En vanlig tur med fire topper fra Gramstad.

Soloppgang i starten og solnedgang i slutten.

Yr mente det ville bli noen kalde dager med frost fremover. Siden jeg ikke er spesielt glad i is, tenkte jeg på en tur litt i høyden mens det var forhold for det, og ikke på stranden denne dagen. Det var ingen tørr dag, men regnet hadde kommet på natten. Dagen skulle ellers være både tørr og med sol. En god dag for tur.

Det måtte bli en dag fra Gramstad. Jeg tenkte i utgangspunktet på å ta turen over til Resasteinen og videre mot «Skaret» og så Dalsnuten. Det er en stund sidden jeg har tatt denne turen. Selv om jeg har «planlagt» den noen ganger.

Det var andre som ville på tur denne dagen. Søndag er jo den store turdagen for folk flest, og på Gramstad var det nesten full parkeringsplass.

Jeg ruslet oppover bakken mot Bjørndalsfjellet, og hadde ikke helt bestemt meg for hvor turen skulle gå. Ved gjerdeklyveren mot Bjørndalsfjellet ble det til at jeg satset på den vanlige turen inn Bjørndalsmyra og opp til skaret under Matirudlå, fortsatt med litt tro på å ta turen til Resasteinen.

Jeg la også turen bortover mot selve toppen, og det kom to karer i mot. Den ene etter den andre, og begge med god fart. Jeg hadde ikke muligheter for å holde følge bortover Kulheia.

Sola sto lavt og jeg hadde problemer med å se ned i de mørke skyggene. I dårlig lys hender det at jeg mister dybdesynet på grunn av venstreøyet som ikke er helt å stole på. Denne gangen måtte jeg virkelig se skikkelig etter for ikke å tråkke feil.

Det hele ble så meget bedre da jeg igjen kom ned i skyggen på vei mot veien, etter å ha hatt en tur oppom Bjørndalsfjellet. Der var jeg nesten alene, og selv om det var andre på vei oppover mot toppen, var det ingen måte den folkevandringen som jeg fikk oppleve på Dalsnuten.

I sommer og høst, var det enkelt å ta turen bortom Resasteinen før jeg tok Dalsnuten. Det manglet ikke på krefter og beina var bra, selv med en del skikkelige langturer i uka. Nå senhøstes, med vinterklær og litt tyngre sekk, så synes jeg ikke det er greit med tilleggs-turen om Resasteinen.

Denne gang sviktet også viljen til å ta mot nord, og jeg fortsatte like mot Dalsnuten ved stidelet på toppen av Rinnane. Det ble over Kjørkerindå og videre mot stien fra Dale og opp mot toppen av Dalsnuten.

Dette er jo en tur jeg har gått noen ganger i høst. Det som nok var litt forskjellig i forhold til tidligere turer, var at opp mot Bjørndalsmyra fikk jeg soloppgangen midt i ansiktet. Ved Gramstadtjørnet på vei mot bilen var det solnedgang. Begge deler flott, men med lite dagslys imellom.

Dalsnuten på en søndag med flott turvær, betyr mye folk. Det var mange som ville til toppen denne dagen, og de fikk i flokk og følge. Slik jeg klarte å oppfatte det, var det ganske mange som kom fra andre land. Denne dagen fikk de med seg en fin utsikt fra toppen.

Oppe i bakken satt det en liten familie med mor, far og gutten på omtrent 4-5 år. Han hadde gått helt alene, og nå var det tid for sjokoladepause.

Denne søndagsturen gikk ikke like fort som andre turer. Noe skyldes nok forholdene, men også det at jeg nok stoppet opp noen ganger for å få med med meg natur og utsikt. Det var virkelig en flott dag.

En regnværstur rundt Engjavatnet.

Treningsturer er greit.

Det regnet på morgenen, og værmeldingen mente det ville komme nedbør hele dagen. Likevel ville jeg på tur. Det var noen dager siden jeg hadde kommet meg ut. Styrketrening må også til, men det er kjekkere å være ute i naturen.

Jeg er ikke glad i å gå tur i regnvær. Det er bedre med tørre forhold, og enda bedre med sol. Noen ganger blir det å bite i det sure eple å ta ut på tross av helt greie forhold.

