkt på regn de siste dagene. Det var sol og atter sol vi var opptatt av. Skikkelig sommervær med sol og temperatur godt over 20 grader. Det er også nøyaktig hva vi har hatt de siste ti tolv dagene.

Siste dag på Gran Canaria, våknet vi til skyer og mørk himmel. Det var regnbue ut i havet, så de mørke skyene hadde regn under seg. En annen plass...

Selv med «dårlig» værmelding, muligens 0,01 til 0,03 mm regn, måtte det likevel bli tur. Siste mulighet til å ta innover mot Norskeplassen måtte selvsagt tas vare på.

Alle ville være med på denne siste turen. Selv med truende skyer var oppmøtet fulltallig. Nå var det heller liten vits å ligge på solsenga så lenge skyene skygget for sola.

Annelise var klar på at hun ville besøke Eivinds plass. Det hadde ikke blitt anledning til å besøke denne plassen tidligere, og det ville være greit å få krysset av dette turmålet også. Vi andre fulgte selvsagt med.

Planen var altså å gå til Norskeplassen – som vanlig, og så ta opp mot Sukkertoppen, for deretter å gå til Eivinds plass. Det går en sti omtrent rett ned og mot Eivinds plass fra Sukkertoppen.

Denne stien er en lang og ganske bratt bakke ned. Med løs grus og stein, som i nesten alle bakkene, så blir det å ta det forsiktig. Nå er det også mulig å gå veien mot «Våres Plass» - (og Eivinds plass) men i stede for å ta veien mot «Våres Plass» gå i stikk motsatt retning. Her går det en sti litt nedover og tilbake, som leder til Eivinds plass.

Fra Eivinds plass er det lett å se stien som fører tilbake til bakken og mot Sukkertoppen. Den lange bakken opp, er adskillig lettere å gå oppover en ned.

Før start fra Natural Park, er det alltid en runde med hvordan vi skal komme oss til Norskeplassen. Vanligvis blir det «Brattebakken» rett opp bak hotellet, og så en lang slak bakke oppover. Det er omtrent 3 kilometer fra hotellet til Norskeplassen, og det tar oss 45 minutter.

Det er en annen bakke hvor stien klatrer høyere og hvor den lange og slake bakken mangler. Vi valgte denne dagen å gå «Dalen» innover. Selv om stien i begynnelsen er den samme som for «Brattebakken» (like bratt) så går stien her for det meste i fjellsiden innover og oppover noen bakker. «Dalen» er egentlig en flott tur i seg selv.

Det er selvsagt like mange høydemeter (Litt mer enn 200) alle veien, men «Dalen» føles enklere. Den er imidlertid en kilometer lengre, og det tar omtrent en time å komme til Norskeplassen den veien.

Det ble en stopp på Norskeplassen på vår vei innover. Denne dagen var det få andre ute og gikk. Vi fortsatte innover og for bare over Sukkertoppen.

På Eivinds plass, ble det pause og noen fant fram boka og fikk notert navnet. Det ble ingen lang pause før vi fortsatt tilbake mot Sukkertoppen og Norskeplassen.

Rett før Norskeplassen, gikk vi igjen på kjentfolk, og fikk på ny en god «drøs» med Sigmund og følget. Vår det tredje eller fjerde gangen vi helt tilfeldig møttes?

Det ble til at vi gikk «Dalen» tilbake til Natural Park. Vi fant ut at det passet mye bedre med en tur på 12 kilometer enn bare på 11.

Det var ikke like mye sol på denne tur som på de andre. Vi hadde til og med noen dråper regn på oss. Ikke nok til at vi ble våte, men nok til at steinene – nesten – ble dekket. Regnet tørket opp omtrent med en gang.

En flott tur og en flott avslutning -på tross av «regn». Alle turene har vært skikkelig flotte, men med ganske mange timer på vei, ville det passe å komme hjem for å ta det med ro – en dag eller to.

