Lifjellet 27. mars

 Vår i lufta og blå himmel

Det var klart at det ville bli en treningstur rundt Lifjellet denne lørdagen. Trening er bra, og siden nesten alle turene kan være en treningsrunde, er det ingen ting i veien for at også denne runden ble en treningsrunde.

Li-runden er passe lang og passe tung for trening. Det tar meg minst to og en halv time og det går opp og ned, med en solid bakke opp til toppen. Den krever pust og høy puls.

Med en fart på 4-5 kilometer i timen, noe som ikke er usannsynlig bare sti og terreng samarbeider, så ville det ha vært omtrent 10-12 kilometer rundt- Det er bare 9 kilometer, og det sier noe om forholdene.

Nå er det selvsagt hardhauser som løper rundt på omtrent en time – uten sekk og med lette sko. Jeg er ikke en av disse...

Dette året varte vinteren til langt ute i februar. Det har vært forholdsvis kaldt til nå, men med en god del skikkelige soldager. Lange lyse dager gir vårfølelse. Selv om vi ikke er kommet lengre enn i slutten av mars, tok jeg meg i å lytte etter gjøken. Det er nå minst en måned til.

Likevel er vårtegnene lette å få øye på. Vipa er kommet. Det lukter hevd på Jæren og skyggene er ikke lenger like lange.

Vårturer rundt Lifjellet betyr kontroll av en bestemt bjørk som vokser på et svaberg ute langs fjorden. Bjørka står i le for det meste, og står likevel så åpent at det får sol nesten hele dagen – om sola skinner altså.

Denne spesielle bjørka får skudd og blader nesten før alle andre. Jeg følger selvsagt med på utviklingen. Denne gangen kunne jeg se grønne skudd, men ikke «museører» en uke med godt vær så vil denne spesielle bjørka nesten være grønn.

En flott lørdag, med sol og forholdsvis varm vær, ville jeg ikke være alene på Dale. Det kom likevel som en overraskelse at parkeringsplassen omtrent var full. Det sto biler på de vanligste plassene, og fotballbanen holdt på å fylles opp.

Det var selvsagt masse folk rundt husene på Dale, men ikke lenge etter at jeg kom meg inn i skogen, ble jeg alene. Ikke et menneske å se før jeg kom til Sprettraubakken.

Oppe i bakken var det flere partier på vei mot toppen. De bakerste så litt skeptiske ut. De stoppet opp flere ganger og kikket oppover. Det er bratt og det er bart. Ingen grei bakke om det er vått – syne jeg.

Det kom selvsagt en kar sprettende forbi i henget mot nord. Det er nesten så jeg misunner ungdommen. Hadde jeg trent i min ungdom så er jeg sikker på at....

På toppen var det folk og enda flere på vei mot toppen. En god del snakket «utenlandsk». Kjekt at også innvandrere også kommer seg ut i naturen.

Inne i skogen nedover mot Dale var det rørt og fine forhold. Det ble til at jeg jogget nedover bakkene. Det er faktisk lettere å småspringe i bakker enn å gå, og så tar det mye mindre på knærne.

Nok så nøyaktig 2 1/2 time denne dagen. Det er jeg godt fornøyd med. Det er i alle tilfeller veldig enkelt å finne forklaringer på hvorfor det ikke gikk kjappere. Det har jeg holdt på med i noen år.

Tre topper med broderen.

En fin og "ny" tur.

Det har blitt en del turer i det siste, og med vinter i heia, blir det ofte de samme turene. Mange av mine «faste» turer går fra Gramstad. Der er det mulig å velge både lange og ganske korte turer.

For en stund siden bestemte jeg meg for å ta innover Bjørndalen og Bjørndalsmyra, for å sjekker muligheten for tur til toppen av Mattisrudlå. Det viste seg å være såre enkelt. Bare et par plasser var det noen steg som bød på problemer, og da hovedsakelig på grunn av at stien ikke var spesielt tydelig. Eller nesten usynlig.

Midt i uka ville det passe med en tur som ikke er for lang, men heller ikke spesielt kort. Jeg kunne tenke meg å gjenta turen fra forrige uke. Hvor jeg tok mot Mattisrudlå fra Bjørndalsmyra, for å gå til Bjørndalsfjellet og videre mot Fjogstadnuten. Dalsnuten ville være mulig å ta med – avhengig av formen.