Det er best med en gammel og kjent tur i dårlig vær. Igjen tenkte jeg å gå treningsturen fra Sælandsskogen til Håfjell og videre til Bjødnali og så rundt Engjavatnet.

Turen er faktisk en «langtur» på over en mil, men utenom bakken opp til Stølssletta og videre opp til toppen av Håfjellet, så er det god vei og lite bakker. Det er i hvert fall en tur som er grei ta til i dårlig vær.

Selv om det er en enkel tur, treffer jeg ikke mange andre på denne rundturen. Det er som oftest folk ved parkeringsplassen i Sælandsskogen, men så snart jeg er gjennom porten og tar mot bakken opp til Stølssletta, er jeg oftest alene.

Denne dagen var det to andre biler på parkeringsplassen, og jeg traff et par helt i begynnelsen av bakken oppover. De var på vei ned og jeg opp. Etter det ble det som vanlig en heller ensom tur.

Regnet hadde fulgt meg hele veien oppover bakkene mot Håfjell – og nedover mot Moldtjørn og videre til Bjødnali. Det ville liksom ikke bli opphold, selv om det ikke var mye regn som kom ned. Det ble en tur med hetta ned og våt lue.

Når det i tillegg til at det bare så vidt regnet, også var omtrent vindstille, var det egentlig bra turvær. Jeg hadde ikke problemer, med været.

På kloppen over bekken på vei mot Bjødnali kunne jeg se at det var mye vann og steinen i forlengelsen av brua var delvis under vann. Jeg lurte litt på hvor mye vann det ville være i Skogsånå.

Det var like mye vann som sist gang jeg gikk her, og jeg brukte litt tid på å kommetørrskodd over. Egentlig gikk jeg forsiktig for ikke å bli vår på beine, som var det verste som kunne hende. Våt på beina har jeg da vært noen ganger før.

Nå på vinteren er stien mellom Skogsånå og traktorveien under Bukketoa ganske grei å se. Det er et par våte partier, og litt myr, men greit å finne fram.

Fra der traktorveien starter og hele turen tilbake til bilen, er det vei eller god sti. Bare omtrent 100 meter mot Jærbuskaret er det utmark – og litt bløtt. Hele stykket er antakelig omtrent 3 kilometer, og det er jo ørlite kjedelig å tråkke på vei.

Hele turen gikk i regnvær. Ikke så mye som et lite øyeblikk med opphold, men likevel var det ikke så mye nedbør at det var nødvendig å ha hetta oppe. Det ble en skikkelig grei tur – i regn.

Det gikk litt senere enn vanlig, og denne dagen brukte jeg noe over to og en halv time totalt. En grei treningstur denne gangen også.

Bore til Reve havn med broderen.

En kald men grei tur.

Broderen ville gjerne på tur, og dager med noenlunde bra vær må brukes. Nå var problemet at det var en kald dag. Temperaturen hjemme var ikke mange gradene over null.

Med muligheter for is i høyden var broderen innstilt på en strandtur. En kald strandtur. Det blåste 6-7 m/sek, og selv om det bare er en laber bris, kan det bli kaldt. Nå har både broderen og jeg skikkelige vinterklær, så selv noen kuldegrader og vind burde ikke hindre tur.

Vi har noen ganger alt denne høsten, tatt turen fra Bore til Reve havn. En tur som ikke går på sandstrand, men som likevel er temmelig flat. Egentlig uten hindringer, utenom et par små felter med rullestein.

I stede for sand og strand, går denne turen over gjorder og beitemark. Det er egentlig et litt annerledes landskap enn det vi vanligvis tenker på når vi skal til sjøen – eller langs stranden. For oss er det vanlige sand og sandstrand.

Turen er på litt under en mil, og går normalt på omtrent to timer. Det greie med denne turen er at halvveis- ved Reve havn, er det et «kryp-inn» med stoler. Det passer godt å ta en pause her, med te og kjeks.

På parkeringsplassen ved Borestranden, var det kaldt. Skikkelig kald, før vi fikk opp varmen. Vinden kom rett i mot og traff oss midt i fleisen da vi startet fra bilen. Det tok ikke lang tid før klaffene på luene kom ned over ørene. Det er ikke helt vanlig.