Fra "Cooperativet" i Mogan til "Natural Park" - tur ti

En virkelig flott tur - men lang.

Enkelte turer her på Gran Canaria og Puerto Rico, er enkle og lette å gå. For blir det en del slike turer. Først til Norskeplassen og så videre innover eller nedover mot Arguineguin.

Andre turer er morsomme, kjekke og byr på en litt annen natur, som turene innover eller nedover til Veneguera. Noen har litt av alt, som turen til Hjermandsplass.

Det er likevel en tur som skiller seg ut. Det er turen fra «Cooperativet» i Mogan og tilbake til Puerto Rico over fjellet. Først opp en lang bakke og så en lang tur sørover.

Turen fra «Cooperativet» tilbake til «Natural Park» er lang, nesten 24 kilometer, og det er i tillegg over tusen høydemeter. Det er en drøy tur for de fleste, og jeg kvier meg alltid litt på forhånd.

Likevel er dette en tur som er verdt alt strevet. Det er virkelig en flott fjelltur på Gran Canaria. Nå er det nok mange som vil mene at turen fra «Mølla» og opp bakken der, med «hylla» som en virkelig utfordring, er mer spektakulær og ellers like flott. Ikke for oss med et lite snev av høydeskrekk.

Bergvegg til venstre og stup – rett ned – til høyre, er ikke noe for meg i hvert fall. Jeg foretrekker å starte fra «Cooperativet» hvor bakken er mye «snillere».

Det var bare tre av oss i drosjen mot «Cooperativet» i Mogan. Edvin, som turleder, Kjell som offisiell tid og avstands-kontrollør, og meg sånn midt i mellom.

Vi snakket med en dame da vi gjorde oss klar til å ta fatt på bakken oppover. Da hun hørte av vi skulle opp 1000 meter og gå 24 kilometer tilsammen, tok hun omtrent bølgen. Hun var imponert.

Vi viste jo at det var mange meter opp og tok det med ro. Heldigvis hadde Edvin fått oss opp så pass tidlig , at vi gikk i skygge omtrent til toppen.

Nå var stien forbedret siden sist vi gikk her. Noen hadde ryddet og ordnet. Stien, eller Caminoen var nå i god stand, selv om det enkelte plasser fortsatt er mulig å gjøre forbedringer.

Vi kom i hvert fall til topps uten problemer, og kunne se tilbake på stien nede i bakken som slynget seg oppover i fjellsiden, Det er ganske godt gjort å gjøre stien så pass grei å komme opp, i det bratte terrenget.

Oppe i sola ble det en liten stopp, før vi fortsatte mot Caminoen fra «mølla». Vi diskuterte muligheten for å treffe folkene fra Norskeklubben. De skulle opp bakken og videre til Tauro. I hvert fall ett stykke samme vei som oss.

Denne gangen var det mye mer grønne planter og blomster enn det vi har møtt på før. Da var det bare noen trær som var grønne. Nå hadde vi grønne busker og lavendel i blomst langs stien.

Nedover mot «to rom og kjøkken» blir det mer og mer skog. Pinjeskogen står ikke tett, men det er likevel skog. Nedenfor «to rom og kjøkken» åpner det seg opp mot dalen under, og stien videre mot Cortadores er lett synlig i fjellsiden nedover.

Stien går i svinger og bakker, både nedover og litt opp. For det meste holder den seg på omtrent 900 moh. Det nesten hele tiden bratt ned på den ene siden og av og til ganske bratt opp på den andre, Stien er aldri skikkelig smal, men enkelte plasser har regnet vasket vekk noe av overflaten og laget en renne midt i stien.

Denne gangen var vi velsignet med et virkelig bra turvær. Sol, noen skyer inne i mellom, litt vind – enkelte plasser, og passe temperatur. Det ble en skikkelig sommertur, med lukt av pinjene som følge.