Broderen ville gjerne på tur, men er ennå mer tilbakeholden enn meg når det gjelder å ta ut på nye stier. Han holder seg helst til godt oppgåtte stier – som han har vandret mange ganger.

Det krevde litt overtalelse å få med broderen. Han hadde jo ikke vært innover Bjørndalsmyra, og den gangen han husket best, var bakken opp til Mattisrudlå fra Paradisskaret. Bratt og tung, og litt eksponert for oss som ikke er glad i stup – til venstre eller høyre eller bak.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen og forsøke oss på den nye ruta mot Mattisrudlå. Bjørndalsfjellet ligger omtrent i løypa, og med Fjogstadnuten i tillegg ville det bli en grei tur.

Broderen mener han er ute av trening, og at en tur på over tre timer blir vanskelig. Han går inn for å være i form til sommeren. Da blir det forhåpentlig noen turer til Blåfjellenden.

De siste turene med broderen har vært to-toppers turer. Det vi planla for denne dagen vil bli en tre-toppers tur. Det ville bli en del mer opp og ned en det vi har gjennomført i det siste.

Det kunne være en del vann i myra. Det hadde regnet, og hjemme var det bløtt. Vi «vasset» ut i Bjørndalsmyra, som var mye tørrere enn det vi hadde trodd. Det var helt enkelt å komme innover – med tørre føtter.

Jeg fant så vidt den nesten usynlige stien også denne gangen, men klarte selvsagt å gå feil – på samme plass som forrige gang. Vi kom oss opp til Mattisrudlå uten problemer.

Vi tok følge med en jente vi traff. Hun på sin første tur i området og litt usikker på veien. Bjørndalsfjellet unnagjorde vi i fin form, og det var ikke vanskelig å få pusten tilbake på vei nedover.

Broderen var innstilt på Fjogstadnuten som tredje topp for dagen, og den gikk unna i greit tempo. På vei mot Kvitemyr og Revholstjørn, ble vi enige om at Dalsnuten ville være å ta i litt for mye – denne gangen. Det fikk klare seg med tre-topper.

Broderen var godt fornøyd med det, og mente vi fikk satse på en fire-toppers tur neste gang. Turen hadde tatt oss omtrent to og en halv time, men den var ikke på mer en omtrent 9 kilometer.

En flott tur.

Prøvetur for "strandvandring 2021"

Sammen med en gjeng fra Klepp Frivilligsentral

Det kan ikke stikkes under en stol, at som pensjonist blir det mange timer hjemme i stua. Selv med tur nesten hver dag, så blir det lite aktivitet utenom. Sosial kontakt blir nesten borte – spesielt i disse koronatider.

Bestyrerinnen gjør noe med dette. Hun er med i Klepp Frivilligsentral, og gjør en innsats der det trengs. Det blir i vert fall mer kontakt med andre enn ved å sitte hjemme.

For noen år siden gjennomførte Bestyrerinnen et prosjekt der hun og Anne Lise gikk langs stranden fra Tungenes til Egersund – over flere dager. En flott men krevende tur.

Nå dukket det opp et prosjekt som kunne kombinere disse tingene. Frivilligsentralene vil samle folk på en vandring fra Tungenes til Sirevåg. De har kaldt prosjektet «Strandvandring 2021». Det er meningen at dette skal være et tilbud til «alle» og derfor vil etappene være på omtrent 5 kilometer, og med stopp for kulturminner og – ikke minst – mat og kaffe.

Bestyrerinnen meldte seg – selvsagt – som turleder, og mente ganske bestemt at jeg også skulle stille. Jeg er litt skeptisk til slike prosjekter, men....

Klepp Frivilligsentral skal ha ansvaret for etappen i Klepp kommune, og ønsket at «frivillige» skulle prøvegå de forskjellige etappene. Onsdag klokka 12 samlet det seg en gjeng på Hellestø for å gå de to første.

Planen var å gå til Sele for å ta langs Borestranden til Fuglingene og videre til Reve havn. På forhånd hadde vi blitt enige om at dette antakelig ville være to etapper. Hver på omtrent 5 kilometer.