Vi gikk på innsiden av sanden. På mark, som er skikkelig godt underlag. Passe fast og uten stein. Det eneste problemet, er at det tynne plantelaget går lett i stykker og da er det sand under.

Vi møtte andre som også var på tur. Ganske mange bruker området til å lufte hunden, og det ligger en del plastposer rundt om...

Et stykke på vei mot Fuglingene, traff vi kjente. Min nabo Kåre, som har vært med på noen turer, var på sin – nesten daglige – tur. Han går ikke fullt så langt som det vi planla for dagen, men er ut i omtrent en time.

Det hender ganske ofte at vi går forbi folk som surfer. Et par plasser er det som oftest bølger store nok for surferene, og kulden stopper ikke de folkene. Denne dagen manglet bølgene – og surferene. Havet lå temmelig flatt, nesen uten bølger i det hele tatt.

Det var is i stien enkelte plasser, men ikke så mye at laget problemer. Vi nådde Reve havn i god stil, og kunne ta stolene i bruk. Godt i le av vinden.

Selvsagt hadde vinden snudd litt på vår vei sørover. Vi fikk ikke direkte motvind, men vinden helst rett inn fra sidden – fra øst. Vi var godt innpakket også på turen nordover.

Siden det ikke er noen bakker å snakke om, blir denne turen ikke helt en utfordring for kondisjonen. Nå skal turer med puls langt under maks, også være bra for helsa. Vi satser på å holde oss friske.

Det tok oss de vanlige omtrent to timer på turen denne gangen også. Vi var begge ganske godt fornøyd med turen, men vi brukte ikke lang tid på å komme oss inn i bilen da vi igjen sto på parkeringsplassen.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Den vanlige runden i vanlig vintervær.

At værmeldingen ikke helt er å stole på, er kjent nok. At den også kan endre seg ganske kjapt, har jeg også erfart noen ganger. Denne gangen både endret værmeldingen seg, og var heller ikke helt riktig.

Det så ut som om det kunne bli en veldig grei dag for tur, i følge værmeldingen på kvelden. Det var snakk om sol og varmegrader. På morgenen hadde det hele endret seg til overskyet og det ville bli mer vind enn tidligere meldt. Det regnet da jeg kom til Gramstad.

Med varmegrader hjemme var jeg oppsatt på tur nesten uansett hva vær det ville bli denne dagen. Fremover så det ut som om det ville bli kuldegrader på nettene, og muligens glatte forhold. Skulle det bli en smak av fjell og utmark, så var det denne dagen som ville passe.

På Gramstad var det regn, og ikke folk. Det var noen biler. Jeg satset på den vanlige turen til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten - og om det var en bra dag – også Dalsnuten.

Jeg så ikke for meg en langtur oppom Resasteinen denne dagen. Det var alt for vått i bakken og glatt sorpe. Jeg hadde et skikkelig fall i uka, og vil helst ha en tur uten slike overraskelser.

Jeg så ikke andre oppover bakkene mot Bjørndalmyra. Det var ikke engang spor av folk. I mangel av folk var det fugl. Det spratt opp en orrhøne like ved siden av stien. Det er kjekt med store fugler, men trenger de å omtrent skremme livet av folk?

Innover myra minnet det mer om vassing enn gåing. Det var virkelig mye vann, - og det regnet. Heldigvis kom vinden og regnet for det meste bakfra både oppover og bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet.

Det sluttet å regne, og resten av turen gikk med hetta ned. Det kom noen dråper, men det var ikke skikkelig regn. Til gjengjeld blåste det bra på toppen av Bjørndalsfjellet. Nå lød vel værmeldingen på vindkast opp mot 17-18 m/ sek, og der fikk de rett.

Nedover bakkene mot veien og videre mot Fjogstadnuten var det heller ikke folk – eller spor av andre. Nå var det lysning ute i vest og klart mot sør. Det ble bedre være etter hvert.

Uten regn og med mindre vind enn det jeg hadde på toppen av Bjørndalsfjellet, var jeg ikke i tvil om at det også måtte bli en tur oppom Dalsnuten denne dagen. Det var en god del vått berg både over Rindane men spesielt nedover fra Kjørkerinda mot Kvitemyr.