Utsikten er virkelig god. Det er spesielt å kunne se ned i dalen, samtidig med at stien fremover er synlig i fjellsiden der den slynger seg rundt knauser og inn juv for å runde nok en knaus lengre framme. Det er ikke mange meter i luftlinje, men mange og lange meter å gå.

Vi kom fram til platået over Cortadores etter 4 kilometer – fire flotte kilometer. Da hadde vi fortsatt en kilometer fram til veien, og den skulle vi delvis følge fram til Norskeplassen.

Det er kjedelig å gå på vei, men det er egentlig ingen annen mulighet enn denne veien for å få med seg denne flotte turen. Spesielt de fire kilometerne fra «To rom og kjøkken» og til Cortadores.

Det tok tid å komme til Norskeplassen, og da hadde vi fortsatt tre kilometer ned til «Natural Park». Etter en kor pause, tok vi fatt på innspurten.

Det var tre godt fornøyde karer som sto nede ved hotellet og gratulerte hverandre med en greit gjennomført tur. En tur som -igjen- var virkelig var flott.

Champanjestien - tur 9

Opp og ned og opp igjen, krever sitt.

Selvsagt blir det til at vi går mot de samme «plassene» flere ganger i løpet av et 14. dagers opphold. En tur som vi gjennomfører, men ikke mer enn en gang, er Champanjestien til «Våres Plass».

Dette er en tur vi tar en gang pr opphold, og om Sigbjørn er med, så er også en flaske Champanje med i sekken. Det er jo litt stas å sitte på «Våres Plass» og drikke champanje – etter å ha gått Champanjestien.

Nå er ikke Champanjestien den enkleste å finne med start fra Norskeplassen., Med start fra «Våres plass» er det helt greit. Det er bare å fortsette forbi sørover. Stien er godt synlig bortover.

Fra Norskeplassen er det enklest å gå mot Miljøløypa, og ta til venstre oppe ved veien. (Mot Sukkertoppen). Det går en stikkvei ned til høyre til en bygning, og stien begynner bak. Ganske mye opp, men de siste årene har det her kommet en sving opp og rundt, som har gjort denne bakken litt enklere.

Neste hindring er å finne fortsettelsen. Stien går over ett berg til høyre, og er ikke helt lett å se. Forbi berget, går stien nedover mot bunnen av dalen. Bratt enkelte plasser, og stien er delvis «regnet» bort. Løse steiner og bratt bakke, gjør at jeg tok det skikkelig med ro på vei mot de andre i følget.

Fra bunnen går stien opp, og videre opp. En ganske lang bakke og også litt bratt. Jeg var glade – denne gangen – at vi ikke gikk motsatte vei.

Oppe på toppen er det ikke mulig å ta feil av veien videre. Stien går rett mot «Våres Plass». Neste hver gang jeg har gått denne stien, har jeg vennet å komme til «Våres Plass» ganske kjapt, men det tar alltid lengre tid enn ventet.

Det var Sigbjørn som foreslo denne turen, og denne gangen møtte hele gjengen til start. Som vanlig klokka 10 utenfor «Natural Park».

Som alle dager her nede, var været praktfullt. Sol og lite vind, og temperatur ganske høy, men ikke i nærheten av 30 grader (som yr hadde antydet for Puerto Rico.)

Denne dagen ble det enkleste vei mot Norskeplassen. Det vil si opp «Brattebakken» og så videre oppover og innover.

Det var fullt av folk på tur, og mange på Norskeplassen. Oppover mot Miljøløypa kunne vi se folk foran oss, men så snart vi tok nedover mot Champanjestien, ble vi alene.

Med bratte bakker opp – og ned – og opp igjen, tok det tid å komme til «Våres Plass», og det passet godt med en pause – og et glass Champanje. Korken på flaske smalt ganske høyt og for over kanten og ned i dalen.

Det ble litt diskusjon om hvor vi så skulle legge turen, men det ble til at vi satte kursen mot Karpedammen. Hvor fiskene og skilpaddene så ut til å sette stor pris på Gjendekjeks.