Det var en flott vårdag med sol og litt dis, men som så ofte, det blåste fra sør. Ikke veldig kraftig, men nok til at det ble litt «oppoverbakke» ute på åpne stranden.

I tillegg var sanden litt løs. (Det pleier den ikke å være på Hellestøsanden.) Det ble litt tyngre tur den første delen, enn tenkt. Nesten halvveis mot Sele havn, tok vi en avstikker bort til Steinstjerna, også kaldt «Dødssjernå». Antakelig en grav fra 300-600 e. kr. Den er ikke undersøkt, men delvis bygd opp igjen i 1935.

Siden vi hadde tenkt oss et stykke denne dagen, ble det ikke pause ved Sele havn, men vi fortsatte over brua og ut på Borestranden. Der var sanden løsere og vinden friskere. Vi kom oss likevel greit sørover.

Ved parkeringsplassen for Borestranden ble det stopp og pause. Noen av oss sa takk for følget og måtte forlate resten av gjengen. Sosiale krav gjorde det vanskelig å bli med videre mot Reve havn.

Resten av følget tok sørover på innsiden av sand-dynene. Her var det mye greiere å gå og litt le for vinden. Ute ved Fuglingene tok vi over dynene og tilbake til stranden.

Vi hadde hørt mye fuglekvitter fra trekkfugler på veien sørover. Et skikkelig vårtegn, tillegg til lukta av hevd som lå over landskapet. På en sandvoll som vendte mot sør og sola, fikk vi oppleve et annet. Der var det en masse hestehov i blomst. Våren er kommet til Jæren.

Resten av turen gå i et landskap noe ulikt det vi hadde passert. Her går stien på gress-sletter og med en strandbrink dominerende over. Stranden er stein og rullestein. Noen steder går også stien i rullesteinene. Der er det ikke alltid like lett å holde balansen. Gjengen som surfet på bølgene ute i sjøen hadde ikke problemer med det.

Vi kom fram til Reve havn i god form, etter omtrent 11 kilometer. En skikkelig grei tur en flott vårdag. 

Med Bestyrerinnen på Høgjæren.

Fortsatt flekker med vinter.

Etter en kjapp og grei tur på mandag, lurte jeg på hva jeg skulle finne på tirsdag. Jeg hadde liksom gått de fleste enkle og greie turene. Skulle jeg forsøke meg på en av de litt lengre.

Jeg ble ening med meg selv om å ta turen fra Tovdal til Steinkjerringå. Ikke en riktig langtur, men en grei tur på omtrent 11-12 kilometer.

Bestyrerinnen hørte om planene, og kikket ut vinduet. Været var neset bra. Bare noen skyer enkelte plasser, og det så ut som omtrent vindstille. Hun bestemte seg kjapt for å bli med.

Planer er greit, men da vi kom opp ovenfor Undheim, og fikk se ganske mye snø, snudde vi kjapt på opplegget og kjørte til Holmavatn for å ta den tradisjonelle runden. Fra Holmavatn til Synesvarden og så til Steinkjerringå, så tilbake til bilen.

Selv med en avstikker til selve statuen er turen «bare» på omtrent 8 kilometer, men vil ta oss opp mot to timer. Det er god sti, men mesteparten går i terrenget. Turen går i lett terreng og bakkene (og det er bakker) er slake og greie å komme opp. 4 kilometer i timen er grei fart for Bestyrerinnen og meg.

Det var andre biler på parkeringsplassen, men merkelig få. Det har den siste tiden vært mye mer folk på tur enn tidligere. Denne dagen manglet turfolkene.

Det skulle vise seg å være mindre folk på tur enn bilene viste. Ved parkeringsplassen lå det en haug med planker, noen oppskåret i passe lengder. Andre ganske lange. Det var tydelig at noen holdt på å forbedre stien med å lage gangveier.

På en papp-plate var det oppfordring om å ta med noe av materialer ti minutter oppover stien mot Synesvarden. Heldigvis heiv jeg opp i sekken en del plank, omtrent så mange som jeg mente sekken ville tåle. Det ble omtrent 15 kilo på ryggen.

Jeg traff to av karene som jobbet. De var opptatt med bæring. Planken kom jo ikke på plass av seg selv. Mitt lille bidrag vart jo ikke mye.