Nå henger skoene skikkelig bra på vått fjell, men det er ikke mye som hindrer utgliding i sorpa nedover bakkene. Jeg gikk forsiktig.

Fra jeg kom inn til trappene mot Dalsnuten på nordsiden og oppover mot toppen kikket jeg etter folk. Ikke et menneske på nordsiden og heller ikke andre i stien oppover mot toppen på sørsiden.

Det er så pass uvanlig at jeg ikke treffer andre her, at jeg nesten håpet at denne dagen ville jeg bli helt alene på turen. Selv på Dalsnuten.

Det var andre på tur. Jeg kunne se spor oppover, og et stykke fra toppen satt det to jenter, men ingen i nærheten av varden. Jeg var nesten alene på toppen denne dagen.

Jeg møtte ingen på veien mot Gramstad, og på parkeringsplassen var det en bil utenom min, og den tilhørte sikkert jentene på toppen. Det er ikke ofte det er så folketomt i stiene rundt Dalsnuten. Så dårlig var da ikke været.

Det ble den vanlig runden denne dagen. Med litt dårlige forhold, gikk det senere både oppover og nedover bakkene. Eller kan det være jeg er i dårlig form, Det blir jo mindre langturer og bakker på vinteren.

Fra Hå gamle prestegård til Reimevika.

Det ble en kortere tur enn planlagt.

Planen var klar. Det kulle bli en skikkelig tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En tur på opp mot 18-19 kilometer, og med en bakke.

Jeg tror det bare ble en slik tur i fjor, og en sjekk i loggen viste at jeg gikk turen i midten av desember 2023. Det var på tide å prøve seg på turen også i 2024.

Dette er en tur jeg har gått i ganske mange år. Omtrent fra de begynte å kalle det «Kongeveien». Det har alltid vært en «vintertur». En tur jeg gikk når det var snø og is andre plasser. En god erstatning til den vanlige turen rundt Lifjellet – som jeg heller nesten ikke bruker.

Da jeg brukte denne turen i vinterhalvåret, syntes jeg det ville være greit om jeg fikk «utsatt» første gang den vinteren, til over nyåret. Jeg tror det skjedde bare et år.

Dette året er vi ikke engang i desember før det er is og snø og kuldegrader andre steder, slik at turen blir aktuell. Det ville jo uansett være litt kjekt å teste formen på en så pass lang tur.

Nå kunne broderen tenke seg å bli med på turen – et stykke. Han var ganske klar på at han ikke så for seg å gå fra Hå og helt til den gamle kirken. Han planla å snu et stykke fra halvveis sørover.

Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård for så å ta Kongeveien sørover. Forbi Obrestad fyr videre til Obrestad havn og opp på Kommedelen. Broderen var ikke sikker på hvor han ville snu. Vi fikk se hvordan det går.

Jeg regnet jo med at Kongeveien ville være grei å gå, selv om det nok ville være glatte steder – spesielt gangveien og gjerdeklyverene. Det ville også være noen myrsøkk med litt is, og det er noen steinete partier som også kunne være glatte.

Det første stykket fra Hå gamle prestegård, går over marker hvor det normalt er sau. Her var det som vanlig ganske greit å gå. Rundt Fuglevikene var det ikke like bra. Det var dyrket mark helt ut til strandsteinene. Stien var omtrent borte og det var ikke helt enkelt å gå.

Det var ikke vanskelig å finne fram. Fyret sto mot horisonten i skarp profil mot den lave sola. Vi kom oss over marka og fant igjen stien under «kongesteinen». Videre under fyret var stien mer eller mindre som alltid.

Nå var gangveiene spinnglatte, og vi var forsiktige over gjerdeklyverene. Det tok litt tid, men vi kom oss fram. Vi fulgte veien rundt Pibarvikå, men endte ut i myr – godt opptråkket av dyr, og måtte gå rundt et stykke. Det var ikke snakk om gå stien. Det tok tid.