Fra Karpedammen bar det videre tilbake til Norskeplassen, og etter en liten pause tok vi tilbake mot hotellet. Nedover mot «Brattebakken» var det jentene som lå først. Anne Margrete satte tempoet, og vi brukte ikke lang tid før vi kunne se ned på bassenget.

Det var antakelig bassenget og solsenga som var årsaken til hastverket, men det er jo ganske kjekt å gå på litt også.

Det var en flott dag opp i høyden. Det er mange som går tur som oss, og selv om det begynner å minke på dagene, har vi fortsatt noen turer tilgode.

"Våres Plass", Karpedammen og Eivinds plass.

"Våres Plass", Karpedammen og Eivinds plass.

Det var både tungt og vondt å komme i gang denne morgenen. Det har jo blitt noen turer i det siste, og mange har vært lange. De fleste dagene begynner med en bratt bakke, og det blir bare langsomt «bedre».

Det var snakk om å gå til Norskeplassen, for så å ta mot Eivinds plass og videre mot «tauet» vi hadde sett på turen til Hjermands plass. Jentene lengtet etter en dag i sola – på solseng ved «poolen».

Nå ville de likevel bli med inn til Norskeplassen på morgenen. Det betød oppmøte, og avgang en halv time tidligere enn vanlig. Alt for tidlig, selvsagt. Vi er jo på ferie.

Siden det ikke var noen skikkelige planer, måtte mye tas på sparket. Det ble til at vi tok opp den lange og mer «direkte» bakken mot Norskeplassen. Vi hadde ikke gått denne bakken før dette året. Den er omtrent like «god» eller «dårlig» som «Brattebakken», men her tas hele høyden i en jafs. Det er enkelt å gå til Norskeplassen når du først er oppe.

Det var andre på Norskeplassen, også en politi, som gjorde slutt på salget av frukt og drikkevarer. Det var ikke helt populært blant oss som ikke hadde nyttet anledningen til kjøpe den planlagte colaen.

For jentene ville det bli en kjapp tur. De gikk tilbake mot bassenget og solsenga. Vi andre satte kursen mot Sukkertoppen, hvor Edvin, Sigbjørn og Kjell tok mot Eivinds plass, men jeg gikk veien mot «Våres plass».

De andre ville ta stien videre mot tauet vi hadde sett da vi gikk fra Hjermands plass til Eivinds plass. For min del satset jeg på en rundtur, selv om jeg ikke helt hadde planen klar...

Også denne dagen var det meldt om varme. Opp mot 27-28 grader, men det antakelig nede i Puerto Rico. Oppe i høyden var det nok ikke så varmt, og en liten bris gjorde det absolutt levelig. Selv om det ble varmt der vinden ikke fikk tak.

Etter å ha tatt turen bortom «Våres plass» tok jeg stien mot Karpedammen. Jeg møtte ikke mange andre, selv om jeg kunne se en del folk som også var på vei mot «Våres plass».

For de som går mot Karpedammen langs veien – motsatt av det jeg gikk, kan det av og til være litt vanskelig å finne stedet der veien ned til selve dammen tar av. Denne gangen var det et helt greit merke. En stor gul gravemaskin sto ved avstikkeren.

Nedover veien, var jeg usikker på hvor jeg så skulle gå, men tok inn mot Eivinds plass. Stien fra veien til Eivinds plass, var stedvis en grøft der regnet hadde vasket vekk stein og grus.

Det var fortsatt lite folk. Jeg traff en kar mellom veien og til jeg var oppe ved Sukkertoppen. Bakkene opp mot toppen er fortsatt like lange som før, og jeg fikk opp pulsen – helt som vanlig.

På veien nedover, ble det en stopp for drikke på Norskeplassen, hvor selgerene av frukt og drikke var vekk.