Det viste seg at en av karene kjente meg igjen fra forrige gang jeg var med på bæring av plank her oppe. Virkelig flaks at jeg da hadde plank i sekken. Det var ikke lange strekket jeg bar, men siden Bestyrerinnen var med, gikk vi videre og ikke ned for å hente mer.

Selv om det ikke hadde vært frost hjemme på en stund, lå det igjen enkelte fenner på Høgjæren. Vi måtte krysse noen, og det var tydelig at andre hadde gått før oss. Dype og skitne spor.

Det ble ingen stopp på Synesvarden vi fortsatte nedover mot Steinkjerringå. Det ble kaldere da vi fikk vinden på oss. Selv om sola skinte og det var en del varmegrader – hjemme, så ble det kaldt.

Litt lengre ned og i le av trekken fikk vi en skikkelig vårtur, så lenge det varte. Ved Steinkjerringå traff vi to jenter, som også ville ta turen rundt, men i motsatt retning av oss.

Merkelig nok var det ingen andre ute på tur. Spesielt mellom Holmavatn og Steinkjerringå, pleier det alltid å være andre. Selv med kuling og nedbør treffer vi vanligvis folk her.

Det ble nye fenner, men ellers en grei tur tilbake til bilene. To timer og tung sekk – et meget kort stykke.

Søndagsturen rundt Lifjellet

Fjelltur på vinteren

Det var vær for en søndagstur. Yr var helst gavemild med godvær, og det så ut til å bli både sol og lite vind. Fortsatt mangler det en del varmegrader. Det er kaldt.

Denne vinteren har det ikke blitt så mange ganger rundt Lifjellet. Jeg gikk runden i forrige uke, og siden det som regel ble en tur i uka i tidligere år, så kunne det være greit å ta en ny tur. Tradisjoner er til for å følges.

Nå har det helst vært lørdagsturer, og mange ganger ganske ensomme sådanne. De har hendt at jeg har gått runden uten å se et menneske. Hvordan ville det være på en søndag med flott vær?

Muligens ikke helt overraskende var parkeringsplassen full. Det var biler over alt, og jeg var ikke en gang sent ute. Ikke så mye folk, men mange biler.

Som vanlig tok jeg veien mot sjøen og så ut i stien. Selv om det ikke er frost og det i tillegg var tørt, gikk jeg «den andre stien» mot Revesdal. Den er ikke så godt merket, og det går litt opp og ned, men det er ikke bratt. I tillegg har jeg ikke noe i mot å gå alene – i disse koronatider.

Kunne det være folk oppi Sprettraubakken denne gang. Selvsagt var det en gjeng på vei oppover denne bratte bakken. Blanke berget omtrent til toppen. I regnvær er dette ikke noe for meg.

I stidelet for Sprettraubakken og stien videre mot Einerneset, var det fortsatt lukt etter brannen nylig. Det var ikke så spesielt mye som var brent, så denne gangen gikk det heldigvis bra. Det er den fjerde brannen jeg har registrert i området siden jeg begynte å gå turer her.

Med fint vær og nesten tørr sti gikk det denne gangen lett å komme nordover og mot Lihalsen. Forrige gang jeg gikk turen var det frost i bakken i skyggen i nord. Denne gangen var det ikke spor av verken frost eller is noen plass.

Stigningen opp til toppen – fra Bymarka og opp, har alltid vært en «utfordring». Etter å ha gått her noen ganger i år kjenner jeg bakken så pass godt at jeg tar det med ro i starten. Det tar tid å komme helt opp og det er mulig å få pulsen ganske høyt om det er ønskelig.

På toppen fikk jeg øye på svarte og stygge skyer i vest, på vei innover mot Stavanger - og meg. Det så ut som om det hang nedbør under skyene, og jeg lurte på om det ville bli nødvendig med jakke.

Heldigvis kom aldri styggværet inn til Li, og jeg fikk en grei tur nedover mot bilen. Fra toppen og mot bilen var jeg ikke alene. Det var folk omtrent hele veien. Noen i fin form og god fart oppover bakkene, andre satt med mat og drikke langs stien.

Denne runden rundt Li hadde gått greit. Jeg kjente på beina at det fortsatt var mer å gå på. En forbedring i forhold til de forrige turene.

