Bynuten

En skikkelig lørdagstur.

Turen til Bynuten er en av de turene, som etter hvert har blitt en «langtur». Langtur var ikke det jeg tenkte på da jeg begynte å planlegge lørdagsturen. Jeg så helst for meg en vanlig tur rundt Li.

Jeg «husket» liksom ikke Bynuten. I tidligere tider, var turen til Bynuten den vanlige treningsturen. Formen var bedre den gangen. Det er ikke å legge skjul på at det har blitt tyngre med årene å komme opp på Sandnes høyeste fjell.

Været var årsaken til at jeg i det hele tatt tenkte på en litt lengre tur enn den vanlige lørdagsturen. Fortsatt skinner sola, fortsatt har det ikke regnet på en god stund og fortsatt blåser det omtrent ikke i det hele tatt. Det er skikkelig bra forhold for en fottur. Til Bynuten?

Det har hent – for noen år siden – at jeg har vært ensom og alene mot Bynuten. Det var ikke slik denne lørdagen. Alt da jeg kom var det en hel del biler på parkeringsplassen og andre som salet opp for en lørdagstur.

De første bakkene gikk greit. Jeg klarte å holde tempoet så pass greit at jeg ikke fikk pulsen helt opp. Det hender jeg glemmer hvilken form jeg egentlig er i, men ikke denne gangen.

Det var helt greit på toppen å få se stien framover langs Trollabærtjønnet. Her pleier jeg ofte å kunne se folk som er et stykke lengre framme. I dag så jeg ingen, før jeg gikk på en gjeng som hadde kommet opp den gamle stien på andre siden av vannet. Gjengen var omtrent på min alder, og det fikk meg til å huske en gammel historie.

En gang for lenge siden – svært lenge siden, - kom jeg en tidlig morgen over marka og ned mot vannet, på den gamle stien. Der var det noen jenter som hadde tatt morgenbadet – uten badedrakt. De ble nok noe overrasket over meg som for forbi.

Etter litt fundering kom jeg til at disse jentene må være omtrent i 50 åra nå, og det fikk meg til å lure på hva de tenker om historien i dag... (Om de i det hele tatt husker den.)

Det var i de årene jeg kunne komme meg opp til toppen på en time og et kvarter. Det tar lengre tid nå. En del mennesker mener jeg bør være ganske glad for å kunne komme opp i det hele tatt, men SÅ gammel er jeg ikke - ennå.

Jeg er imidlertid gammel nok til å få skader om ikke alt går som det skal. Denne gangen fikk jeg skikkelig vondt på utsiden og undersiden av ankelen. Antakelig et leddbånd som sa fra at det hadde fått nok av traskingen min. Det gjorde skikkelig vondt, men jeg stavret meg avgårde, og smertene ga seg litt etter hvert. Jeg kunne kjenne det om jeg tråkket feil....

Skaden satte stopp for å gå uten å sjekke hvor jeg satt foten. Den venstre denne gangen – etter å ha måttet ta hensyn til den høyre i noen måneder. Det gikk ikke fort opp bakkene – heldigvis.

Utsikten fra toppen var som vanlig på gode dager. Byen var godt synlig, og det var mulig å sjekke snøforholdene innover heia. (Lite snø). Vådlansnutane var omtrent fri for hvitt.

Nedturen gikk egentlig bedre en fryktet. Smerten i foten ga seg etter hvert, og det var mulig å ta seg fram uten for mye problemer. Det går aldri fort med meg ned de bratteste kneikene uansett. På flatene gikk det som normalt – for alderen.....

Det kom fortsatt folk i mot. Selv da jeg var nesten nede, var det folk som startet på turen inn i heia.

Nesten 40 biler er ganske mange på en vanlig lørdag. Det sier noe om været – et flott turvær.