Jeg fortsatt mot «Dalen» og «Natural Park», men nå ble det full fart og lett jogg nedover bakkene. Det gikk fort. Også denne gangen var det folk på vei, som ikke helt hadde peiling på hvor de var. Jeg håper den litt eldre svenske damen fant fram.

Det hadde vært nok en flott tur i flott vær. Denne gangen en del på vei, men jeg fik da besøkt en del «plasser».

Med Norskeklubben til Arguineguin - tur 7

En kjekk tur i selskap med mange andre.

Hele gjengen burde egentlig være klar for tur inn til Norskeplassen denne dagen. Planen var å gå Miljøløypa til Arguineguin sammen med Norskeklubben. Det hadde jo ikke blitt noe av denne tradisjonsrike turen første søndagen vi er her nede. Første søndagen gikk Norskeklubben ned til Puerto Rico.

Denne søndagen fikk vi frafall, da en av jenten ikke følte seg helt i form. Edvin og Kjell tok sikte på å følge Norskeklubben opp fra Puerto Rico via «Tauet» og opp til Norskeplassen. Sigbjørn gikk alene opp den lange (og bratte) bakken mot Norskeplassen.

Det ble bare Bestyrerinnen, Anne lise, Ingrid og jeg, som tok opp den vanlige «Brattbakken» fra "Natura Park". Jentene og jeg, er en god gjeng, og denne gangen holdt vi et bra tempo oppover og innover mot Norskeplassen.

Det var masse folk på Norskeplassen, og det var før folkene fra Norskeklubben, som ville komme fra Puerto Rico (inklusive Kjell og Edvin) og gjengen fra Arguineguin.

Jentene og jeg var klar for å fortsette turen tidlig, men måtte vente. Først i tolv-tiden var vi igang med Miljøløypa – i lang rekke. Det var nesten førti stykker som ville følge Norskeklubben mot Arguineguin denne søndagen.

Det var mange som ville på søndagstur. Værmeldingen var egentlig ikke helt bra. Det var snakk om temperatur på opp mot 30 grader. Noe som er varmt. Nå ble det aldri varmere enn rundt 25 grader, som jo er nesen perfekt temperatur. Spesielt med tanke på at vi er i slutten av november. Hjemme går snøplogen enkelte steder.

Miljøløypa er i god stand, og det var lett å gå nedover. Selv om vi var mange hold vi bra tempo. Turen fra Norskeplassen og ned til Arguineguin er på omtrent en mil, da kommer en liten spasertur inne i byen i tillegg, og selvsagt avstanden fra startstedet og til Norskeplassen.

En slik tur gir også anledning til å bli litt kjent med andre turfolk, og jeg hadde flott følge. Det ble en grei og kjekk tur, med sola i ansiktet og litt trekk i mot enkelte plasser, som gjorde at varmen aldri ble noe problem.

For mange, oss inkludert, endte turen sammen med Norskeklubben på klubbmøte. Tradisjonen tro ble det løftet glass og drukket – til allsang. Egne tekster til vanlige melodier.

Det var andre gang vi tok Miljøløypa i denne omgang. Det er en fin tur, og hjemme går jeg ofte samme turen. Likevel hadde det passet med flere turer ut fra Norskeplassen.

Om helsa – og beina – holder står flere turer på programmet. Først og fremst fra Cooperativet til «Natural Park», men også rundturen til «Våres plass», Karpedammen og Eivindsplass. Enda har vi heller ikke fått med oss Champanje-stien.

Som vanlig ble det en spasertur tilbake til «Natural Park», men jentene tok drosje. De var opptatt av å komme tilbake til hotellet for å innta solstoler ved bassenget.

Denne dagen var det skikkelig varmt nede ved sjøen. I noen av krokene må det ha vært opp mot 30 grader. Bakken opp fra Balito til hotellet var også varm og lang denne dagen. Vi nådde – selvsagt - «Happy Hour» på «Naural Park».

En rask tur til «Våres plass» Tur 6.