Selv om turen ikke er stort mer enn 9 kilometer, bruker jeg omtrent 2 1/2 time. Det viser at det går litt opp og ned.

Matisrudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

«Den gode runden fra Gramstad»

I mange år var det turen rundt Li jeg benyttet meg av gjennom vintersesongen. Ofte ble det to ganger i samme uke. Om været samarbeidet.

Li fjellet er en helt grei treningsrunde og selv om det etter hvert går litt saktere i bakken, så er dette en skikkelig treningsrunde. Det er langt opp fra sjøen og til toppen.

Som pensjonist har det blitt mye mer tur enn da jeg jobbet. Alle turene er ikke like lange, men det blir en del turer på to timer og vel det i uka.

Heldigvis «oppdaget» jeg Gramstad med et utvalg mulige turer. Det har vært helt greit å få nye – nå gamle – turer på programmet. En av disse turene er langturen fra Gramstad om Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Jeg sjekket arkivet, og det var ikke så mange ganger jeg hadde tatt denne turen siden første gang i 2018. Jeg har alt tatt denne turen en gang i år, men det var på tide og gjøre det en gang til. Jeg trenger en avveksling til turen rundt Lifjellet. Det er en grei tur på omtrent tre timer.

Det var en del biler på Gramstad, og noen var parkert ved stien mot Paradis-skaret. Jeg ville ikke bli alene denne dagen, men så ingen på vei bortover mot «Rindå».

Oppover bratte bakken gikk det bedre enn de siste gangene. Jeg hadde hevet ut et par kilo av sekken og det gjorde nok merkbar forskjell. Heldigvis møtte jeg ingen oppover. Det er ikke kjekt å møte andre når tunga henger som et slips.

Oppe på toppen møtte jeg tre kjekke damer fra Klepp, som var ute og samlet poeng slik som Bestyrerinnen. De var ikke på sin første fjelltur, men muligens blir bakken nedover mot Paradisskaret en utfordring.

På toppen av Bjørndalsfjellet var det helt andre forhold enn da jeg var der alene i forrige uke. Ikke et haglkorn å se, og nesten ikke vind, skikkelig bra forhold.

Det hadde gått helt greit opp bakkene mot Bjørndalsfjellet så det ble ingen pause. Jeg snudde etter å ha nådd varden og tok fatt på bakkene nedover mot veien.

Heldigvis var det nesten tørt. De «nye» skoene holder fortsatt, og det var ikke snakk om å gli der det ikke var vår sorpe. Selv etter mer enn et år, om enn ikke så hardt brukt, så er ALFA Impact skoene nesten nye.

Selv om bakkene opp mot Fjogstadnuten ikke er spesielt bratte, krever de likevel en del. Denne gangen forsøkte jeg å holde farten slik at pulsen ikke kom i «rød» sone. Det hjelper å kjenne bakkene.

Bortover flyene mot Revesdal og Kvitemyr vurderte jeg å ta turen direkte tilbake til bilene, men fant fort ut at denne dagen var «nødvendig» å gå om toppen på Dalsnuten.

Det er veldig god sti oppover, med trapper i de bratteste kneikene. Igjen var det greit å ta bakkene, selv om det var helt i orden med en liten pustepause på det flate partiet.

Det ble ingen stopp på toppen av Dalsnuten heller. Jeg kom meg til varden og snudde og tok fatt på det siste stykket tilbake til bilen.

Det hadde vært en flott tur, og den hadde gått bedre enn hva jeg hadde trodd. Jeg var i god form etter tre timer på beina. Telefonen mente turen var på omtrent 14 kilometer, men det må være feil. Jeg skulle tro den er 10-11 kilometer.

Bestyrerinnen og broderen på Bjørndalsfjellet

En flott kort tur.

Tirsdag ville Bestyrerinnen på tur og broderen og jeg hadde avtalt å møtes på Gramstad, og gå den vanlige runden til Bjørndalsfjellet og videre mot Fjogstadnuten og tilbake.

For meg ville dette bli en kort tur. Den er ikke mange kilometer og selv om det blir en del høydemeter, så tar turen normalt i underkant av to timer.

Siden været så ut til å bli mer enn bra, det var meldt sol og lite vind, bestemt Bestyrerinnen seg for å bli med. Hun går mange korte turer, men ikke så veldig mange høydemeter.