Vi kom oss greit videre forbi Obrestd havn og bortover mot Komedelen. Fra toppen, som ikke er så veldig høyt over havet, er det flott utsikt både mot nord og Obrestad, men også sørover til Reime og videre mot Varhaug. Selvsagt ligger Nordsjøen utenfor i mer en 180 grader.

Det var en dag med nesten ikke vind og sola skinte. Havet lå omtrent flatt og det var nesten ikke bølger nede i sjøkanten. En flott dag så nær storhavet.

Broderen mente det var en grei plass å snu, men forholdene den dagen var ikke slik at jeg ville på langtur. Vi ble enige om å ned til sjøhusene ved Sørreimevika. Det er omtrent halvveis i forhold til den planlagte turen.

Det ble en lang pause, og tilbaketuren gikk over Komedelen til veien. Det ble en tur opp om 1000års stedet til Hå, og så tilbake til veien. 

Fra der var det asfalt til bilen. Glatt asfalt enkelte plasser, men denne dagen var det bedre enn å gå i myr opptråkket av dyr.

Novembertur uten frost og snø.

Den vanlige turen rundt Engjavatnet . uten følge.

For noen år siden startet vinteren i midten av november og kulden og frosten hold til langt ut i februar – omtrent. Dette året ble det et besøk av vinteren i november. Denne morgenen viste termometeret 9 grader. Varmegrader. To netter siden var det minus 9.

En dag med ni ti grader og regn tok knekken på is glatte forhold. Det var muligens greit å ta en tur litt mer i høyden enn helt ute ved sjøen.

Det kunne jo fortsatt være en og annen flekk med is, spesielt i myrsøkkene, men det ville antakelig være ganske greie forhold. Nå ville det bli en ensom tur. Broderen var ikke innstilt på bakker – og muligens is.

Jeg tenkte på en helt vanlig tur til Håfjell og rundt Engjavatnet. Broderen ville til Njåskogen. Det var en dag med varme, skyer og vind. Værmeldingen mente det kunne blåse opp mot 20 m/sek i kastene. Erfaringen er at det går greit. Mesteparten av denne turen går ganske beskyttet mot vind.

Det var ikke mange andre da jeg kom til parkeringsplassen i Sælandsskogen. En enslig bil uten om min. Det ville ikke være mange andre på tur denne dagen. Nå er det stor sett ganske tomt for folk utenom i helgene, og rundt Engjavatnet treffer jeg sjeldent andre.

Innover skogen fra parkeringsplassen kom jeg på melodien - «It,s is beginning too look a lot like Christmas. Every where you go.». Det var ikke en snøflekk og jeg måtte ha åpen jakke for ikke å svette. Ni grader og overskyet med mulighet for regn, er nettopp det vanlige været rundt Jul. Ikke frost og litt hvitt som vi hadde bare for to dager siden.

Oppover bakken mot Stølsletta og Vindskaret var det egentlig tørrere enn hva jeg hadde ventet. En liten isfloe følte seg ganske ensom, og gjorde ikke en katt fortred.

Det ble til at jeg la turen oppom toppen av Håfjell. Bakken opp var nettopp hva jeg trengte etter de flate turen i det siste. Utenom bakken mot toppe er det smått med skikkelige bakker rundt Engjavatnet.

Nede ved Bjødnali lysnet det i sør og sola tittet frem et lite øyeblikk. Det ble fort mer enn kjekt å være på tur. Det ble en tur der jeg kom i godt humør, og gledet meg over landskapet og naturen rundt meg.

Det er jo litt spesielt at det å gå ute i naturen skal være så kjekt, men jeg glemmer fort både vær og vind og stive bein når jeg er ute og går.

På vei mot «Skogen» kom jeg på at Bestyrerinnen gjerne ville ha noen grener av sibirlerk – gjerne med noen kongler. Nettopp på veien innover langs Engjavatnet er det en hel skog å ta av. Det tok bare en liten stopp for å få med det jeg tror bestyrerinnen trenger.

Hadde jeg hatt følge av Einar eller broderen, ville det blitt stopp for en pause ved «Skogen». Alene blir det full fart forbi og videre bortover mot Skogsånå og Engjanemyrene.