Denne dagen gikk det fort.

Gjengen ville gå strandtur, og tok ut med drosje ganske tidlig. Jeg sto alene igjen på vår samlingsplass utenfor «Natural Park». Det var ikke dagen for å ligge ved bassenget, men heller ikke dagen for en skikkelig langtur. Det ville passe best å holde seg til kjente plasser, hvor det også ville være flere – om noe skjedde...

Jeg er ofte alene på turer i fjellet hjemme, og har ikke problemer med å ta ut mot Norskeplassen og videre innover alene. Det er liksom likevel tryggere om det er folk i nærheten.

Jeg hadde egentlig ingen planer for hvor lang – og lenge jeg skulle gå. En gang hadde jeg gått – alene – til «Våres plass» videre til Eivinds plass, før jeg gikk tilbake mot hotellet. Dette lå nok i bakhodet da jeg startet opp «Brattebakken» fra «Natural Park».

Jeg kunne gå i eget tempo, noe som betød at det gikk rolig en stund, og etter hvert som kroppen ble varm, økte jeg farten. Dette er mye det jeg trener på hjemme, og når jeg først kommer i gang, kan jeg holde ganske bra fart ganske lenge.

Det gikk kjapt oppover og innover mot Norskeplassen, og jeg tok ikke lange pausen der . Det ble knapt stopp i det hele tatt.

Det var mange andre på tur denne dagen også, og oppover mot Sukkertoppen fikk jeg «pes» av en kar som kom nedenfra. Vi for forbi noen folk, før det ble en liten pustepause på toppen. 100 høydemeter i bra fart, er ikke noe jeg gjør for ofte.

Som mange ganger før, så ble det høyt tempo innover veien mot Cortadores. Det er noe jeg har lagt merke til. Om jeg starter i bra fart, blir det ofte til at jeg fortsetter, og det hender det går fort....

Veien og stien innover mot «Våres plass» kjenner jeg godt, og det er ikke mye som hindrer. Jeg kom fram til en nesten tom «plass», burde nok ha tatt meg tid til å drikke noe, Nå var det ikke mye mer enn en time siden jeg startet, så jeg tok fatt på tilbaketuren omtrent med en gang.

Jeg tror nok farten sank litt på veien tilbake, men rundt Sukkertoppen, der veien går svakt nedover, ble det igjen «full fart». Til det ble bråstopp i bakken ned fra sukkertoppen mot Norskeplassen.

Jeg gikk på kjentfolk. Det ble stopp og snakk om de forskjellige rutene her opp. Sigmund er godt kjent i området, og har gått alle de vanlig stiene, og sikkert også de fleste uvanlig. Det er alltid noen gode opplysninger å få med seg.

Nede på Norskeplassen var det fortsatt mye folk. Jeg var tydeligvis tidligere på vei ned enn vanlig. Siden jeg ikke hadde tatt turen ut til Eivinds plass, syntes jeg det ville være greit å ta «Dalen» mot «Natural Park». Den er en kilometer lengre enn stien rett ned. «Dalen» er ganske kjekk å gå, og nedover er det mulig å holde bra fart. Det ble småløping nedover bakkene.

Helt til et følge spurte om veien. De var tydeligvis ikke kjent i området, og jeg hadde litt problemer med å fortelle hvor de skulle gå for enklest å komme nedover mot Anfi.

Jeg tror at både «Natural Park» og Balito var ukjente steder. Jeg måtte vifte med armen da de sto og var usikre på hvor de skulle – fra andre siden av dalen.

Hjermands plass, men først «dusjen» - tur nummer fem.

En flott langtur ut fra Norskeplassen.

Alle i vår gjeng går mye tur. Hjemme blir det som oftest flere turer i uka, og da gjerne en tur på opp mot tre timer. Selvsagt blir vi i form av slikt. Tur hver dag her ned er ikke helt den samme «utfordringen» for oss, som det muligens er for mange andre.