Med godt vær, var vi ikke alene på Gramstad. Det var folk på vei både mot Dalsnuten og oppover bakken mot Bjørndalsfjellet. Det sto også noen biler borte ved stien mot Matisrudlå. Det var nok noen som tok turen opp den bratte bakken mot toppen.

Broderen har slitt med helsa, og har ikke hatt anledning til å gå så mange turer som meg. Han har også holdt seg på flate Jæren, og mente han ville ha godt av å klatre opp noen høydemeter.

Bestyrerinnen er blitt poengjeger. Klepp Frivilligsentral har laget en tur-app, hvor det er mulig å logge inn at man er på et turmål, og der appen så tildeler poeng etter vanskelighetsgrad.

Turen til Bjørndalsfjellet ville gi ganske mange poeng. Bestyrerinnen så frem til å komme til topps. Det gikk veldig greit et godt stykke oppover bakkene, men halvveis oppover måtte vi stoppe. Bestyrerinnen trengte påfyll. Det er ikke helt greit å starte på tur uten frokost.

Vi tok det med ro videre oppover, men nådde selvsagt til toppen. Bestyrerinnen var fornøyd, både med å nå toppen og å få tildelt poengene.

Nå var det en av de virkelig flotte dagene på toppen av Bjørndalsfjellet. Nesten vindstille og god sikt. Det var helt greit å få øye på de vanlige landemerkene ute i sjøkanten og inne i landet.

Kontrasten var stor sammenliknet med forrige gang jeg var her – bare noen dager tidligere. Da var det storm i kastene og hagel som pisket i ansiktet. Det er kjekkere med bra vær.

Bestyrerinnen mente at det for hennes del ville være nok med en tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Da vi nådde veien, gikk hun nedover bakken, mens broderen og jeg fortsatte mot Fjogstadnuten.

Bakken opp der er ikke så lang som opp mot Bjørndalsfjellet, og heller ikke så bratt. Det blir likevel høy puls og litt pusting og pesing før vi stå oppe i skaret rett under toppen.

Den lille «heia» vi må over for å komme ned mot Kvitemyr og Revholstjørn, er alltid kjekt å krysse. Det minner om en skikkelig «heiatur». Bare så altfor kort, men om noen måneder så...

Broderen var ikke interessert i å ta opp om Dalsnuten. Det hadde blitt nok opp og ned for hans del, og siden Bestyrerinnen ventet, så tok vi strake veien mot – Bestyrerinnen. Hun kom i mot, og vi fikk følge det siste stykket inn mot bilen.

En kjekk tur med godt følge, i flott turvær.

Alene rundt Lifjellet

Sol og vår

Vår og flott vær har i mange år betydd en tur rundt Lifjellet. Det var også en stund siden jeg hadde tatt nettopp den turen. Det var på tide med en oppfølger.

Våren kommer litt forskjellig hvert år. Som regel treffer jeg de første grønne bjørkene rundt første uka i april, så det er litt tidlig når kalenderen bare viser midten av mars. Det er likevel kjekt å følge med på hvor langt våren er kommet og hvor varmt og tørt det er blitt.

Siden det har blitt så mange vårturer rundt Lifjellet, passer det selvsagt også godt å holde på tradisjonene, så lenge det går. Jeg så virkelig frem til en vårtur i godt vær rundt Li.

Selv om det var en flott mandag, var det overraskende mange biler på Dale. Det var en del som startet omtrent samtidig med meg, men etter at jeg hadde tatt av fra den vanlige stien, så jeg ikke et menneske før på toppen.

Etter at broderen hadde et hallingkast oppe i henget på den vanlige stien, har jeg omtrent alltid gått den litt mindre stien lengre nede i lia. Det tar litt lengre tid å komme ut til Sprettraubakken, men det er ikke så mye blankt berg.

Jeg ser ofte folk i Sprettraubakken. Mange velger denne veien opp for å få en rundtur om toppen. For min del blir det å fortsette utover langs sjøen til Bjorhamn.