Nå hadde sola slått seg til ro bak skyene, og det ble merkbart mer vind – og kaldere, selv om det så avgjort ikke var snakk om kaldt. Det var god temperatur, og selv om det blåste litt i Jærbuskaret var det langt fra så sterk vind som meldt.

Videre nedover mot Sjelset og bort til «Kleiva» og så langs ånå tilbake til Sælandsskogen er det vei og enkelt å gå. Har er det mulig å holde god fart, og for meg tok det ikke lang tid før jeg sto ved bilen.

Turen er på omtrent 11 kilometer, og utenom bakken opp til Håfjellet er det temmelig flatt og mye vei. En enkel tur som likevel krever litt, og jeg bruker omtrent to og en halv time på rundturen.

En grei vintertur fra Orre til Reve.

En kjekk tur sammen med Einar.

Det hadde vært en kald natt, og fortsatt viste termometeret utenfor kjøkkenvinduet minus fire grader. Noe som ikke helt er vanlig på våre kanter. Med frost og et lite lag med snø og hagel, måtte det igjen bli en strandtur.

Vi har mange og lange strender i nærområdet, så det er en del mulige turer å ta av. Siden det hadde blitt en tur fra Hellestø forrige turen, så tenkte jeg på å starte fra Friluftshuset på Orre. En av de første turene jeg gikk regelmessig -for mange år siden, var fra Reve havn til Orre.

Det er en helt grei tur å gå fra Orre til Reve. Den gang jeg startet med å gå tur, var det ganske langt å gå de fem kilometerne fra Reve til Orre, for så å snu å gå tilbake. En dagstur på en mil, selv om det er temmelig flatt, var «nok» den gangen.

Etter førti år begynner det igjen å bli en lang tur. Jeg hadde i tillegg tenkt å ta med en tur sørover til Orreelva, før jeg gikk nordover. Det ville gjøre turen to tre kilometer lengre,

Broderen var ikke interessert i en strandtur denne dagen. Nå har jeg heldigvis en nabo som stiller opp, om det passer. Jeg ringte Einar, og han ville gjerne vare med. Han gjorde seg klar på kort varsel. Bra gjort.

Det var kaldt, med blå himmel, sol og lite vind. Både Einar og jeg hadde godt med klær på og i hvert fall skikkelig hodeplagg. Det var vinter.

Selv med et tynt lag med snø og hagel så var det greit å gå. Det var så pass kaldt at snøen ikke var glatt i det hele tatt. Det gjorde selvsagt også sitt at det er en god del sand – naturlig strøing.

Vi kom oss greit sør til Åtangen og kunne kikke bortover mot Skårtangen der Orresanden starter i sør. Det er bare et kort stykke nordover. Orresanden er mer to kilometer fra ende til ende.

Denne dagen var sanden hard det det fortsatt var frost, og det gikk lett det første stykket. På Orresanden ble sanden etterhvert løs og det ble tungt å gå. Vi trakk opp i dynene, og kom ganske kjapt til Søreneset og videre ut på Revesanden. Her var det igjen greit å gå – et stykke.

Vi stoppet en liten stund ved søre Revtangen for å kikke på bølgene som slo innover – fra begge sider. Både fra nord og sør, selv om trekken sto fra sør.

Det skifter ganske ofte på søre Revestranden. Denne dagen var det sand omtrent halve stranden og stein videre nordover. Rulle stein er ikke greit å gå i, så vi klatret opp i sanddynene og tok videre nordover.

Vi endte ut på Reve havn, hvor det ble en kort pause. Selv om det var sol, så ble det kaldt da vi stoppet. Vi tok ganske fort sørover igjen.

Vi gikk oppe i sanddynene et stykke lengre enn da vi gikk nordover, og hadde litt problemer med å komme oss ned på stranden. Einar fant en plass hvor vi kunne komme oss ned. Sanden var frosset, så det var ikke mulig å sette hælene ned i sanden. Det ble buksebaken ned den lille bakken.

Tilbaketuren gikk på innsidene av sanddynene. Det er nesten like flatt der som ute på stranden, og for oss var det greit å holde oppe tempoet.

Inklusive en kjapp pause ved Reve havn, og turen sydover til elva, ble det en tur på nesten tre timer denne dagen. Det var både Einar og jeg godt fornøyd med.