Jeg tror det er mange som er godt fornøyd om de kommer inn til «Våres plass», Eivinds plass, eller får en rundtur fra Arguineguin til Puerto Rico om Norskeplassen. Dette blir lett turer på omtrent de «vanlige» to – tre timene.

Det er slike turer vi har gjennomført til nå, men gjengen har andre – og litt lengre – turer på programmet. For egen del er det ikke like lett å ta ut på disse langturene, det hender beina og føttene blir både såre og ømme. Noe jeg ikke direkte ser fram til.

Likevel er disse turene virkelig kjekke, for de går i et litt annet terreng en det «kjedelige» terrenget rundt Norskeplassen. Og det er jo greit å få med seg.

En slik langtur er det Sigbjørn planla for torsdagen. Nå skulle torsdag være siste dag med litt kjølig vær. «Bare» så vidt over 20 grader oppe i høyden og det var meldt skyer. Perfekt turvær, og det var helt greit å utnytte dette flotte været til en langtur – før varmen satte inn i helga, med opp mot 30 grader nede i Puerto Rico.

Sigbjørn inviterte til å besøke Hjermandsplass, og Edvin heiv seg på med det samme. Kjell var usikker, og jeg var – som vanlig – skeptisk.

Det ble til at hele gjengen, alle 8, gikk samlet til Norskeplassen, opp «Brattebakken» og videre innover. Vi var ikke alene på tur, og på Norskeplassen var det godt med folk. Vi fortsatte alle videre mot «Våres plass», men et lite stykke før varden, tok vi fire gutter (for alle ble jo med – selvsagt), mot «Karpedammen» - og tok av mot «Dusjen» ved stidelet, en liten kilometer fra «Våres plass».

Etter nok et par kilometer (litt omtrentlig) sto vi på veien rett under «Dusjen». Det var på tide med en liten pause. Vi var omtrent halvveis på rundturen. Den enkleste halvparten...

Det er ikke helt enkelt å finne stien mot Hjermandsplass fra veien rett under «Dusjen». Regnet som har vasket vekk en del og grusen, har ikke gjort det lettere. Stien går bratt ned mot et bekkeleie, og nede i bunn av bakken, er det greit å finne «Caminoen» som går videre mot sør.

Det et lett å følge stien mot Hjermandplass, men den går opp og ned over tørre bekkeleier, opp ned over åskammer og rundt brattheng, før den ender opp ved «Tigeren» og Hjermandsplass.

Der var det på tide med en rast og stopp. Videre nedover mot «Barancoen» går «veien» på flate fjellet. Det er lagt stein på begge sider av stien og lagt opp varder. Det er egentlig enkelt å finne fram.

Vi hadde litt problemer med å finne stien på andre siden av elveleiet, men så snart vi fant den var det greit å følge Caminoen til opp på brinken der stien videre mot Eivinds plass var lett å se.

Dette lille stykket var egentlig ganske flott. Stien gå oppe i siden over elveleiet, og er «vedlikeholdt» siden sist vi gikk her. Det er imponerende hvordan de har lagt den opparbeidete stien i terrenger, og når utsikten i tillegg er flott, blir det ekstra kjekt.

Det er et stykke ned til Eivinds plass, og først en bakke opp, men igjen er det lett og greit å gå. Vi hadde vært på beina en stund og tok en ny pause nede ved varden, før vi tok fat på bakkene opp til Sukkertoppen.

På Norskeplassen ble det litt diskusjon om veivalget det siste stykke tilbake mot «Natural Park». Denne gangen valgte vi å gå «Dalen». Det er nok en kilometer lengre å gå enn stien ned «Brattebakken». Vi hadde behov for å få med denne ene kilometeren for da ble totallengden på 18 kilometer, som jo er mye lengre enn 17 kilometer.

Vi brukte nesen fem timer på turen. Dette er en skikkelig flott langtur ut fra Norskeplassen. Den kan trygt anbefales.