Etter Bjorhamn kommer Einerneset og her svinger stien rundt mot Nord. Ikke mye har endret seg gjennom de mer enn 30 årene jeg har vandret rundt Li. Den store endringen er alle kristtorn buskene som er vokst opp. Da jeg startet var det bare enkelte plasser det vokste kristtorn, nå er det stikkende blader over alt

I skyggen av fjellet på nordsiden var det hardt i bakken og litt is enkelte plasser. Ellers var det bra forhold. Det er ikke mange som bruker stien rundt, og de fleste er stiløpere. Denne dagen så jeg ingen av den sorten heller.

Uansett hvor mange ganger jeg går bakken oppover mot toppen, så er den like bratt og like lang. Det tar tid å komme opp. Jeg starter alltid litt forsiktig, og passer på å holde en fart som ikke får pulsen helt i 150. Det er «sakte i bakken» som teller.

På toppen så jeg et par. På turen nedover mot Øksendal var det tomt for folk, men opp «den fordømte bakken» og videre mot Dalevann møtte jeg en god del folk.

Turen rundt Lifjellet er etterhvert blitt en langtur. Den er ikke stort mer enn 9 kilometer, og det tar meg omtrent 2 1/2 time – avhengig av forholdene. Litt over 3 kilometer i timen er ikke spesielt høy fart, men turen er ikke «lett». Det er mye klyving over småhauger, og det går opp og ned utenom den lange bakken.

Det er en bra treningstur. På vei nedover lia mot Dale, var det tid for en liten oppsummering. Turen hadde gått bedre enn forventet. Det flotte været gjorde sitt til at turen ble mer en grei. Sol i ansiktet og lite vind tidlig på våren er flotte greier.

Nok en tur rundt Lifjellet var gjennomført. En av mange.

Varhaug mot Hå med broderen

En kjapp tur som ble noe lengre.

Noen dag går ikke helt som planlagt. Broderen og jeg tok sikte på Høgjæren, men slik ble det ikke.

Etter at sola hadde tatt knekken på all snø og is utenfor stuevinduet, var jeg klar for tur. Siden Høgjæren ikke var brukt på en stund, sto en rundtur der opp på programmet.

Broderen var litt skeptisk. Han kunne fortsatt se snø oppe i høyden, men 5-6 grader på termometeret gjorda at han også ville bli med. Til Høgjæren.

Temperaturen falt ganske fort oppover bakkene og det ble mer og mer hvitt. Vi tok på oss og vasset ut i bløt snø. Vi var langt fra de eneste som var på tur denne dagen, og siden andre hadde gått før oss så.....

Vi snudde bare noen meter oppe i første bakken. Det lå ikke snø over alt, men den var blåst i fenner, og disse var dype nok. Vi hadde nok kommet rundt, men hva var hensikten når vi kunne kjøre ti minutter og gå langs sjøen. Uten spor av snø eller is.

Ved Varhaug gamle kirke, var det en bil utenom vår. Det var overskyet, men det var tørt. Selv det – vanligvis – dype sorpehullet over første gjerdeklyver var tørt. Det var bare å spasere rett over.

Turen rundt på Høgjæren er på rundt 7 kilometer og tar oss i underkant av en og en halv time. Det er et par bakker, men ellers greit å gå. Normalt er turen for kort til å bli med i bloggen.

Vi satset på å gå nordover mot Obrestad. Hvor langt vi vil komme før vi snudde, hadde vi ikke diskutert. Vi fikk ta det som det kom.

Broderen hadde ikke vært langs sjøen mellom Hå og Varhaug i 2021. En kjapp sjekk i bloggen viste at det omtrent var et år siden broderen hadde vært på disse kanter.

Med lite vind og temperatur godt over null, ble det en flott tur nordover mot Bodle og Reime. Vi var ikke alene. Det var folk på tur. Mer enn det jeg normalt treffer på. Med bikkjer som omtrent angrep oss.

Enkelte plasser hadde det ikke tint tilstrekkelig, og det øverste laget var glatt, men for det meste var det fint å gå. I Reimebukta under Kommedelen var den vanlige myra både våt og dyp. Vi kom likevel over uten problem.

Sjøhuset bygget av gammelt skipstømmer var omtrent modent for riving. Det er ikke mange slike gamle sjøhus igjen, og med takpannene blåst av. Varer det ikke lenge før vinden tar resten. Litt synd, for det er tross alt ganske gamle bygg.

Oppe på Kommedelen fikk vi skikkelig utsikt, og en diskusjon med hvor langt vi skulle gå. Vi var kommet et stykke over halvveis, og appen sa 5 1/2 kilometer.

Det ble hulveien ned på andre siden før vi snudde og tok fatt på tilbaketuren. Været ble bedre. Vi fikk vinden med oss, og da sola tittet frem ble det en riktig flott tur sørover i sjøkanten.

Vi fikk en litt lengre tur enn det vi hadde planlagt. Tilsammen omtrent 11 flate kilometer og litt over to timer. Broderen var glad for at vi ikke hadde gått lengre før vi snudde, han mangler trening på å gå flatt og langt.

En flott tur som ble noe lengre enn det vi hadde tenkt oss.

Bjørndalsfjellet i skikkelig uvær.

Tre topper på tre timer.

Fredag ville YR ha det til at det ikke skulle regne. For så vidt fikk YR rett. Det kom hagel og snø i stede. Værvarselet var også optimistisk med hensyn til vind, bare så vidt en bris ble nevnt. Ikke helt riktig. Det blåste opp mot storm i kastene på toppen.

På en tidligere tur oppover mot Bjørndalsfjellet gikk jeg innover Bjørndalsmyrene og sjekket opp mulighetene der. Det ville være mulig å gå opp til Matisrudlå fra nordsiden.

Det var muligens på tide å sjekke ut denne turen. Jeg tok mot Gramstad og parkeringsplassen der. Dagens første overraskelse kom oppover bakkene mot Gramstad. Det slå snø på siden av veien. Hvor mye kunne det være oppe i høyden. Antakelig var det bare rester av det plogen hadde lagt fra seg.

Det viste seg også at det ikke var mange andre på tur denne dagen. Bare et fåtall biler på parkeringsplassen. De gode dagene hadde det omtrent vært fullt. Jeg var alene på veien oppover mot Bjørndalsfjellet.

Det var is i stien oppover, men heldigvis var det tint så pass at det var enkelt å komme forbi. Jeg tok innover Bjørndalsmyra og fant fort ut at myra ikke var frosset. Så kaldt hadde det ikke vært.

Stien jeg fant forrige gang jeg gikk innover, var fortsatt godt synlig. Den «forsvant» så vidt et par plasser, men det var egentlig enkelt å komme opp, for det var noen bakker, til skaret under Matisrudlå på stien mot Bjørndalsfjellet.

Det ble en liten tur bort til Matisrudlå før jeg snudde og satte kursen mot Bjørndalsfjellet. Ganske ensomt, ikke andre ute og gikk denne dagen.

I vest var det uværsskyer. Siden yr hadde nevnt bra vær, og det var lyst i sør, var det ingen ting i veien for å legge turen om toppen, mente jeg.

Opp siste bakke, virvlet det snøflak rundt meg. Det var ikke lange stykket opp til toppen, og ned til skogen. Og det var jo fortsatt lyst i sør.

I det jeg nådde toppen og i le av varden, kom uværet som sluppet ut av en sekk. Det var ikke snø eller regn, men hagel, så det slo i bakken. Etter en kort stund var vinden oppe i kuling. I kastene sikker mer enn det.

Jeg stakk hode rundt varden og sjekket været et par ganger. Det var ikke snakk om å gå normalt nedover, det måtte i så fall omtrent bli på alle fire. Det var vondt med hagel i ansiktet. Jeg ventet sikkert 15 minutter bak varden. Heldigvis kom det ingen andre.

Det løyet etter hvert, og bak uværet kunne jeg se oppklaring og antydning til blå himmel. Nedover ble som normalt. Det lå litt hvitt rundt om, men det var fortsatt varmegrader, og greit å gå.

På runden over Fjogstadnuten, var det også en liten runde med dårlig vær, men også solgløtt. Skiftende vær med andre ord.

Jeg vurderte ikke å ta opp på Dalsnuten. Jeg kikket opp på toppen noen ganger, og kunne ikke se folk. Det var heller ingen på vei fra eller mot Dalsnuten som jeg fikk øye på.

Turen mot Matisrudlå og oppholdet bak varden på Bjørndalsfjellet hadde tatt tid. Da jeg igjen sto på en nesten tom parkeringsplass, hadde det gått nesten tre timer.